Sammenslåingen av AFL og NFL bestod av de to store profesjonelle amerikansk fotballigaene i USA på tiden: National Football League (NFL) og American Football League (AFL).[1] Den åpnet døren for den kombinerte ligaen, som beholdt "National Football League"s navn og logo, til å bli en av de mest populære idrettsligaene i USA. Sammenslåingen ble annonsert på kvelden den 8. juni 1966.[2][3][4] Under avtalen skulle de to ligaene fortsette seriespille i de neste fire sesongene–fra 1966 ut 1969–og deretter bli offisielt sammenslått i forkant av 1970-sesongen, til én liga med to conferences.
Bakgrunn
Tidlige rivaler
Siden stiftelsen i 1920 måtte NFL kjempe mot flere rivaliserende ligaer. Før 1960 var den største rivalen All-America Football Conference (AAFC), som ble startet opp i 1946. AAFC var ulikt NFL på flere måter. Til tross for stor støtte da ligaen ble stiftet, skulle den eventuelt vise seg å ikke være bærekraftig. AAFCs største svakhet kom fra at liagen nektet å ta i bruk et draft som førte til store forskjeller i lagenes talentnivå. Cleveland Browns, det sterkeste laget i ligaen, dominerte og sikret tittelen i hver av de fire sesongene som ble spilt.
På grunn av AAFCs svake økonomiske situasjon ble ligaen derimot nedlagt etter 1949-sesongen. Tre AAFC-lag–Cleveland Browns, San Francisco 49ers og den originale versjonen av Baltimore Colts–ble flyttet til NFL i 1950. Ligaen var under offseason kjent som National-American Football League, men gikk tilbake til "National Football League" før sesongen begynte. Browns sjokkerte NFLs lojale tilhenger ved å dominere den eldre ligaen, og sikre ligatittelen i sin første sesong, og viste dermed at de var blant de beste lagene i sin tidsperiode.
AFLs fremvekst
Etter at NFL absorberte AAFC i 1950 ble ligaen ikke utfordret av en rivaliserende ligaen ut 1950-årene. De eneste andre profesjonelle ligaene som eksisterte var de canadiske ligaene som senere kom til å bli slått sammen for å danne det nåværende Canadian Football League i 1958.
I 1959 forsøkte Lamar Hunt, sønn av oljebaronen H.L. Hunt fra Texas, å enten sikre seg eierskap av Chicago Cardinals med Bud Adams og flytte laget til Dallas,[5] eller eie et nytt NFL-lag i Dallas.[6] Ligaen var ikke interessert i å utvides på tiden. Etter å ha blitt avvist kom Hunt opp med planer for en rivaliserende liga, American Football League.[7][8] I september samme hår tok NFL kontakt med Hunt angående et mulig nytt lag i Dallas, men Hunt var da kun interessert i AFL.[9]
Innen august 1959 hadde den nye ligaen seks lag[10] og åtte innen åpningsdagen i 1960: Boston (Patriots), Buffalo (Bills), New York City (Titans), Houston (Oilers), Denver (Broncos), Dallas (Texans), Oakland (Raiders), og Los Angeles (Chargers). Mens lagene i Los Angeles, New York, Oakland og Dallas delte mediemarked med lag i NFL (henholdsvis Rams, Giants, 49ers, og det nye Dallas Cowboys), utvidet de andre fire lagene (Boston, Buffalo, Denver og Houston) amerikansk fotballs marked da de var etablert i moråder hvor NFL ikke hadde lag. I de følgende årene ble det utvidet videre ved at to av de originale åtte lagene ble flyttet (Chargers til San Diego i 1961 og Texans til Kansas City i 1963), og etableringen av to nye lag (Miami Dolphins og Cincinnati Bengals).
AFL plukket opp fremtidige stjerner fra små colleges og colleges med for det meste mørkhudete (som i hovedsak ble ignorert helt av NFL), som Elbert Dubenion (Bluffton), Lionel Taylor (New Mexico Highlands), Tom Sestak (McNeese State), Charlie Tolar og Charlie Hennigan (Northwestern State i Louisiana), Abner Haynes (North Texas State), med flere. Fra større colleges plukket de opp talenter som LSUs Heisman-vinner Billy Cannon, Arkansas' Lance Alworth, Notre Dames Daryle Lamonica, Kansas' John Hadl, Alabamas Joe Namath, og mange flere. AFL skrev også kontrakter med spillere NFL hadde gitt opp på: "NFL rejects" som utviklet seg til å bli superstjerner. Blant disse var Jack Kemp, Babe Parilli, George Blanda, Ron McDole, Art Powell, John Tracey, Don Maynard, og Len Dawson.
AFL introduserte flere endringer og regler til sporten som NFL senere også tok i bruk, inkludert:
- Seriespill bestående av 14 kamper, som NFL tok i bruk i 1961 (opp fra 12 kamper), ett år etter AFLs første sesong.
- Spilleres etternavn på ryggen av trøyene.
- En noe smalere og lengre ball, Spalding J5V, som var letter å kaste enn ballene NFL brukte,[11][12][13] "The Duke" fra Wilson.
- Introduksjonen av two-point conversion til profesjonell amerikansk fotball, som ble tatt i bruke i college football i 1958.
- Offisiell klokke stillingstavlen, istedenfor at det kun var dommerne på banen som holdt klokken.
- En TV-avtale med et nettverk for ligakamper, først med ABC fra 1960[14] og ut 1964, deretter med NBC.[15]
- Inntekt fra billetter og TV ble delt av hjemme- og bortelagene.
Konkurranse mellom de to ligaene
Til å begynne med ignorerte NFL AFL og de åtte lagene, med antagelsen om at AFL kom til å bestå av spillere som ikke kunne vinne en kontrakt med NFL. NFL hadde også mediafordelen: på 60-tallet skrev Sports Illustrateds ledende fotballjournalist Tex Maule,[5] som tidligere hadde jobbet med NFLs kommissær Pete Rozelle da Rozelle var General Manager for L.A. Rams og Maule var lagets PR-ansvarlige; Maule "was certainly an NFL loyalist,"[16] negativt om AFL i sin personlige kolonne, som flere andre journalister leste som fakta. Et annet eksampel var Dallas Cowboys' General Manager Tex Schramm, en god venn av Rozelle (Schramm ansatte Rozelle som Rams' GM), som var innflytelsesrik i NFLs dekning gjennom TV-partneren CBS, inkludert at nettverket ansatte tidligere NFL-spillere som kommentatorer og ikke rapporterte resultater fra AFL på nettverket.
Uansett hadde AFL en kritisk fordel over den mer veletablerte rivalen, som var at lageierne var i snitt rikere enn NFLs lageiere. Med noen få unntak hadde Hunt rekruttert eiere som ikke bare hadde dype lommer, men også tålmodighet og villighet til å ta de økonomiske tapene i ligaens tidlige år. Til tross for dårlig PR og ulikt andre tidligere ligaer klarte AFL å overleve og vokse, og begynte å gå i pluss på midten av 60-tallet etter at Chargers og Texans ble flyttet til mediemarkeder hvor NFL ikke hadde lag, salget og navneendringen av New York Titans (til Jets) og da Jets signerte University of Alabamas quarterback Joe Namath til en kontrakt verdt $427 000. Ligaens økonomi tjente også godt på NBCs fem-årige kontrakt for dekning av AFLs kamper fra 1965 og ut verdt $36 millioner.[15]
Etter hvert som den kommersielle rivaliseringen ble mer intens begynte de to ligaene en budkrig over de beste collegespillerne, og betalte store mengder penger for å sikre de beste spillerne fra college football. Budkrigene eskalerte på midten av 60-tallet, da ligaene hadde draft på samme dag mot slutten av høsten.
På den andre siden hadde mange av NFLs lageiere relativt små formuer sett bort fra verdien av sine lag. NFL trakk konsekvent høyere tilskuertall enn AFL, spesielt i AFLs tidlige sesonger, som sørget for at den eldre ligaens lag forble mer lukrative sammenlignet med rivalene i AFL. NFLs eiere visste derimot at de ikke hadde ressursene til å fortsette budkriger med AFL.
Lag i National Football League hadde lenge draftet og holdt rettighetene i NFL for spillere som signerte for lag i andre ligaer. Dette sørget for at dersom en spiller skulle utvikle seg til å bli en stjerne i Canadian Football League var det kun ett lag i NFL som hadde rettighetene til å forsøke å signere ham. Lagene i NFL endte derfor ikke opp i kostbare budkriger med hverandre for de beste free agents. Etter at American Football League ble stiftet utvidet NFL dette til å inkludere spillere som signerte for lag i AFL også, og den nyoppstartede ligaen svarte med samme mynt. Dette utviklet seg eventuelt til en gentlemen's agreement mellom de to amerikanske ligaene — når en spiller signerte for et lag, enten i AFL eller NFL, skulle lagene i begge ligaene forventes å spillernes kontrakter og ikke signere spillere som spilte for lag i den rivaliserende ligaen.
Denne avtalen ble brutt i mai 1966 da NFLs New York Giants signerte placekickeren Pete Gogolak, som hadde spilt for AFLs Buffalo Bills i 1965.[17][18][19] AFL svarte snarlig: Al Davis, medeier av Oakland Raiders, tok over som AFLs kommissær i april 1966, og rampet opp budkrigingen etter at Gogolak ble overført, som førte til at flere store spillere i NFL ble signert, inkludert John Brodie[20] Mike Ditka,[18] og Roman Gabriel[21] til lag i AFL. Begge ligaene brukte samlet rundt $7 millioner på draft picks i 1966.
Avtalen om sammenslåing
NFL startet diskusjonen rundt en sammenslåing av ligaene gjennom Tex Schramm, general manager for NFLs Dallas Cowboys siden 1960, tok i hemmelighet kontakt med AFL-eierne, ledet av Lamar Hunt som eide Kansas City Chiefs, og spurte om de var interessert i en sammenslåing.[4] Samtalene ble utført uten at Davis, AFLs nye kommissær, visste om dem.[20] På kvelden den 8. juni 1966 annonserte de en avtale i New York.[2][3][4][22] Ifølge avtalen:
- De to ligaene skulle kombineres til en større med 24 lag, som skulle økes til 26 innen 1969 og videre til 28 innen 1970 eller like etter. Atlanta Falcons og Miami Dolphins var allerede etablert og klarte til å spille i 1966-sesongen, før sammenslåingen ble annonsert i juni. Lagene som senere ble lagt til var New Orleans Saints i 1967, Cincinnati Bengals i 1968 og Seattle Seahawks og Tampa Bay Buccaneers i 1976.
- Alle de eksisterende lagene skulle bli beholdt, og ingen av dem skulle flyttes. Avtalen bestemte også at ingen nye lag skulle plasseres innenfor noen av den andre ligaens mediamarkeder.
- Oakland Raiders og New York Jets skulle bestale "erstatning" til henholdsvis San Francisco 49ers og New York Giants.
- Begge ligaene skulle avholde et "Felles Draft" for collegespillere, som skulle føre til en slutt på budkrigene mellom de to ligaene. Det første av disse draftene var i midten av mars i 1967.
- Ligaene skulle fortsette med hvert sitt seriespill ut 1969. Ligaene ble også enige om en årlig felles mesterskapskamp,[23] hvor vinnerlaget i hver liga skulle møtes, som først kjedde i januar 1967; kampen ble senere kjent som Super Bowl.
- De to ligaene skulle offisielt slås sammen i 1970 til én liga med to conferences. Den nye ligaen skulle hete National Football League og spille med samme regelsett. AFLs historie og resultater skulle inkorporeres i den eldre ligaen.
- AFL skulle legge ned kontoret til AFLs kommissær umiddelbart, og anerkjenne NFLs kommissær som sjefen for profesjonell amerikansk fotball. Dette ble gjort for å følge NFLs grunnlov fra 1941 (da tittelen "kommissær" ble introdusert til sporten) som ville gi NFLs øverste sjef like mye autoritet som kommissæren i baseball.
- NFL Films skulle begynne å spille inn kamper for AFL fra 1968 under en ny divisjon kalt "AFL Films", som var de samme ansatte som i NFL Films med AFL-klær.[24]
AFL-eierne opprettet en ny stilling, AFLs President, som skulle administrere ligaen. Eierne hadde håpt at Davis skulle ta over rollen, men Davis (som allerede var sur på eierne i begge ligaene etter å ha forhandlet en sammenslåing uten å hørt med ham) nektet å jobbe under Pete Rozelle. Etter at Davis sluttet som AFLs kommissær den 25. juli 1966 ble Milt Woodard[25] utpekt til AFLs president.[26]
Selv om Pete Rozelle ikke hadde startet forhandlingene var han kjapp til å godkjenne avtalen, og forble i sin stilling som NFLs kommissær. Rozelle ble ofte referert til som The football commisioner eller Commissioner of football i media i de fire årene etter avtalen ble annonsert. Den eksisterende stillingen som NFLs president forble uendret. Stillingen, som da var holdt av Art Modell, eier av Cleveland Browns, var (både før og etter avtalen) i stor grad en ærestittel.
Implementeringen av sammenslåingen var avhengig av at en lov ble stemt frem i den 89. kongressen i USA, hvor ligaen da ville bli fritatt for antitrust-lover. Da NFLs kommissær Rozelle og andre ledere innen amerikansk fotball møttes med kongressens underkomité for Antitrust, ledet av Emanuel Celler fra New York var det tre punkt som ble gjentatt ofte:
- Rozelle lovet at dersom de tillot sammenslåingen ville ingen eksisterende lag i noen av ligaene bli flyttet fra en by.
- Den kombinerte ligaen skulle etter hvert utvides til 28 lag, som nevnt i avtalen.
- Stadioner med en kapasitet under 50 000 ble sett på som for små for profesjonell fotball, så lag som da spilte i stadioner med lav kapasitet måtte utvides eller flytte til ett nyere, større stadion.
I oktober stemte kongressen over lovforslaget som muliggjorde sammenslåingen.[27]
Etter hvert som 1970 nærmet seg gikk tre NFL-lag (Baltimore Colts, Cleveland Browns og Pittsburgh Steelers)[28] gikk med på å bli med de ti AFL-lagene i American Football Conference (AFC). De resterende 13 NFL-lagene (Atlanta Falcons, Chicago Bears, Dallas Cowboys, Detroit Lions, Green Bay Packers, Los Angeles Rams, Minnesota Vikings, New Orleans Saints, New York Giants, Philadelphia Eagles, St. Louis Cardinals, San Francisco 49ers og Washington Redskins) ble plassert i National Football Conference (NFC).
Siden 1970 har Super Bowl vært en kamp mellom vinneren av AFC og NFC. Begge vinnerne avgjøres av ligaens sluttspillturnering. Med opprettelsen av nye conferences med likt antall lag ble det sett på som nødvendig at disse ble videre delt inn i tre divisjoner på fire eller fem lag. I 1970 kombinerte sluttspillformatet elementer fra begge ligaenes sluttspill. Fire lag fra hver conference ble kvalifisert til sluttspillet (samme som i 1969), og det var dermed kun det beste laget på en andreplass som nådde sluttspillet. Tilskuere og mediene beskrev tidlig dette laget som et «wildcard», et ord som NFL gjorde offisielt ikke lenge etter.
Selv om AFC-lagene var kjappe til å avgjøre divisjonsfordelingen, i hovedsak basert på geografi, hadde de 13 eierne i NFC problemer med å bestemme hvilke lag som skulle være i hvilke divisjoner. NFL hadde nylig byttet til fire divisjoner med fire lag i hver i 1967. 49ers og Rams, begge i California, kom uansett til å være i samme divisjon da de var de eneste lagene vest for Rocky Mountains. I et tidlig forslag ble de to lagene plassert sammen med tre lag i nordøst–New York Giants, Philadelphia Eagles og Washington Redskins–likt Western Conferences Coastal Division hvor L.A. og S.F. var plassert med Baltimore og Atlanta fra 1967 til 1969. De fem endelige forslagene var som følger:
PLAN 1: East: NYG, PHI, WAS, ATL, MIN; Central: CHI, GB, DET, NO; West: LA, SF, DAL, STL.
PLAN 2: East: NYG, PHI, WAS, MIN; Central: ATL, DAL, NO, STL; West: LA, SF, CHI, GB, DET.
PLAN 3: East: NYG, PHI, WAS, DAL, STL: Central: CHI, GB, DET, MIN; West: LA, SF, ATL, NO.
PLAN 4: East: NYG, PHI, WAS, STL, MIN; Central: CHI, GB, DET, ATL; West: LA, SF, DAL, NO.
PLAN 5: East: NYG, PHI, WAS, DET, MIN; Central: CHI, GB, DAL, STL; West: LA, SF, ATL, NO.[trenger referanse]
Disse fem kombinasjonene ble skrevet på lapper som ble lagt i lukked konvolutter og plassert i et akvarium[29] (andre kilder mente det var en blomstervase), og den offisielle fordelingen for NFC–Plan 3–ble plukket ut av Rozelles sekretær, Thelma Elkjer.[30] Av de fem forslagene var den som ble brukt den eneste hvor Minnesota forble i Central Division og Dallas ble plsasert i Eastern Division.
Samtidig skrev alle de tre store TV-nettverkene kontrakter for dekning av kampene, noe som sikret ligaens stabilitet. CBS skulle sende NFC-lagenes bortekamper, NBC sendte AFCs bortekamper, og ABC sendte Monday Night Football, som gjorde NFL til den første ligaen med regelmessige sendinger i beste sendetid.
I kjølvannet av sammenslåingen
Flere observatører mente at NFL hadde kommet ut på toppen av avtalen, da Al Davis, eier av Oakland Raiders og Sonny Werblin, eier av NEw York Jets slapp unna betalingen av erstatninger.
Sportsjournalisten Jerry Magee skrev i San Diego Union-Tribune: "Al Davis taking over as commissioner was the strongest thing the AFL ever did. He thought the AFL–NFL merger was a detriment to the AFL." Andre observatører så på de andre scenarioene som usannsynlige: NFL hadde bedre TV-kontrakter da ligaene ble sammenslått, i stor grad fordi de var alene i markedene for storbyer som Los Angeles, Chicago, Detroit, Philadelphia, Washington, Baltimore, og Atlanta og Dallas-Fort Worth, som alle vokste fort og ville, i løpet av 70-tallet, vokse frem som mediahøyborger.
Til tross for AFLs triumfer i Super Bowl III og IV var det fremdeles forventet at NFL kom til å dominere i den sammenslåtte ligaen i løpet av en sesong. I 1970 viste det seg å, for det meste, stemme: av de 60 kampene i seriespillet mellom gamle lag fra NFL og AFL vant NFLs lag 39 og tapt 19 (to kamper, Buffalo at Baltimore i uke 9 og St. Louis at Kansas City i uke 10 endte uavgjort). Det var kun Oakland som hadde en positiv stilling mot gamle NFL-lag, 3–2 (seier over Washington, Pittsburgh og Cleveland; nederlag mot Detroit og San Francisco) før de tapte mot Colts i AFC Championship. Av de tre NFL-lagene i AFC var det kun Colts som nådde sluttspillet.
I alle de første 29 Monday Night Football-kampene var minst ett lag fra gamle NFL, mens den første riksdekkende sendingen i beste sendetid av en kamp mellom to tidligere AFL-lag var Oakland borte mot Houston den 9. oktober 1972.
Mot midten til slutten av 1970-årene tok AFC-lagene igjen, og gikk forbi NFC. Selv da mente NFLs tilhengere at de tre lagene fra gamle NFL som hadde blitt plassert i AFC var hovedgrunnen. Sammen spilte de lagene i alle de tre første AFC Championship-kampene, og i åtte av de første ti (hvor de vant fem ganger).
Sammenslåingen åpnet for en ny og god periode for NFL. Selv om flere rivaliserende ligaer har blitt opprettet siden 1970, inkludert XFL, WFL, USFL og UFL, og CFL eksperimenterte med et lag i USA, har NFL ikke hatt noen seriøse rivaler siden.
I 1976 ble Buccaneers med i AFC mens Seahawks ble med i NFC. De to ekspansjonslagene byttet conference før sin andre sesong, og ble dermed de første NFL-lagene til å bytte conference etter sammenslåingen.
Til tross for Rozelles løfte at ingen eksisterende lag skulle flyttes hadde 3 lag flyttet til et annet marked enn de var basert i i 1970.
Lignende hendelser i andre idretter
Entreprenører interessert i andre idretter i Nord-Amerika etterlignet AFL i deres forsøk på å konkurrere med allerede etablerte store ligaer.
- Baseball: I 1959 foreslo William Shea Continental League som en tredje stor liga for baseball, som skulle startes opp for 1961-sesongen.[31] I motsetning til tidligere konkurrenter som Players' League og Federal League søkte Continental League medlemskap i baseballs eksisterende organisasjon, og anerkjennelse av Major League Baseball. Ligaen opphørte i august 1960 uten å ha spilt en eneste kamp, og de eksisterende ligaene gikk med på flere av eiernes krav ved å gi dem lag i de to eksisterende ligaene. For å stoppe den nye ligaen gikk de to gamle med på å legge til to nye lag hver, hvor tre endte opp i byer CL hadde planer om å starte opp i, Minneapolis-St. Paul, Houston og New York by. Alle de gjenværende byene CL hadde planer om å etablere lag i, med unntak av Buffalo, fikk etter hvert lag i MLB.
- Basketball: I 1967 ble American Basketball Association stiftet med den hensikt å slå sammen lagene med National Basketball Association. I 1976 ble fire av de seks gjenværende lagene i ABA–Denver Nuggets, Indiana Pacers, New York Nets og San Antonio Spurs–absobert av NBA. Alle lagene har forblitt i samme mediamarked siden sammenslåingen. I 1975 og 1976 foreslo ABA en mesterskapskamp mellom de to ligaene, i likhet med den som hadde blitt spilt mellom NFL og AFL, men NBA takket nei begge gangene. Med unntak av Virginia, Kentucky, Pittsburgh, St. Louis og andre midlertidige steder ABA-lagene spilte i (inkludert regionale lag) har alle tidligere ABA-byer i dag NBA-lag.
- Ishockey: I 1972 ble World Hockey Association stiftet som en konkurrent til National Hockey League.[32] De to ble slått sammen i 1979, og fire av de seks gjenværende lagene– Edmonton Oilers, Hartford Whalers, Quebec Nordiques og Winnipeg Jets—ble med i NHL. Kun ett av disse tidligere WHA-lagene, Oilers, er fremdeles i sitt originale marked. Nordiques ble til Colorado Avalanches i 1995,[33] Jets ble til Phoenix Coyotes i 1996, og Whalers ble til Carolina Hurricanes i 1997. NHL returnerte eventuelt til Winnipeg i 2011 da Atlanta Trashers ble til det nåværende Winnipeg Jets.[34]
Referanser
Kilder
Eksterne lenker
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
