Astrid Nøklebye Heiberg

Astrid Nøklebye Heiberg (født 14. april 1936 i Oslo, død 2. april 2020^[7]) var en norsk psykiater og politiker i partiet Høyre.

Astrid Nøklebye Heiberg
Født		14. apr. 1936[1][2] Oslo[1]
Død		2. apr. 2020[3][4][5] (83 år)
Beskjeftigelse		Politiker, psykiater, medisinprofessor
Akademisk grad		Cand.med. (1962) dr.med. (1980)
Utdannet ved		Det medisinske fakultet Oslo katedralskole
Ektefelle		Arvid Heiberg (1963–)[6]
Parti		Høyre[1]
Nasjonalitet		Norge
Statssekretær i Helse- og omsorgsdepartementet
16.oktober 2013 - 15.april 2016
Statsråd		Bent Høie
14.oktober 1981 - 10.oktober 1985
Statsråd		Leif Arne Heløe
Norges Røde Kors' president
1. oktober 1993–1. oktober 1999
Forgjenger		Bjørn Bruland
Etterfølger		Thorvald Stoltenberg
Norges forbruker- og administrasjonsminister
18. april 1986–9. mai 1986
Regjering		Willoch
Forgjenger		Astrid Gjertsen
Etterfølger		Anne-Lise Bakken
Stortingsrepresentant
1. oktober 1985–30. september 1989
Valgkrets		Oslo
Høyres 1. nestleder
5. mai 1990–20. april 1991
Forgjenger		Wenche Frogn Sellæg
Etterfølger		John G. Bernander
Høyrekvinners Landsforbunds leder
10. mars 1985–5. mars 1989
Forgjenger		Mona Røkke
Etterfølger		Siri Frost Sterri
Astrid Nøklebye Heiberg på Commons

Heiberg var professor i psykiatri og hadde sentrale verv i Høyre i 1980- og 1990-årene som leder i Høyrekvinners Landsforbund og stortingsrepresentant 1985–1989, forbruker- og administrasjonsminister i 1986 og partiets 1. nestleder 1990–1991.

Heiberg var president i Norges Røde Kors 1993–1999. På 2010-tallet kom hun tilbake i politikken, og var statssekretær i Helse- og omsorgsdepartementet 2013–2016. Fra januar 2018 var hun fast møtende vararepresentant på Stortinget for Nikolai Astrup. Hun var den eldste representanten på Stortinget og den eldste fast møtende noen gang.^[8]

Familiebakgrunn og yrkeskarriere

Astrid Nøklebye Heiberg var datter av teknisk direktør Andreas Nøklebye (1906–1972) og husmor Else Holt (1907–1991), og ble født i Oslo som den andre av tre søsken. Under den andre verdenskrig ble faren nødt til å rømme landet, og som seksåring måtte hun flykte til Sverige til fots.^[9]

Hun fikk sin første skolegang i Småland og tok examen artium ved latinlinjen ved Oslo katedralskole i 1954. Hun tok medisinsk embedseksamen ved Universitetet i Oslo i 1962. I 1963 giftet hun seg med senere avdelingsoverlege Arvid Heiberg (1937–), sønn av generaldirektør Edvard Heiberg (1911–2000) i NSB. I 1960-årene var hun turnuskandidat ved Halden sykehus og i Vågsøy legedistrikt samt assistentlege og reservelege i Fredrikstad.

Heiberg var reservelege, assisterende overlege, universitetslektor og dosent ved Psykiatrisk institutt ved Universitetet i Oslo 1969–1981. Hun ble spesialist i psykiatri i 1969. Som landets første kvinnelige psykiater tok hun doktorgraden i 1980 med avhandlingen Funksjonelle kjeveplager.^[9] Hun var professor ved universitetet 1985–2006. Som psykiater forsket hun særlig på psykosomatikk.

Politisk arbeid

Heiberg var feminist fra ungdommen av.^[9] Ved Psykiatrisk Institutt ble hun kjent med professor Leo Eitinger, og støttet aktivt hans engasjement for humanisme og antirasisme.^[9] Med sine mange tillitsverv i Norsk psykiatrisk forening arbeidet hun for å avskaffe homofili som sykdomsdiagnose, hvilket ble oppnådd i 1978.^[9] Hun var også støttespiller for Det norske forbundet av 1948 og meldte seg ut av Den norske kirke i protest mot fremtredende representanters holdninger til homofili.^[9]

Hun meldte seg ikke inn i noe politisk parti før dannelsen av Kåre Willochs rene Høyre-regjering høsten 1981, da Heiberg ble forespurt om å være statssekretær i Sosialdepartementet.^[9] Etter fire år som statssekretær ble hun i 1985 valgt til leder i Høyrekvinners Landsforbund og innvalgt på Stortinget fra Oslo. På Stortinget var hun medlem av Stortingets finanskomité 1985–1987 og medlem av Stortingets kirke- og undervisningskomité 1987–1989, med unntak av en kort periode som statsråd i Forbruker- og administrasjonsdepartementet før Willoch-regjeringens avgang fra april til mai 1986. I 1989 frasa hun seg gjenvalg til ledervervet i Høyrekvinners Landsforbund og renominasjon til Stortinget,^[9] men var 1. nestleder i Høyre 1990–1991, Oslo Høyres ordførerkandidat ved bystyrevalget i 1991 og medlem av Oslo bystyre 1992–1995.

Hun var president i Norges Røde Kors i 1993-1999.^[9] og ble deretter utnevnt som ærespresident. Hun var president i Det internasjonale forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåneforeninger 1997–2001.^[10] I begge verv var hun den første kvinnen.^[9]

Hun var også styreleder i Tanum bokhandel AS 1994–2004, styremedlem ved Rikshospitalet fra 1995, styremedlem i Helse Øst RHF 2003–2006, leder i Statens seniorråd 2002–2005, styreleder ved Norsk institutt for kulturminneforskning fra 2003, leder i Den norske nasjonalkommisjonen for UNESCO fra 2004 og styreleder i Selskabet for Oslo Byes Vel fra 2010.

Heiberg var Oslo Høyres fjerde vararepresentant på Stortinget i perioden 2013–2017.^[11] Hun var statssekretær for Bent Høie i Helse- og omsorgsdepartementet i Erna Solbergs regjering fra 16. oktober 2013 ^[12] til 15. april 2016.^[13]

Utmerkelser

• Hun var æresdoktor ved Mongolias nasjonaluniversitet i Ulan Bator og æresmedlem av American College of Psychiatrists fra 1999.
• Hun ble i 2011 tildelt den internasjonale Røde Kors-bevegelsens høyeste utmerkelse, Henry Dunant-medaljen.^[14]