Dronningmoren From Wikipedia, the free encyclopedia
Elizabeth av Storbritannia (født Lady Elizabeth Angela Marguerite Bowes-Lyon, 4. august 1900 i London eller i Hitchin, død 30. mars 2002 i Windsor i England) var dronning av Storbritannia i regjeringstiden til sin mann, kong Georg VI (1936–1952). Etter hans død ble hun omtalt som dronningmoren for å skille henne fra datteren dronning Elizabeth II.
| Elizabeth Bowes-Lyon | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | The Honourable Elizabeth Angela Marguerite Bowes-Lyon 4. aug. 1900[1][2][3][4]  Hitchin[5] London | ||
| Død | 30. mars 2002[1][2][3][4] (101 år) Royal Lodge[6][7] | ||
| Beskjeftigelse | Gemal (1936–1952), aristokrat, Dronningmor (1952–2002) | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Georg VI av Storbritannia (1923–1952) (bryllupssted: Westminster Abbey, tema for: wedding of Prince Albert, Duke of York, and Lady Elizabeth Bowes-Lyon, avslutningsårsak: ektefelles død)[1][8][9][10] | ||
| Far | Claude Bowes-Lyon[1][8] | ||
| Mor | Cecilia Nina Cavendish-Bentinck[8][9] | ||
| Søsken | 9 oppføringer
Violet Bowes-Lyon (familierelasjon: eldre søster)[8]
Mary Bowes-Lyon (familierelasjon: eldre søster)[8] Patrick Bowes-Lyon, 15. jarl av Strathmore og Kinghorne (familierelasjon: eldre bror)[8] John Herbert Bowes-Lyon (familierelasjon: eldre bror)[8] Alexander Bowes-Lyon (familierelasjon: eldre bror)[8] Fergus Bowes-Lyon (familierelasjon: eldre bror)[8] Rose Bowes-Lyon (familierelasjon: eldre søster)[8] Michael Bowes-Lyon (familierelasjon: eldre bror)[8] David Bowes-Lyon (familierelasjon: yngre bror)[8] | ||
| Barn | Elizabeth II[1][8] Margaret av Storbritannia[1][8] | ||
| Nasjonalitet | Storbritannia[11][12] Det forente kongerike Storbritannia og Irland (1927–) (avslutningsårsak: Royal and Parliamentary Titles Act 1927) | ||
| Gravlagt | King George VI Memorial Chapel (2002–)[13] | ||
| Medlem av | Royal Society (1956–) (Royal Fellow of the Royal Society)[14] | ||
| Utmerkelser | 26 oppføringer
Storkors av Æreslegionen
Indias kroneorden Companion of the Order of Canada Det kongelige Victoriakjedet (1937) Krigskorset Victoria Medal of Honour (1961) Albert-medaljen (1974) Lady of the Garter (1936)[15] Tistelordenen New Zealand-ordenen Georg VIs familieorden Elisabeth IIs familieorden Sankt Savas orden Romanias kroneorden Dame Grand Cross of the Order of the Lion of the Netherlands Order of the Precious Crown, 1st Class Order of Ojaswi Rajanya Sankta Olgas og Sankta Sofias orden Uavhengighetsordenen Honorary citizen of Volgograd (2000) Storkors av Solordenen Storkorsdame av Royal Victorian Order Storkorsdame av Order of the British Empire Dekorasjon av det Kongelige Røde Kors Royal Fellow of the Royal Society (1956)[14] Honorary Fellow of the Royal College of Surgeons (1950)[16] | ||
| Fyrstehus | Bowes-Lyon | ||
| Signatur | |||
 | |||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Hun var yngste datter av Claude Bowes-Lyon (1855–1944), senere 14. jarl av Strathmore og Kinghorne, og hans hustru Nina Cecilia Cavendish-Bentinck (1862–1938).
26. april 1923 giftet hun seg med prins Albert, hertug av York, senere kong Georg VI, sønn av kong Georg V av Storbritannia (1865–1936) og dronning Mary (1867–1953), i Westminster Abbey i London.
Sammen fikk de to døtre: prinsesse Elisabeth, senere dronning Elisabeth II (født 21. april 1926, død 8. september 2022) og prinsesse Margaret (født 21. august 1930, død 9. februar 2002).
I 1936 abdiserte kong Edvard VIII uventet, noe som gjorde Elizabeth til dronning ved sin manns side. Under andre verdenskrig bodde kong Georg VI og dronning Elizabeth i London, selv etter at Buckingham Palace ble bombet. Kongens helse skrantet med årene, og Elizabeth la skylden på Wallis Simpson,[trenger referanse] kvinnen var grunnen til at Edvard VIII abdiserte i 1936. Kong George VI døde 6. februar 1952, 56 år gammel.
Etter sin manns død ble hun etterhvert bare kjent som dronningmoren, da hennes datter var blitt monark, dronning Elizabeth II. Hun høstet stor popularitet med årene og var en ivrig deltaker ved offisielle tilstelninger i inn- og utland, og hun var en stor og viktig støtte for sin unge datter i hennes første år som dronning.[trenger referanse]
I 1980-årene ble hun kjent som «britenes bestemor».[trenger referanse] Både 90-årsdagen og 100-årsdagen ble feiret stort i London, men de siste årene hennes var preget av hennes høye alder, datteren Margarets sviktende helse og død og de mange skilsmissene blant hennes barnebarn. Hun lot seg likevel hylle på 101-årsdagen sin i august 2001, som hun alltid gjorde på bursdagen den 4. august. Siste gangen hun viste seg offentlig var da prinsesse Margaret ble stedt til hvile 15. februar 2002, på dagen 50 år etter at ektemannen Georg VI var blitt gravlagt.
Dronningmoren døde 30. mars 2002 etter en tid med sviktende helse.
Elizabeth Bowes-Lyon var yngste datter og det niende av de ti barna til Claude George Bowes-Lyon, lord Glamis, (senere 14. jarl av Strathmore og Kinghorne), og konen Cecilia Nina Cavendish-Bentinck. Blant Elizabeths forfedre finnes statsminister William Cavendish-Bentinck, 3. hertug av Portland, og Richard Wellesley, 1. marki Wellesley (han var generalguvernør av India og eldre bror av statsminister Arthur Wellesley, 1. hertug av Wellington).
Ingen kan med sikkerhet konstatere hennes fødested, enten ble hun født i foreldrenes hus i London, ved Belgrave Mansions, Grosvenor Gardens, eller i en ambulanse dratt av hester på vei til sykehuset.[17] Fødestedet hennes ble registrert som Hitchin i Hertfordshire,[18] nær landhuset, St Paul's Walden Bury som Strathmore-familien eide. Det samme huset står oppført som hennes fødested i folketellingen fra året etterpå. Hun ble døpt den 23. september 1900 i den lokale kirken.
I mesteparten av barndommen hennes bodde familien i landsbyen St Paul's Walden og på Glamis Castle, familieboligen til jarlen i Glamis i Angus i Skottland. Fram til hun var åtte år fikk hun hjemmeundervisning av en guvernante. Hun hadde ponnier og hunder og likte å gå på jakt.[19] Da hun begynte på skole i London imponerte hun lærerne med å innlede en stil med to greske ord fra Xenophons Anabasis.[trenger referanse] Hennes favorittemner var litteratur og skriving. Hun vendte tilbake til privatundervisning, denne gang med en tysk guvernante og bestod Oxford Local Examination som 13-åring.[20]
På fjortenårsdagen hennes erklærte Storbritannia Tyskland krig. Broren hennes, Fergus, offiser i regimentet Black Watch, ble drept under krigshandlinger i Frankrike i slaget ved Loos (1915). En annen av hennes brødre, Michael, ble rapportert savnet under krigshandlinger i mai 1917.[21] Han hadde blitt tatt til fange etter å ha blitt skadet og ble værende i en krigsfangeleir resten av krigen. Glamis Castle ble gjort om til et rekonvalesenthjem for skadede soldater og Elizabeth var med og hjalp. En av soldatene hun behandlet skrev i autografboken hennes at hun kom til å bli «Hung, drawn and...quartered...hung in diamonds, drawn in a coach, and...quartered in the best house in the land,»[22] et ordspill som refererer til henrettelsesmetoden hengning, trekking og kvartering, men heller enn henrettelse et ønske om at hun skulle få diamanter, bli dratt i en hestevogn og innkvartert i landets beste hus.
Prins Albert, hertugen av York – «Bertie» som han var kjent som i familien – var den andre sønn av Georg V. Han fridde til Elizabeth i 1921, men hun takket nei. Hun sa hun «var redd for å aldri, aldri igjen ville kunne tenke, snakke og handle fritt, noe jeg virkelig synes jeg burde ha muligheten til».[23] Da han senere erklærte at han ikke ville gifte seg med noen andre, reiste moren, dronning Mary, til Glamis Castle for å få møte kvinnen som hadde vunnet hennes sønns hjerte. Hun ble overbevist om at Elizabeth «var den eneste jenta som kunne gjøre Bertie lykkelig». Likevel nektet hun å blande seg inn.[24] På denne tiden ble Elizabeth kurtisert av James Stuart, Alberts stallmester, men han forlot sin tjeneste hos prinsen til fordel for en bedre betalt jobb i den amerikanske oljeindustrien.[25]
Etter en stund godtok Elizabeth frieriet, til tross for sin engstelse overfor et liv som kongelig.[26] Forlovelsen ble offentliggjort 23. januar 1923. I lovens øyne var Elizabeth en vanlig borger, til tross for at faren var adelig. Albert handlet dermed imot tidligere tiders skikk som sa at kongelige skulle gifte seg med andre kongelige.[27] Hans valg av ektemake ble sett på som et skritt mot et mer moderne monarki og kongehus.[trenger referanse] Albert og Elizabeth ble gift den 26. april 1923 i Westminster Abbey. Elizabeth la buketten sin ved den ukjente soldats grav på vei inn til kirken,[28] en skikk som hver eneste kongelige brud har opprettholdt siden. Hun ble etter bryllupet titulert Hennes Kongelige Høyhet Hertuginnen av York.[29] Hvetebrødsdagene tilbrakte de på Polesden Lacey, en herregård i Surrey, før de reiste videre til Skottland, der hun fikk en «uromantisk hoste».[30]
Etter et vellykket besøk til Nord-Irland i juli 1924 bestemte Labour-regjeringen seg for å la Albert og Elizabeth reise til Øst-Afrika fra desember 1924 til april 1925.[31] To hendelser skulle true disse planene. Labour-regjeringen måtte se seg slått av de konservative etter parlamentsvalget i november, som var en situasjon konservative Elizabeth betegnet som «vidunderlig» overfor moren[32]. I tillegg ble generalguvernøren i det britisk-egyptiske Sudan, Lee Stack, skutt tre uker senere. Turen ble gjennomført til tross for disse hendelsene. De besøkte Aden, Kenya, Uganda og Sudan, men Egypt ble unngått på grunn av de politiske urolighetene i området.[33]
I 1926 fikk paret sitt første barn, prinsesse Elizabeth – kalt «Lillibet» innad i familien. Margaret Rose ble født fire år senere. Hertugen og hertuginnen av York reiste i 1927 til Australia for å åpne parlamentsbygningen i Canberra. Barna ble ikke med på reisen, og Elizabeth skrev at hun syns det var leit å måtte forlate sitt spedbarn hjemme.[trenger referanse] De reiste til sjøs via Jamaica, gjennom Panamakanalen og videre over Stillehavet. Elizabeth var stadig bekymret for sitt barn som var igjen i Storbritannia, men utenom dette ble turen gjennomført med stor suksess; de oppnådde god kontakt med folkene de møtte.[trenger referanse] I Fiji sjarmerte Elizabeth gjestene i et selskap ved å ikke bare håndhilse på menneskene, men også på en hund som kom tuslende inn under seremonien.[trenger referanse] I New Zealand fikk hun en forkjølelse og ble dermed hindret i å delta ved flere tilstelninger. På tilbaketuren, via Mauritius, Suezkanalen, Malta og Gibraltar ble skipet deres, HMS «Renown», rammet av en brann og en evakuering av skipet ble forberedt, men brannen ble etter sigende slukket.[trenger referanse]
Kong Georg V døde 20. januar 1936 og tronen gikk videre til Alberts bror, prins Edvard, som ble kong Edvard VIII. Før han døde uttrykte kong Georg uro overfor at han skulle overlate tronstolen til sønnen Edvard. En gang sa han: «Jeg ber Gud om at min eldste sønn aldri vil gifte seg og at ingenting skal komme mellom Bertie og Lilibet og tronen».[trenger referanse]
En konstitusjonell krise inntraff da Edvard insisterte på å gifte seg med Wallis Simpson, en fraskilt amerikansk kvinne. Selv om Edvard kunne ha fortsatt som konge til tross for et omstridt ekteskap med Simpson, rådet ministrene han fra å gifte seg med henne ettersom de moralske forutsetningene ikke var til stede, og Edvard måtte som den engelske kirkes overhode stå inne for dens lære vedrørende gjengifte. Ministrene mente dessuten at folket aldri kom til å akseptere henne som dronning. Som konstitusjonell monark var Edvard forpliktet til å lytte til råd fra regjeringens medlemmer. I stedet for å kutte ut bryllupsplanene, sa han fra seg tronen.
Prins Albert var den neste i arvefølgerekken og overtok dermed umiddelbart tronen etter Edvards abdikasjon den 11. desember 1936. Albert tok navnet Georg som formelt kongsnavn. Han og Elizabeth ble kronet til konge og dronning den 12. mai 1937. Denne datoen hadde tidligere blitt satt som dagen da Edvard VIII skulle krones. Elizabeths krone bestod av platina og var dekorert med blant annet den berømte Koh-i-Noordiamanten. Edvard og fru Simpson giftet seg og fikk titlene hertug og hertuginne av Windsor, men Wallis Simpson fikk ikke rett til å bli kalt Hennes Kongelige Høyhet, en beslutning Elizabeth støttet.[trenger referanse]
Sommeren 1938 reiste det nye kongeparet på offisielt statsbesøk til Frankrike. Moren til Elizabeth, lady Strathmore, hadde nettopp avgått med døden, og reisen ble dermed utsatt tre uker. I løpet av to uker laget Norman Hartnell et hvitt antrekk til dronningen, som ville avstå fra å bruke klær med farger ettersom hun ennå var i sorg. Statsbesøket var stelt i stand for å bygge opp under fransk-britisk solidaritet i møte med den fiendtlige holdningen som fantes i Nazi-Tyskland. Besøket vakte stor begeistring, noe som også skinte igjennom hos den franske pressen.[trenger referanse]
I månedene som kom fortsatte Nazi-Tysklands krigshissing, og de britiske myndighetene forberedte seg på krig. Münchenavtalen fra 1938 satte en demper for forventningen om en snarlig kommende krig, og den britiske statsministeren Neville Chamberlain ble invitert opp på balkongen i Buckingham Palace for å motta folkets støtte. Selv om Chamberlain hadde bred støtte hos folket, var måten han forholdt seg til Hitler på gjenstand for debatt i underhuset. Historikeren John Grigg har sagt at kongens tydelige støtte og tilnærming til statsministeren var «den mest ukonstitusjonelle handling gjort av en britisk monark i dette århundret».[trenger referanse] Historikerne har likevel stort sett vært enige om at kongen sjeldent var bundet opp mot regjeringens medlemmer, og at han levde opp til sine konstitusjonelle forpliktelser.[trenger referanse]
I juni 1939 ble Elizabeths ektemann den første konge av Canada som besøkte Nord-Amerika. Reisen skulle understreke den gjensidige støtten mellom de to kontinentene, og styrke Canadas status som et selvstendig kongedømme, uavhengig av Storbritannia.[trenger referanse] Reisen ledet dem gjennom Canada, fra kyst til kyst og tilbake. Kongeparet besøkte også USA en kort stund, der de fikk treffe president Roosevelt. Ifølge en historie spurte en veteran fra den andre boerkrigen Elizabeth om hun var skotsk eller engelsk. Elizabeth svarte at hun var canadisk.[trenger referanse] Både canadierne og amerikanerne var overstadig begeistret i møte med kongeparet, og kongen ble sett på som en verdig etterfølger av den abdiserte Edvard.[trenger referanse] Elizabeth satte pris på turen og sa den hadde betydd mye for henne og hennes mann. Hun besøkte Canada flere ganger ved senere anledninger, både i privat og offisiell sammenheng.
Under krigen viste kongen og dronningen støtte til den britiske motstandskampen, og de vant folkets gunst for dette. Kort etter at krigen hadde startet, ble The Queen's Book of the Red Cross utgitt. Femti forfattere og kunstnere bidrog med stoff til boken, som hadde en forside med bilde av dronningen. Inntektene fra salget ble gitt til Røde Kors. Når regjeringen rådet familien å reise fra London, ville ikke Elizabeth godta, selv ikke under blitzen. Det ble foreslått at barna måtte reise til Canada, men også her avslo hun. Hun sa, «barna skal ikke reise uten meg. Jeg reiser ikke fra kongen. Og kongen vil aldri reise.»[trenger referanse]
Elizabeth var ivrig etter å besøke tropper, sykehus, fabrikker og de steder i Storbritannia som var mål for Luftwaffe. Til og begynne med ble hennes besøk møtt med en viss fiendtlighet.[trenger referanse] Noen kastet søppel på henne og folkemassene kom med negative tilrop.[trenger referanse] Negativiteten skyldtes stort sett at hun var kledt i eksklusive klær og at hun på denne måten distanserte seg til de lidelsene folket hadde måttet gjennomgå.[trenger referanse] Hun forklarte at dersom folket tok på seg sine flotteste klær da de kom for å treffe henne, så ville hun være høflig og gjøre det samme.[trenger referanse] Hun ble kledt i svart, men beholdt fargerike antrekk for å symbolisere «regnbuen av håp».[trenger referanse] Da selv Buckingham Palace begynte å bli bombet, sa Elizabeth, «Jeg er glad for at vi har blitt bombet. Det gjør at jeg føler jeg kan se East End inn i øynene.»[trenger referanse]
Kongen og dronningen tilbrakte de fleste arbeidsdagene i Buckingham Palace, men av sikkerhetsmessige årsaker overnattet familien ved Windsor Castle (rundt 35 kilometer vest for de sentrale delen av London). Buckingham Palace hadde kuttet en god del i staben som følge av bemanningen av hæren, og de fleste rommene var lukket. I løpet av Phony War ble dronningen gitt revolvertrening,[trenger referanse] da man fryktet at en invasjon kunne inntreffe hvert øyeblikk.
Den positive effekten hun hadde på britisk moral, skal ha gjort at Adolf Hitler kalte henne «den farligste kvinnen i Europa».[trenger referanse] Selv om kongeparet var blitt en viktig moralsk støtte i krigen, hadde de tidligere vært motstandere av krigføring.[trenger referanse] Majoriteten i parlamentet og statsminister Chamberlain hadde slått fast at krig måtte unngås uansett situasjon. Britene hadde fått erfare hva en krig kunne påføre av lidelser etter første verdenskrig. Etter at Chamberlain gikk av gav kongen noe motvillig Winston Churchill i oppgave å danne regjering.[trenger referanse] Kongens skepsis overfor den nye statsministeren skulle senere bli avløst av respekt og beundring for hans mot og solidaritet.[trenger referanse] Ved krigens slutt i 1945 ble Churchill invitert til å stå på balkongen sammen med kongeparet, en ære som også var blitt Chamberlain til del.
Churchills konservative parti tapte mot Clement Attlees Labour Party i parlamentsvalget i 1945. Elizabeth avslørte sjelden sine politiske synspunkt,[34] men i et brev skrevet i 1947 skriver hun at Attlees «store forhåpninger om en sosialistisk himmel på jord» bare var tomt snakk. Videre beskrev hun hans velgere som «fattige folk, så mange underutdannede og forvirrede. Jeg er glad i dem.»[35] Woodrow Wyatt omtalte henne som mer pro-konservativ enn mange av de andre medlemmene av kongefamilien; senere fortalte hun ham, «jeg liker det gode gamle Labour Party.» Til Fortune FitzRoy, hertuginnen av Grafton, sa hun «jeg elsker kommunister».[trenger referanse] Etter seks år som regjeringssjef ble Attlee slått av de konservative ved valget i 1951. Churchill kom atter en gang til makten.
Under Sør-Afrika-turen fikk Elizabeths gode rykte om sin godhet i møte med offentligheten, en brist.[trenger referanse] Det viste seg hun hadde mistolket en entusiastisk tilhenger for å være fiendtlig; hun skal ha reist seg i bilen og slått ham med en paraply.[trenger referanse] I 1948 var det planlagt at kongeparet skulle besøke Australia og New Zealand, men det ble utsatt som følge av kongens sviktende helse. I mars 1949 gjennomførte han en vellykket operasjon for å bedre sirkulasjonen i høyrebeinet. Sommeren 1951 gjennomførte Elizabeth og hennes døtre kongens offisielle gjøremål. I september samme år fikk han diagnosen lungekreft. Etter kirurgiske inngrep i lungene ble kongen bedre. Den forsinkede turen til Australia og New Zealand ble gjennomført av prinsesse Elizabeth og hennes ektemann Philip, hertug av Edinburgh, i kongeparets sted.
Kong Georg VI døde fredfullt mens han sov, den 6. februar 1952. Kort tid etter fikk hun tiltaleformen Her Majesty Queen Elizabeth The Queen Mother (Hennes Majestet dronning Elizabeth, dronningmoren).[trenger referanse] Denne tiltaleformen ble tatt i bruk i stedet for Queen Elizabeth, da den lett kunne forveksles med hennes eldste datter, nå regjerende Queen Elizabeth II. På folkemunne ble hun kjent som the Queen Mother eller the Queen Mum.
Hun ble dypt sorgtung av å miste sin ektemann, bosatte seg i Skottland og ville trekke seg tilbake fra det offentlige liv. Likevel gjenopptok hun sine offentlige plikter etter et møte med statsminister Winston Churchill. Tiden viste at hun ble like travel som dronningmor, som hun hadde vært som dronning. I juli 1953 tok hun fatt på den første oversjøiske reisen siden begravelsen. Denne gangen skulle hun legge ned grunnsteinen til University College of Rhodesia and Nyasaland, det som i dag er University of Zimbabwe i Mount Pleasant. I 1957 foretok hun enda en reise til området, da hun var blitt gjort til president av kollegiet. Hun deltok også på andre arrangementer i området som var ment til å være multietniske. Under datterens lange reise til samveldelandene i perioden 1953–1954, fungerte Elizabeth som Councellor of State og passet på sine barnebarn, Charles og Anne.
Enkedronningen overvar restaureringen av det avsidesliggende Castle of Mey på kysten av Skottland. Her pleide hun å reise for å «komme seg bort fra alt» i tre uker i august og ti dager i oktober hvert år. Inspirert av amatørjockeyen Lord Mildmay fattet hun interesse for hesteløp, spesielt steeplechase, en interesse hun beholdt hele livet. Hun eide vinnerhestene av rundt 500 løp. Fargene hennes, blått med striper ble båret av hester som for eksempel Special Cargo, vinner av Whitbread Gold Cup i 1984 og Devon Loch, som var nær ved å vinne Grand National i 1956. Ryktene skulle ha det til at hun plasserte veddemål på sine hester, men disse var ikke sanne.[trenger referanse] Hun insisterte likevel på å få kommentatorenes stemmer sendt direkte til sitt bosted, Clarence House, i London. Hun var en ivrig kunstsamler og kjøpte verk av blant andre Claude Monet, Augustus John og Peter Carl Fabergé.[trenger referanse]
I februar 1964 ble hun syk og måtte fjerne blindtarmen. Dette førte til at hun måtte utsette en planlagt tur til Australia, New Zealand og Fiji til 1966. Hun kom til kreftene igjen på et karibisk cruise ombord på den kongeskipet «Britannia». I desember 1966 opererte hun bort en svulst etter å ha blitt diagnostisert med tarmkreft. Ryktene ville ha det til at hun fikk utført kolostomi, men dette stemte ikke.[trenger referanse] I 1982 ble hun sendt på sykehus da et fiskebein hadde satt seg fast i halsen hennes og det måtte en operasjon til for å ta det bort. Hun var en ivrig sportsfisker og spøkte om hendelsen etterpå, «The salmon have got their own back» («laksene har fått sin egen tilbake»).[trenger referanse] I 1984 hadde hun nok en brystkreftoperasjon. I 1986 fikk hun en ny gastrisk obstruksjon, men dette ble ordnet uten å måtte operere.
I 1975 besøkte hun Iran etter å ha blitt invitert av sjah Muhammed Reza Pahlavi. Den britiske ambassadøren og hans kone, Anthony og Sheila Parsons, noterte seg at iranerne ble overraska over at hun hadde for vane å snakke med hvem som helst, uten å tenke på vedkommendes status og at de håpte på at sjahen og hans folk ville ta erfaringen med seg i sitt videre virke.[trenger referanse] Fire år seinere ble sjahen avsatt. Mellom 1976 og 1984 besøkte hun Frankrike hver sommer. Disse reisene var blant 22 private reiser til kontinentet i perioden mellom 1963 og 1992.
Dronning Elisabeth, kjent for sin personlige sjarm og sine varme møter med offentligheten, var en av de mest populære medlemmene i den britiske kongefamilien.[trenger referanse] Hun møtte som oftest offentligheten ikledd det som skulle bli hennes personlige stil: store nettinghatter og en enkel kjole.
Hennes nittiårsdag, 4. august 1990, ble feiret med en parade den 27. juni. Paraden involverte mange av de 300 organisasjonene hun var beskytter for. I 1995 deltok hun på mange arrangementer til minne om krigens slutt femti år tidligere. Dette året hadde hun også to operasjoner: en som fjernet øyekatarr i venstre øye og en som erstattet høyre hofte. I 1998 ble venstre hofte erstattet etter at den hadde brukket ved et fall under et besøk til stallen ved Sandringham.
Hennes hundreårsdag ble feiret på flere måter: en parade feiret høydepunktene i livet hennes og hadde bidrag fra Norman Wisdom og John Mills. Et bilde av henne ble trykket på en spesiell 20-pundseddel utgitt av Royal Bank of Scotland. Under en lunsj i Guildhall i London prøvde erkebiskopen av Canterbury, George Carey, ved et uhell å drikke fra hennes vinglass. Dronningmorens raske påpekning om at det var hennes glass vakte stor begeistring.[trenger referanse] I november 2000 brakk hun kragebeinet etter et fall som gjorde at hun måtte hvile hjemme i julen og i tiden rundt nyttår.
I desember 2001, 101 år gammel, falt hun og skadet bekkenet. Hun insisterte likevel på å stå oppreist under nasjonalsangen under en minnegudstjeneste for sin avdøde ektemann den 6. februar året etter. Hennes andre datter, prinsesse Margaret, døde tre dager etter dette. Den 13. februar 2002 falt dronningmoren og fikk et kutt i armen på Sandringham House. En lege og en ambulanse ble tilkalt og armen bandasjert. Fallet hindret ikke dronningmoren i å delta i sin datters begravelse i St. George's Chapel, Windsor Castle, fredagen samme uke. Dronningen og resten av kongefamilien ble bekymret for reisen fra Norfolk til Windsor. Hun gjennomførte den, men det ble sørget for at ingen fra pressen skulle komme nær henne, slik at det ikke skulle bli tatt bilde av henne i rullestol.[trenger referanse]
Den 30. mars 2002, klokken kvart over tre om ettermiddagen, døde dronningmoren mens hun sov i Royal Lodge på Windsor Castle, med datteren dronning Elisabeth II ved sengekanten. Hun hadde vært forkjølet de siste fire månedene av livet sitt. Hun ble 101 år gammel, ingen kongelig brite hadde noensinne levd lenger enn henne på dette tidspunktet. Rekorden ble slått av prinsesse Alice, hertuginne av Gloucester. Hun døde den 29. oktober 2004, 102 år gammel.
Elizabeth dyrket kameliaer i alle sine hager, og da hennes lik ble fraktet fra Royal Lodge i Windsor til Westminster hall, ble kameliaer fra hennes egen hage lagt oppå kisten.[36] Flere enn 200 000 mennesker passerte kisten de tre dagene den lå på lit de parade i Westminster Hall i Westminster-palasset.[trenger referanse] Medlemmer av husholdkavaleriet og andre grener av landets forsvarsstyrker stod vakt ved de fire hjørnene av katafalken. Dronningmorens barnebarn, prins Charles, prins Andrew, prins Edward og vicomte Linley stod også vakt. Denne skikken har blitt kalt Vigil of the Princes og hadde bare blitt gjennomført en gang før, da kong Georg V lå på lit de parade.[trenger referanse]
9. april, dagen da dronningmoren ble gravlagt, utstedte Canadas generalguvernør en proklamasjon med oppfordring til canadierne om å hedre den avdøde dronningen den dagen.[37] I London samlet det seg en folkemengde på over en million mennesker utfor Westminster Abbey og langs ruten fra det sentrale London til hennes siste hvilested ved sin ektemanns og yngste datters side i St. George's Chapel ved Windsor Castle.[38] Kransen som lå på kistelokket ble etter hennes eget ønske lagt ved den ukjente soldats grav i Westminster Abbey, slik hun selv hadde gjort det etter sin egen vielse.[39]
Selv om Elizabeth blir sett på som en stabiliserende skikkelse i den britiske kongefamilien som har holdt monarkiets popularitet oppe gjennom vanskelige tider, måtte Elizabeth tåle noe kritikk i sin levetid.[trenger referanse]
Under andre verdenskrig ble hun beskyldt for ikke å overholde reguleringene som resten av befolkningen måtte føye seg etter.[40][41] Disse påstandene har imidlertid blitt motbevist av offisielle dokumenter.[42][43] Eleanor Roosevelt rapporterte om matrasjoneringene og den begrensede mengden varmtvann etter et besøk på Buckingham Palace.
Elizabeth har blitt beskyldt for å framstå rasistisk overfor svarte mennesker, men ryktene ble avkreftet av blant andre major Colin Burgess.[44] Major Burgess var gift med Elizabeth Burgess, en farget sekretær som beskyldte folk i tjenerskapet til fyrsten av Wales for rasediskriminering.[45] Dronning Elizabeth uttalte seg aldri offentlig om rasespørsmål, men ifølge Robert Rhodes James uttalte hun privat at hun «avskydde rasediskriminering» og at hun anså apartheid for å være «fryktelig».[trenger referanse] Woodrow Wyatt skriver i sin dagbok at når han uttalte at ikke-hvite land ikke har noe til felles med «oss», svarte hun at hun likte Samveldet godt og mente de «er alle like oss».[46] Tyskere hadde hun imidlertid ikke stor tillit til; en gang fortalte hun Woodrow Wyat, «aldri stol på dem, aldri stol på dem».[47] Hun kan ha hatt dette forholdet til tyskere, men det var likevel en normal holdning for briter oppdratt i hennes levetid etter å ha opplevd to store kriger med Tyskland.[48]
I 1987 ble hun utsatt for kritikk da det kom fram at to av hennes nieser, Katherine Bowes-Lyon og Nerissa Bowes-Lyon, hadde blitt sendt til et psykiatrisk sykehus på grunn av sine handikap.[trenger referanse] Burke's Peerage, utgiver av bøker som omhandler Storbritannias adelige familier, hadde oppført at søstrene var døde, åpenbart fordi moren deres, Fenella (dronningmorens svigerinne), hadde nølt med å fylle ut skjemaene som skulle registrere døtrenes overflytting til sykehuset.[trenger referanse] Da Nerissa døde året før, ble graven først bare markert med en plastikklapp med et nummer på.[trenger referanse] Dronningmoren hevdet at nyheten om institusjonaliseringen til niesene sine kom som en overraskelse.[trenger referanse]
Hugh Casson betegnet henne som «en bølge som knuser mot en stein, fordi selv om hun er uskyldig og vakker og sjarmerende, har hun også et grunnlag av tøffhet og seighet ... når en bølge treffer en stein, viser den fram et vakkert spill av skum og vanndråper i solen, men under den finnes en hard, værbitt stein, for hennes del vernet med sterke prinsipper, fysisk mot og en pliktfølelse.»[49] Peter Ustinov beskrev hennes framtreden under en studentdemonstrasjon ved University of Dundee i 1968, «da vi ankom i høytidelig prosesjon bombarderte studentene oss med toalettpapir. De holdt i den ene enden, og kastet den andre. Dronningmoren stoppet opp og plukket papiret opp som om noen hadde mistet dem. Hun gav papiret tilbake til studentene og sa, 'Var dette deres? Å, kan du ta det?' Det var hennes rolige framtoning og det at hun nektet å bli sjokkert over dette som umiddelbart gjorde at alle studentene tidde stille. Hun vet instinktivt hva som skal til i slike situasjoner. Hun blir ikke aggressiv; hun bare later som om hun tror det er en feiltagelse fra deres side. Måten hun reagerte på viste ikke bare hennes sinnstilstand, men var så sjarmerende og desarmerende, selv i møte med det mest rabiate, at hun brakte fred over mørke farvann.»[50]
Hun var kjent for sin tørrvittighet.[trenger referanse] Etter å ha mottatt nyheten om at Edwina Mountbatten hadde blitt begravet til havs, sa hun: «Kjære Edwina, hun likte alltid å lage et plask.»[trenger referanse] Da hun var sammen med den homofile forfatteren Noël Coward under en gallamiddag, gikk hun opp en trapp der det stod vaktsoldater. Da hun så Cowards øyne flakke over soldatene, mumlet hun til ham: «jeg ville latt være hadde jeg vært deg, Noël; de teller dem før de plasserer dem ut».[trenger referanse] Etter å ha fått råd av en konservativ minister i 1970-årene om ikke å ansette homofile, svarte dronningmoren at «uten dem måtte vi klart oss på egen hånd.»[trenger referanse]
Hennes drikkevaner ble mye debattert i media.[trenger referanse] Emine Saner fra The Guardian anslår at ved å drikke en gin og Dubonnet om ettermiddagen, rødvin til lunsj, et glass portvin og martini klokken 18 og to glass champagne til middag, vil «et konservativt estimat vise at hun drakk 70 alkoholenheter i uken.»[trenger referanse] Hennes ekstravagante livsstil moret journalister, spesielt da det ble avdekket at hun hadde overtrukket en konto hun hadde i Coutts bank med flere millioner pund.[51]
Hennes vaner ble ofte parodiert av det satiriske fjernsynsprogrammet som var på lufta i 1980-årene, Spitting Image.[trenger referanse] Her ble hun portrettert med en birminghamaksent (spilt av skuespiller Beryl Reid), alltid med en utgave av the Racing Post i hendene. I filmen, Bertie and Elizabeth, som gikk på fjernsyn i 2002, ble hun portrettert av Juliet Aubrey, i filmen The Queen fra 2006 av Sylvia Syms og i filmen The King's Speech fra 2010 av Helena Bonham Carter, som ble nominert til en Academy Award for beste kvinnelige birolle og vant en BAFTA-pris for beste skuespiller i en biroller for sin rolle som dronningmoren.
Dronningmoren overgav hele eiendommen sin til dronningen, unntagen noen testamentariske gaver til medlemmer av staben sin. Eiendommen hennes ble anslått å være verdt 70 millioner pund (rundt 80 millioner kroner på den tiden), inkludert malerier, fabergéegg, smykker og hester.[trenger referanse] Åtte år før sin død hadde hun visst nok plassert to tredjedeler av pengene sine i fond, slik at oldebarna kunne dra nytte av dem.[trenger referanse] Dronningmorens viktigste kunstverk ble overført til Royal Collection av dronning Elisabeth II.[trenger referanse]
En statue av dronning Elizabeth av skulptør Philip Jackson ved Georg VI minnesmerke i London ble avduket den 24. februar 2009.[52]
I mars 2011 ble hennes musikksmak avdekket da detaljer omkring hennes lille platesamling på Castle of Mey ble offentliggjort.[53] Hun hadde sansen for skamusikk og hennes album var av artister som Montana Slim, Tony Hancock, The Goons og Noël Coward. Også lokal folkemusikk, skotsk reel og musikalene Oklahoma! og The King and I fantes blant platene.
| Aner til Elizabeth Bowes-Lyon | ||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| ||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
