krypdyrfamilie From Wikipedia, the free encyclopedia
Firfisler er en stor familie med skjellkledde øgler med et konisk hode, lang hale og fire velutviklede bein. Kroppslengde er som regel under 9cm, men perlefirfisle kan bli over 15cm. De er dagaktive, og blir lett lagt merke til. Føden består hovedsakelig av insekter. I Norge lever bare én art, på norsk bare kalt firfisle. Den arten lever lengst nord av alle krypdyr, og finnes helt nord til Alta. Firfislene er rikest utviklet i middelhavsområdet, der det ofte finnes seks til sju arter i det samme området. Her har alle større øyer og halvøyer sine egne endemiske arter og underarter.
På engelsk kalles denne familien wall lizards, mens ordet lizards brukes om alle øgler. Dette kan lett kan føre til misforståelser når man skal oversette fra engelsk til norsk. Firfisler finnes ikke i Amerika, bortsett fra tre europeiske arter som er forvillet noen steder i USA. En annen øglefamilie, tejuer, som ligner mye på firfislene, er derimot vidt utbredt i Amerika.
Underfamilie Gallotiinae
slekt Gallotia – Kanarifirfisler
Slekten har sju nålevende arter, og finnes kun på Kanariøyene. Det lever ofte en stor og en liten art i samme område. De store artene er truet av utryddelse, og Gallotia auaritae og G. simonyi simoyi er allerede utdødd.
slekt Psammodromus – Sandløpere Slekten har seks arter i det vestlig middelhavsområdet:
Psammodromus jeanneae – En nylig beskrevet art fra Sør-Spania
Psammodromus manuelae – En annen «ny» art fra Sentral-Spania
Psammodromus microdactylus – Nord-Marokko
En har tidligere antatt at P. algirus er utbredt både i Nord-Afrika og Sørvest-Europa, men både genetiske data og morfologiske trekk tyder på at dette ikke er riktig. De afrikanske og europeiske populasjonene utvekslet sist gener for tre millioner år siden. Ettersom P. algirus ble beskrevet fra Afrika, må de europeiske formene få nye navn, og det er derfor P. jeanneae og P. manuelae ble beskrevet i 2006.[2]
Underfamilie Lacertinae
Stamme Lacertini
slekt Algyroides – Kjølfirfisler
Slekten har fire arter i Sør-Europa. Det norske navnet på slekten kommer av at skjellene har en tydelig kjøl. Den mest utbredte arten er dalmatisk kjølfirfisle (A. nigropunctatus), som lever langs kysten av Adriaterhavet fra Istria sørover til det nordøstlige Hellas.
I den nyeste systematikken omfatter slekten bare arten tyrrhensk fjellfirfisle, A. bedriagae, som lever i fjellene på Korsika og Sardinia.
slekt Dalmatolacerta
Til denne monotypiske slekten hører spisshodefirfisle, D. oxycephala. Arten finnes langs kysten av Adriaterhavet i det sørlige Kroatia, Bosnia-Hercegovina og Montenegro. Den har et uvanlig spisst hode, og gjemmer seg ofte i trange sprekker.
Darevskia armeniaca
slekt Darevskia – Kaukasusfirfisler
Slekten har 26 arter, for det meste i Kaukasus og Armenia. Hos noen arter finnes det bare hunner, som formerer seg ved partenogenese. Engfirfisle (D. praticola) finnes også på Balkan. I fjellene på Krim lever den endemisk arten Darevskia lindholmi, som tidligere ble antatt å være identisk med klippefirfisle (D. saxicola) fra Kaukasus.
slekt Dinarolacerta
Slekten har én art, mosorfirfisle, D. mosorensis, i fjellene i det sørlige Kroatia, Bosnia-Hercegovina, Montenegro og Nord-Albania.
slekt Hellenolacerta
Slekten har én art, gresk spisshodefirfisle, H. graeca, som lever på Peloponnes i Hellas.
slekt Iberolacerta
Slekten har åtte arter, og deles i underslektene Iberolacerta og Pyrenesaura. Ibrerolacertas.s.har fire arter i fjellkjeder på Pyreneerhalvøya, og én art, Iberolacerta horvathi, i Øst-Alpene, og sør til Kroatia. Pyrenesaura har tre arter i Pyreneene.
slekt Lacerta De fleste firfislene i stammen Lacertini var inntil nylig plassert i slekten Lacerta, mens Algyroides, Podarcis og Takydromus var egne slekter. Dette innebar at Lacerta ble en parafyletisk gruppe, og slekten er derfor nå splittet opp. De åtte artene som regnes til Lacertas.s. er utbredt i Europa og Asia, østover til Bajkalsjøen. Noen viktige arter:
Vestlig smaragdfirfisle (L. bilineata) Denne arten ble inntil 1997 regnet som en underart av smaragdfirfisle. Utbredelsen strekker seg fra Kanaløyene og Rhindalen, til Nord-Spania og hele Italia, inkludert Sicilia.
Kjempesmaragdfirfisle (L. trilineata) Denne arten lever på Balkan, på Kreta og i Lilleasia. Kjempesmaragdfirfisle lever sammen med smaragdfirfisle i nesten hele sitt leveområde. Som navnet sier, er denne arten større enn smaragdfirfisle.
Smaragdfirfisle (L. viridis) Denne arten har en nordlig utpost i Brandenburg i Tyskland. Ellers lever den fra Tsjekkia og Polen, sør til Balkan og Lilleasia.
slekt Parvilacerta
Denne slekten har to arter i fjellstrøk i Libanon, Lilleasia og Armenia.
slekt Podarcis – Mur- og ruinfirfisler Den slekten har 19 arter, for det meste i Sør-Europa og på middelhavsøyene. Artene er splittet i mange underarter, som regel begrenset til ei øy, eller en øygruppe. Noen viktige arter:
Kykladefirfisle (P. erhardii) Denne arten lever på øyene i Egeerhavet, og danner her en mengde underarter. Den mangler på de østligste øyene nær Tyrkia, og på Milos og Skyros. På fastlandet i Hellas, Albania, Makedonia og Sør-Bulgaria finnes underarten P. e. riveti.
Spansk murfirfisle (P. hispanica) Denne arten er utbredt i Spania, Portugal, Sør-Frankrike, Marokko, Nord-Algerie og Tunisia. Der utbredelsen overlapper med murfirfisle unngår artene konkurranse med forskjellige taktikker. Et eksempel er at spansk murfirfisle som regel sitter høyere på steinene enn murfirfisle.
Murfirfisle (P. muralis) Denne arten går lenger nord enn de andre. Den lever fra Belgia, Nederland, Tyskland og Tsjekkia sør til Nord-Spania, Italia, Balkan og Nordvest-Anatolia. I Sør-Italia og Hellas må en som regel opp i fjellene for å finne murfirfisle, mens andre arter overtar i lavlandet.
Ruinfirfisle (P. sicula) Denne arten finnes i hele Italia, med Sicilia og Sardinia, og langs Adriaterhavskysten. Den er innført mange andre steder, som Korsika, Sør-Frankrike, og til og med USA.
Taurisk ruinfirfisle (P. taurica) Denne arten lever både i middelhavsklima på Sør-Balkan, og i steppeområder lenger nord: Ungarn, Romania (Valakia og Dobrudsja), Sør-Ukraina (inkludert Krim).
slekt Scelarcis
Til denne slekten hører kun brillefirfisle (S. perspicillata), som lever i Atlasfjellene, og langs kysten av Algerie. Arten er innført til Menorca.
slekt Takydromus
Slekten har 18 arter i Øst-Asia.
slekt Teira
Dette slekten har én art, Teira dugesii, som lever på Madeira, Porto Santo, Desertasøyene og Selvagensøyene. Forfedrene forlot fastlandet allerede for tolv millioner år siden, og koloniserte først Porto Santo, som er den eldste øya. Arten har spredd seg med menneskelig hjelp til Azorene og Lisboa.
slekt Timon Det finnes fire arter av disse store firfislene:
Perlefirfisle (T. lepidus) – Spania, Portugal, Sør-Frankrike, Nordvest-Italia
slekt Acanthodactylus – Frynsefingerfirfisler Både det norske, og det vitenskapelige, navnet på slekten hentyder til skinnlappene som disse firfislene har på tærne. Lappene gjør det antakelig lettere å springe i løs sand. Slekten har 38 arter i Nord-Afrika, Midtøsten, og Sørvest-Europa, blant annet:
Acanthodactylus boskianus Denne arten har det største utbredelsesområdet, og går vest til Marokko og Mauritania, sør til Sahel, og nordøst til Tyrkia, Irak og Iran. Den er knyttet til halvørken, og unngår både middelhavsklima, og mer ekstrem ørken.
Acanthodactylus erythrurus er utbredt i Portugal, Spania, Algerie og Marokko.
Acanthodactylus schreiberi finnes i Libanon og Israel, og på Kypros.
slekt Adolfus
Slekten har fire arter i fjellene i Sentral-Afrika.
slekt Atlantolacerta
Slekten omfatter bare Atlantolacerta andreanskyi, som lever i Høy-Atlas i Marokko. Arten er tilpasset et liv i høyfjellet, og ble lenge regnet til slekten Lacerta. Genetiske undersøkelser har derimot vist at den er søsterarten til de andre, mer varmekjære, artene i stammen Eremiadini.
Slekten har 27 arter i steppe- og ørkenstrøk i Asia. Den deles i fem underslekter: Eremias, Ommateremias, Pareremias, Rhabderemias og Scapteira. To arter har utbredelse som strekker seg inn i Europa: Eremias arguta lever på steppene i Russland, Ukraina og Nordøst-Romania. Eremias velox finnes i halvørkenen ved Det kaspiske hav.
slekt Gastropholis
Slekten har fire arter i tropisk Afrika.
slekt Heliobolus
Slekten har fire arter i tropisk Afrika.
slekt Holaspis
Slekten har to arter i tropisk Afrika. Disse firfislene lever hele livet i trær, og har bred hale og flat kropp for å kunne glidefly fra tre til tre.
Denne slekten har sju arter i Namibørkenen. Meroles anchietae utmerker seg ved spise frø, noe som er uvanlig blant firfisler.
slekt Mesalina – Ørkenfirfisler
Denne slekten har fjorten arter. Alle unntatt én, lever i Afrika og Arabia. Unntaket er Mesalina watsonana, som er utbredt i Iran, Turkmenistan, Afghanistan og Pakistan.
slekt Nucras
Slekten har ni arter i tropisk Afrika.
slekt Omanosaura
Slekten har to arter i fjell i det sørøstlige Arabia.
Ophisops elegans
slekt Ophisops – Ormøyefirfisler
Hos disse firfislene har øyelokkene grodd sammen, og er blitt gjennomsiktige, akkurat som hos slanger og gekkoer. De åtte artene lever i tørre strøk fra Marokko til India og Sri Lanka. Ophisops elegans har en utbredelse som såvidt strekker seg inn i Europa (østlige Trakia). Det er også en isolert populasjon i Tsjetsjenia.
slekt Pedioplanis
Denne slekten har ti arter i det sørlige Afrika.
slekt Philocortus
Denne slekten har sju arter i tørre strøk i Afrika.
slekt Poromera
Slekten har en art, Poromera fordii, som lever i tropisk Afrika.
slekt Pseuderemias
Slekten har sju arter i Øst-Afrika.
slekt Tropidosaura
Slekten har fire arter i fjellstrøk i Sør-Afrika og Lesotho.
