gudinne From Wikipedia, the free encyclopedia
Asjera (ugarittisk ʼAṯirat; hebraisk אֲשֵׁרָה) var i semittisk mytologi en modergudinne som opptrer i en rekke oldtidstekster, inkludert akkadiske skrifter under navnet Asjratum eller Asjratu og i hettittiske som Asjerdu(s) eller Asjertu(s) eller Aserdu(s) eller Asertu(s). Asjera er generelt blitt betraktet som identisk med den ugarittisk gudinnen Atirat (mer nøyaktig transkribert som ʼAṯirat).
I Bibelens Jeremias bok, skrevet ca. 628 f.Kr., refererer muligens til Asjera når den benytter tittelen «Himmeldronningen» i kapitlene 7 og 44.[1]
De fleste tidlige kulturene i Midtøsten dyrket «himmeldronningen» eller egentlig modergudinnen. I Syria ble hun identifisert som Asjera, høyguden Els partner, eller som Anat, Els datter. Himmeldronningen er kjent fra flere kulturer og omtales med flere navn; Asjera, Astarte og Anat. I Judea var Asjera det mest brukte navnet. I de tidligste bøkene av den hebraiske Bibelen, Tanákh, refereres det skiftevis til El og Jahve. Etter hvert ble gudsnavnet Jahve enerådende. Da ble Asjera i stedet oppfattet som Jahves partner.[2] Et søk i Bibelen.no gir 39 treff på «Asjera».[3] Fortellingene i Bibelen om henne gir et bilde av den striden som sto mellom de som ønsket å dyrke Jahve alene og dem som dyrket flere guder. Gjennom århundrene deltok israelittene i ritualene og det mytiske livet i Midtøsten, de dyrket Asjera, Baal og Istar side om side med Jahve. Gudene hadde klare menneskelige trekk. Religiøse reformatorer som Hosea, Jeremia og Esekiel kom til å oppfatte Jahve som en fjern og utilnærmelig gud og sto for en radikal revisjon av de gamle antropomorfe mytene rundt ham. Samtidig angrep de dyrkelsen av andre guder.
Det finnes mange Asjera-symboler. Et av dem er duen.[4] Et annet er havet, da Asjera også ble regnet som en gudinne knyttet til havet. I Bibelen er flere steder referanser til trær og trelunder knyttet til religionsutøvelse.[5] Treet er et symbol på fruktbarhet. Treet ble brukt som symbol for Asjera.[6]
Ved siden av altere tilegnet Jahve sto det gjerne et Asjera-tre. I avbildninger av Asjera gjengis hun med tre voksende ut av underlivet, underlivet angis gjerne som en trekant med spissen ned. En slik trekant er et gammelt kvinnesymbol. Trekanten symboliserer fruktbarhet og menneskets unnfangelse. Gudinnen Asjera – treet – trekanten, var alle symboler for det samme og kunne byttes med hverandre og representere hverandre, i religiøse sammenhenger.[7]
Ved å bedømme det store antallet av små Asjera-statuetter som er avdekket av arkeologer, uten en tilsvarende antall statuetter av mannlige guddommer, betyr antagelig at dyrkelsen av gudinnen har vært meget populær i alle segmenter av det hebraiske samfunnet.[8]
De fleste gudinnefigurene fra Judea i gammeltestamentlig tid er som regel i halvfigur. Figuren løftet brystene med hendene som for å tilby seg selv eller melk til et spedbarn. Ansiktstrekkene og andre kroppsdeler er sparsommelig antydet. Melken kan være et symbol på barnas mulighet for å vokse opp – og for mat (grøden) til hele folket.
Gudinnefigurene var en form for talisman, en magisk gjenstand som skulle bringe lykke, en «bønn i leire». Bønnen ble rettet til fruktbarhetsgudinnen Asjera. Asjera ble dyrket som en modergudinne og kanskje som mødrenes gud.[9] Kvinnene inngikk private pakter med Asjera: «Hvis du gjør dette for meg, skal jeg gjøre dette for deg.» De enkle gudinnefigurene i leire kunne alle klare å lage. De ble laget i stort antall og brukt i hjemmet. Det er også funnet mange kakeformer av tilsvarende figurer. Kakene ble brukt som offer til Asjera. Det var kvinnene som bakte. Kvinnene tok vare på familiens relikvier, organiserte religiøse høytider, vedlikeholdt gravene til avdøde slektninger, ga løfter til gudene; de ivaretok familiens religiøse liv i hjemmet. Asjera synes å ha blitt dyrket i større helligdommer og i fattige folks hjem, sammen med andre husguder. Husgudenes avbildninger var så små at man kunne ha dem i vanlige hjem, eller frakte dem med seg om man levde som nomader.[10]
I ugarittiske tekster fra før 1200 f.Kr. er Asjera alltid nevnt med sin fulle tittel rbt ʼaṯrt ym, rabat ʼAṯirat yammi, eller som «Frue Atirat av havet», eller mer direkte oversatt «Hun som går på havet». Dette nevnes 12 ganger i Baal-eposet alene.[11] Navnet er forstått av ulike oversettere og forskere ved at det kommer fra det ugarittiske rotordet ʼaṯr 'stride', sammenlignbart med det hebraiske rotordet ʼšr med samme betydning. Hennes andre fremste hellige epitet (tilnavn) var qaniyatu ʾilhm (ugarittisk qnyt ʾlm) som kan bli oversatt som «gudenes skaperinne (Elohim)».[11]
I disse tekstene er Asjera ledsager eller hustru av guden El; det er en referanse til de sytti sønnene til Asjera, antagelig da også de sytti sønnene til El. Hun er klart adskilt fra ʿAshtart, bedre kjent på norsk som Astarte i Bibelen, i ugarittiske tekster, men i kilder utenfor Ugarit fra senere perioder er skillet mellom de gudinnene langt mer uklart. Det sistnevnte kan være på grunn av en skrivers feilaktige avskrift, eller gjennom en mulig synkretisme. Hun er også kalt for Elat ("Gudinnen", den hunkjønnsformen av El, sammenlign med den førislamske gudinnen Allāt) og Qodesj, "Hellighetinnen".
Asjera i akkadiske tekster opptrer som Asjratum (Antu), hustru av Anu, himmelguden. I kontrast er Asjera antatt å være knyttet til den mesopotamiske gudinnen Istar som tidvis ble portrettert som datteren av Anu mens i ugarittiske myter er Astarte en av døtrene til El, den vestsemittiske motparten til Anu.
Blant hettittene opptrer denne gudinnen som Asherdu(s) or Asertu(s), ektefellen til Elkunirsa (fra den ugarittiske tittelen El-qan-arsha – «El, jordens skaper») og mor til enten 77 eller 88 sønner.
Blant Amarnabrevene er en konge av amorittene nevnt som Abdi-Ashirta, «Tjener av Asjera».[12]
I oldtidens Egypt på begynnelsen av 18. dynasti begynte en semittisk gudinne ved navn Qudshu («Hellighetinne») å opptre framtredende, likestilt med den egyptiske gudinnen Hathor. Det har vært spekulert om dette er Athirat/Ashratu under hennes ugarittiske navn Qodesj. Denne Qodesj synes ikke være hverken ʿAshtart eller ʿAnat da begge gudinnene opptrer under deres egne navn og med svært forskjellig ikonografi og opptrer i det minste med en billedmessig representasjon med Qudshu.
Men i de persiske (det første persiske riket, 550–330 f.Kr.), hellenistiske (323-46 f.Kr.)og romerske (fram til 200 e.Kr.) periodene i Egypt var det en sterk tendens mot synkretisme av gudinnene, og Athirat/Ashrtum synes deretter å ha forsvunnet, i det minste som prominente gudinner under en gjenkjennelig navn.
En stele som ble oppdaget av Charles Huber i 1883 i oldtidsoasen i Tema (dagens Tayma, arabisk تيماء) i nordvestlige Arabia blir i dag er oppbevart i Louvre. Det er antatt at stelen er fra tiden til Nabonidus' tilbaketrukkethet der i 549 f.Kr. Den har en inskripsjon på arameisk som nevner Ṣalm av Maḥram, og Shingala og Ashira som Temas guder.
Denne Ashira kan være Athirat/Asjera. Ettersom arameisk ikke har noen måte å indikere arabiske sj, korresponderende med ugarittiske sj (fonetisk skrevet som ṯ), om dette er den samme guddommen, er det ikke klart om navnet skal være en arabisk refleks av ugarittiske Athirat eller et senere lån fra hebraiske/kanaanittiske Asjera.
Det arabiske rotordet ʼṯr tilsvarer i mening til det hebraiske i meningen «å trå», benyttet som et grunnlag for å forklare navnet Ashira som «Fruen fra havet», særlig ettersom det arabiske rotordet ymm også betyr «hav».
Både arkeologiske bevis og bibelske tekster fra den monarkiske periode har dokumentert spenningen mellom grupper som var tilfredse med å dyrke Jahve sammen med lokale guddommer som Asjera og Baal, og de som insisterte på utelukkende å dyrke Jahve alene.[13] Den deuteronomistiske kilden gir bevis på en sterk monoteistsk parti i løpet av styret til kong Josjia av Juda på 600-tallet f.Kr., men kraften og forekomsten av tidlig monoteistisk dyrkelse av Jahve er omfattende diskutert basert på fortolkningene av hvor mye den deuteronomistiske historien er nøyaktig basert på tidligere kilder, og hvor mye har blitt omarbeidet av deuteronomistiske redaktører for å underbygge deres eget teologiske syn.[14] De arkeologiske nedtegnelsene dokumenterer en utstrakt polyteisme i og rundt Israel i løpet av den monarkiske perioden.[15]
Eksempelvis hadde et kultstativ fra 900-tallet f.Kr. i Taanak, en by i nordlige Israel i nærheten av Megiddo, utvetydige polyteistiske implikasjoner. Stativet hadde fire nivåer, eller registre. Det nederste register, eller nivå fire, hadde en kvinnefigur med hendene hvilende på hodene til hver sin løve på begge sidene av henne. Kvinnefiguren kan bli tolket som en gudinne, enten Asjera, Astarte, eller Anat. Det tredje registeret hadde sfinks med to vinger og en tom plass mellom dem. Det andre registeret inneholdt en hellig tre flankert på begge sider av steinbukker som sto på bakbeina. Det øverste registeret viste et firbent dyr (enten et hornkveg eller en hest) med en soldisk over dem.
Det er uklart om Taanak var underlagt israelittisk eller kanaanittisk kontroll da dette stativet ble skapt, og det er gitt flere tolkninger av det.[16] Om det firbeinte dyret på øverste nivå er en okse kan det bli identifisert med enten Jahve eller Baal. Soldisken over de firbeinte dyrene er en representasjon av enten solguden eller himmelen.[17] De fleste forskere er enig om at det hellige treet på andre register må bli identifisert som en Asjerafigur, skjønt det stiliserte treet er ofte sett på som et kultobjekt i seg selv framfor et bilde eller symbol på gudinnen.[18] Den bevingede sfinks på andre nivå har blitt tolket som en kjerube med plass mellom dem som representerer den usynlige Jahve som «troner på kjeruben», skjønt den tomme plassen kan også bli tolket som å tillate tilskuerne å se en ild eller en statuett på innsiden av den kvadratiske scenen.[19] Selv om et mangfold av tolkninger er mulig, har forskeren Mark S. Smith konkludert med at «I korthet, forutsatt at dette stativet er korrekt dateringen til 900-tallet, attesterer det polyteisme i dette området».[20]
Et annet eksempel på polyteisme i den sørlige Levanten var oppdagelsen av en kombinasjon av ikonografi og inskripsjoner på et religiøst senter og samtidig et sted for overnatting for reisende ved Kuntillet Ajrud i den nordlige delen av Sinaiørkenen. Det er datert til 700-tallet f.Kr.[21] Blant de ulike gjenstander som ble avdekket av en stor leirkrukke som har tiltrukket seg mye oppmerksomhet. På den ene siden av krukken var det ikonografi som viste tre antropomorfiske figurer og en inskripsjon som referert til «Jahve... og hans asjera». Inskripsjonen førte til en del tidlige identifikasjoner av to stående figurer i forgrunnen som representerte Jahve og hans gemalinne Asjera, men senere forskning har isteden identifisert dem som Bes-figurer.[22] Et antall forskere, inkludert William G. Dever,[23] og Judith Hadley[24] har fortsatt å fortolke inskripsjonen på en måte som viser til Asjera som en israelittisk gudinne og gemalinne til Jahve. William Dever, som har forfattet boken Did God Have a Wife? («Hadde Gud en hustru?»), viser til arkeologiske bevis som peker på mange kvinnelige statuetter som er avdekket oldtidens Israel og som støtter hans hypotese at Asjera fungerte som en gudinne og som en gemalinne av Jahve i den israelittiske folkereligionen under den monarkiske perioden.
En kritiker har dog hevdet at Devers «sak er full av hull og boken er full av feilinformasjon».[25] I kontrast til fortolkningene av «Asjera» som en gudinne i Kuntillet ‘Ajrud-inskripsjonene har en rekke forfattere, inkludert Mark S. Smith,[26] John Day,[27] og Andre Lemaire,[28] sett Asjera i disse inskripsjonene som et kultobjekt, et stilisert tre, eller lokaliseringen av dyrkelse via hvor Jahves velsignelse var overført framfor en gudinne som kunne fungere som gemalinne.[29] «Hverken ikonografien eller tekstene tvinger oss å tolke forholdet mellom «Jahve... og hans asjera» i jernalderens IIB i meningen av en (seksuelt bestemt) forhold mellom to krefter som står som et par, og således tvinge oss å anta at asjera har status som en partner. «Jahves asjera» trenger ikke å ha lik rang med Jahve, men er heller en mellomliggende enhet som bringer hans velsignelser og er avlet i bevisstheten i form av et stilisert tre som således var underlagt Jahve.»[30]
Arkeologer og historikere har benyttet en rekke måter for å organisere og tolke den tilgjengelige ikongrafiske og tekstmessige informasjonen. William G. Dever har jevnført «offisielle religion/statsreligion/bokreligion» til eliten med «folkereligionen» til massene.[31] Rainer Albertz har stilt som motsats «offisiell religion» med «familiereligion», «personlig fromhet», og «indre religiøs pluralisme».[32] Jacques Berlinerblau har analysert bevisene med utgangspunkt i begrepene «offisiell religion» og «populærreligion» i oldtidens Israel.[33] En bok som William G. Dever som "en milepæl av studie",[34] har Patrick D. Miller i store trekk gruppert dyrkelsen av Jahve i oldtidens Israel i tre brede kategorier: ortodoks (rettroende), heterodoks (annerledestenkende, kjetteri) og synkretisk (religionsblanding). Miller anerkjenner at en manns ortodokse tro er en annen manns heterodokse tro og at ortodoksi ikke er en stivnet og uforanderlig virkelighet i religionen i oldtidens Israel.[35] «Avgudsdyrkelse hos folket i Judea var ikke en avskjed fra deres tidligere monoteisme. Det var isteden den måten som folket i Judea hadde tilbedt i hundrevis av år,» slo Israel Finkelstein og Neil Asher Silberman fast i deres bok The Bible Unearthed.[36]
I henhold til dokumenthypotesen er flertallet av de førti referansene til Asjera i den hebraiske Bibelen avledet fra Deuteronomisten, og alltid i en fiendtlig struktur: Deuteronomisten fordømmer kongene i Israel og Judea i henhold til hvor strengt de har opprettholdt dyrkelsen av Jahve og samtidig undertrykket dyrkelsen av Asjera og andre guddommer. Eksempelvis er det sagt i Andre Kongebok at kong Manasse av Juda plasserte Asjeras stolpe (hellige tre) i Tempelet i Jerusalem: «Asjera-bildet som Manasse hadde laget, stilte han opp i det huset som Herren hadde talt slik om til David og hans sønn Salomo».[37] Det var derfor at Manasse ble fordømt som en som «gjorde mye som var ondt i Herrens øyne, og vakte hans harme».[38] Dennes motsetningen ble da Hiskia av Juda som «gjorde det som var rett i Herrens øyne»[39] og «nedla offerhaugene, slo i stykker steinstøttene, hogg ned Asjera-pælene og knuste kobberslangen som Moses hadde laget. Helt til den tid hadde israelittene ofret til slangen.»[40] Han ble således nedtegnet som den mest rettskafne av Judeas konger før reformatoren Josjia av Juda. Det var i hans tid at den deuteronomistiske kongehistorien ble komponert. I tillegg til forfatterne av Andre Mosebok, Deuteronomisten, Kongebøkene og Dommernes bok, profetbøkene Jesajaboken (17:8, 27:9), Jeremias bok (17:2), og Mikas bok (5:14) også fordømt dyrkelsen av Asjera, og priset avvisningen av denne avgudsdyrkelsen for isteden å dyrke Jahve alene som den sanne gud.
Den hebraiske Bibelen benytter begrepet «asjera» i to begreper, som et kultobjekt og som et guddommelig navn.[41] Som et kultobjekt kan asjera være «gjort», «kappet ned», og «brent», og Deuteronomisten 16:21 forbyr å plante trær som asjera, noe som indikerer at et kultivert eller beskåret tre er tilsiktet.[42] I andre verslinjer er en gudinne åpenbart tilsiktet, eksempelvis i Andre Kongebok 23:4-7[43] hvor gjenstandene er blitt gjort «for Ba'al og Asjera».[44] Referanser til asjera i Jesajaboken 17:8 og 2:8[45] antyder at det var ingen sondring i tankegangen i oldtiden mellom objektet og gudinnen.[46]
William G. Dever har foreslått at Asjera ble dyrket som Himmeldronningen (hebreerne bakte små kaker for hennes festival),[47] men John Day hevder at «det er ingenting i tekstene fra første millennium f.Kr. som peker ut Asjera som «Himmeldronningen» eller assosierer henne særskilt med himlene i det hele tatt.»[48]
Statuetter identifisert med Asjera er påfallende vanlige i de arkeologiske nedtegnelsene, noe som indikerer hennes kult som populær fra de tidligste tider til babylonske fangenskap.[49] Mer sjelden er det avdekket inskripsjoner som knytter Jahve og Asjera sammen: en ostrakon eller et potteskår fra 700-tallet f.Kr. har inskripsjonen «Berakhti etkhem l’YHVH Shomron ul’Asherato» (hebraisk: בירכתי אתכם ליהוה שומרון ולאשרתו) og ble avdekket av israelske arkeologer ved Kuntillet Ajrud (hebraisk Horvat Teman) i løpet av utgravningene i Sinaiørkenen i 1975. Dette er blitt oversatt som «Jeg har velsignet deg av YHVH av Samaria og Hans Asjera» (eller kanskje «... av YHVH vår vokter og Hans Asjera», om «Shomron» skal leses som «shomrenu»). En annen inskripsjon fra Khirbet el-Kom i nærheten av Hebron leses: «Velsignet være Uriyahu av Jahve og av hans Asjera; fra sine fiender han reddet ham».[50]
Tilde Binger merket seg i hennes studie om Asjera[51] at det er fullmakt for å se Asjera som, ulikt, «en tre-billedforbud-stele eller søyle av et slag; eller en mer vanlig statue». En grovt utskåret statue i tre plantet på bakken i huset var Asjeras symbol, og tidvis en statue gjort i leire uten bein. Hennes kultbilder — «idoler» — ble også funnet i skogene, utskåret på levende trær, eller i form av stolper ved siden av altre som var plassert ved siden av en del veger. Asjerastolper er nevnt i Andre Mosebok, Deuteronomisten, Dommernes bok, Kongebøkene, Andre Krønikebok, og Jesajaboken, Jeremias bok og Mikas bok. Begrepet opptrer ofte som kun אשרה, Asjera. Det er en del uenighet om hvordan dette skal oversettes: det er oversatt som «lund» i en del Bibeloversettelser og som «stolpe» i en del andre.[52]
Når dyrkelsen av Asjera opphørte eller ble overført til andre religiøse uttrykk er umulig å si, men kanskje opphørte den for om lag 2300 år siden. Asjeradyrkelsen er godt kjent av folk som arbeider med tolkning av Bibelen, men ikke av folk flest. I vår tid er de kjente arkeologiske (og bibelske) sporene etter denne troen så mange, at bildet av den gamle kulten stadig blir mer nyansert. Feministiske Bibel-forskere er blant dem som har fattet interesse for himmeldronningen Asjera. Innen enkelte «New Age»-miljø av i dag har Asjera fått fornyet interesse. Innen kristendommen og jødedommen vil dyrkelse av Asjera bli betraktet som avgudsdyrkelse.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
