Av de 112 medlemmene av riksforsamlingen var 33 valgt spesielt blant det militære, mens 25 var valgt fra byene og 54 fra landdistriktene i amtene. Det kan sies at embedsmenn dominerte forsamlingen med 57 representanter, mens det var 37 bønder, 13 kjøpmenn og 5 bruks- og godseiere.[2]
Mange av eidsvollsmennene var unge: gjennomsnittsalderen for riksforsamlingen var 42,8 år.[3]Peter Daniel Baade ble først valgt som utsending fra Romsdals amt, men tok ikke imot valget på grunn av høy alder (han var 77 år).[4]Thomas Konow var den yngste og også den siste gjenlevende eidsvollsmann da han døde i 1881, 85 år gammel. Den første eidsvollmannen til å dø var Georg Ulrich Wasmuth, han døde høsten 1814, 26 år gammel. Den lengst-levende eidsvollmannen var Ole Rasmussen Apeness, han døde 94 år gammel i 1859.
Oversikten angir alle eidsvollsmenn med yrke (stilling), alder og parti. For noen av representantene finnes det ikke tilstrekkelig dokumentasjon på hvilket av de to partiene de sluttet seg til.
Yrke eller stilling er ordnet i noen hovedkategorier. Matroser, musketerer, sersjanter og korporaler er regnet som soldater, mens øvrige militære er regnet som offiserer. Gods-, verks- og brukseiere samt kjøpmenn er oppført som forretningsmenn, mens embetsmenn med gods eller gård er oppført som embetsmenn. Bønder med verv som klokker eller lensmann er oppført som bønder.
Valentin Sibbern ble valgt som representant både for Smålenenes amt og for Akershus ridende Jegerkorps, men tok på Eidsvoll sete som representant for sin militære enhet.[9]Peter Motzfeldt ble valgt til en av Bergen bys representanter,[10] men han ble samtidig valgt av artillerikorpset og inntrådte etter Christian Frederiks råd som korpsets representant.[11]
Militære
More information Valgkrets, Navn ...
Militære eidsvollsmenn etter valgkrets, stilling, alder og «parti»
Det var ingen representanter fra de nordnorske fylkene (amtene) til stede på Eidsvoll. Dette skyldtes blant annet at kommunikasjonene var dårlig utbygd og reise- og post-tidene lange. Det er imidlertid også påvist at biskop Mathias Bonsach Krogh, som av Christian Frederik var gitt ansvaret for å igangsette valgprosessen, ikke forhastet seg i dette arbeidet, men tvert imot skrev til prinsregenten at valg «ei nu kan skee i Nordlandene og Finmarken».[12]
Forsinkelsene gjorde at amtmannen i Finmarken (nå Troms og Finnmark) mottok beskjeden om at det skulle holdes riksforsamling først fire dager etter at denne var trådt sammen. Videre brev til landsdelens sogn gikk ut 14. mai med ordre om at det skulle velges representanter til et møte i Tromsø 24. juli – 1. august for å velge amtets eidsvollsmenn.
16. juli fikk så amtmann Johan Caspar Krogh melding sørfra om at Grunnloven var vedtatt og at Christian Frederik var konge. Dette var alt for sent til at møtet kunne avlyses. Krogh besluttet derfor å likevel holde valg 1. august, men da til det første ordinære Storting, som var planlagt våren 1815. Dette kan sies å ha vært Norges første stortingsvalg, ettersom slike valg ble holdt sørpå først fra uti september.
Stridighetene med Sverige skulle imidlertid føre til at heller ikke dette valget fikk praktisk betydning. Etter Mossekonvensjonen av 14. august 1814 ble et ekstraordinært Storting innkalt til 7. oktober. Til Tromsø kom innkallingen ikke før 20. oktober. En av de valgte, bonden og tømreren Henrik Larsen Skjæret fra Balsfjord, dro straks av gårde. Han kom så langt som til Bodø, men derfra vendte han hjem da han fikk vite at Stortinget alt hadde avsluttet sine forhandlinger.
De tre som var valgt fra Finmarken var pastor Niels Drejer fra Hammerfest, handelsmann og distriktssjef i Kystvernet Lorenz Peter Jessen fra Klauva i Senja, og bonden Henrik Larsen Skjæret fra Balsfjord.[13] Selv om amtmannen hadde bestemt at disse tre skulle møte på det første ordinære Storting i 1815, ble de aldri stortingsmenn. Det ble holdt nye valg neste år til dette Stortinget, og andre menn ble valgt fra Finmarkens Amt: Johannes Henriksen Aas, Nils Normann og Wilhelm Henrik Klerck.
Situasjonen var noe annerledes i Nordland. Hit kom meldingen om at riksforsamlingen på Eidsvoll var avsluttet såpass tidlig at amtmannen fant det hensiktsløst å innkalle til valgmøte. Nordland var dermed det eneste amt som ikke valgte utsendinger til grunnlovsforsamlingen.[14]
Stortinget: Grunnlovsjubileet 1814-2014 - Kongeriget Norges Grundlov af 17.de Mai 1814,Oslo 2014. ISBN 978-82-991819-4-5 (faksimileutgave)
Anders Bjønnes m.fl. (redaktører): Eidsvollsmennene – Hvem var de?, Norsk Slektshistorisk Forening, Oslo 2014, med korte biografier, portretter, nær slekt, aner og bilder med beskrivelser av alle seglene på Grunnloven 17. mai 1814.
Jørn Holme (redaktør): De kom fra alle kanter – eidsvollsmennene og deres hus, Oslo 2014, om boliger og eiendommer med tilknytning til de enkelte eidsvollsmennene.
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
_(7859241850).jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
_-_Eidsvoll_1814_-_EM.01550_(cropped).jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
