Josefus eller Titus Flavius Josefus (hebraisk: יוֹסֵף בֶּן מַתִּתְיָֽהוּ, Yosef ben Matitjahu; gresk: Φλάβιος Ἰώσηπος; født i 37[6], død ca. 100 e.Kr.)[7][8], var en jødisk-romersk lærd, historiker og hagiograf. Han ble født i Jerusalem – den gang en del av romersk Judea – av en far som nedstammet fra jødiske prester og en mor som hevdet kongelig avstamming.
Han kjempet innledningsvis imot romerne under den første jødisk-romerske krig som leder for de jødiske styrkene i Galilea. I 67 e.Kr. overga han seg til romerske styrkene, som ble ledet av skatteinnkreveren Vespasianus etter en seks ukers beleiring av Jotapata (Yodfat). Josefus hevdet jødiske profetier om Messias som utløste krigen, noe som hadde referanser til at Vespasianus skulle bli keiser av Roma. Etter at Josefus overga seg besluttet Vespasianus å beholde ham som en slave, og da antagelig som tolk. Etter at Vespasianus faktisk ble keiser i 69 e.Kr. ble Josefus gitt friheten og tok keiserens familienavn Flavius.[9] Flavius Josefus gikk helt over på romersk side og ble gitt romersk statsborgerskap. Han ble rådgiver og venn av Vespasianus’ sønn Titus, og fungerte som hans oversetter da Titus ledet beleiringen av Jerusalem i 70 e.Kr. Da beleiringen ikke greide å hindre det jødiske opprøret, ble resultatet at byen ble ødelagt, samt plyndringen og tilintetgjørelsen av det andre tempelet i Jerusalem.
Josefus skrev jødenes historie med særlig vektlegging på det første århundret e.Kr. og den første jødisk-romerske krig (66–70 e.Kr.),[10] inkludert beleiringen av Masada, krigens siste desperate hendelse. Han viktigste verk var Den jødiske krig (rundt 75 e.Kr.) og Den jødiske oldtid (rundt 94 e.Kr.).[11] Den jødiske krig fortalte om det jødiske opprøret mot den romerske okkupasjonen. Den jødiske oldtid fremstilte verdenshistorien fra et jødisk perspektiv for et tilsynelatende gresk og romersk publikum. Disse verkene har gitt verdifull innblikk i jødedommen på hundretallet e.Kr. De har gitt forståelse for bakgrunnen til tidlig kristendom, blant annet ved at Josefus er den første ikke-kristne forfatter som omtaler Jesus, og således bekrefter hans historiske eksistens.[11][12] Kvantifisert i mengden data i forhold til Bibelen, «gir Josefus oss omtrent tre hundre ganger så mye informasjon om Herodes den store som det Matteusevangeliet gjør, eller ti ganger så mye om Pontius Pilatus.»[13]
Liv og virke
Josefus ble født i Jerusalem i en av byens fremste familier.[14] Han introduserte seg selv på gresk som Iōsēpos (Ιώσηπος) og som sønn av Matthias (Ματθίας; 6–70), en etnisk jødisk prest, som nedstammet fra den første av de opprinnelige 24 presteordener i Jerusalem.[15] Faren hadde to barn hvor Josefus var yngst og hans eldre bror hadde navn etter faren.[16] Deres mor, hvis navn ikke er kjent, var en aristokratisk kvinne som nedstammet fra det kongelige, hasmoneiske dynasti.[17] Josefus vokste opp i Jerusalem og ble utdannet sammen med sin bror.[18]
I ung alder begynte han å studere de fremste religiøse sektene, fariseerne, saddukeerne og esseerne. Han foretrakk de asketiske esseerne da han i tre år bodde i ødemarken som en disippel av en eneboer som het Bannus. Han forlot denne asketiske retningen da han var nitten år gammel og dro til Jerusalem hvor han slo seg sammen med fariseerne, før han senere kritiserte dem kraftig.[13]
Da Josefus var tidlig i tjueårene, var han en av de som ble utvalgt til å reise til Roma for å forhandle med keiser Nero om å få løslatt tolv jødiske prester som prokuratoren Felix hadde sendt dit for å bli dømt av keiseren. Underveis led han skipbrudd i Adriaterhavet og bare åtti av de de omkring seks hundre passasjerene ble berget. I Roma ble han presentert for keiserinne Poppaea av en jødisk skuespiller, og på grunn av hennes innflytelse lyktes Josefus med sitt oppdrag. Da han kom tilbake til Jerusalem var det på gang et opprør mot romerne, og Josefus greide ikke å stagge sine landsmenn og ble motvillig med dem. Han ble utnevnt til militær guvernør av Galilea,[19] men etter hvert samlet han samme med en av de andre jødiske lederne, Johannes av Gischala,[20] store grupper av tilhengere fra Gischala (Gush Halab) og Gabara,[21] inkludert fra Sanhedrin i Jerusalem, jødenes høyeste politiske og religiøse organ under gresk-romersk tid.[22] Josefus befestet flere byer og landsbyer i Galilea, blant dem Tiberias, Bersabe og Tarichaea, i påvente av den romerske nedslaktingen og sto tappert imot den romerske hæren i dens beleiring av Yodfat (Jotapata) fram til den falt for romerhæren i det trettende år av Neros regjeringstid.
Etter at den jødiske garnison Yodfat ble beleiret, angrep romerne og drepte tusenvis. De som overlevde romernes beleiring begikk selvmord. I henhold til Josefus ble han fanget i en grotte sammen med 40 andre av hans følge i juli 67 e.Kr. Romerne, kommandert av Flavius Vespasianus og hans sønn Titus, krevde at motstanderne overga seg, men de nektet. Josefus foreslo en metode for kollektivt selvmord;[23] de trakk lodd og drepte hverandre, den ene etter den andre ved å drepe hver tredje person, slik at det til sist var to som sto igjen (denne metoden som et matematisk problem er blitt referert til som Josefus' problem eller romersk rulett)[24][25] Josefus hevdet at ved ren flaks eller muligens inngripen av Gud, var han den ene av de to gjenværende. Han valgte imidlertid å overgi seg til romerne framfor at de skulle drepe hverandre. I 69 e.Kr. ble han løslatt.[26] I henhold til hans egen redegjørelse fungerte han som forhandler med byens forsvarere under beleiringen av Jerusalem i 70 e.Kr. hvor hans foreldre og hustru ble drept.
Mens Josefus satt fast i Yodfat (Jotapata), hevdet han at han opplevde en guddommelig åpenbaring som senere førte til hans tale hvor han kom med en profeti hvor han spådde at Vespasianus ville bli romersk keiser. Etter at spådommen ble virkelig, ble han løslatt av Vespasianus, som åpenbart var imponert og betraktet Josefus’ profetiske evner til å være guddommelige. Josefus skrev at hans åpenbaring hadde lært ham tre ting: at Gud, skaperen av det jødiske folk, hadde besluttet å «straffe» dem; at «lykken» hadde blitt gitt til romerne; og at Gud hadde valgt ham «til å fortelle tingene som ville skje».[27][28][29] For mange jøder er slike påstander kun å betrakte som egoisme.[30]
I 71 e.Kr. reiste Josefus til Roma i følget til Titus, ble gitt pensjon og romersk statsborgerskap, og han beholdt vennskapet til det flaviske dynasti (derav hans romerske navn Flavius Josefus). Mens han var i Roma under keiserens beskyttelse skrev han alle sine verker. Selv om han benyttet navnet Josefus, synes det som om han tok den romerske praenomen Titus og nomen Flavius etter sine beskyttere.[31]
Vespasianus sørget for at Josefus bli gift med en fanget jødisk kvinne, som han senere skilte seg fra. Rundt 71 e.Kr. giftet han seg på nytt med en jødisk kvinne fra Alexandria. De fikk tre sønner, hvor kun Flavius Hyrcanus vokste opp. Rundt 75 e.Kr. giftet han seg med sin fjerde hustru, en gresk-jødisk kvinne fra Kreta, som kom fra en framstående familie. De fikk et lykkelig ekteskap og to sønner, Flavius Justus og Flavius Simonides Agrippa.
Josefus’ historie om hans liv har forblitt tvetydig. Han ble beskrevet av Harris i 1985 som en lov- og plikttro jøde som trodde på sameksistens mellom jødedom og gresk-romersk religiøst liv, hva som i dag kalles for hellenistisk jødedom.[11] I henhold til forskeren Nitsa Ben-Ari ble Josefus’ verker før 1800-tallet skydd av andre jøder som en konvertitt, og deretter bannlyst som en forræder, noe som heller ikke skulle bli studert eller oversatt til hebraisk.[32] Hans jødiske kritikere ble aldri tilfreds med forklaringen på hvorfor han ikke hadde begått selvmord i Galilea sammen med sine landsmenn. Heller ikke aksepterte de at han ble tatt til fange og deretter aksepterte beskyttelse av romerne.
Historikeren Edith Mary Smallwood har skrevet kritisk om Josefus og mente at han «var skyldig i en sjokkerende dobbelthet ved Jotapata, ved å redde seg selv ved å ofre sine kamerater. Videre var han altfor naiv til å forstå hvordan han sto fordømt ved sin egen forklaring av sin oppførsel. Ingen ord for harde da han svertet sine motstandere, og etter at han ankom i den romerske leiren, uansett hvor ufrivillig, vendte han fangenskapet til sin egen fordel, og dro fordeler av dette resten av sine levedager etter å ha skiftet side.»[33] Forfatteren Joseph Raymond har karakterisert Josefus som «den jødiske Benedict Arnold» for å forråde sine egne tropper ved Jotapata.[34]
Forskning
Verkene til Josefus har gitt avgjørende informasjon om den første jødisk-romerske krig og representerer også betydningsfullt litterært kildemateriale for å forstå konteksten til Dødehavsrullene og for den senere tempeljødedommen.
Forskning på Josefus på 1800- og tidlig på 1900-tallet fant interesse i Josefus’ forhold til den fariseiske sekt. Han ble således framstilt som et medlem av denne sekten og som en forræder av andre jøder.[35] Denne noe ensidige oppfatningen endret seg utover 1900-tallet. Steve Mason argumenterte i en utgivelse i 1991 for at Josefus ikke var fariseer, men ortodoks-jødisk og aristokratisk prest som ble tilknyttet fariseernes filosofiske retning grunnet forsvarskampen, men ikke ved egenvillig assosiasjon.[36]
Verkene til Josefus har nyttig materiale for historikerne om enkeltindivider, grupper, skikker, egenforståelse av samtiden, geografiske steder og stedsnavn. En del av disse, slik som byen Sedon som ble bygget etter landgangen av Noahs ark, og som ikke er omtalt av noen annen autoritet i oldtiden eller antikken.[37] Hans skrifter har generelt gitt betydningsfullt tillegg til de bibelske fortellingene for epoken etter makkabeerne, og om det hasmoneiske dynasti og Herodes den stores vekst til makt. Han beskrev sadukeere, jødiske yppersteprester i samtiden, fariseere, og esseerne, det andre tempelet i Jerusalem, Kvirinius’ folketelling og seloter, og slike historiske figurer som Pontius Pilatus, Herodes den store, Agrippa I og Agrippa II, Johannes Døperen, Jakob (bror av Jesus), og til Jesus selv.[38] Josefus representerer den viktigste kilden av den umiddelbare jødedommen etter at tempelet ble ødelagt og konteksten for tidlig kristendom.
Manuskripter, tekstkritikk og utgaver
I mange år var verkene til Josefus i stor grad kun kjent i Europa gjennom en utilstrekkelig latinsk oversettelse fra deres opprinnelige greske tekst. Først i 1544 ble en versjon fra den greske teksten tilgjengelig på fransk, redigert av den nederlandske humanisten Arnoldus Arlenius. Den første engelske oversettelsen ble gjort av Thomas Lodge og kom i 1602, med påfølgende utgaver ut 1600-tallet. Den greske versjonen fra 1544 utgjorde grunnlaget for en ny engelsk oversettelse av William Whiston som fikk stor utbredelse i den engelskspråklige verden. En utgave med kryssreferanse for Whistons versjon av Josefus og den bibelske teksten eksisterer også.[39][40] I henhold til Whiston var det bestemte verker av Josefus som hadde en tilsvarende stil som den som finnes i Paulus' brev.[41]
Senere utgaver fra gresk omfattet den av Benedikt Niese som gjorde en detaljert undersøkelse av alle tilgjengelige manuskripter, hovedsakelig fra Frankrike og Spania. Henry St. John Thackeray benyttet Nieses versjon for utgaven til Loeb Classical Library som fortsatt benyttes. Standardutgaven av de ulike greske manuskriptene er den til Benedictus Niese som ble utgitt i tiden 1885–1895. Teksten til Ioudaike archaiologia (Den jødiske oldtid) er ødelagt en del steder i originalmanuskriptet. I Josefus’ selvbiografi fulgte Niese hovedsakelig manuskript «P», men refererer også til «AMW» og «R». André Pelletier redigerte en ny gresk tekst for hans oversettelse av selvbiografien. Den pågående utgaven Münsteraner Josephus-Ausgabe fra Universitetet i Münster vil gi et nytt kritisk apparat.[42]
En fritt gjenfortelling på nynorsk ved anonym oversetter («Svein Urædd») under tittelen Jerusalem vert ødelagd det 70de året etter Kristus ble utgitt i Christiania i 1869 av Det Norske Samlaget.[43] En forkortet utgave ble utgitt på norsk i 1999, oversatt fra gresk og forkortet av Paul L. Maier.[44] En fullstendig utgave av Den jødiske krig, oversatt til norsk av Bente Lassen, ble utgitt i 2002.[45]
Josefus’ lesere
Josefus skrev på gresk, og lesende publikum var således den gresktalende andel av Romerriket, noe som var grekere, utdannede romere og gresktalende jøder. Den første jødiske krig var derimot først skrevet på hans morsmål aramaisk og deretter oversatt til gresk, noe som innebærer at jøder, i alle fall opprinnelig, var det primære publikumet. Han var en «stolt og patriotisk jøde» som strebet etter at den gresktalende verden skulle forstå og respektere jødisk lov og skikker. I Den jødiske oldtid utelot han dansen om gullkalven, «antagelig for ikke å styrke samtidens sladder om at jødene dyrket dyr».[46] Josefus’ «tallrike innskudd om grunnleggende jødisk språk, skikker og lover [...] forutsetter et ikke-jødisk publikum. Han forventer ikke at hans første lyttere vet noe som helst om lovene eller jødisk opprinnelse.»[47] Andre mulige motiver for å skrive om jødisk oldtidshistorie var å fordrive uriktig representasjon av jødenes opprinnelse,[48] noe som kommer mest tydelig fram i hans siste polemiske verk, Mot Apion, hvor han tok på seg oppgaven å gjendrive gresk sladder mot jødisk tro og praksis. En annen han angrep var den gresktalende egyptiske prest Manetho, hvis historie om egyptisk historie var velkjent i den gresktalende verden, og benyttet som kilde av den antijødiske Tacitus. Manetho hadde etablert legenden om at jødene ble fordrevet fra Egypt fordi de var spedalske, ikke som Den hebraiske Bibelen har fortalt, at de tvang fram frigjøring fra en motvillig farao.[49]
Historiografi og Josefus
I forordet til Den jødiske krig kritiserer Josefus historikere for at de har fordreiet hendelsene i den jødisk-romerske krig: «de har en tanke om å demonstrere romernes storhet samtidig som de forminsket og redusert handlingene til jødene.»[50] Josefus erklærer at hans hensikt er å rette denne innfallsvinkelen, men at han «vil ikke gå til det andre ytterpunktet [...] [og] vil følge handlingene til begge sider med nøyaktighet.»[51] Han antyder at hans metode ikke vil være helt og holdent objektiv ved å legge til at han ikke vil være i stand til å beherske sin sorg i å nedtegne disse hendelsene. Det vil ikke endre hans historiografi.
I hans forord til Den jødiske oldtid sier han at «Historieskrivere drives av mange ulike motiver. Jeg gikk til dette oppdrag for å vise fram litterære evner, vinne berømmelse eller tekkes de mektige. Jeg hadde selv del i noen av hendelsene, og jeg hadde i sinne å imøtegå de skrifter som forfalsket sannheten og å opplyse dem som var ukjente med disse viktige hendelser.»[52] Originaliteten hos den greske historikeren Herodotos var å drive undersøkelser og presentere dem for sitt publikum, og langt senere er Josefus en tilsvarende selvrefererende historiker og etnograf. I tiden etter Herodotos hadde selv ikke-greske historikere tilpasset seg den greske holdningen til etnografiske beskrivelser og historieskrivningen, og i så etterlignet de ikke bare Herodotos, men som Josefus praktiserte de også en gresk litterær sjanger.[49]
I begge sine verker framhevet Josefus at nøyaktighet er avgjørende for historiografien. Louis Feldman merket seg at i Den jødiske krig utøvet Josefus kritisk historiografi mens han i Den jødiske oldtid endrer seg til retorisk historiografi, hvilket også var normen i hans samtid.[53] Feldman mener at det også er betydningsfullt at Josefus kaller sitt verk verk om jødisk oldtid for Ioudaike archaiologia, som bokstavelig betyr arkeologi, ikke historie. I den hellenistiske verden hadde arkeologi betydningen «historie fra opprinnelsen» eller «arkaisk historie».[54] Således antyder Ioudaike archaiologia historien til det jødiske folk fra deres opprinnelse og til forfatterens samtid. Skillet er betydningsfullt for Feldman ettersom «i antikken var historikere forventet å skrive i en kronologisk orden» mens de som skrev archaiologia, det vil si fra de eldste tider, skrev i en systematisk orden i en logisk rekkefølge som omfattet alt relevant materiale for deres emne.[54] De bevegde seg bortenfor politisk historie til et bredere perspektiv som omfattet blant annet etnografi, religion og privat liv.[55]
I sammenligningen med en annen antikk historiker, Dionysios fra Halikarnassos og hans verk om romernes historie, Rhōmaikē arkhaiologia, listet Feldman opp disse likhetene: «Dionysios i lovprisingen av Roma og Josefus i lovprisingen av jødene inntar samme mønster; begge hyppig moraliserer og psykologiserer og vektlegger fromhet og rollen i guddommelig forsyn; og parallellene mellom [...] Dionysios’ redegjørelse av Aineias’ og Romulus’ død og Josefus’ beskrivelse av Moses’ er påfallende.»[55]
Verker
Verkene til Josefus er viktige kilder til vår forståelse av jødisk liv og historie i det første århundre etter Kristus. Nedenfor er disse listet opp med gresk tittel, og med norske titler i parentes. Årstallene for utgivelsene er omtrentlig. Internasjonale forkortinger vist sist.[56]
- 75: Peri tou Ioudaikou polemou (Den jødiske krig); JW, eller BJ
- 94: Ioudaike archaiologia (Den jødiske oldtid eller forhistorie); AJ, AotJ, Ant. eller Antiq.
- 97: Pros Apiona (Mot Apion); CA
- 99: Iosephou bios (Josefus’ liv); Vita
Den jødiske krig
Hans første verk var en redegjørelse av den første jødisk-romerske krig (66–73 e.Kr.), rettet mot bestemte «øvre barbarer», vanligvis antatt å være det jødiske samfunnet i Mesopotamia, på hans «farsmål»,[57] muligens vestlig arameisk språk.[58] Boken ble skrevet i tiden rundt 75 e.Kr., men denne versjonen er ikke bevart. Den ble senere oversatt til gresk eller sannsynligvis skrevet helt på nytt og betydelig utvidet.[59] I 78 e.Kr. var verket ferdigstilt i sju bind på gresk, senere oversatt til latin som Bellum Judaicum eller De Bello Judaico.
Det begynner med perioden under makkabeerne og ender med Jerusalems fall, og den påfølgende romerske erobringen av festningene Herodion, Makaront og Masada, samt den romerske triumfferden i Roma, opprenskninger og romerske militære operasjoner andre steder i riket og opprøret i Kyrene. Til sammen med redegjørelsene med hans selvbiografi hvor han omtaler en del av de samme hendelsene, gir det også et overblikk av Josefus’ egen deltagelse i hendelsene siden han kom tilbake til Jerusalem fra en kort reise til Roma tidlig i 60-årene.[60] Blant hans kilder kunne han også trekke veksler på memoarene til Vespasianus og Titus.[46]
I kjølvannet av undertrykkelsen av det jødiske opprøret, ville Josefus ha vært vitne til Titus’ triumferende legioner med deres jødiske fanger, og at romerne fraktet med seg rikdommer i form av tjuvgods som var tatt fra tempelet i Jerusalem. Det var imot denne bakgrunnen at Josefus skrev Den jødiske krig, hvor han hevdet å motsi antijødiske omtaler. Han bestred påstandene om at jødene tjente en beseiret gud og var naturlig fiendtlige til den romerske sivilisasjon. Isteden la han skylden på den jødisk-romerske krig på de som han kaller «ikke representative og altfor nidkjære fanatikere» blant jødene, som ledet folket bort fra deres tradisjonelle aristokratiske ledere (som han selv) med katastrofale resultater. Josefus la også skyld på en del av de romerske guvernører i Judea, betegnet dem som korrupte og inkompetente administratorer. I henhold til Josefus var de tradisjonelle jøder, eller burde være, og kunne være lojale og fredselskende borgere. Det er takket være Josefus, skrev Johan Burrow, «at vi vet mer om Palestina i det første århundre e.Kr. enn av noen annen del av Romerriket: I Josefus, fra en romersk provins, fantes en stemme og en mann som snakket om seg selv og av erfaringen under romersk styre. Han var skribent som verken den greske eller romerske verden hadde oppfostret, som kunne beskrive sitt folk for den bredere verden, innenfor konvensjonene av den gresk-romersk historiografi.»[49]
Den jødiske oldtid
Det neste verket til Josefus er Den jødiske oldtid på 21 bind, fullført under det siste året til keiser Flavius Domitianus, en gang rundt 93 e.Kr. eller 94 e.Kr. Verket fortalte historien til jødene, lover og skikker, og gikk inn i mange filosofiske debatter som var rådende i Roma i forfatterens samtid. Igjen kommer han med en apologia for det jødiske folks betydning i oldtiden og generelt. Josefus hevdet å skrive denne historien ettersom han «så at andre perverterte sannheten til disse hendingene i hva de skrev» om jødenes historie.[61] Josefus nevner at hans kilder var fra Den hebraiske Bibelen og hans tolkninger av disse,[62] og at han var et øyevitne til krigene mellom jødene og romerne,[61] som ble utdypet i Den jødiske krig. Det er en lang parafrase av de bibelske kildene med en del utelatelser og egne tillegg.[46]
Han gir et omriss av jødisk historie, begynnende med skapelsen, som videreformidlet via jødisk historisk tradisjon. Abraham lærte egypterne vitenskap, som på sin side lærte dette videre til grekerne.[63] Moses opprettet et senatorisk prestelig aristokrati, som akkurat som Roma motsatte seg monarkiet. De store figurer i Tanákh er framstilt som ideelle filosofledere. Han inkluderte en selvbiografisk tillegg som forsvarte hans egen oppførsel og deltagelse i krigen da han samarbeidet med de romerske styrkene. Han ble selv truffet av en kule fra Jerusalems murer da han ropte til forsvarerne på deres eget språk at motstand mot romerne var nytteløs, men hans egen sorg over den apokalyptiske ødeleggelsen av byen og dens tempel synes ektefølt.[64]
Mot Apion
Josefus’ Mot Apion var et polemisk verk på to bind som ble skrevet som et forsvar av jødedommen som en klassisk religion og filosofi, understreket dens opphav i oldtiden, i motsetningen til hva Josefus hevdet var den langt nyere tradisjonen til grekerne. Mot Apion siterer hans tidligere verk Den jødiske oldtid slik at det kan bli datert etter 94 e.Kr.[65] Hensikten var å fordrive gresk sladder om jødene og påstander fra særlig gresk-egyptiske Manetho og den hellenistiske egypteren Apion. Samtidig ønsket Josefus, som stolt jøde, at den gresktalende verden skulle forstå og respektere jødisk tro og praksis.[46] I denne boken kom Josefus med et nytt begrep. Han argumenterte for at mens menneskeheten hadde utviklet mange former for politisk styresett, kunne de fleste bli innordnet følgende tre typer: monarki, oligarki og demokrati. Styresettet til jødene var imidlertid særegent, og Josefus kom med begrepet teokrati, «Guds styre». I praksis mente han at det var et prestelig styre opprettet av Moses, hvor Gud er eneveldig og hans ord er lov.[66]
Josefus’ liv
I et tillegg til Den jødiske oldtid skrev Josefus om seg selv. Dette selvrettferdige tillegget var ikke med i den første utgaven, men senere utgaver hadde dette med. Tillegget har siden blitt referert til som et selvstendig verk. Mellom hans selvbiografi og Mot Apion ser man Josefus på «hans beste og hans verste», i henhold til Henry St. John Thackeray (forfatter av Josephus: The Man and the Historian, 1929): begge er kontroversielle, den ene var en apologia pro vita og det andre pro genie sua,[bør utdypes] og i stil, opplegg og behandling så forskjellige at de kunne ha vært skrevet av ulike forfattere.[65] Hensikten med selvbiografien var å forsvare seg mot anklager fra en konkurrerende jødisk historiker, nemlig Justus fra Tiberias, som anklaget ham for å ha bidratt til å reise opprøret mot Roma. Teksten omhandler således for det meste av Josefus' halvår som hærfører i Galilea.[52]
Uekte tekster
En kort tekst fra ukjent årstall kalt Avhandling til grekerne om Hades ble feilaktig tilskrevet Josefus på 800-tallet, men tekstens egentlig forfatter er nå antatt å være den kristne skribenten Hippolytus av Roma. Den ble oversatt til engelsk av William Whiston, som også hadde oversatt Josefus, og Whiston selv trodde avhandlingen var skrevet av Josefus. Således har feilen blitt videreformidlet.[67]
Josippon, en krønike om jødiske historie fra Adam og fram til Titus, har fått sin tittel ved at den ble feilaktig tilskrevet Josefus som forfatter, mens dens egentlige forfatter antagelig er Yosef Ben Gurion, en jødisk lærd i sørlige Italia i tidlig middelalder.[68]
Referanser
Biografi
Litteratur
Eksterne lenker
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
