From Wikipedia, the free encyclopedia
Herulere,[1] heruler[2] eller erulere (latin heruli) var ifølge skriftlige kilder et nordgermansk folk som ble fordrevet fra sine hjemland Skåne og Sjælland av danene i starten av yngre romersk jernalder, hvoretter herulene gjorde seg bemerket som omflakkende leiesoldater i Europa og Lilleasia. På 200-tallet var de pirater ved Svartehavet samtidig med goterne, tok seg via Bysants til Kreta og Kypros, og herjet sammen med goterne Sparta og Korinth i år 267. Deretter slo de seg ned i Ungarn, men kirkefaren Hieronymus (340-420) nevner heruler blant de germanske stammene som trengte inn i Gallia rundt år 400. I 460 bodde det herulere i Aquitania og i Spanias nordligste deler, og den romerske dikteren Sidonius Apollinaris mente de stammet fra «havets ytterste avkroker nær dets iskalde dyp».[3]
Ingen herulere er nevnt i angelsaksiske, frankiske eller norrøne krøniker, og hadde de opphav i Norden, var det under et annet navn.[4]
Herulene er tidligst omtalt i keiser Gallienus' regjeringstid (260–68). Ifølge Prokopios herjet de i Hellas og plyndret først øyene Lemnos og Skyros, deretter Argos, Sparta, Korinth og Athen; men i Attika falt de i et bakhold anført av general Publius Herennius Dexippus (210–73).[5] I Pireus ble de overmannet av en flåtestyrke under Cleodemus. En gruppe herulere under sin hærfører Naulobatus plyndret Epiros, men her ble de omringet av Gallienus og sultet ut til de overga seg.[6] Gallienus' seier i slaget ved Nestos var basert på keiserens nye mobile kavaleri; men overgivelsen var betinget av at Naulobatus som den første «barbar» vi vet om, mottok keiserlige insignier av romerne, og dermed rang av romersk konsul. Det er svært trolig at de overvundne herulerne deretter gikk inn i den romerske hærstyrken.[7] Dette slaget sikret Marcus Aurelius Claudius tilnavnet «Gothicus». En vestlig fraksjon av herulerne ble omtalt ved Rhinens munning i 289.
Da Ermanariks østgotiske kongedømme ble erobret av hunerne en gang rundt 375, ble herulerne underlagt hunerne. Først etter hunernes undergang i 454 ble herulerne i stand til å skape sitt eget kongerike i det sørlige Slovakia ved elvene Morava og Tisza.
Krønikeskriveren Jordanes på 500-tallet beskrev herulerne som effektive, raske hærstyrker,[8] men at de ble fordrevet fra sitt hjemland av danene,[9] noe som plasserer deres opprinnelse i de danske øyer eller Skåne. Prokopios hevder at de skal ha drept sin egen konge mens de oppholdt seg på Balkan (jf. Domalde), men Prokopios er kjent for å mislike dem.[10]
Rundt 509 ble herulerne som var bosatt i Ungarn, fordrevet av et annet germansk folk, langobardene. Prokopios beretter at etter dette nederlaget krysset noen av dem Donau inn i Romerriket, mens en del av stammens elite dro tilbake til «Thule» (dvs Skandinavia). Underveis passerte de slavernes og deretter danenes land, før de krysset havet og slo seg ned blant gøterne (gautoi). Han tilføyer at senere generasjoner av herulere som fortsatt bodde ved Donau, lyktes med å hente en ny konge til seg på 540-tallet.
Beskrivelsen av denne ferden som trolig gikk til Sjælland eller Skåne, har betydning for dateringen av danenes erobring av Jylland.[11]
Prokopios forteller at keiser Anastasios ga herulerne lov til å bosette seg i Illyria. Marcellinus skrev at «romerne» (dvs. bysantinerne) lot dem slå seg ned i avfolkede «land og byer» i Moravia (Mähren), nær Singidunum (Beograd). Dette ble gjort «på Anastasius Cæsars befaling» en gang mellom 29. juni og 31. august 512.
Opptegnelser tyder på at herulerne i en årrekke tjente i de bysantinske keisernes arméer, i likhet med andre germanske folkegrupper, særskilt under felttogene i Belarus. Store deler av det gamle romerske territoriet ble gjenerobret, inkludert Italia, Syria og Nord-Afrika. Flere tusen herulere tjenestegjorde i Belisarius' personlige livgarde under felttogene.
Fra slutten av 200-tallet nevnes som overfallsmenn i Gallia og Spania hvor de nevnes sammen med saksere og alemanner. Disse herulerne antas vanligvis å være vestlige herulere, sannsynligvis bosatt i det nedre Rhinområdet.
Av navn huskes Odovakar fordi han som leder for herulerne i 476 avsatte den siste vestromerske keiser, og i 480 overtok som konge av Italia.[12] På slutten av 400-tallet ble herulerne underlagt østgoterne, da deres leder Teoderik den store på oppdrag fra den østromerske keiseren avsatte Odovakar.
Navnet «herulere» har vært koblet til angelsaksisk eorlas («adelige») og gammelsaksisk erlos («menn»), der entallsformen erilas ofte forekommer i de tidligste nordiske inskripsjonene, slik at «heruli» kan tolkes som en ærestittel.[13] Beowulf-kvadet åpner med omtale av noe som har vært tolket som «herul»:
Ordet e(i)rilar ses i en rekke runeinnskrifter fra folkevandringstiden, slik som Järsbergsstenen i Värmland der det blant annet står ek e^rilaz runoz waritu («Jeg erilar runer skrev»). Også dette ordet er koblet til ordet «herul»[15] av runologen Otto von Friesen. Sophus Bugge forbandt derimot ordet med tittelen jarl,[16] og nyere forskning tolker erilar som en person med militær eller religiøs rang (hærfører? runemester?), heller enn et medlem av en spesiell folkestamme.[17]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
