norsk godseier og politiker From Wikipedia, the free encyclopedia
Peder Anker (født Peder Ancher 8. desember 1749 i Christiania, død 10. desember 1824 på Bogstad gård) var godseier og Norges første statsminister (fra 18. november 1814 til 1. juli 1822).
| Peder Anker | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 8. des. 1749[1][2][3][4] Christiania[5] | ||
| Død | 10. des. 1824[1][2][4] (75 år) Christiania[5] | ||
| Beskjeftigelse | Forretningsdrivende, proprietær, politiker | ||
| Utdannet ved | Københavns Universitet[5] Harvard University | ||
| Far | Christian Ancher[5] | ||
| Mor | Karen Elieson | ||
| Søsken | Jess Anker[5] Bernt Anker[5] | ||
| Barn | Karen Wedel-Jarlsberg[5] | ||
| Nasjonalitet | Norge[6] | ||
| Medlem av | Kungliga Vetenskapsakademien (1815–) | ||
| Utmerkelser | Dannebrogordenen[7] Serafimerordenen[5] Karl XIIIs orden[5] | ||
| Norges statsminister i Stockholm | |||
| 18. november 1814 til 1. juli 1822 | |||
| Etterfølger | Mathias Sommerhielm | ||
Han var sønn av kjøpmann Christian Ancher (1711–1765) og hustru Karen Elieson (1723–1806) og vokste opp i Paléet i Christiania sammen med sine brødre Bernt, Jess og Iver.
Peder Anker ble 26. oktober 1772 gift med Anna Elisabeth Cold (1749–1803), datter av justisråd Isaac Andreas Cold (1716–1761) og Elisabeth Cathrine Nissen (1717–1751). Hun var pleiedatter til de barnløse Mathia og Morten Leuch på Bogstad.
De tre første barn døde som spedbarn eller ved fødselen, og bare det fjerde, datteren Karen (1789–1849), vokste opp og overlevde foreldrene. Hun ble i 1807 gift med grev Herman Wedel-Jarlsberg, og de arvet Bogstad etter hennes far.
Etter to års opphold ved Københavns Universitet ble han sendt ut på en fem år lang utenlandsreise sammen med sine brødre og deres fettere Carsten og Peter Anker. Pleiemoren til hans kone Anna Elisabeth, Mathia Leuch, giftet seg året etter med hans bror Bernt Anker, og Peder kjøpte Bogstad gård med tilhørende skogeiendommer og sagbruk av dem i 1773. Disse ble ytterligere forøket ved innkjøp av skoger nord og vest for Randsfjorden.
I 1778 lyktes det Peder Anker og hans brødre og fetre å bli tatt opp i adelsstanden ved å påstå at familien stammet fra en utdødd svensk adelsslekt ved navn Anckar (som hadde blitt adlet i 1625 og som døde ut i 1645). Dette skjedde ikke gjennom adling av den norske slekten, men gjennom naturalisering på grunnlag av påstandene om at familien tilhørte den svenske adelsslekten Anckar. Familiens avstamning fra Anckar-slekten var imidlertid ansett som høyst tvilsom også i samtiden og ble avslørt som en forfalskning av Alf Collett i Personalhistorisk Tidsskrift i 1889, da han fant rettsreferater fra 1666 som viste at Peder Ankers oldefar «Erich Anchersen, en fattig fremmed Karl af Lübeck» ble funnet skyldig i tollsvik.[8] Erich Anckersen var sønn av en ankersmed og beskrives i samtidige kilder som Lübeck-kjøpmannen Peter Bahrums tjener.[9] Da den norske familien oppnådde naturaliseringen forandret alle familiemedlemmer skrivemåten til Anker og tok et slektsvåpen som lignet på våpenet til den utdøde svenske adelsslekten Anckar.
I 1791 la han til Bærums Verk med tilhørende skoger, og i sine siste leveår Moss og Hakadal jernverker. Han var altså en av Norges betydeligste godseiere. Bogstad var hans hovedgård som han på mange måter utvidet og forbedret. Han omla og utvidet den gamle barokkhagen til en hage i engelsk stil. Hovedbygningen fra 1760, reist av den forrige eieren Morten Leuch, fikk tilbygg til begge sider så den ble ca. 56 meter lang. Utvendig ble den pusset eller forblendet, slik at den fremsto som en murbygning.
I 1788 ble han titulær generalkrigskommissær og var medlem av feltkommissariatet under felttoget i Sverige. 30. januar 1789 ble han utnevnt til generalveiintendant i Akershus stift. I denne stillingen ledet han mesteparten av veibyggingen i Norge. Hans hovedoppgave som generalveiintendant var å planlegge de nye veianleggene, og dermed særlig konferere med almuen om dens mening. Sammen med generalveimesterne N. F. Krohg og G. A. Krogh har Anker æren for å ha skapt det norske veinettet. Innen utgangen av 1700-tallet var den trondhjemske hovedvei over Gudbrandsdalen satt i ferdig stand etter skadene den hadde lidd ved flommen i 1789. Hovedveien fra Christiania til Vestlandet, den smålenske hovedvei til Svinesund og Den bergenske kongevei over Valdres var de store årene i veinettet som var kommet i full stand omkring 1800.
Anker fratrådte som generalveiintendant 1800, men kunne ikke løsrive seg fra veiarbeidet. Han fortsatte derfor med kongelig tillatelse å føre tilsyn med byggingen av nye hovedveier. Veiene som ble fullført under Ankers planer og ledelse ble for en stor del bygget av vervede soldater. De betegnet et stort fremskritt i utviklingen av norsk samferdsel. Anker interesserte seg også varmt for kanaliseringen av norske vassdrag.
På sine egne eiendommer lot han utføre store tekniske arbeider. Han anla Vækerøveien fra Bogstad til utskipningshavnen Vækerø ved Bestumkilen og begynte å anlegge kjøreveien videre nordover gjennom Sørkedalen. Fra Bogstad til Maridalen anla han også Ankerveien. I 1807 begynte han anlegget av Kjerraten i Åsa (tysk: Kehrrad, 'vendehjul'), et mekanisk system med kjettinger og vannhjul for å frakte tømmer fra Steinsfjorden på Ringerike opp åssiden til Damtjern og Storflåtan på Krokskogen for videre fløting ned Sørkedalsvassdraget.
For sine fortjenester ble Anker i 1809 ridder, senere kommandør og i 1812 kommandør med storkors av Dannebrog. I krigsårene fra 1807 sto han prins Christian August nær og fikk kontakt med svenske politikere gjennom sin svigersønn, grev Herman Wedel Jarlsberg. I 1814 lot han seg bevege av prins Christian Frederik til å delta i stormannsmøtet på Eidsvoll (ofte kalt Notabelmøtet) den 16. februar. Ved valgene til Riksforsamlingen ble han representant for Akershus amt og var senere forsamlingens første president. Han tilhørte her unionspartiet, men spilte for øvrig ingen fremtredende rolle. Resten av året holdt han seg også utenfor de politiske begivenhetene.[10]
Etter at unionen var bragt i stand, trådte han derimot inn i den nye regjeringen. Den 18. november ble han utnevnt av Carl Johan til statsminister og sjef for den norske statsrådsavdelingen i Stockholm. Han inntok aldri noen ledende stilling i regjeringen, men var alltid virksom som megler mellom kongen og finansministeren, grev Wedel, når disse var uenige. Da Wedel gikk ut av regjeringen, søkte også Anker avskjed, og dette ble innvilget fra 1. juli 1822. Han flyttet da tilbake til Bogstad hvor han tilbragte sine siste levedager.
Anker var en av de 41 ledende norske borgere som bidro til å gjøre opprettelsen av Det Kongelige Frederiks Universitet (Universitetet i Oslo) mulig gjennom donasjoner. I 1822 ble Peder Anker utnevnt til ridder av Karl XIIIs orden.
Anker ble utnevnt til ridder av den svenske Serafimerordenen den 28. januar 1815 på Stockholm slott. Hans ridderplate med slektsvåpenet henger i Riddarholmskyrkan i Stockholm.[11]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
