Remove ads
Enver Halil Hoxha (uttales hådsja) (1908–1985) var en albansk kommunistisk statsmann. Han var Albanias statsleder fra den andre verdenskrigs sluttfase og til sin død i 1985, som generalsekretær i Arbeidets parti, leder for massebevegelsen Den demokratiske front og øverstkommanderende for landets væpnede styrker. Enver Hoxha var den lengst sittende statslederen i Øst-Europa under den kalde krigen.
| Enver Hoxha | |||
|---|---|---|---|
 Enver Hoxha i 1971. | |||
| Født | 16. okt. 1908[1][2][3][4] Gjirokastër[5][6] | ||
| Død | 11. apr. 1985[1][2][7][8] (76 år) Tirana[9] | ||
| Beskjeftigelse | Partisan, politiker | ||
| Utdannet ved | 8 oppføringer
Universitetet i Paris, Sorbonne
Université libre de Bruxelles Université de Montpellier Institutt for marxisme-leninismen under Sentralkomiteen i Sovjetunionens kommunistiske parti Det statlige lingvistikkuniversitet i Moskva Université libre de Bruxelles Kommunistisk universitet for Østens arbeidere Albanian National Lyceum | ||
| Ektefelle | Nexhmije Hoxha | ||
| Barn | Ilir Hoxha | ||
| Parti | Parti communiste français Belgias kommunistiske parti Arbeidets parti | ||
| Nasjonalitet | Den sosialistiske folkerepublikken Albania | ||
| Gravlagt | Tirana | ||
| Utmerkelser | 9 oppføringer
Helt av Albania
Nasjonalheltens orden Leninordenen 1. klasse av Suvorovordenen Nasjonalhelt av Jugoslavia Order of Skanderbeg Hero of Socialist Labour Partisanstjernens orden Order of the Flag | ||
| Generalsekretær i Arbeidets parti | |||
| mars 1943–11. april 1985 | |||
| Etterfølger | Ramiz Alia | ||
| Formann i Albanias ministerråd | |||
| 22. oktober 1944–19. juli 1954 | |||
| Forgjenger | Ibrahim Biçakçiu | ||
| Etterfølger | Mehmet Shehu | ||
| Signatur | |||
.svg) | |||
Han ledet de albanske partisanene mens landet var okkupert av italienerne og tyskerne. Etter krigen etablerte han et diktatur etter stalinistisk modell. Hoxha satte seg fore å omskape et tradisjonsbundet jordbrukssamfunn til et ateistisk industrisamfunn. Hoxhas regime henrettet minst 5 000–6 000 politiske fanger,[10][11] og har blitt holdt ansvarlig for opptil 100 000 dødsfall som følge av tortur, mishandling og likvidasjoner.[12]
Hoxha var svært mistroisk til nabostatene på Balkan og de såkalte revisjonistiske kommuniststatene. Han fryktet stadig en invasjon fra Jugoslavia eller Sovjetunionen. Etter det kinesisk-sovjetiske bruddet i 1960-årene valgte Albania å tre ut av Warszawapakten og tilnærme seg Kina. Da Kina brøt sin internasjonale isolasjon, førte det til det kinesisk-albanske bruddet i 1978. De siste årene av Hoxhas styre var Albania internasjonalt isolert.
Remove ads
Enver Hoxha ble født i Gjirokastër, den gang en del av Det osmanske rike og kjent under sitt tyrkiske navn, Ergiri. Byen ligger 30 km nordvest for grensen mot Hellas, og huser en stor gresk minoritet. I 1914 fungerte byen som hovedstad i Den autonome republikken Nord-Epirus, som ble proklamert av grekerne i området. Albanerne i Gjirokastër er overveiende toskere. De viktigste forskjellene mellom toskere og ghegere ligger i deres dialekt og tradisjonelle levevis, i liten grad religion; ortodoks og katolsk kristendom og islam har generelt sameksistert fredelig i Albania.[13][14]
Faren Halil Hoxha var en toskisk og muslimsk landeier, som ifølge ulike kilder var enten kleshandler eller apoteker. Han reiste mye i Europa og Amerika, og bodde periodevis i utlandet. Halil Hoxha hadde fem barn med Gjylihan (eller Gjylo). Farfaren Beqir Hoxha støttet Prizrenligaen.[15] Slektsnavnet Hoxha var opprinnelig en ærestittel, fra tyrkisk hoca, «læremester», som ble tildelt hans forfedre for deres innsats i å spre den islamske troen i landet.
Hoxhas største inspirasjon i barndommen kom fra onkelen Hysen Hoxha, «en fremmedfiendtlig ateist og urokkelig albansk nasjonalist».[15] Albania fikk sin uavhengighet fra osmanerne etter den første Balkankrigen i 1913. Hoxha fullførte grunnskolen i hjembyen, og som 16-åring ble han medlem og sekretær for studentrådet i Gjirokastër. Studentrådet hadde en gjennomgående opprørsk, demokratisk ånd, og Hoxha ledet protesten mot regjeringen etter at den fikk rådet nedlagt etter bare ett år.[15] På denne tiden begynte albanske intellektuelle som hadde studert i Wien, Beograd og Roma, å spre radikale ideer i hjemlandet.[16]
Etter grunnskolen forlot han Gjirokastër til fordel for det franskspråklige gymnaset i Korçë. Det er antatt at han formet mye av sitt politiske grunnsyn i løpet av denne perioden. Han skal ha vært veldig fascinert av de franske og russiske revolusjonene. Etter eksamen i 1930 mottok han statsstipend for å studere ved Université de Montpellier i Frankrike. Hoxha studerte naturvitenskap og deltok på møter arrangert av Parti communiste français. I mangel av interesse for biologi sluttet han etter kun ett år, og flyttet til Paris hvor han ønsket å studere jus eller filosofi.[17] Han studerte en tid filosofi ved Sorbonne, og fikk samtidig undervisning i jus av albanske Llazar Fundo, men fullførte ikke studiene.[18] I løpet av sin tid i den franske hovedstaden skrev han flere artikler for den kommunistiske avisen L'Humanité om situasjonen i Albania. Artiklene ble senere en medvirkende årsak til at han ikke mottok stipend etter november 1933.[17]
Remove ads
Etter han sluttet med studiene i 1934, reiste han til Brussel i Belgia, hvor han arbeidet i to år som privatsekretær for den albanske konsulen. I denne perioden studerte han også jus, og fortsatte å skrive for L'Humanité. Da hans republikanske og kommunistiske sympatier ble avslørt i 1936, ble han tvunget til å fratre stillingen ved konsulatet.[18][19]
Etter et kort opphold i hjembyen ble han ansatt som fransklærer ved sitt tidligere gymnas i Korçë. Studietiden gjorde at han behersket både fransk, italiensk, serbisk, engelsk og russisk. Senere skulle han bli beskrevet som «den desidert mest språkmektige statslederen i Øst-Europa».[20] Etter at Italia invaderte Albania i 1939, og kong Zog av Albania drog i landflyktighet, ble alle offentlig ansatte tvunget til å skrive seg inn som medlemmer i Det albanske fascistiske parti. Hoxha nektet å melde seg inn, hvorpå han ble avskjediget fra lærerstillingen. Han flyttet til Tirana og åpnet en tobakksforretning. Derfra drev han også en kommunistisk undergrunnsbevegelse. Da hans aktiviteter ble oppdaget i 1941, ble forretningen stengt, og Hoxha måtte flykte til fjells.[17][19]
I november 1941 mottok han hjelp fra de jugoslaviske partisanene, og etablerte Albanias kommunistiske parti, som i 1948 endret navn til Arbeidets parti. Hoxha ble valgt til medlem av den syv mann store sentralkomiteen og redaktør for partiavisen Zëri i Popullit, «Folkets røst».[19] I 1942 ble den albanske motstandsbevegelsen for alvor organisert. Under kommunistpartiets første kongress i mars 1943 ble Hoxha betrodd vervet som partiets førstesekretær, som han besatt frem til sin død. Kort tid etter etableringen av kommunistpartiet ble den antikommunistiske, nasjonalistiske og republikanske organisasjonen Nasjonal front dannet. Nasjonal front anså kommunistene som medløpere for Jugoslavia, og utgjorde i begynnelsen den største motstandsstyrken.[21]
I juli 1943 ble de albanske partisanene organisert i Albanias nasjonale frigjøringshær, som mottok støtte fra den hemmelige, britiske militærenheten SOE.[22] Etter at Italia inngikk våpenhvile med de allierte høsten 1943, ble Albania okkupert av Tyskland, som fryktet at de allierte kunne bruke Albania som landingssted for en invasjon på Balkan.[21] I august 1943 hadde den albanske motstandbevegelsen blitt utvidet til å omfatte det storalbanske området Kosovo i Jugoslavia og deler av Hellas.[23] Den tyske okkupasjonsmakten stilte seg positiv til ideen om Stor-Albania. Dette synet fant gjenklang i Nasjonal front, noe som styrket kommunistenes posisjon i motstandsbevegelsen.[21] For å blidgjøre jugoslavene, utelot kommunistene de storalbanske områdene, men til protest fra Nasjonal front. Kommunistene benyttet anledningen til å ta kontrollen over motstandsbevegelsen.[21][23][24]
Etter modell fra Jugoslavia trådte Den antifascistiske komité for nasjonal frigjøring sammen, og valgte Hoxha til formann, i Përmet i mai 1944. Den 22. oktober erklærte komiteen seg som Albanias lovlige regjering etter et møte i Berat, og Hoxha ble midlertidig formann i Albanias ministerråd (statsminister). Det ble han i ti år.[21][23]
I november 1944 trakk tyske styrker seg ut av Albania, og frigjøringshæren tok makten i landet. Etter at de tyske styrkene forlot Albania, drog Hoxha og flere albanske partisaner til Jugoslavia for å kjempe med jugoslavene og sovjeterne mot tyskerne der. I august 1945 ble Den nasjonale frigjøringshær omdannet til massebevegelsen Den demokratiske front, som ble eneste tillatte parti.[25] Den 11. januar 1946 ble monarkiet formelt avskaffet, og folkerepublikken Albania ble proklamert. Som førstesekretær i kommunistpartiet var Hoxha statsleder. Det nye regimet var dominert av toskere fra det sørlige Albania, som var preget av store jordegods, fremmed undertrykkelse og sosial nød, og der kommunismen fikk stor gjennomslagskraft i befolkningen.[14][21]
Remove ads
Økonomisk og sosial politikk
Da Hoxha tok makten, var den forventede levealderen i Albania 40 år, og analfabetismen ble anslått til å være 80–85 %. På landsbygden ble den anslått til å være hele 90–95 % i 1939. Hoxha var inspirert av sovjetisk planøkonomi, og reduserte de store jordeiernes andel av jordbruksarealet i Albania fra 52 til 16 % med ekspropriasjon i 1946.[26] Fra 1955 ble jordbruket kollektivisert, men det var fortsatt meget arbeidsintensivt, og Hoxha lyktes aldri i å gjøre Albania selvforsynt med jordbruksvarer.[26][27][28]
Albania har Europas nest største potensial for vannkraftutbygging, etter Norge, noe som la grunnlaget for industrialisering.[29][30] Med utgangspunkt i mineralutvinning, som i likhet med all industri ble nasjonalisert i 1944, bygde regimet ut en relativt variert industrisektor.[26] Hoxhas initiativer var mulig å realisere med utviklingshjelp fra Sovjetunionen og Kina, en lav levestandard og eksport som gav hard valuta. I slutten av 1980-årene stod industrien for mer enn halvparten av Albanias BNP.[26] På samme tid hadde utenrikspolitisk isolasjon stanset kapitaltilførselen til industrien, som ble teknologisk utdatert og gav mindre eksportinntekter. Sosiale og militære utgifter økte. På tross av industrialiseringen var Albania fremdeles det fattigste og mest isolerte landet i Øst-Europa.[29][31] Privatbilisme var forbudt; før 1989 fantes det ikke mer enn 2 000 biler, fordelt på rundt 3 millioner innbyggere.[32]
En side ved industrialiseringen var utbyggingen av skole- og helsevesenet og andre offentlige tjenester. Sykdommer som malaria, difteri, tuberkulose og syfilis var svært utbredt i befolkningen.[26][33] Alle skoler ble nasjonalisert, og skolegang for alle innbyggere mellom 12 og 40 år ble påbudt. Analfabetismen sank til 30 % av befolkningen i 1950, og i 1985 var den på samme nivå som i Vesten. Økt levestandard, en radikal feminisme, privilegier for store barnefamilier, forbud mot prevensjonsmidler[28] og en restriktiv abortlovgivning bidrog til å øke folketallet i Albania fra rundt 1 million i 1944 til rundt 3 millioner i 1985, og endret kvinnenes posisjon i det hittil patriarkalske samfunnet.[34] I 1989 utgjorde kvinner om lag halvparten av arbeidsstyrken i landet.[26]
Kulturelle og religiøse endringer
Hoxhas regime bar preg av en doktrinær marxisme-leninisme. Hoxha hadde en sterk ideologisk forestilling om at proletariatets diktatur ikke skulle avvikles idet klassekampen øyensynlig var avsluttet, fordi alle alternativer til proletariatets diktatur var uttrykk for utbytternes ideologier. Han mente også at klassekampen ville bli truet, dersom proletariatets diktatur ble avviklet før kommunismen hadde seiret i hele verden.[35] Et annet uttrykk for den doktrinære marxismen var Hoxhas forbud mot religionsutøvelse, som ble grunnlovsfestet i 1976.[13][35] Hoxha erklærte i 1967 at «Albania er verdens første ateistiske stat, hvis ene religion er albanismen», et uttrykk lånt fra Pashko Vasa, en poet under den albanske nasjonale vekkelsen på slutten av 1800-tallet.[13][36]
Mellom 1961 og 1971 initierte Hoxha en såkalt statsreformasjon og kulturrevolusjon i Albania.[37] Kulturrevolusjonen var tydelig inspirert av den kinesiske kulturrevolusjonen, og kan sees på som toskiske Hoxhas oppgjør med ghegernes språk, kultur, religion og sosiale organisasjon. Toskiske dialekter fikk forrang. Ghegernes klanssamfunn, der bøndene i overveidende grad var gjetere, var vanskeligere å mobilisere til støtte for regimet.[14] Innslaget av katolske kristne var større blant ghegere enn toskere. Katolske prester ble raskt anklaget for å ha vært italienske spioner under krigen.[36] Hoxha fordømte blodhevn, som har vært mest utbredt blant kristne ghegere, som en «primitiv føydalskikk». Regimet statuerte eksempler ved å henrette klansoverhoder og avstraffe kollektivt.[38]
Kulturrevolusjonen innebar også strenge føringer for albanernes livsstil, for slik å komme nærmere hva Hoxha anså som det fullendte mennesket – fysisk og intellektuelt. Morgengymnastikk ble obligatorisk.[28][39] «Skjegg og langt hår forbinder albanerne med det gamle patriarkiske samfunnet. Korte skjørter og bukser med sleng forbinder de med vestlig liberalisme,» skrev Espen Haavardsholm om reglene for klær og utseende.[40] Vestlige kulturuttrykk ble også forbudt, til fordel for sosialistisk realisme, men en del klassisk litteratur, især italiensk, ble likevel oversatt til albansk, etter ønske fra Hoxha. Mange albanere lyttet til gresk og italiensk radio eller fjernsyn i hemmelighet, men sendingene tjente ofte som bevis på Hoxhas påstand om at nabostatene ignorerte Albania.[39][41] Idet mange albanske familier ikke eide fjernsynsapparat, pleide desto flere å gå på kino.[42] Mellom 1950 og 1990 ble det vist 400 utenlandske spillefilmer, hvorav 20 % var italienske. Filmer om mafia og terror var ment å illustrere kapitalismens ondskap.[39] I motsetning til Josef Stalin og Josip Broz Tito ble Hoxha aldri portrettert i hjemlige spillefilmer.[43]
Utenrikspolitikk
Forholdet til Jugoslavia kjølnet raskt, ettersom Tito mente at Albania burde inngå i Jugoslavia. Den fremste albanske talsmannen for et tett økonomisk samkvem med Jugoslavia var Koçi Xoxe. Hoxha anså avtalene med Jugoslavia som en trussel mot Albanias suverenitet, slik avtalene med Italia før krigen hadde vært det. Jugoslavene fordømte Hoxhas politikk som opportunistisk, og mente at Albania ikke kunne inngå avtaler med andre stater uten Jugoslavias samtykke.[44] Xoxe klandret Hoxha for uvennskapet med Jugoslavia, og forsøkte å styrte ham i 1948. Hoxha sikret sin posisjon da Jugoslavia brøt med Sovjetunionen samme år. Hoxha benyttet anledningen til å erklære alle avtaler med Jugoslavia ugyldige, og utvise alle jugoslaver fra landet. Xoxe ble ekskludert fra partiet og henrettet.[45][46]
Albania gikk inn i COMECON og Warszawapakten. Stalins død i 1953 ble markert med landesorg i Albania. Hoxha fikk befolkningen i Tirana til å møte opp på Skanderbeg-plassen, knele, og avlegge et 2 000 ord langt troskapsløfte til deres «elskede far og store frigjører».[47] Hoxha reagerte med vantro på Nikita Khrusjtsjovs politikk med fredelig sameksistens med kapitalismen, forsoning med Jugoslavia og såkalt avstalinisering. Forsoningen med Jugoslavia i 1955 ble tolket som sovjetisk likegyldighet til Albanias sikkerhet. Khrusjtsjovs fremstøt overfor Hellas om større autonomi for greskalbanerne styrket denne antagelsen.[48]
På sin side nektet Albania å rehabilitere Koçi Xoxe.[48] Hoxha lot seg provosere dypt over Khrusjtsjovs plan for COMECON, der Albania i all hovedsak var tiltenkt å være feriedestinasjon og råvareprodusent. Khrusjtsjov skal ha sagt under et besøk i 1959 at Albania burde konsentrere seg om å dyrke appelsiner for eksport.[49] I 1960 sa Mehmet Shehu til Anastas Mikojan at «Stalin gjorde to feil. For det første døde han for tidlig. For det andre likviderte han ikke hele den nåværende, sovjetiske ledelsen».[50] Året etter gikk Hoxha og Khrusjtsjov i åpen, verbal konfrontasjon på sine respektive partikongresser. Albania ble ekskludert fra COMECON og Warszawapakten. Albania brøt alle forbindelser med Warszawapakten etter invasjonen av Tsjekkoslovakia i 1968.[48] I sine memoarer kalte Khrusjtsjov det albanske lederskapet «monstre», og gav deres «frykt for demokratisering» skylden for bruddet med Sovjetunionen.[51] Hoxha fortsatte den tilnærmingen overfor Kina som han hadde påbegynt i 1950-årene.
Mao Zedong betegnet Albania som «sosialismens fyrtårn i Europa» og Kinas «brohode» i verdensdelen. Forbindelsene stagnerte idet Kina begynte å bryte sin internasjonale isolasjon tidlig i 1970-årene. Richard Nixon tok initiativ til en normalisering av det kinesisk-amerikanske forholdet, noe som vakte harme i det albanske lederskapet, og reduserte Kinas interesse for Albania. Dette ble tiltagende etter Maos død i 1976.[48] Ideologisk tok Hoxha sterk avstand fra Maos teori om «de tre verdener».[52] Til gjengjeld ble Kinas økonomiske og militære bistand til Albania kraftig redusert i 1976.[53] Albania åpnet forhandlinger om handel med Frankrike og Italia og nye asiatiske og afrikanske stater, og normaliserte forholdene til Jugoslavia og Hellas i 1971. Hoxhas åpne kritikk av Kinas utenrikspolitikk ble en utløsende årsak til det kinesisk-albanske bruddet i 1978.[48] Sovjetiske og amerikanske fremstøt ble ignorert av Hoxha, og Albania fant ingen ny stormakt å samarbeid med.
Før bruddet med Kina i 1970-årene uttrykte mange maoister begeistring for Hoxhas regime. I den norske ml-bevegelsen fikk Hoxha en spesielt høy stjerne i det maoistiske AKP(m-l). Nordmennene drog paralleller mellom Norge og Albania, hva gjaldt historie, natur og kultur.[54][55] Innreise til landet var strengt regulert, men en del norske kommunister fikk besøke landet i regi av Vennskapssambandet Norge–Albania. AKP(m-l) tok avstand fra Hoxhas politikk i 1979. I sitt oppgjør med det albanske regimet skrev Finn Sjue i AKP(m-l) at Hoxha, Shehu og Hysni Kapo hadde «degenerert til borgerlige herskere».[56] Grupper som Kommunistisk Arbeiderforbund og Marxist-leninistisk forbund valgte å støtte Albania etter bruddet med Kina.[54]
Forsvarspolitikk
Hoxhas regime etterlot 700 000 bunkere i det albanske landskapet. De fleste ble bygget mellom 1967 og 1986, som ledd i Hoxhas forsvarsstrategi mot især Jugoslavia.[57][58] Antallet svarer til én bunker for hver fjerde albaner, og i snitt 24 bunkere per kvadratkilometer.[58] Byggingen kostet rundt 2 % av Albanias NMP. Det var en dobbelt så høy kostnad og tre ganger så mye betong som ved byggingen av den franske Maginotlinjen.[59]
Sivilbefolkningen måtte delta i øvelser minst to ganger i måneden, og barn ned i 12-årsalderen fikk våpentrening.[60][61]
I ettertid har bunkerne blitt betraktet som et uttrykk for Hoxhas paranoia og utenrikspolitiske isolasjon.[58][62] I de siste 20 årene av sitt liv drog Hoxha aldri utenlands.[63]
I midten av 1970-årene utgjorde forsvarsutgiftene 11,5 % av Albanias BNP, og landet hadde en stående hær på 65 000 mann og en hærreserve på 100 000 mann.[62][64]
Forfølgelser
.jpg)
Kommunistregimet i Albania henrettet minst 5 577 mannlige og 450 kvinnelige politiske fanger.[10][11] Bare de ti første årene, fra 1945 til 1955, satt rundt 80 000 personer i 40 politiske fengsler og fangeleirer i Albania. Anslagsvis 16 000 av dem døde, ifølge en rapport fra det amerikanske Utenriksdepartementet til FNs økonomiske og sosiale råd i 1955. Regimet har blitt holdt ansvarlig for opptil 100 000 dødsfall.[12]
Sentralt i den totalitære statens maktapparat stod det hemmelige politiet, Sigurimi, og deres nettverk av angivere. I midten av 1970-årene hadde det hemmelige politiet rundt 5 000 uniformerte ansatte.[64]
Tortur under avhør og vilkårlig fengsling var svært utbredt.[65][66][67] Albanias straffelov fastsatte dødsstraff for 34 forhold, hvorav 12 politiske og 11 militære. Fluktforsøk fra landet kunne straffes med døden. Dødsstraff ble fullbyrdet ved skyting, i noen tilfeller ved hengning.[65] I sin årsrapport for 1974 skrev Amnesty International at det var sterk grunn til å tro at Albania hadde Europas største antall politiske fanger i forhold til folketallet.[68] Mange ble forfulgt på bakgrunn av etniske eller religiøse forhold. Mellom 1945 og 1968 ble anslagsvis 200 religiøse ledere fengslet eller henrettet.[36] I 1983 var 20 000 greskalbanere internert i fangeleirer, ifølge en rapport til Europaparlamentet.[69]
Fra 1949 ble albanske flyktninger og emigranter i Egypt, Italia og Hellas som sympatiserte med kong Zog, rekruttert av amerikansk og britisk etterretning. Flere hundre infiltratører ankom Albania i 1950 og 1952, men ble drept eller tatt til fange.[70]
Hoxha beordret utrenskninger i Arbeidets parti i flere omganger, ofte sammenfallende med utenrikspolitiske endringer. Da Albania og Sovjetunionen brøt med Jugoslavia i 1948, ble uttalte projugoslaviske partifeller likvidert. Rundt en fjerdedel av medlemsmassen ble ekskludert. Etter oppstanden i Ungarn og en delvis forsoning mellom Jugoslavia og Sovjetunionen i 1955/1956 ble flere projugoslaviske og prosovjetiske partimedlemmer forfulgt.[71][72] Tidlig i 1960-årene rettet forfølgelsene i partiet seg mot resterende Moskva-orienterte medlemmer.[73] Mehmet Shehu uttalte på partikongressen i 1961 at opposisjonelle skulle tildeles «et spytt i ansiktet, et slag i kjeven og – om nødvendig – en kule i hodet».[74][75]
I 1974 ble forsvarsminister Beqir Balluku og flere offiserer beskyldt for å ha planlagt et statskupp, og henrettet.[76]
I 1981 døde Mehmet Shehu under uklare omstendigheter, offisielt som følge av depresjon og selvmord. Senere ble han anklaget av Hoxha for å ha spionert for en rekke fremmede makter. Shehu begikk trolig selvmord, eller ble likvidert på ordre fra Hoxha, etter uoverensstemmelser om utenrikspolitikken.[77][78] Etter Shehus død ble en rekke ministre henrettet eller dømt til lange fengselsstraffer, anklaget for spionasje. Andre ble tvunget til å fratre. En rekke slektninger av Shehu ble også forfulgt.[73] Mehmet Shehus levninger ble først funnet i en umerket grav og flyttet til en gravplass i Tirana i 2001.[79]
I 1982 forsøkte fire albanske flyktninger å ta seg inn i Albania med båt fra Italia, i den hensikt å skyte og drepe Hoxha. Tre av medlemmene steg i land i Albania, der to ble drept, mens Halit Bajrami ble arrestert. Bajrami ble løslatt etter å ha vitnet mot den avsatte forsvarsministeren Kadri Hazbiu, og gikk igjen i landflyktighet. Operasjonen kan ha vært iscenesatt av Hoxha som et påskudd for å forfølge Hazbiu og flere andre ministre, som ble henrettet.[80]
Remove ads
Hoxhas helseplager ble gjenstand for mange rykter.[81] Ved hans død var det på det rene at Hoxha hadde lidd av diabetes siden 1948, fikk et hjerteinfarkt i 1973, og ble rammet av hjerneslag i 1983.[82][83] Mellom mai og oktober 1983 trakk Hoxha seg tilbake fra offentligheten, noe som førte til hyppigere spekulasjoner om hans helse.[84]
Da Hoxha døde den 11. april 1985, ble det erklært syv dagers landesorg.[81] Hjertesvikt ble oppgitt som dødsårsak.[82][83] Hoxha ble gravlagt på den såkalte martyrgravplassen på en høyde over Tirana den 15. april. Etter Hoxhas eget ønske deltok ingen utlendinger under minnehøytideligheten, der partisekretær Ramiz Alia holdt sin minnetale på Skanderbeg-plassen i Tirana.[85] Valget av Alia som ny partisekretær skjedde så raskt at Hoxha trolig utpekte ham til sin etterfølger personlig. Alia opptrådte hyppigere offentlig etter Mehmet Shehus død.[83]
Lite var kjent om Hoxhas privatliv i samtiden.[81] Ektefellen Nexhmije Hoxha, med økenavnet «Tiranas sorte enke»,[86] hadde en rekke partiverv og offentlige stillinger. Hun overtok som leder for Den demokratiske front etter ektemannens død. De hadde sønnene Ilir og Sokol og datteren Pranvera, men ingen av dem spilte noen politisk rolle av betydning. Datteren og svigersønnen er arkitekter, og de tegnet Enver Hoxha-museet, «Pyramiden», som åpnet i 1988. Etter regimets fall har den forfalne bygningen blitt foreslått revet.[87] Ilir Hoxha utgav i 1998 en bok om sin far med memoarer, korrespondanse og presseklipp.[88] Enver Hoxha ble fremstilt som asketisk, men familien levde i virkeligheten et luksuriøst liv.[89] Nexhmije Hoxha skrev også en biografi om ham.[90]
Etter regimets fall i 1991/1992 ble Nexhmije Hoxha arrestert og fengslet i noen år for korrupsjon og misbruk av offentlige midler.[91][92] Også en rekke andre kommunistledere ble stilt for retten. I 1992 ble Hoxhas og andre partilederes levninger flyttet til en offentlig gravplass i byen; et symbolsk oppgjør med regimet.[93]
Remove ads
Remove ads
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
Remove ads