norsk general From Wikipedia, the free encyclopedia
Arne Dagfin Dahl (1894–1990) var en norsk offiser, mest kjent som sjef for Alta bataljon i slaget om Narvik i 1940.[4] Under første verdenskrig var han assisterende militærattaché i Storbritannia og Belgia, hvor han blant annet fikk observere fronten.[5]
| Arne Dagfin Dahl | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 24. mai 1894[1] Christiania | ||
| Død | 26. okt. 1990[1] (96 år) Oslo | ||
| Beskjeftigelse | Redaktør, flyger, arméoffiser | ||
| Utdannet ved | U.S. Army Command and General Staff College Krigsskolen | ||
| Søsken | Ørnulf Dahl | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Gravlagt | Vestre gravlund | ||
| Medlem av | Samfundsvernet | ||
| Utmerkelser | St. Olavsmedaljen med ekegren[2] Deltakermedaljen m/rosett[3] | ||
| Troskap | Norge | ||
| Våpenart | Hæren | ||
| Tjenestetid | 1915–1956 | ||
| Militær grad | Generalmajor (1945) | ||
| Kommandoer | Alta bataljon | ||
| Deltok i | Andre verdenskrig | ||
Dahl fikk kommando over Alta bataljon i januar 1938.[3] Bataljonen ble 14. oktober 1939 innkalt til nøytralitetsvakt og i slutten av november gruppert i Pasvikdalen.[6] Under Finlandskrigen landsteg Sovjetunionen i Petsamo. De angrep langs Ishavsveien, som var den eneste farbare vei mellom Nord- og Sør-Finland. Ishavsveien gikk like ved grensen. Bataljonen så for første gang total krig i praksis.[6]
Han skriver selv:[7]«Den gradvise tillemping til krigsforhold som den norske grensevakt under denne vintermåned gjennomgikk, hadde sin store psykologiske betydning for Alta bataljons befal og soldater, som etter hvert vennet seg til å tenke på krig som en realitet, og ikke som noe de hadde lest om i historiebøkene.»
Alta bataljon ble mobilisert igjen den 9. april 1940, og Dahl ledet den i slaget om Narvik.[8]
Dahl forlot Norge ombord på en skøyte fra Havøysund den 12. juni 1940 og ankom Thorshavn 19. juni, og videre til Liverpool den 30. juni [9]. I Storbritannia gikk han inn i hæren. Senere tjenestegjorde han i Storbritannia og USA, og han var i 1941 den første norske elev ved den amerikanske hærs stabsskole ved Fort Leavenworth, Kansas, USA.[4][10]
Finnmark og Nord-Troms ble evakuert og brent høsten 1944, samtidig rykket sovjetiske styrker inn fra øst inn i Kirkenes og til Tana elv. Dahl ankom - sammen med 2. bergkompani - til Polarnoyy på Kolahalvøya den 6. november 1944 som sjef for den norske militærmisjonen til Sovjetunionen. Høsten 1944 etablerte de første ordinære styrker seg på norsk jord.[11] De ankom Kirkenes 10. november, Rustefjelbma 27. november og de var under sovjetisk kommando til 6. februar 1945.[12] Den 26. januar 1945 ble Dahl sjef for Distriktskommando Finnmark. Etter kommandooverføringen flyttet han hovedkvarteret den 10. april fra Nyborgmoen (ved Varangerbotn) til Skoganvarre. Det var mindre trefninger med tyske avdelinger 14.–26. april. Den 27. april 1945 var alle tyske avdelinger ute av Finnmark.[13] De siste soldatene fra Den røde armé trakk seg ut fra Norge den 25. september 1945. A.D. Dahl ble den 16. oktober utnevnt til generalmajor og sjef for Distriktskommando Nord-Norge.[14][15]
Våren 1955 begynte generalmajor Dahl å kjøpe opp noen smågårder på forskjellige steder på Sørlandet. I konsesjonssøknadene sto det at han ville plante skog på eiendommene. Han kjøpte et småbruk i Laudal for 25 000 kroner. Det var disposisjonene rundt dette småbruket som fikk navnet «låvesaken». Dahl overlot småbruket til sin datter, samtidig inngikk han som DK-sjef en avtale om at låven på småbruket skulle leies av Forsvaret til mobiliseringsdepot. Etter gjeldende normer skulle Forsvaret betale 2 500 kroner per år. Avtalen skulle gjelde i ti år. På ti år ville generalens datter ha inntjent det småbruket kostet ved leie av låven. Men låven var ikke i særlig god stand. De militære myndigheter på Sørlandet bevilget 12 000 kroner til oppussing. Saken ble satt ytterligere på spissen da det ble kjent at et arbeidskompani som var innkalt til øvelse, var blitt beordret til å sette låven i stand og bygge vei.
Jens Haugland tok saken opp i Stortingets spørretime. Han uttalte at dette var misbruk av stilling og offentlige midler.[26] Dahl ble dømt i krigsretten til 45 dagers vaktarrest og 500 kroner i saksomkostninger.[27] Han ble i statsråd frabeordret stillingen og stilt til rådighet for sjefen for Hæren.[28]
 St. Olavsmedaljen med ekegren |  Deltagermedaljen med rosett |
 Haakon VIIs 70-årsmedalje |  Haakon VIIs jubileumsmedalje 1905–1930 |  Haakon VIIs jubileumsmedalje 1905–1955 |
 Kroneordenen – ridder |  Dannebrog-ordenen – ridder |  Bronze Star med eikeløv i bronse |
 Æreslegionen – kommandør |  Croix de guerre 1939–1945 med bronsepalme og bronsestjerne |  Italias kroneorden – offiser |
 Virtuti Militari – ridderkors |  Order of the British Empire – offiser (OBE) |  1939–1945 Star |
 Defence Medal |  Sverdordenen – kommandør 1. klasse |  Idrettsmerket |
Dahl mottok en rekke utmerkelser:[29]
Etter Sovjetunionens invasjon av Tsjekkoslovakia den 21. august 1968 leverte Dahl tilbake medaljen han hadde fått. I brev til Sovjetsamveldets ambassade skrev Dahl: «De siste dagers handlinger har tvunget meg til å revidere min oppfatning av de sovjetiske myndigheters ærlige vilje til internasjonalt samarbeide for en fredelig sameksistens mellom nasjonene. Den voldsakt som Sovjetunionen har begått overfor den tsjekkoslovakiske befolknings frihet og selvbestemmelsesrett ved å besette landet med våpenmakt, er en skammelig krenkelse av menneskerettighetene og en hån mot de grunnleggende prinsipper for internasjonalt samarbeide.»[30]
En noe ukjent rolle Dahl hadde i mellomkrigstiden, er hans deltakelse i organisasjonen «Samfundsvernet», en paramilitær privat organisasjon som bla drev med våpenopplæring. Dahl hadde en lederposisjon i Oslo.[31]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
