amerikansk fotballag From Wikipedia, the free encyclopedia
Dallas Cowboys er et profesjonelt amerikansk fotballag basert i Dallas/Fort Worth Metroplex. Cowboys konkurrerer i National Football League (NFL) i ligaens National Football Conference (NFC) i NFC East-divisjonen. Laget har hovedkvarter i Frisco, Texas og spiller hjemmekamper i AT&T Stadium i Arlington, Texas, som åpnet før 2009-sesongen. Stadionet tok sitt nåværende navn i forkant av 2013-sesongen da Cowboys valgte å selge navnerettighetene til AT&T.[5][6] I januar 2020 ble det annonsert at Mike McCarthy hadde blitt ansatt som hovedtrener.[7] Han er lagets niende hovedtrener, og tok over etter Jason Garrett som var trener fra 2010 til 2019.[8]
| Dallas Cowboys | ||
|---|---|---|
 Dallas Cowboys i NFL-sesongen 2023 | ||
| ||
| Uniformer | ||
 | ||
| Maskot | Rowdy | |
| Lagfarger | Marineblå, metallisk sølv, kongeblå, sølv-grønn, hvit[1][2][3] | |
| Laginformasjon | ||
| Stiftet | 28. januar 1960[4] | |
| By |  Arlington | |
| Kallenavn | • America's Team
• Doomsday Defense | |
| Conference | National Football Conference | |
| Division | NFC East | |
| Ledelse | ||
| Eier | Jerry Jones | |
| General manager | Jerry Jones | |
| Hovedtrener | Mike McCarthy | |
| Laghistorie | ||
| Meritter | ||
|
| ||
|
| ||
| ||
| ||
| ||
| ||
| ||
| ||
| Hjemmebane | ||
 | ||
| Dallas Cowboys' hjemmebane | ||
| Stadionnavn | AT&T Stadium | |
| Bygget | 2009 | |
| Kapasitet | 80 000 | |
Cowboys ble med i NFL som et nytt lag i 1960.[9] Lagets nasjonale fanskare er gjerne best representert av NFL-rekorden for utsolgte kamper på rad. Cowboys solgte ut 190 serie- og sluttspillkamper (hjemme og borte) på rad, med begynnelse i 2002.[10] Laget har nådd Super Bowl åtte ganger, som er uavgjort med Pittsburgh Steelers og Denver Broncos for nest flest Super Bowls, like bak New England Patriots som holder rekorden med elleve. Laget har også åtte NFC Championship-titler, som er delt flest i NFC. Cowboys har vunnet fem Super Bowls, uavgjort med rivalene San Francisco 49ers; begge ligger bak Pittsburgh og New Englands rekord på seks Super Bowl-titler. Cowboys er det eneste laget som har 20 positive sesonger på rad (1966–85), hvor de kun gikk glipp av sluttspillet to ganger (1974 og 1984).[11]
I 2015 ble Dallas Cowboys det første idrettslaget med en verdi på $4 milliarder, som gjør det til det mest verdifulle idrettslaget i verden ifølge Forbes.[12] Cowboys tjente $620 millioner i 2014, som var en rekord for amerikanske idrettslag.[12] I 2018 ble de det første laget i NFL med en verdi på $5 milliarder[13] og toppet Forbes sin liste over mest verdifulle NFL-lag for 12. år på rad.[14]
Utdypende artikkel: Dallas Cowboys’ historie
Før Dallas Cowboys hadde det ikke vært et NFL-lag sør for Washington, D.C. siden Dallas Texans ble oppløst i 1952 etter kun én sesong. To forretningsmenn hadde forsøkt og feilet i å få et NFL-lag til Dallas: Lamar Hunt svarte på avslaget med å stifte American Football League med en gruppe eiere, som skulle føre til at NFL utvidet til flere enn 12 lag. Oljemannen Clint Murchison Jr. hadde prøvd å få et NFL-lag til Dallas, men George Preston Marshall, eieren av Washington Redskins, hadde et monopol på sørlige USA (etter Dallas kom flere lag til å stiftes i sør, i Atlanta og New Orleans, innen slutten av 1960-årene).[15]
Murchison hadde prøvd å kjøpe opp Redskins fra Marshall i 1958. De tok kom frem til en avtale, men da de skulle finalisere kontrakten endret Marshall vilkårene. En sint Murchison bestemte seg for å droppe avtalen.[16] Marshall satte seg da mot ethvert forsøk fra Murchison på å få et lag til Dallas. Siden utvidelser av NFL krevde enstemmig vedtrak fra lageierne kunne Marshall hindre Murchison fra å bli med i ligaen.
Marshall kranglet med Redskins sin bandleder Barnee Breeskin. Breeskin hadde skrevet musikken til Redskins sin kampsang «Hail to the Redskins», og Marshalls kone hadde skrevet teksten. Breeskin eide rettighetene til sangen og var klar over krangelen mellom Murchison og Marshall. Breeskin tok kontakt med Murchison sin advokat og solgte rettighetene til sangen til ham or $2 500 i forkant av en avstemning for å legge til et nytt lag i 1959.[17]
Før lageierne stemte over forslaget avslørte Murchison til marshall at han eide rettighetene til sangen, og at han ikke lenger kunne spille den under kamper. Det hele endte med at Murchison gav rettighetene til Marshall i bytte mot hans stemme, som førte til at forslaget gikk gjennom og at en rivalisering oppstod.[17]
I likhet med de fleste ekspansjonslag hadde Cowboys en tung start. De vant ingen kamper i sin første sesong, men klarte innen 1965 å vinne halvparten av kampene.[18] Året etter oppnådde de suksess med conferencetitler i 1966 og 1967, men tapte mot Green Bay Packers i NFL Championship Game begge årene, hvor den siste kampen senere ble kjent som «Ice Bowl».[19] De vant to divisjonstitler på rad i 1968 og 1969 etter at ligaen ble omstrukturert, men tapte mot Cleveland Browns i sluttspillet begge årene.
Fra 1970 til og med 1979 vant Cowboys 105 seriespillkamper, mer enn noen annen lag i NFL i samme tidsperiode.[20] Laget nådde også fem Super Bowls og vant to i samme periode, ved slutten av 1971- og 1977-sesongene.
Bak quarterback Craig Morton avsluttet Cowboys 1970-sesongen 10–4. En 5–0 seier over Detroit satte en ny rekord for laveste poengsum i en kamp i NFLs historie,[21] og slo deretter San Francisco 17–10 for å nå det første NFC Championship Game noensinne og kvalifiserte seg til lagets første Super Bowl. I Super Bowl V tapte de 16–13 mot Baltimore Colts. Til tross for nederlaget ble linebacker Chuck Howley utpekt til Super Bowl MVP, den første gangen i tittelkampens historie at kampens MVP ikke kom fra vinnerlaget.[22][23]
Cowboys flyttet fra Cotton Bowl til Texas Stadium i uke seks av 1971-sesongen. Landry utpekte Staubach til startende quarterback før andre halvdel av sesongen, og laget vant de syv siste kampene i seriespillet (sesongresultat på 11–3) før de slo Minnesota Vikings og San Francisco 49ers i sluttspillet for sin andre tur til Super Bowl. I Super Bowl VI hadde Cowboys en overbevisende seier over Miami Dolphins, 24–3. Staubach ble utpekt til MVP for kampen.
Etter å ha gått glipp av sluttspillet i 1974 nådde Cowboys igjen sluttspillet i 1975 som et wildcardlag, men tapte eventuelt 21–17 mot Pittsburgh Steelers i Super Bowl X.
Dallas startet 1977-sesongen 8–0 og endte seriespillet 12–2. I sluttspillet slo Cowboys Chicago Bears 37–7 og Minnesota Vikings 23–6 før de slo Denver Broncos 27–10 i Super Bowl XII i New Orleans.[24] Defensive linemen Randy White og Harvey Martin ble begge utpekt til Super Bowl MVP, den første og eneste gangen to spillere har vunnet utmerkelsen. Dallas nådde igjen Super Bowl året etter, men tapte da 35–31 mot Pittsburgh. NFL Films' Bob Ryan gav Cowboys kallenavnet «America's Team» etter nederlaget.[25]
Etter at Roger Staubach pensjonerte seg i 1980 ble Danny White lagets startende quarterback. Til tross for at de gikk 12-4 i 1980 nådde Cowboys sluttspillet som et Wild Card-lag. I første runde av sluttspillet vant de mot Rams, og i divisjonsrunden slo de Atlanta Falcons 30-27. I NFC Championship-kampen møtte de divisjonsrivalene Philadelphia, som hadde vunnet divisjonen. Eagles vant kampen 20-7, som ble deres første NFC-tittel og tok dem til deres første Super Bowl.
I 1981 vant Cowboys divisjonstittelen, og gikk inn i sluttspillet som andre seed fra NFC: De slo Tampa Bay i første runde 38-0, før de tapte mot San Francisco 49ers 28-27 i en kamp som ble avsluttet etter et play som senere ble kjent som «The Catch».[26]
I 1982 nådde Dallas AFC Championship-kampen for tredje år på rad, men tapte denne gangen mot Redskins 31-17. Redskins gikk videre til å vinne Super Bowl XVII. Året etter nådde Dallas sluttspillet som et Wild Card-lg, men tapte i første runde mot Rams 24-17. I forkant av 1984-sesongen ble laget kjøpt opp av H.R. "Bum" Bright.[27] Laget gikk 9-7 og gikk glipp av sluttspillet for første gang på ti sesonger. Dallas kom tilbake neste år da de vant divisjonstittelen med et sammenlagtresultat på 10-6, men tapte på hjemmebane i divisjonsrunden mot Rams 20-0.
De kommende årene gikk dårlig for laget. Dallas gikk 7-9 i 1986, 7-8 i 1987 og 3-13 i 1988.
Under den økonomiske krisen ble Bright sine lån og sparepenger tatt over av FSLIC, og 25. februar 1989 tvingte FSLIC Bright til å selge laget til Jerry Jones. Jones gav umiddelbart Tom Landry, lagets eneste hovedtrener siden det ble stiftet, sparken, og erstattet han med hovedtrener ved University of Miami Jimmy Johnson, som også var Jerry Jones sin lagkamerat ved University of Arkansas.[28] Med første pick i draftet plukket Cowboys opp quarterback Troy Aikman fra UCLA. Senere samme år byttet de running back Herschel Walker til Minnesota Vikings mot fem spillere og åtte draft picks. Selv om laget avsluttet 1989-sesongen 1-15, deres dårligste resultat på nesten 30 år, gjorde byttet det mulig for dem å plukke opp viktige spillere i draftet og bygge opp laget igjen.
Under Johnson kom Cowboys seg tilbake til toppen i NFL. Med gode drafts, i begynnelsen av 90-tallet samt unge talenter fra Landry-perioden forbedret de seg til 7-9 i 1990.
I forkant av 1991 ble offensive coordinator Dave Shula erstattet med Norv Turner; Cowboys startet sesongen 6-5 og slo så da ubeseirede Redskins til tross for at Troy Aikman var ute md en skade. Reserven Steve Beuerlein tok over, og Cowboys avsluttet sesongen 11-5. I Wild Card runden av sluttspllet slo de Bears 17-13, og sikret sin første seier i sluttspillet siden 1982. I divisjonsrunden tapte de 38-6 mot Lions.
I 1992 satte Dallas en ny lagrekord for seiere i seriespill da de avsluttet sesongen 13-3. De begynte sesongen med en seier mot de regjerende mestrene Redskins 23-10, og nådde sluttspillet som andre seed fra NFC. I divisjonsrunden møtte de divisjonsrivalene Philadelphia Eagles, og gikk videre til NFC Championships med en seier 34-10, deres første NFC Championships på 10 år. De møtte San Francisco 49ers den 17. januar 1993 på bortebane og vant 30-20, som tok laget til sitt første Super Bowl siden 1978. Dallas slo Buffalo Bills 52-17 i Super Bowl XXVII. Johnson ble den første hovedtreneren til å vinne et nasjonalt mesterskap i college football og en Super Bowl i profesjonell fotball.[29] De to lagene møttes igjen i Super Bowl XXVIII hvor Dallas vant igjen, 30-13, og ble det første laget i NFLs historie som vant et Super Bowl etter å ha startet sesongen 0-2. Elleve spillere fra Dallas ble utvalgt til Pro Bowl i 1993, som da var en NFL-rekord: Aikman, safety Thomas Everett, Irvin, Johnston, Maryland, Newton, Norton, Novacek, Smith, Stepnoski, og Williams.[30]
Få uker etter Super Bowl XXVIII førte uenigheter mellom Johnson og Jones til at Johnson sa opp som laget hovedtrener.[31] Jones ansatte så tidligere hovedtrener for University of Oklahoma Barry Switzer som erstatningen. Cowboys avsluttet 1994-sesongen 12-4 og slo Green Bay Packers 35-9 i divisjonsrunden. De gikk derimot glipp av Super Bowl etter et tap mot 49ers i NFC Championship 38-28.
Før 1995-sesongen klarte Jerry Jones å lokke til seg cornerback Deion Sanders fra San Francisco.[32] I løpet av sesongen satte Emmitt Smith en ny NFL-rekord med 25 rushing touchdowns i én sesong. Cowboys nådde sluttspillet som første seed fra NFC etter å ha gått 12-4, og slo divisjonsrivalene Eaglers 30-11. I sitt fjerde NFC Championship på rad slo de Green Bay 38-27, og i Super Bowl XXX slo de Pittsburgh teelers 27-12 for sin femte Super Bowl-tittel. Switzer ble den andre i historien til å vinne et nasjonalt mesterskap i college football og et Super Bowl.[33]
De følgende sesongene ble verre for Cowboys, da de mistet flere spillere til free agency, alder og skader. Receiver Michael Irvin var suspendert de første fem kampene av 1996-sesongen etter en arrestasjon relatert til narkotika, og da han kom tilbake lå Cowboys 2–3 i sesongen. De vant allikevel divisjonen 10-6 og gikk til sluttspillet som tredje seed fra NFC. I wildcardrunden slo Dallas Minnesota 40–15, men ble eliminert i divisjonsrunden etter at de tapte 26-17 mot Carolina Panthers. I 1997 avsluttet Cowboys sesongen 6–10 (inkludert seks tap på rad i slutten av sesongen), med problemer av banen og mangel på disiplin som store distraksjoner.[34] I januar 1998 sa Switzer opp som hovedtrener, og tidligere offensive coordinator for Steelers Chan Gailey tok plassen hans.[35]
Gailey ledet laget til sluttspillet med et sammenlagtresultat på 10–6 i 1998, som var nok for en divisjonstittel, men Cowboys tapte i første runde mot Arizona Cardinals 20–7. Neste år avsluttet Dallas sesongen 8–8 (i løpet av sesongen pådro Irvin seg en skade på ryggraden som avsluttet karrieren hans i et nederlag mot Philadelphia Eagles), og tapte i første runde av sluttspillet (denne gangen mot Minnesota Vikings 27–10). Gailey fikk sparken, og ble den første hovedtreneren for Cowboys som ikke ledet laget til et Super Bowl.[36]
Defensive coordinator Dave Campo ble forfremmet til hovedtrener for 2000-sesongen.[37] Startende quarterback Deion Sanders ble frigitt etter fem sesonger med laget og gikk til divisjonsrivalene Washington.[38] I sesongens første kamp ble Cowboys sin startende quarterback Troy Aikman skadet, en hjernerystelse som eventuelt førte til slutten på karrieren hans. Han ble erstattet av Randall Cunningham for resten av sesongen, som ble avsluttet 5–11. Før 2001-sesongen ble Aikman frigitt fra laget, og Tony Banks, som hadde vært startende quarterback for Baltimore Ravens sesongen før ble plukket opp, men Banks ble frigitt under sesongoppkjøringen. Uten en fast quarterback gikk Dallas 5–11 og endte på fjerde plass i divisjonen for andre år på rad.[39]
2002-sesongen gikk ikke noe bedre. Under en hjemmekamp 28. oktober 2002 mot Seattle Seahawks satte Emmitt Smith en ny NFL-rekord i rushing yards tidligere holdt av Walter Payton, og seieren over Redskins på Thanksgiving Day var lagets tiende seier på rad mot Washington. Cowboys avsluttet sesongen 5-11, og i uke 17 tapte laget mot Washington 20-14.[40] Det ble Smiths siste kamp med Dallas Cowboys, og Campo fikk sparken like etter sesongslutt.[41]
Jones fikk så den da pensjonerte Bill Parcells til å bli lagets nye headcoach.[42] I den første sesongen under Parcells startet Cowboys sesongen 7-2, og endte sesongen 10-6. De nådde sluttpillet som et wildcard-lag, men tapte i første runde mot Carolina Panthers 29-10. I 2004 gikk Cowboys 6-10, men nådde tredjeplass med et sammenlagtresultat på 9-7 i 2005. I forkant av sesongen plukket de opp Drew Bledsoe som quarterback.[43]
Cowboys begynte 2006-sesongen 3-2. I en kamp i uke 7 mot Giants ble Beldsoe erstattet med reserven Tony Romo, som var lagets startende quarterback ut sesongen.[44] Dallas endte på andre plass 9-7, og nådde sluttspillet som femte seed, men tapte borte mot Seahawks. Etter sesongen pensjonerte Parcells seg og ble erstattet av Wade Phillips.[45]
Dallas overrasket i 2007 hvor de vant 12 av sine første 13 kamper, hvor det eneste tapet kom mot New England Patriots, som gikk ubeseiret gjennom sesongen. Dallas endte opp 13–3 og gikk inn i sluttspillet som første seed fra NFC for første gang på 12 år. I første runde, som var divisjonsrunden, tapte de 21-17 mot New York Giants, som gikk videre til å vinne Super Bowl XLII.
2008-sesongen begynte bra, med fire seiere i de fem første kampene. Etter at quarterback Tony Romo knakk lillefingeren i et nederlag etter ekstraomganger mot Arizona Cardinals gikk der derimot nedover. Med reservene Brad Johnson og Brooks Bollinger gikk Dallas 1-2 i de neste tre kampene. Etter at Romo kom tilbake gikk Cowboys 3-0, men med flere skader på spillere som Kyle Kosier, Felix Jones, safety Roy Williams, punter Mat McBriar, med flere gikk det mot en dårlig slutt på sesongen.[46] De tapte 3 av de siste fire kampene i sesongen, og nådde ikke sluttspillet.
Den 2. mai 2009 kollapset Cowboys’ treningsfasiliteter under en storm, som endte med tolv skadde spillere og trenere. De mest seriøse skadene special teams coach Joe DeCamillis, som ødela ryggen og måtte undergå operasjoner for å stabilisere nakkevirvler, og speiderassistent Rich Behm som ble lam fra livet og ned etter en skade på ryggraden.[47] Cowboys startet sesongen med en seier mot Tampa Bay, men stod 2-2 ved slutten av uke fire. Ved begynnelsen av desember stod Cowboys 8-3, men mistet førsteplass i divisjonen etter tap mot New York Giants og San Diego Chargers. Cowboys avsluttet eventuelt sesongen 11-5, etter å ha tatt førsteplass i divisjonen tilbake med seiere mot divisjonsrivalene Washington og Philadelphia. I wildcardrunden av sluttspillet slo Cowboys Eagles for sin første seier i sluttspillet siden 1996, men tapte i divisjonsrunden mot Minnesota Vikings.
Phillips fikk sparken som hovedtrener etter at laget startet 2010-sesongen 1-7. Offensive coordinator Jason Garrett tok over som midlertidig hovedtrener,[48] og ledet laget til et sesongresultat på 6-10. 2011-sesongen så en liten forbedring til 8-8, hvor de lå an til å vinne divisjonen frem til de tapte mot Giants i uke 17. Giants tok divisjonstittelen og gikk videre til å vinne Super Bowl XLVI. Til tross for at Cowboys slo Giants i den første kampen av 2012-sesongen, endte Cowboys sesongen 8-8.
Dallas begynte også 2013-sesongen med en kamp mot Giants, hvor de vant for andre på rad. Dette var den første gangen siden AT&T Stadium ble åpnet i 2009 at Cowboys vant mot Giants på hjemmebane. For tredje sesong på rad avsluttet Cowboys sesongen 8-8, men endte denne sesongen på andre plass, hvor de hadde endt på tredjeplass de forrige to sesongene.
Dallas begynte 2014 med en seier mot San Francisco 28–17, og gikk videre til å vinne seks kamper på rad. I uke 8, hvor Redskins vant 20–17 etter ekstraomganger, skadet Romo ryggen sin igjen, og gikk glipp av én uke før han kom tilbake i tide til å slå Jacksonville Jaguars 31–17 i Wembley Stadium i London. Etter en seier mot Eagles i uke 15 tok Cowboys førsteplass i divisjonen for første gang i sesongen med et sammenlagtreultat på 10–4. De sikret sin første divisjonstittel siden 2009 da de slo Colts 42–7 mens Eagles tapte mot Redskins samme uke. Dallas avsluttet sesongen 12–4, og 8–0 på bortebane. Cowboys gikk inn i sluttspillet som tredje seed fra NFC, og tok imot Detroit Lions den 4. januar 2015 i Wild Card-runden av sluttspillet. Det ble den første kampen i Cowboys historie i sluttspillet hvor de lå bak med ti eller flere poeng ved pause og vant kampen, 24–20. I divisjonsrunden spilte Cowboy borte mot Packers i Lambeau Field, hvor Packers vant 26–21.
2015 ble et skuffende år for Cowboys. Dez Bryant skadet foten i en kamp hvor Dallas vant 27–26 mot New York Giants, og i en bortekamp mot Eagles knakk Romo venstre kragebein og ble erstattet av Brandon Weeden, men Cowboys vant 20–10. Etter å ha vunnet de to første kampene i sesongen tapte Dallas syv på rad, og avsluttet eventuelt sesongen 4–12, på sisteplass i divisjonen.
Tony Romo pådro seg nok en skade i sesongoppkjøringen for 2016, og ble satt på sidelinjen i 6–8 uker. Nykommeren Dak Prescott tok over som lagets startende quarterback.[49] Dallas tapte 20–19 mot New York Giants, men vant så de neste elleve kampene. Etter spekulasjoner om lagets quarterback annonserte Romo at Prescott hadde vist at han var god nok til å ta over som Cowboys sin startende quarterback.[50] I sin niende seier på rad (mot Baltimore Ravens slo Cowboys sin gamle rekord på 8 seiere på rad fra 1977, og nykommer running back Ezekiel Elliott slo Tony Dorsetts rekord for rushing yards i én sesong av en nykommer med Cowboys. Prescott tangerte også NFLs nykommerrekord ved å kaste flere touchdowns i fem kamper på rad. Dallas avsluttet sesongen 13–3, og tangerte sin egen rekord for beste sesongresultat. I divisjonsrunden av sluttspillet tapte Cowboys mot Packers etter et field goal i kampens siste sekunder.
Dak Prescott ble utpekt til NFL Rookie of the Year den 4. februar 2017, og Ezekiel Elliott ledet ligaen i rushing yards. Begge to ble utvalgt til Pro Bowl i 2017, den første gangen Cowboys har sendt to erskinger til Pro Bowl.[51]
2017 var den første sesongen siden 2002 uten Tony Romo, som pensjonerte seg 4. april etter 14 sesonger med Cowboys. Ezekiel Elliott ble også suspendert i seks kamper, som egentlig skulle gjelde fra begynnelsen av året, men ble flyttet til november. Cowboys avsluttet sesongen 9–7 og nådde ikke sluttspillet. Etter sesongen ble Dez Bryant frigitt etter åtte sesonger med laget, og tight end Jason Witten, som holder flere lagrekorder, pensjonerte seg etter 15 sesonger.[52][53]
Sesongen var temaet for tredje sesong av Amazons dokumentarserie All or Nothing, produsert av NFL Films.[54]
Etter 2019-sesongen, hvor Cowboys ikke klarte å sikre en plass i sluttspillet, ble det annonsert at laget hadde sagt opp hovedtrener Jason Garrett. Både Marvin Lewis (tidligere trener for Cincinnati Bengals) og Mike McCarthy (tidligere trener for Green Bay Packers som ledet Packers til en Super Bowl-seier) var på intervju for stillingen som hovedtrener.[55]
McCarthy sikret sin første seier som Cowboys' hovedtrener den 20. september i 2020-sesongen da laget vant 40–30 over Atlanta Falcons.[56] Den 11. oktober pådro quarterback Dak Prescott en ankelskade som førte til at han måtte stå over resten av sesongen.[57] Til tross for å ha mistet lagets quarterback klarte McCarthys Cowboys å forbli konkurrenter for en plass i sluttspillet gjennom store deler av seriespillet. De avsluttet sesongen 6–10, på tredjeplass i NFC East.[58] Cowboys' forsvar slet gjennom 2020-sesongen, og etter sesongslutt fikk defensive coordinator Mike Nolan og defensive line coach Jim Tomsula sparken.[59]
Den 16. februar 2022 betalte laget $2,4 millioner etter at fire cheerleadere anklaget Rich Dalrymple, tidligere senior vice president of public relations and communications for å ha spionert på dem i garderoben under et arrangement i AT&T Stadium i 2015.[60][61]
I 1966, seks år etter laget ble stiftet, begynte Cowboys tradisjonen med å spille hjemme for Thanksgiving-kamper; tradisjonen med at et lag spilte en hjemmekamp på Thanksgiving Day hadde blitt popularisert av Detroit Lions (som hadde hatt en hjemmekamp på dagen nesten uten avbrudd siden 1934). General manager Tex Schramm prøvde å finne en måte å øke lagets popularitet på nasjonalt nivå, etter at laget hadde slitt på 1960-tallet. NFL garanterte en andel av billettsalgene da de ikke forventet at kampen skulle bli en suksess på grunn av nettopp det. Med avspark like etter 17:00 CST,[62] trakk kampen over 80 000 seere (og flere millioner på CBS) som så Cowboys slå Cleveland Browns 26–14 i Cotton Bowl.[63][64][65]
I 1975 og 1977, etter kommissær Pete Rozelles ønske, erstattet St. Louis Cardinals Dallas som hjemmelag (Dallas spilte hjemme mot St. Louis i 1976) i et forsøk på å gi dem mer nasjonal dekning (da Cowboys på det punktet hadde nok oppmerksomhet i landet). Selv om Cardinals, da kjent som "Cardiac Cards" for å ofte vinne jevne kamper, hadde middels suksess på tiden, viste kampene seg å være mindre populære av forskjellige årsaker, som at kampene ikke var særlig gode samt motstand fra Kirckwood-Webster Groves Turkey Day Game (en high school football-kamp) førte til at Dallas igjen tok på seg rollen som hjemmelag i 1978; det var da, etter at Rozelle spurte Dallas om igjen å spille vert i kampene, at Cowboys ba om (og fikk) en avtale som garanterte Cowboys en plass på Thanksgiving Day for alltid.[66]
Dallas Cowboys sin blå stjerne, som representerer Rexas som "The Lone Star State", er en av de mest kjente logoene i profesjonell sport. Den blå stjernen var originalt en solid form frem til en hvit linje og en blå kant ble lagt til 1964. Logoen har siden forblitt uendret. Logoen brukes også av eieren Jerry Jones sitt AFL-lag Dallas Desperados, som har en veldig lik logo.
Dallas Cowboys sine hvite hjemmetrøyer har kongeblå (PMS 287 C) sokker, nummer, bokstaver, og to striper på ermene med sort ytterlinje. Hjemmebuksene har en metallisk sølv-grønn farge (PMS 8280 C). De marineblå (PMS 289 C) bortetrøyene (kalt "Stars and Stripes"-trøyene) har hvite bokstaver og numre med smale marineblå striper. Ermene har en hvit/grå/hvit stripe, som også er fargen på kragen, og lagets logo er plassert oppå stripene. Et "Cowboys"-emblem er plasert på brystet like under NFL-skjoldet. Bortebuksene er en perleaktig metallisk-sølv farge (PMS 8180 C). Laget bruker en serifskrift på navnene på skjortene.[2][3][67]
Hjelmene er i sølv med et skimt av blå kjent som "Metallic Silver Blue" (PMS 8240 C) og har en blå/hvit/blå vertikal stripe over midten. Cowboys har også inkludert en blå stripe med Dymoteip med spillerens navn på, som er på den hvite delen av stripen på baksiden av hjelmen.
Da Dallas Cowboys debuterte i 1960 hadde laget hvite hjelmer med en enkle på stjerne og en blå-hvit-blå stripe over midten. Laget hadde blå skjorter med hvite ermer og en liten blå stjerne på hver skulder for hjemmekamper, og motsatt for bortekamper. Sokkene var blå med to horisontale hvite striper.
I 1964 gikk Cowboys for et enklere design (som i stor grad er lik de nåværende uniformene) ved å endre skjortene og sokkene til en solid farge med tre horisontale striper på ermene; de hvite trøyene hadde kongeblå striper med en smal sort kant, og de kongeblå skjortene hadde hvite striper med den samme sorte kanten. Stjernene på skuldrene ble fjernet; TV-numre ble lagt til like over stripene på skjortene. De nye hjelmene var sølvblå med en blå-hvit-blå stripe ned midten (stripen i midten var tykkere). Den blå stjernelogoen ble beholdt, men med en hvit kant som skilte den fra hjelmfargen. De nye buksene var sølvbblå med en blå-hvit-blå stripe. I 1964 lot NFL lag ha hvite trøyer hjemme; flere lag valgte å gjøre det og Cowboys har brukt hvitt på hjemmebane siden, med unntakt av noen få "throwback"-dager.[68][69][70]
I 1966 gjorde laget endringer på trøyene, som nå kunne hadde to litt bredere striper på ermene; sokkene fikk samme mønster. I 1967 fikk logoen på hjelmen en blå ytterlinje, som fikk den til å se større ut. Denne versjonen av logoen og uniformene har ikke sett store endringer siden.
De eneste merkbare endringene siden 1970 er:
I 1976-sesongen ble den blå-hvit-blå stripen på hjelmene endret til rød-hvit-blå for å feire 200 år siden USAs uavhengighetserklæring.
Da NFL feiret sitt 75. år i 1994 og Dallas Cowboys feiret to Super Bowl-titler på rad avduket de en hvite "Double-Star"-trøye på Thanksgiving Day. Skjorten ble brukt i spesielle anledninger og gjennom sluttspillet i 1994-95. I samme sesong brukte Cowboys også borteuniformene fra 1960-63 med en hjelm i sølv i en kamp som en "throwback"-uniform.
I 1995-sesongen brukte laget "Double-Star"-uniformen i kamper mot Washington og Philadelphia, og byttet permanent til sokker i en solid farge (kongeblå for hvite uniformer og marineblå for mørke uniformer). "Double-Star"-trøyen ble ikke tatt i bruk igjen før NFLs Classic Throwback Weekend på Thanksgiving Day 2001-2003.
I 2004 brukte Cowboys uniformene fra 1960-64 på Thanksgiving Day. Uniformen endte opp med å bli lagets alternative uniformer og ble brukt minst én gang i året, vanligvis på Thanksgiving Day. To unntak var da Cowboys brukte sine vanlige hvite uniformer på Thanksgiving Day i 2007 og 2008. Selv om de ikke brukte throwback-uniformene på Thanksgiving Day de to sesongene brukte de dem i andre kamper begge sesonger. I 2007 brukte Cowboys throwback-uniformen den 29. november 2007 i en kamp mot Green Bay Packers. I 2008 brukte de uniformen den 23. november 2008 mot San Francisco 49ers. Laget gikk tilbake til å bruke uniformen hjemme på Thanksgiving Day i 2009 mens motstandrene Oakland Raiders brukte AFL Legacy Weekend-uniformer. Dallas brukte den alternative uniformen 11. oktober 2009 som en del av NFLs AFL Legacy Weekend da de spilte borte mot Kansas City Chiefs som brukte sine Dallas Texans throwback-uniformer. Dette førte til en sjelden kamp hvor ingen av lagene brukte hvite trøyer og den første gangen Cowboys brukte throwback-uniformen på bortebane. Uniformen fra 1960-63 ble også brukt ved andre spesielle anledninger, som for eksempel en Monday Night-kmp i 2005 mot Washington Redskins hvor Troy Aikman, Emmitt Smith og Michael Irving ble innlemmet i Cowboys Ring of Honor, og i julekampen i 2006 mot Philadelphia Eagles.
I 2013 introduserte NFL en ny regel om at spillere ikke fikk bruke alternative hjelmer på grunn av faren for hjernerystelse. Dette førte til at Cowboys sine throwback-hjelmer ikke lenger kunne brukes. Laget bestemte seg heller for å bruke de normale blå trøyene på hjemmebane for Thanksgiginvg, som siden har blitt en årlig tradisjon.[71] I 2017 annonserte laget at de skulle bruke de blå skjrotene på hjemmebane oftere, men gikk tilbake på det snart etter.[1][72]
I 2015 avduket Cowboys sine Color Rush-uniformer, en variasjon på 90-tallets "Double Star"-uniformer med hvite bukser og sokker. Uniformen ble først brukt i en Thanksgiving-kamp mot Carolina Panthers og i Thursday Night Football-kamper siden 2016. I 2022 ble disse uniformene brukt med hvite hjelmer.[73]
Cowboys avduket en marineblå uniform med hvite bukser som først ble brukt 10. desember 2017 mot New York Giants.[67]
I 1964 startet Tex Schramm tradisjonen med å brukte hvite trøyer på hjemmebane, som gikk mot den uoffisielle regelen om at lag burde bruke fargede uniformer på hjemmebane. Schramm gjorde det fordi han ville at tilskuerne skulle få se variasjoner i motstandernes farger i hjemmekamper.[71][74][75] Siden da har flere andre lag også begynte å bruke hvite uniformer på hjemmebane, inkludert Miami Dolphins.[76][77][68]
Ifølge Cowboys’ equipment director Mike McCord var en av grunnene til at Cowboys begynte å bruke hvitt hjemme de høye temperaturene i Texas Stadium.[78]
Gjennom årene har Cowboys’ blå trøyer blitt sett på som ulykke da det virket som om laget tapte når de brukte dem, som da laget tapte Super Bowl V.[79] Det stammer trolig tilbake til divisjonssluttspillet i 1968, da Cowboys i blå uniformer tapte mot Cleveland Browns i Don Merediths siste kamp med Cowboys. Dallas sin ene seier i et conference-mesterskap eller Super Bowl i blå trøyer var i NFC Championship 1978 mot Los Angeles Rams.[80]
Siden sammenslåingen av AFL og NFL i 1970 har ligaens regler endret seg så hjemmelaget under Super Bowl får velge trøyer. Dallas bruker vanligvis sine blå skjorter når de spiller borte mot Washington, Philadelphia, Miami eller andre lag som bruker hvitt i første halvdel av sesongen på grunn av høye temperaturer. Av og til bruker motstandere hvite trøyer for å tvinge Cowboys til å bruke sine blå uniformer,[81] som da Philadelphia Eagles spilte hjemme mto Cowboys i NFC Championship 1980,[82] samt da de to møttes 4. november 2007.
Selv om Dallas har gjort flere endringer med de blå trøyene over årene har Schramm sagt at han ikke tror de bringer ulykke.[83] Siden ligaen lot lag bruke alternative uniformer har Cowboys sine alternative uniformer stort sett vært blå versjoner av tidligere trøyer, og de har for det meste vært vellykkede når de har brukt dem. Da NFL endret regler for hjelmer i 2013 bestemte laget seg for å bruke de vanlige blå trøyene i Thanksgiving-kamper, noe de ikke hadde gjort siden Schramm begynte tradisjonen med å bruke hvite uniformer på hjemmebane.[71]
Ettersom Dallas Cowboys tradisjonelt spiller hjemmekamper på Thanksgiving Day tok laget i bruk nye uniformer da de avduket «Double-Star»-trøyene for første gang den 24. november 1994.[84] Denne kampen skulle senere komme til å representere den fremtidige hovedtreneren for laget (2010–2019); daværende tredje quarterback Jason Garrett ledet en comebackseier for Cowboys mot Green Bay Packers.[85]
I 2004-sesongen valgte laget å bruke blå trøyer, som laget hadde gjort i de fire første årene, som inkluderte hvite hjelmer og bukser. For å holde seg til markedsføringen på tiden ble det brukt marineblå istedenfor kongeblå, som var trøyenes farge fra 1960 til 1963.[1] Sett bort fra sesongene i 2007 og 2008 fortsatte Cowboys å bruke denne varianten frem til og med Thanksgiving Day i 2012.
Før begynnelsen av 2013-sesongen annonserte NFL en regel om at lag kun fikk bruke én type hjelm i et forsøk på å forebygge hjernerystelser for spillerne.[86] Dette hindret også Cowboys i kombinere hvite hjelmer med throwback-uniformene, da laget vanligvis bruker de tradisjonelle hjelmene i sølv og blå gjennom sesongen.
I 2015-sesongen brukte Cowboys sin Color Rush-variant av Double Star-uniformen fra 1990-tallet i en Thanksgiving-kamp mot Carolina Panthers.[87] De brukte også trøyen fra Double Star-uniformen under Thanksgiving-kampen i 2020 mot Washington Football Team.
I 2022 fjernet NFL regelen som begrenset antallet forskjellige hjelmer et lag kunne bruke, og Cowboys tok i bruk hvite throwback-hjelmer og marineblå uniformer som sist ble brukt i 2012.[88]
Utdypende artikkel: Cotton Bowl
Cotton Bowl er et stadion som åpnet i 1932 og ble kjent som "The House That Doak Built" på grunn av de høye tilskuertallene running back Doak Walker tiltrakk i sin college-karriere på slutten av 40-tallet. Stadionet het originalt Fair Park Bowl og ligger i Fair Park. Under konserter og andre arrangementer som bruker en scene blir banen brukt til ekstra tilskuerplasser. Cotton Bowl var lenge banen for den årlige Cotton Bowl Classic-kampen i college football, som gav navnet til stadionet. (Fra januar 2010 ble kampen spilt i AT&T Stadium i Arlington). Dallas Cowboys spilte i Cotton Bowl i 11 år, fra laget ble stiftet i 1960 til de flyttet i 1971 til Texas Stadium. Det er det eneste stadionet Cowboys har spilt i som ligger innenfor bygrensen i Dallas. Cowboys spilte hjemme mot Green Bay Packers i NFL Championship 1966 i Cotton Bowl.
Utdypende artikkel: Texas Stadium
Cowboys har spilt mesteparten av lagets historie i Texas Stadium. Stadionet ligger like utenfor Dallas i Irving, og åpnet 24. oktober 1971 med en kapasitet på 65 675 og en prislapp på $35 millioner. Stadionet var kjent for å ha en kuppel med en åpning i midten. Malingen på taket ble så slitt ved begynnelsen av 2000-tallet at det måtte males om someren 2006. Det var første gang taket hadde blitt malt siden stadionet åpnet. Taket var strukturelt uavhengig fra stadionet det dekket. Cowboys tapte sin siste kamp i Texas Stadium mot Baltimore Ravens 33-24 den 20. desember 2008. Etter at Cowboys Stadium ble åpnet i 2009 ble Texas Stadium overført til byen Irving.
I 2009 flyttet Cowboys til Cowboys Stadium, som offisielt åpnet 27. mar 2009 i Arlington.[89] Texas Stadium ble revet 11. april 2010.
Utdypende artikkel: AT&T Stadium
AT&T Stadium, tidligere Cowboys Stadium, er en innendørs stadion med et tak som kan trekkes tilbake i Arlington. Etter at forhandlinger om å bygge et nytt stadion over Cotton Bowl falt sammen bestemte Jerry Jones, sammen med byen Arlington, å betale stadionet som kostet $1,3 milliarder. Stadionet ligger i Tarrant County, og er første gang Cowboys har en hjemmebane utenfor Dallas County. Stadionet var ferdig 29. mai 2009 med en kapasitet på 80 000, som kan utvides til 100 000. AT&T Stadium er det største stadionet med en kuppel i verden.[90]
Et høydepunkt med AT&T Stadium er den massive high-definition television-skjermen som henger midt over banen. På 160 ganger 72 fot (49 × 22 m), 11 520 kvadratfots (1 070 m²) er den større en skjermen i Kauffman Stadium i Kansas City, og var dermed verdens største.[91][92][93][94] I 2021 avdukte Charlotte Motor Speedwayplaner for en HD-skjerm som skulle være større enn den i AT&T Stadium;[91] denne har siden blitt fullført.[95]
Under debuten i sesongoppkjøring i Cowboys Stadium traff en punt fra Tennessee Titans kicker A. J. Trapasso skjermen over banen. Punten falt ned igjen og var aktiv frem til Titans sin hovedtrener Jeff Fisher informerte domerne om at ballen hadde truffet skjermen. Mange mente at Trapasso prøvde å treffe skjerme, basert på vinkelen av sparket. Skjermen er innenfor NFLs regler, og henger omtrent fem fot over minimumshøyden. Ingen andre punts traff skjermen gjennom seriespillet i 2009. Den 22. august, dagen etter AJ Trapasso traff skjermen, ble skjermen løftet ti ekstra fot etter at Jerry Jones inviterte profesjonelle fotballspillere for å se om de klarte å treffe skjermen, noe de gjorde konsistent.
Den første hjemmekampen i seriespill ble spilt mot New York Giants. Med et tilskuertall på 105 121 satte kampen en ny ligarekord. Den tradisjonelle blå stjernen på 50-yard linjen ble avduket i kampen; Cowboys tapte derimot i kampens siste sekunder 33-31.[96]
Cowboys fikk sin første seier i seriespill i det nye stadionet 28. september 2008, da de slo Carolina Panthers 21-7 foran 90 588 tilskuere. Kampen var Cowboys sin 42. seier på ESPNs Monday Night Football.[97]
Den 25. juli 2013 annonserte Cowboys at AT&T hadde tatt over navnerettighetene for stadionet.[98]
Dallas Cowboys har avholdt treningsleir følgende steder:[99]
NFC East, som består av Cowboys, Philadelphia Eagles, Washington Commanders og New York Giants har ikke gått gjennom store endringer siden sammenslåingen av AFL og NFL (den eneste store endringen var da Cardinal flyttet fra St. Louis til Arizona og deretter ble flyttet til NFC West da NFL omorganiserte i 2002). Tre av de fire lagene har vært divisjonsrivaler siden Cowboys ble med i NFL, som gjør at Cowboys har noen av de hardeste og eldste rivaliseringene i sporten.
Konkurransen mot Philadelphia har vært ekstra intens siden 70-tallet, da Eagles igjen ble et kompetitivt lag. I januar 1981 møttes de to i NFC Championship hvor Philadelphia vant 20–7. En serie andre faktorer førte til en mer intens feide på 80- og 90-tallet, inkludert provoserende handlinger fra Philadelphias tilhengere og hovedtrener Buddy Ryan. Blant disse var "Bounty Bow i 1989 hvor Ryan skal ha plassert en slags skuddpremie på Dallas sin kicker Luis Zendejas, og tilhengerne i Veterans Stadium kastet snøballer og søppel på Cowboys-spillerne. I en kamp i 1999 heiet Eagles sine tilhengere da Michael Irvan lå ubevegelig på bane, muligens lam. I 2008 ble rivaliseringen mer intens da de to møttes i sesongens siste kamp, som ville avgjøre hvilket av lagene som nådde sluttspillet. Eagles vant 44–6. Sesongen etter fikk Cowboys hevn ved å slå Eagles tre ganger: to ganger i seriespill for å sikre divisjonstittelen og igjen i wildcardrunden av sluttspillet, for en total poengsum på 78–30, inkludert 24–0 i uke 7. Dette var førte gang Cowboys slo et lag tre ganger i en sesong, og den lengste seierrekken mot Eagles siden 1992–95 da Dallas vnt syv ganger på rad mot Philadelphia. I 2013-sesongen vant Dallas i den første kampen 17–3 i Lincoln Financial Field. De møttes igjen i uke 17 i AT&T Stadium for å avgjøre hvem som vant divisjonstittelen, hvor Eagles vant. I 2014 vant begge lagene i bortekamper, Eagles vant 33–10 på Thanksgiving Day i Dallas, og Dallas vant 38–27 i Philadelphia. Den siste kampen sikret en plass i sluttspillet for Dallas og ledet til at Eagles ikke nådde sluttspillet. Dallas leder sammenlagt 73–56.
Den første kampen mellom Giants og Cowboys endte 31–31 den 4. desember 1960. Dallas sikret sin første seier 29. oktober 1961, og New York fikk sin første den 11. november 1962. Merkbare kamper inkluderer da Giants slo Dallas i sluttspillet i 2007 på vei til Super Bowl XLII og da de vant i sesongåpningen i Cowboys Stadium i 2009. Dallas leder sammenlagt 75–47–2.[100]
Ifølge Sports Illustrated er rivaliseringen mellom Washington Commanders og Dallas Cowboys det beste i NFL noensinne, og et av de beste innen sport. Rivaliseringen kan spores til før Cowboys ble stiftet, til uenigheter mellom eieren av Redskins George Preston Marshall og stifteren av Clint Murchison, Jr. over stifetlsen av et nytt fotballag i sørlige USA på grunn av Marshalls TV-monopol i regionen. På banen stammer rivaliseringen tilbake til 1960 da de to først møttes, som resulterte i en 26–14 seier for Washington. Siden da har de møttes 126 ganger i seriespill og to ganger i NFC Championship. Dallas leder sammenlagt 78–46–2 i seriespill, mens Washington leder i sluttspillet 2–0. Cowboys leder 14–7 over Washington i FedEx Field. Noen minneverdige øyeblikk inkluderer da Washington slo Dallas i NFC Championship 1982, og da Dallas slo Washington i 1989 for sin eneste seier den sesongen. Den siste kampen hvor Tom Landry var Cowboys sin hovedtrener var en seier mot Washington 11. desember 1988. På 2010-tallet har Washington ikke vært en konkurrent for divisjonstittelen, og rivaliseringen har roet seg noe, til tross for en overraskende seier mot Dallas i 2014.
Den bitre rivaliseringen mellom Cowboys og San Francisco 49ers stammer tilbake til 70-tallet.[101][102] NFL Top 10 rangerte det som det tiende beste i NFLs historie. San Francisco har spilt møtt Dallas syv ganger i sluttspillet. Cowboys slo 49ers i NFL Championship i 1970 og '71, og igjen i divisjonsrunden i 1972. I NFC Championship i 1981 vant 49ers etter en pasning fra Joe Montana til Dwight Clark i kampens siste minutt (siden kjent som The Catch), i en av de mest kjente kampene i NFLs historie. Rivaliseringen ble mer intens mellom 1992 og 1994, da de to møttes tre ganger i NFC Championship. Dallas vant de to første gangene, men San Francisco vant den tredje. I hver av kampene gikk vinneren videre til å vinne Super Bowl. Både Cowboys og 49ers har tredje flest Super Bowl-titler, etter Pittsburgh Steelers og New England Patriots med seks hver. Rivaliseringen representere også de kulturelle forskjellene mellom California og Texas. 49ers leder sammenlagt 20–19–1.
Rivaliseringen mellom Cowboys og Packers er en av de mest kjente intra-conference rivaliseringene i NFL.[103] De to lagene møttes hvert tredje år, eller dersom de avslutter på samme plass i divisjonen kan de møtes i sluttspillet. Rivaliseringen har produsert merkbare sluttspillkamper.[104][105] Packers leder sammenlagt 20–17 i seriespill, og 5–4 i sluttspillet.
Cowboys har også hatt en intens rivalisering med Los Angeles Rams, især på 1970- og 1980-tallet. De to lagene møttes i sluttspillet åtte ganger i perioden, inkludert to ganger i NFC Championship Game. Mellom 1975 og 1980 møttes lagene i sluttspillet fem ganger på seks år. I både 1975 og 1978 vant Cowboys NFC Championship suverent på bortebane, før de tapte knapt i divisjonsrunden året etter. I wildcardrunden i 1980 fulgte Dallas det opp med en overlegen seier. Per 2022 er det uavgjort 18–18 i seriespillet, men Rams leder sluttspillet 5–4 etter å ha slått Cowboys i divisjonsrunden i 2018.[106]
Lagene har møttes i sluttspillet syv ganger, som gjøre Vikings de tredje mest vanlige motstanderne for Cowboys i sluttspillet. Rivaliseringen har produsert flere minneverdige øyeblikk, inkludert Hail Mary-pasningen mot Vikings i 1975, byttingen av Herschel Walker, Randy Moss’ Thanksgiving-kamp og Brett Favres siste sluttspillseier i 2009.[107] Cowboys leder sammenlagt 18–15.
Cowboys har en delstatsrival i Houston Texans og spiller en Governor's Cup (en tradisjon som startet mellom de to byene før Oilers flyttet og endret navn til Tennessee Titans) enten i sesongoppkjøringen eller i seriespillet. Texans slo Cowboys i lagets første sesong i 2002, men Cowboys leder 4–2 sammenlagt.
Cowboys møtte Steelers for første gang i 1960 (Steelers vant 35–28), og Cowboys fikk sin første seier i seriespillet i 1961. De to møtte senere i tre Super Bowls, som er det høyeste antallet for en duo i NFL. Steelers vant Super Bowl X og Super Bowl XIII; begge kampene ble avgjort i de siste sekundene. Cowboys vant Super Bowl XXX i januar 1996. På 70-tallet ble rivaliseringen holdt i live på grunn av kontrastene mellom lagene: Cowboys var et mer "flashy" lag med Roger Staubachs angrep fokusert på pasninger, og Doomsday Defense; mens Steelers var et mer "blåsnipplag", med et sterk running game og sitt Steel Curtain-forsvar, en kontrast som fremdeles eksisterer i dag. Begge lagene har også tilhengerskarer som er større enn de fleste andre lagene i NFL, og begge kommer fra områder med stor interesse for amerikansk fotball på alle nivåer. Dallas leder sammenlagt 17–16, inkludert møter i sluttspillet.[100]
Utdypende artikkel: Liste over Dallas Cowboys’ sesonger
Utdypende artikkel: Liste over spillere for Dallas Cowboys
Quarterbacks (QB)
Running backs (RB)
Wide receivere (WR)
Tight ends (TE)
|
Offensive linemen (OL)
Defensive linemen (DL)
|
Linebackere (LB)
Defensive backs (DB)
|
Treningsstall
Reservelister
Per 24. oktober 2024. Nykommere i kursiv.
53 aktive, 9 inaktive, 16 treningsstall (+1 exempt)
|
Kilde:[108]
| Dallas Cowboys Hall of Famere | ||||
|---|---|---|---|---|
| Spillere | ||||
| Nr. | Navn | Posisjon(er) | Sesong(er) | Innlemmet |
| 79 | Forrest Gregg | OT | 1971 | 1977[109] |
| 19 | Lance Alworth | WR | 1971–1972 | 1978[110] |
| 74 | Bob Lilly | DT | 1961–1974 | 1980[111] |
| 26 | Herb Adderley | CB | 1970–1972 | 1981[112] |
| 12 | Roger Staubach | QB | 1969–1979 | 1985[113] |
| 89 | Mike Ditka | TE | 1969–1972 | 1988[114] |
| 33 | Tony Dorsett | RB | 1977–1987 | 1994[115] |
| 81 | Jackie Smith | TE | 1978 | 1994[116] |
| 54 | Randy White | DT, LB | 1975–1988 | 1994[117] |
| 20 | Mel Renfro | CB | 1964–1977 | 1996[118] |
| 25 | Tommy McDonald | WR | 1964 | 1998[119] |
| 8 | Troy Aikman | QB | 1989–2000 | 2006[120] |
| 70 | Rayfield Wright | OT | 1967–1979 | 2006 |
| 88 | Michael Irvin | WR | 1988–1999 | 2007[121] |
| 22 | Bob Hayes | WR | 1965–1974 | 2009[122] |
| 22 | Emmitt Smith | RB | 1990–2002 | 2010[123] |
| 21 | Deion Sanders | CB, KR | 1995–1999 | 2011[124] |
| 73 | Larry Allen | G | 1994–2005 | 2013[125] |
| 94 | Charles Haley | DE | 1992–1996 | 2015[126] |
| 81 | Terrell Owens | WR | 2006–2008 | 2018[127] |
| 17 | Harold Carmichael | WR | 1984 | 2020[128] |
| 43 | Cliff Harris | S | 1970–1979 | 2020[129] |
| 88 | Drew Pearson | WR | 1973–1983 | 2021[130] |
| 54 | Chuck Howley | LB | 1961–1973 | 2023[131] |
| 55 | Zach Thomas | LB | 2008 | 2023[132] |
| 94 | DeMarcus Ware | LB | 2005–2013 | 2023[133] |
| Trenere og ansatte | ||||
| Navn | Posisjon(er) | Sesong(er) | Innlemmet | |
| Tom Landry | Trener | 1960–1988 | 1990 | |
| Tex Schramm | President/GM | 1960–1989 | 1991 | |
| Bill Parcells | Trener | 2003–2006 | 2013 | |
| Jerry Jones | Eier/Administrator | 1989–nå | 2017[134] | |
| Gil Brandt | Executive | 1960–1988 | 2019 | |
| Jimmy Johnson | Trener | 1989–1993 | 2020 | |
Utdypende artikkel: Dallas Cowboys Ring of Honor
I motsetning til mange andre lag i NFL pensjonerer ikke Cowboy numre. Istedenfor har de en Ring of Honor som omringer banen. Den ble først opprettet da laget var i Texas Stadium, men vises nå i AT&T Stadium i Arlington. Bob Lilly var den første som ble hedret i 1975, og i 2005 var 17 navn inkludert, hvor alle var tidligere spillere utenom en hovedtrener og en general manager/president.
Ringen har tiltrukket seg kontroverser over årene. Tex Schramm var den som avgjorde hvem som ble plukket opp, og mange tidligere spillere og tilhengere mente at han nektet å innlemme linebacker Lee Roy Jordan etter uenigheter om kontraktforhold. Da Jerry Jones kjøpte opp laget ble Jordan umiddelbart inkludert i æresringen.
Jones skapte også kontrovers rundt hans håndteringer av æresringen. I fire år klarte han ikke overtale Tom Landry om å akseptere innlemmingen, mens han nektet å innlemme Tex Schramm (selv etter at Schramm ble innlemmet i Pro Football Hall of Fame). I 1993, delvis takket være Roger Staubach som mellommann, aksepterte Landry invitasjonen og hadde en seremoni under årets kamp mellom Cowboys og Giants (Landry hadde både spilt og vært hovedtrener for Giants). I 2003 gikk Jones med på å innlemme Tex Schramm. De to holdt en felles pressekonferanse i Texas Stadium for å annonsere inklusjonen. Schramm levde uheldigvis ikke lenge nok til å delta på sin egen seremoni under en kamp mellom Cowboys og Eagles den høsten.
Noen nyligere innlemmelser inkluderer Troy Aikman, Emmitt Smith og Michael Irvin, sammen kjent som "The Triplets", ble innlemmet under en seremoni under halftime i en Monday Night Football-kamp mot erkerivalene Washington Redskins den 19. september 2005.
Defensive end Charles Haley, offensive lineman Larry Allen og wide receiver Drew Pearson ble innlemmet under halftime i en kamp mot Seattle Seahawks den 6. november 2011, safety Darren Woodson ble innlemmet 1. november 2015, og leder Gil Brandt ble innlemmet 29. november 2018.
Den siste til å bli innlemmet var Jimmy Johnson den 30. desember 2023.
| Finalist for Pro Football Hall of Fame | |
| Innlemmet i Pro Football Hall of Fame | |
| Nr. | Navn | Posisjon | År med laget | Innlemmet |
|---|---|---|---|---|
| 74 | Bob Lilly | DT | 1961–1974 | 23. november 1975 |
| 17 | Don Meredith | QB | 1960–1968 | 7. november 1976 |
| 43 | Don Perkins | FB | 1961–1968 | |
| 54 | Chuck Howley | LB | 1961–1973 | 30. oktober 1977 |
| 20 | Mel Renfro | CB | 1964–1977 | 25. oktober 1981 |
| 12 | Roger Staubach | QB | 1969–1979 | 9. oktober 1983 |
| 55 | Lee Roy Jordan | LB, C | 1963–1976 | 29. oktober 1989 |
| — | Tom Landry | Hovedtrener | 1960–1988 | 7. november 1993 |
| 33 | Tony Dorsett | RB | 1977–1987 | 9. oktober 1994 |
| 54 | Randy White | DT, LB, DE | 1975–1988 | |
| 22 | Bob Hayes | WR | 1965–1974 | 23. september 2001 |
| — | Tex Schramm | General manager | 1960–1989 | 12. oktober 2003 |
| 43 | Cliff Harris | S | 1970–1979 | 10. oktober 2004 |
| 70 | Rayfield Wright | OT | 1967–1979 | |
| 8 | Troy Aikman | QB | 1989–2000 | 19. september 2005 |
| 88 | Michael Irvin | WR | 1988–1999 | |
| 22 | Emmitt Smith | RB | 1990–2002 | |
| 88 | Drew Pearson | WR | 1973–1983 | 6. november 2011 |
| 94 | Charles Haley | DE | 1992–1996 | |
| 73 | Larry Allen | OG, OT | 1994–2005 | |
| 28 | Darren Woodson | S | 1992–2004 | 1. november 2015 |
| — | Gil Brandt | VP Player Personnel | 1960–1988 | 29. november 2018 |
| 94 | DeMarcus Ware | LB | 2005–2013 | 29. oktober 2023 |
| — | Jimmy Johnson | Hovedtrener | 1989–1993 | 30. desember 2023 |
Selv om laget ikke offisielt pensjonerer numre[135][136] er noen "uoffisielt inaktive". Per 2022[oppdater] har følgende numre ikke blitt tatt i bruk: Troy Aikmans nr. 8, Tony Romos nr. 9, Roger Staubachs nr. 12, Bob Hayes, Emmitt Smiths nr. 22[137], Bob Lillys nr. 74 og Jason Wittens nr. 82.[136] Cowboys er ett av tre lag i NFL som ikke offisielt pensjonerer numre, sammen med Atlanta Falcons og Las Vegas Raiders.
Utdypende artikkel: Liste over Dallas Cowboys’ draft picks i første runde
Utdypende artikkel: Liste over hovedtrenere for Dallas Cowboys
|
| |||||
Per 2010[oppdater] er Cowboys’ hovedstasjon på radio KRLD-FM. Brad Sham er lagets hovedkommentator og jobber med tidligere quarterback for Cowboys Babe Laufenberg, som returnerte i 2007 etter ett års pause for å erstatte tidligere safety Charlie Waters. Cowboys, som holder rettighetene til alle kommentatorene, valgte å ikke fornye Laufenbergs kontrakt i 2006. Laufenberg fortsatte å jobbe som analytiker på Blue Star Network, som sender Cowboys’ sesongoppkjøringskamper som ikke sendes på riksdekkende kanaler. Hovedstasjonen på TV er KTVT som eies av CBS i Dallas. Tidligere stasjoner inkluderer KVIL-FM, KRLD, og KLUV-FM. Kristi Scales er sidelinjereporter for radiosendinger.
Da han var lagets hovedtrener hadde Tom Landry et eget program sammen med Frank Glieber og senere Brad Sham. Landrys program var kjent for hans analyser av kamper samt prediksjonene for ukens kamper i slutten av hver sending. Glieber er en av de originale stemmene på Cowboys Radio Network sammen med Bill Mercer, kjent for å ha kommentert Ice Bowl i 1967 og Super Bowl V og VI. Mercer er kanskje best kjent som kommentator for World Class Championship Wrestling på 80-tallet. Da Mercer sluttet tok Verne Lundquist over og ble hovedkommentator innen 1977, en stilling han holdt i åtte år før Brad Sham tok over etter å ha vært ekspertkommentator siden 1977.
Dale Hansen fra WFAA-TV var ekspertkommentator sammen med Brad Sham som hovedkommentator fra 1985–96. Dave Garrett var hovedkommentator fra 1995–97 da Brad Sham sluttet og gikk til Texas Rangers sitt radionettverk og Sunday Night Football på Westwood One.
Med et ønske om å utvide radiodekning nasjonalt inngikk Cowboys et femårig partnerskap med Compass Media Networks den 2. februar 2011. Resultatet var America's Team Radio Network, som supplerer lagets regionale nettverk.[138] Fra 2011-sesongen har Kevin Burkhardt og Danny White tatt over sendinger, med Jerry Recco som studiovert.[139]
Dallas Cowboys’ kampsang «Cowboys Stampede March» av Tom Merriman Big Band var lagets offisielle kampsang, og ble brukt i Texas Stadium fra 1961 til midten av 90-tallet.
Cowboys spiller nå «We Dem Boyz» av Wiz Khalifa for forsvaret sitt, på grunn av ordtaket «How Bout Dem Cowboys.» For hver touchdown under hjemmekamper spilles «Cowboys and Cut Cigars» av The Burning of Rome etter et toghorn.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
