Erekhtheion

Erekththeion (gammelgresk: Ἐρέχθειον, gresk: Ερέχθειο), også omtalt som Tempelet for Athene Polias,^[2] er et antikk gresk, jonisk tempel på nordsiden av Athens akropolis, som var hovedsakelig dedikert til gudinnen Athene. Erekhthios var en legendarisk tidlig hersker av det arkaiske Athen som i henhold til myten ble født av jordsmonnet og ble adoptert av gudinnen Athene.

Erekththeion
Erekhtheion, Ἐρέχθειον
Generelt
Sted		Akropolis i Athen
Byggeår		421-406 f.Kr.[1]
Arkitektur
Periode		Antikkens Hellas
Arkitekt		Mnesikles (usikkert)
Materiale		Marmor
Beliggenhet
Erekhtheion 37°58′19″N 23°43′36″Ø
Erekhtheion på Commons

Erekththeions arkitektoniske stil er en tydelig avvikende fra den symmetriske og overveiende doriske stilen til Parthenon. Dette tempelet har en kompleks jonisk utforming tilsvarende fra den østlige arkitekturen i de greske byene langs kysten av Anatolia. Motsatt blomstret den doriske stilen i vestlige greske verden og på Peloponnes. Athen befant seg i sentrum av disse to verdenene, og Akropolis bærer den umiskjennelige innflytelsen fra begge stiler. Den unike utformingen av Erekththeion har sin årsak av flere faktorer, blant annet den betydelige høydeforskjellen mellom dens østlige og vestlige deler.^[3]

Erekththeion er unik i mengden av greske templer ved at dens asymmetriske sammensetning ikke samsvarer med normen til gresk klassisk arkitektur. Dette tilskrives enten uregelmessigheten til stedet^[4] eller den utviklende og komplekse egenskapene til kultene som bygningen huset,^[5] eller det som antas å være den ufullstendige delen av en større symmetrisk bygning.^[6] I tillegg har dens historie etter antikken med endring av bruk, skade og plyndring gjort det til et av de mer problematiske stedene i klassisk arkeologi. Den nøyaktige arten og plasseringen av de ulike religiøse og arkitektoniske elementene i bygningen er fortsatt gjenstand for akademisk debatt. Templet var likevel et banebrytende eksempel på den klassiske joniske stilen og var svært innflytelsesrik på senere hellenistisk,^[7] romersk^[8] og gresk ny-klassisk arkitektur som begynte på slutten av 1700-tallet.^[9]

Historie

Topografisk diagram av utgravningen av akropolis i 1885 av Georg Kawerau (1906),^[10] som viser Erechtheion og det arkaiske tempelet til Athene. Antatte rekonstruksjoner er i rødt.

Den joniske tempelbygningen ble bygd for å huse statuen av Athene Polias. Bygningen har av moderne forskere fått navnet Erekththeion («helligdommen til Erekhthios eller Poseidon») i den tro at den omfattet to bygninger som ble omtalt av den gresk-romerske geografen Pausanias: «Tempelet til Athene Polias og Erekhtheion».^[11] Men om Erechtheion referert til av Pausanias og andre kilder faktisk er det joniske tempelet eller en helt annen bygning har blitt et stridspunkt de siste tiårene, med forskjellige forskere som utelukker at Athene og Erekhthios ble tilbedt i en enkelt bygning.^[12] Alternative foreslåtte plasseringer av det sanne Erekththeion omfatter strukturene på Akropolis som konvensjonelt er identifisert som Arrheforeion, helligdommen for Zevs Polieos, helligdommen Pandion og det tapte, arkaiske tempelet til Athene.^[13] Selv om det ikke er enighet blant forskere om dette spørsmålet, fortsetter bygningen å bli referert til som Erekththeion ved sedvane og konvensjon.

I de offisielle forordningene blir den joniske bygningen referert til som «... το͂ ν το͂ ἐμ πόλει ἐν ͂ τὸ ἀρχαῖον ἄγαλμα» («tempelet på Akropolis innenfor det som er den gamle statuen»).^[14] I andre tilfeller blir det referert til som tempelet til Polias.^[15] Felleskulten til Athene og Poseidon- Erekhthios ser ut til å ha blitt etablert på Akropolis i en veldig tidlig periode, og de ble til og med tilbedt i det samme tempelet som kan, ifølge det tradisjonelle synet, utledes fra to avsnitt hos Homer og også fra senere greske tekster.^[16] Den eksisterende bygningen som kan se på stedet er etterfølgeren til flere tiddligere templer og bygninger på stedet. Den nøyaktige datoen for konstruksjonen er ukjent; det har tradisjonelt vært antatt å ha blitt bygget fra ca. 421–406 f.Kr., men nyere forskning favoriserer en dato på 430-tallet, da det kunne ha vært en del av programmet med bygningsarbeider som ble startet av Perikles.^[17]

Tekst, hogd inn i stein, om byggingen av Erekhtheion (IG I³ 476). Epigrafisk museum i Athen.^[18] Klikk på bildet for større utgave.

Den klassiske Erekththeion er den siste i en serie med bygninger omtrent på midten av den nordlige delen av akropolis i Athen, hvor den eldste dateres tilbake til den mykenske perioden og fra sen bronsealder. En forsker som L.B. Holland på 1920-tallet^[19] antok at restene under Erekththeion var forgården til et palasskompleks som lignet på de i Mykene.^[20] De sparsomme bevisene fra helladisk tid (LHI; ca. 3200 – ca. 1050 f.Kr.) omfatter potteskår og levninger av en vegg under fundamentene til det joniske tempelet. Fra resten av sjaktgravperioden er det ingenting fra LHII-LH IIIA (underperioder, se helladisk), kun fra LH IIIB er det bevis på bebyggelse i form av terrasser, barnegraver og en søylebase i kalkstein. Forskeren Jeffrey Hurwitt (1999) har argumentert analogt med befolkningssentre andre steder fra denne perioden, og hevder at det kan ha vært et kultsenter på akropolis til den bevæpnede gudinnen a-ta-na-po-ti-ni-ja (potnia Athana),^[21] som kan representere primitiv opprinnelse til den athenske kulten. I tillegg vitner den mykenske brønnen^[22] og de kyklopisk murene, som ser ut til å ha vært i bruk mellom LH IIIB og LH IIIC, om forsøk på å befeste akropolis som «det sterkt bygde huset til Erekhthios» registrert i den homeriske tradisjonen.^[23] Brønnen kan være en indikasjon på plasseringen av kulten til Erekhthios.

«Karyatide-terrassen» eller «Jomfruenes terrasse» på Erekhtheion, et tempel på Akropolis i Athen bygd 421–407 f.Kr., der støttesøylene er formet som kvinneskikkelser.

Arkeologien under Erekththeion er også dårlig dokumentert for den arkaiske og tidlige klassiske perioden.^[24] Til tross for dette har det blitt satt fram en rekke forslag til en struktur på stedet rett før den persiske ødeleggelsen av Athen i 480 f.Kr. da Xerxes I av Persia søkte å underlegge seg hele Hellas. Forskeren A.K. Orlandos har søkt å rekonstruere et skrått orientert tempel i amfiprostylos med heksastil, seks søyler (som var standardfasaden for gresk dorisk arkitektur).^[25] Andre gjenoppretter en rekke temenē (landområder avsatt til særskilt bruk) ved siden av tempelet Athene Polias eller 'naiskos (lite tempel) i tetrastil, fire søyler.Hurwit (1999), s. 145.</ref> Sør for Erekththeion ville stedet for hva som er antatt å være det arkaiske tempelet til Athene Polias, hvis fundament er fortsatt synlige på akropolis i dag. Undersøkelse av restene av nordkanten av dette tempelet av forskeren Korres kan antyde grensene til det før-jioniske Erekththeion og derfor bestemme formen til det antikke temenos.^[26] Korres hevder at et søylemonument som markerer kekropeion ville ha vært omtrent der «Jomfruenes veranda» er, og at det var en stoa for Pandroseion (en helligdom dedikert til Pandrosos) ved siden av.^[27]

Bygningen som utgjorde den klassiske Erekththeion fra 409–404 f.Kr. har overlevd, noe som gjør det mulig med en uvanlig sikker datering av konstruksjonen av tempelet.^[28] Spørsmålet gjenstår likevel om når byggeprosjektet ble innviet. Det er ingen primære bevis for når byggingen begynte; det antas å være enten 430-årene^[29] eller i 421 f.Kr. under Nikiasfreden.^[30] Det siste er stort sett oppfatningen som har konsensus, begrunnelsen er at denne pausen i den langvarige Peloponneskrigen ville ha vært det mest passende tidspunktet for å påbegynne et større byggeprosjekt, og at det var en sannsynlig pause i byggingen under katastrofen fra den sicilianske ekspedisjon i 413 f.Kr.^[31] Alternativt har det ble fremmet datoer så tidlig som midten av 430-tallet^[32] og så sent som 412 f.Kr.^[33] Arbeidet ser ut til å ha avsluttet i 406–405 f.Kr., og de siste beretningene var fra 405–404 f.Kr., selv om noen listverk aldri ble ferdige og noen av toppene til en del steinblokker ikke ble meislet av.^[34]

Navnene på arkitektoniske oppsynsmennene (episkopos), Filokles og Arkilokos, har blitt bevart for ettertiden.^[35] De arbeidet på stedet etter 409 f.Kr. Men identiteten til selve arkitekten (arkitekton) er ukjent. Flere kandidater har blitt foreslått; nemlig Mnesikles,^[36] Kallikrates^[37] og Iktinos.^[38]

Østfasaden

Den påfølgende historien til bygningen har vært om skader, restaurering og endring i bruk, noe som kompliserer oppgaven med å rekonstruere den opprinnelige strukturen. Den første registrerte brannen som den antikke bygningen ble utsatt for var kanskje 377–376,^[39] en annen, mer alvorlig brann skjedde en gang i det første århundre f.Kr. eller tidligere^[40] ble fulgt av en kampanje med reparasjoner. Erekththeion sammen med Parthenon fikk en ytterligere store ødeleggelser på et tidspunkt 200- eller 300-tallet e.Kr., men om dette skyldtes angrep og herjinger fra herulere eller vestgotere, eller om det skjedde en naturkatastrofe, er uklart. Den romerske keiseren Julianus, som var filosofisk interessert og selv forfatter av gresk litteratur, foretok gjenoppbyggingen av Parthenon som et hedensk tempel i ca 361 og 363 e.Kr., da Parthenon var det eneste attesterte stedet for Athenes kult på Akropolis, noe som antydet at Erekththeion hadde blitt forlatt.Narthex

I tiden etter den klassiske perioden ble Erekththeion preget av en rekke strukturelle endringer som må antas å være foranlediget av bygningen ble underlagt kristen gudstjeneste. Den første var konverteringen til en søylehall med tak bestående krysshvelv på et tidspunkt på 400-tallet. På slutten av 600- eller 700-tallet ble Erekththeion omgjort til en treskipet basilikakirke med vestkorridoren som narthex (forhall ved fasaden). Den sentrale delen av østfundamentene ble fjernet for å gi plass til en buet apsis. På 1100-tallet ble basilikaen renovert. Den runde apsis ble forstørret og fikk rette sider på utsiden. Koret ble utvidet til nord- og sørveggen. Under den frankiske okkupasjonen (1204–1458) ble Erekththeion avvigslet og omgjort til en biskopsresidens, sannsynligvis for de katolske biskopene i Athen som holdt messe i den latinske katedralen i Vår Frue av Athens kirke (Panagia Atheniotissa).^[41]

Med ankomsten av den osmansk-tyrkiske okkupasjonen ble Akropolis-platået endret til en militær garnison for å kontrollere befolkningen. Deretter tok Erekththeion sin siste inkarnasjon som harem for den osmanske dizdar («festningsbestyreren»).^[42][43] Nyere forskning stiller imidlertid spørsmål ved om bygningen faktisk var i bruk som et harem, da dette ikke finnes i tyrkiske kilder.^[44] Denne siste perioden av bygningens bruk var også vitne til begynnelsen av reisendes beretninger og arkitektoniske registreringer av strukturen sammen med dens plyndring av antikke samlere. Den kanskje største skaden på bygningen kom under den greske selvstendighetskrigen med beleiringen av Akropolis som ble forsvart av greske patrioter i 1826–1827. Da ble Jomfruenes terrasse og vestfasaden ble herjet av skudd fra kanoner og murskjøtene ble renset for bly.^[45] Denne ødelagte tilstanden er tilstanden til stedet som førte til den første store rekonstruksjonen av Erekththeion av den greske arkeologen Kyriakos Pittakis mellom 1837 og 1840.^[46][47]

Arkitektur

Plantegning av Erekhtheion, i sin nåværende tilstand.

Tempelet som står der i dag ble bygget mellom 421 og 407 f.Kr. Arkitekten kan ha vært Mnesikles. Bygningen har navn etter den legendariske kongen Erekhthios, som det er hevdet er begravd i nærheten. Det er også antatt at tempelet har vært en erstatning for et eldre tempel som ble ødelagt av perserne i 480 f.Kr.

Behovet for å bevare flere nærliggende åndelige tilhørigheter forklarer trolig den komplekse designen. Hovedbygget består av opptil fire rom, der den største er den østre cella, med en jonisk portiko i den østre enden.

Hele tempelet ligger i en skråning, så vest- og nordsiden ligger rundt 3 meter lavere enn sør- og østsiden. Det ble bygget utelukkende i marmor fra Pentélikon ornamentert med sort kalkstein fra Eleusis som inneholdt skulpturer i relieff av hvit marmor. Tempelet hadde utførlige utskårne døråpninger og vinduer, og søylene var omfattende utsmykket – mye mer enn det som er synlig i dag. Søylene var i tillegg malt, forgylt og inneholdt områder med forgylt bronse og flerfargede innsatte glassperler.

Karyatide-terrassen

Jomfruenes terrasse.

På nordsiden er det en annen stor terrasse med søyler, og på sørsiden er den berømte Jomfruenes terrasse med sine draperte kvinnelige karyatider som støttesøyler – hver statue utformet annerledes enn de andre og konstruert på et slikt vis at den slankeste delen, nakken, er i stand til å holde oppe taket og fremdeles beholde en grasiøs og feminin positur. Terrassen ble bygget for å skjule de svære 5 meters bjelkene som var nødvendig for å holde oppe det sørvestre hjørnet over kekrops etter at bygningen ble drastisk redusert i størrelse og budsjett som følge av utbruddet av Peloponneskrigen.

Religiøse funksjoner

Erekththeion har blitt assosiert med flere av athenernes eldste og helligste relikvier: Palladium, som var en xoanon av Athene (byens beskytter); avtrykkene etter Poseidons trefork og saltvannsbrønnen som var resultatet av at Poseidon kjørte forken i berget; det hellige oliventreet som begynte å gro da Athene slo berggrunnen med sverdet sitt under den vellykkede kampen mot Poseidon om byen; det angivelige gravstedet til de mytiske kongen Kekrops og Erekhthios; de hellige områdene etter Kekrops' døtre, Herse, Pandrosos og Aglauros; og de etter Pandion og Butes.

Tempelet var i seg selv tilegnet Athene og Erekhthios. Inne i fundamentet ligger den hellige tempelslangen som representerte Kekrops' ånd og hvis velvære ble trodd å være av avgjørende betydning for byens sikkerhet. Slangen ble foret med honningkaker av Athenes prestinner. Da slangen en sjelden gang nektet å spise, ble dette sett på som et svært negativt varsel.

Ødeleggelser og rekonstruksjoner

Det intakte Erekhtheion ble utfyllende beskrevet av den romerske geografen Pausanias, da han skrev om dette ca. 100 år etter at det hadde blitt restaurert i det første århundret e. Kr. Den interne planløsningen har siden blitt mindre tydelige på grunn av bygningens senere bruk som kirke og deretter som en osmansk militær garnison.

En av karyatidene ble fjernet av Lord Elgin for å brukes til utsmykning på den skotske herregården hans, og ble siden solgt til British Museum. Sagn hevder at man om natten kunne høre de gjenværende fem karyatidenes klagesang etter sin tapte søster. Elgin forsøkte også å fjerne enda en karyatid, og da han fikk vanskeligheter med dette forsøkte han å få den sagd i biter. Resultatet var at statuen ble knust og bitene ble liggende igjen. Den ble siden rekonstruert – men svært dårlig – med sement og jernstenger. Nå for tiden er de fem originale karyatidene på utstilling i heliumfylte montere i Akropolismuséet og har blitt erstattet av eksakte kopier på stedet.

Referanser

1. Langmead, Donald; Garnaut, Christine (1. desember 2001): Encyclopedia of Architectural and Engineering Feats, ABC-CLIO. ISBN 978-1-57607-112-0; s. 110–112.
2. Gammelgesk: Ναὸς τῆς Ἀθηνᾶς τῆς Πολιάδος, gresk: Ναός της Αθηνάς Πολιάδος. Et epitet den deler med det arkaiske tempelet for Athene.
3. «History & Architecture of the Erechtheion Temple», Acropolis
4. Dinsmoor, W.B. (1950): The Architecture of Ancient Greece, London.
5. Korres, Manolis (1994): «Recent Discoveries on the Acropolis», Acropolis Restoration: the CCAM Interventions, R. Economakis, red., London and New York; s. 175–179.
6. Dörpfeld, W.; Schleif, H. (1942): Erechtheion, Berlin. Se også Dinsmoor (1932), s. 314–326; Elderkin (1912), s. 53–58; Hawes, Harriet Boyd (1935): The Riddle of the Erechtheum. Manuscript in the Smith College Archive, Amherst, MA.
7. Særskilt Tempelet til Apollon Patroos
8. Tempelet til Roma ogAugustus, Hadrian's villa Tivoli
9. Salmon, Frank (2021): The Erechtheion: An Overlooked Paradigm of the Greek Revival?, Wilkins's Downing College, Inwood's St Pancras. Cambridge
10. Kawerau, Georg; Kavvadis, P. (1906): Die Ausgrabung der Akropolis vom Jahre 1885 bis zum Jahre 1890, Athen
11. Pausanias: Beskrivelse av Hellas, 1.26.5; Pseudo-Plutark: Decem Oratorum Vitæ, 2.843e. LSJ: [Ἐριχθόνιος]
12. Se Jeppesen, Kristian (oktober 1979): «Where Was the So-Called Erechtheion?», AJA, 83(4) , s. 381–394; Pirenne-Delforge, Vinciane (2010): «Un oikèma appelé Érechtheion (Pausanias, I, 26, 5)», i Carlier, P.; Lerouge-Cohen, C., red: Paysage et religion en Grèce antique. Mélanges offerts à Madeleine Jost, Paris, s. 147–163.
13. van Rookhuijzen, J.Z. (2021): "The Erechtheion on the Acropolis of Athens", Kernos. 34, s. 69–121.
14. Erechtheion building accounts, 409/8 BC, IG I3 474.1
15. Pausanias 1.27.1; Strabon IX 396
16. Homer: Iliaden VII 80–81, Odysseen II 546–551
17. Ikke nevnt i Plutarks liste og den konvensjonelle datoen for byggestart er imidlertid etter Perikles død, imidlertid Hurwitt, Jeffrey M. (2004): The Acropolis in the Age of Pericles, Cambridge University Press; s. 174 formoder at begynnelsen av bygningen kan dateres til 430-tallet f.Kr.
18. Paton et al, (1927), kapittel IV samler tekster om bygning. Se også Epstein, Shimon (2010): «Attic Public Construction: Who Were The Builders?», Ancient Society 40, s. 1-14.
19. Holland, Leicester B. (1924): Erechtheum Papers IV. «The Building Called the Erechtheum», AJA, 28(4), s. 425-434.
20. Imidlertid, Iakovides, S. (1962): Ὴ Μυκηναικη Ἁκροπολις των Αθηνων, Athens; og Bundgaard, J.A. (1976): Parthenon and the Mycenaean City on the Heights, København, stiller spørsmål ved dette.
21. Hurwit (1999), s. 74
22. «Bronze Age well contents reveal the history of animal resources in Mycenae, Greece», HeritageDaily
23. Homer: Odysseen, 7.79-81
24. Lesk (2004), s. 33.
25. Orlandos, A.K. (1977): Ή αρκιτεκτονικη των Παρθενωνος, 2 bind, Athens. Se også Lesk (2004), s. 33.
26. Korres, M. (1994): «The History of the Acropolis Monuments», Economakis, R., red.: Acropolis Restoration: the CCAM Interventions, London & New York; s. 35-51.
27. Herodotos, 8.55
28. Chandler stele IG I3 474
29. Dorpfeld, Wilhelm (1904): «Der ursprünglichen Plan des Erechtheion», AM 29; s. 101-107.
30. Michaelis, A. (1889): «Die Zeit des Neubaus des Poliastempels in Athens», AM, s. 349- 366.
31. Lesk (2004), s. 65.
32. Hurwit (1999), s. 316, 322.
33. Vickers, Michael (1985): «Persepolis, Vitruvius, and the Erechtheum Caryatids: The Iconography of Medism and Servitude», RA 1, s. 25. Se også Lesk (2004), s. 66.
34. Lesk (2004), s. 70.
35. IG I 474 I.3 og IG I3 476 II.2-4 henholdsvis.
36. Dörpfeld, W. (1911): Zu den Bauwerken Athens: Erechtheion und alter Tempel, AM 36, s. 39-49.
37. Shear (1999), s. 82, n. 58
38. Hawes (1935): The Riddle of the Erechtheum; se også Lesk (2004), s. 71
39. Xenofon: Hellenica 1.6.1; Dinsmoor, William Bell (juli-september 1932): «The Burning of the Opisthodomus at Athens», AJA 36(3), s. 143-172. Dinsmoor dater brannen til 377-376, imidlertid, Paton et al. (1927), s. 459-463, daterer den til 406.
40. Lesk (2006), s. 198
41. Lesk (2006), s. 372
42. Shipley, Joseph Twadell (2001): The Origins of English Words, JHU Press, s. 62.
43. I det minste ifølge Jacques Spons beretning fra 1678. Se Lesk (2006), s. 439.
44. van Rookhuijzen, J.Z. (2021): «The Turkish harem in the Karyatid Temple and antagonistic narratives on the Athenian Acropolis», Opuscula. Annual of the Swedish Institutes at Athens and Rome. 14: 341–362. doi:10.30549/opathrom-14-16. S2CID 239846299.
45. «When Greeks Gave Lead Bullets To The Turks, So They Would Stop Destroying Parthenon Columns», The Archaeologist 23. mars 2022
46. «History of older interventions - Restoration», ΥΣΜΑ
47. St Clair, William (2022): «21. Which Pasts, which Futures?», Open Book Publishers

Litteratur

• Boulter, Patricia (1970). «The Frieze of the Erechtheion». Antike Plastik (10): 1–7.
• Camp, John M. (2001). The Archaeology of Athens. Yale. ISBN 9780300081978.
• Harris, Diane (1995). The Treasures of the Parthenon and Erechtheion. Oxford.
• Hurwit, J. (1999). The Athenian Acropolis: History, Mythology, and Archaeology from the Neolithic Era to the Present. Cambridge.
• Jenkins, Ian (2006). Greek Architecture and Its Sculpture. Cambridge.
• Lesk, A.L. (2004). A Diachronic Examination of the Erechtheion and its Reception (PDF) (thesis). University of Cincinnati.
• Goddess and Polis: The Panathenaic Festival in Ancient Athens. The Trustees of Dartmouth College. 1992.
• Pallat, Ludwig (1912): «The Frieze of the Erechtheum», American Journal of Archaeology. 16 (2): 175–202. JSTOR 497279. doi:[https://doi.org/10.2307%2F497279 10.2307/497279}.
• Pallat, Ludwig (1935): «Der Fries der Nordhalle des Erechtheion», Jahrbuch des Deutschen Archäologischen Instituts. 50: 75–137.
• Papanikolaou, Alexandros (2012). Η αποκατάσταση του Ερεχθείου (1979-1987). Η απόδοση του έργου. Acropolis Restoration Service.
• Paton, J.M.; Caskey, L.D.; Fowler, H.N.; Stevens, G.P. (1927). The Erechtheum. Harvard.
• Pirenne-Delforge, V. (2010). «Un oikèma appelé Érechtheion (Pausanias, I, 26, 5)». Paysage et religion en Grèce antique. Mélanges offerts à Madeleine Jost. s. 147–163.
• Rhodes, Robin Francis (1995). Architecture and Meaning on the Athenian Acropolis. Cambridge.
• Shear, Ione Mylonas (1999). «Maidens in Greek Architecture: The Origin of the 'Caryatids'». Bulletin de Correspondance Hellénique. 123 (1): 65–85. doi:10.3406/bch.1999.7211.
• Shear, T. Leslie Jr. (2016). Trophies of Victory: Public Building in Periklean Athens. Princeton.
• Wycherley, R.E. (1978). The Stones of Athens. Princeton.

Eksterne lenker

• Hellas:Net: The Erechteum Arkivert 4. april 2006 hos Wayback Machine. (en)
• First Caryatid safely transferred to New Museum (en)
• Crane and crate in mid-air (en)
• The Caryatid removed from its crating after the transfer (en)
• The Caryatid with her foot reattached (en)