amerikansk skuespiller From Wikipedia, the free encyclopedia
Susan Alexandra «Sigourney» Weaver (født 8. oktober 1949 i New York) er en amerikansk skuespiller og filmprodusent. Hun fikk sitt gjennombrudd i Woody Allens dramafilm Annie og jeg i 1977 og sin første hovedrolle i 1979 da hun spilte Ellen Ripley i Alien – den 8. passasjeren. Weaver gjentok rollefiguren i tre oppfølgere: Aliens (1986), Alien 3 (1992) og Alien: Oppstandelsen (1997). For rolletolkningen i Aliens fikk Weaver sin første Oscar-nominasjon. Rollefiguren var sentral i arbeidet med å utfordre kjønnsroller på film, og den har gjentatte ganger blitt kåret til den beste heltinnen i filmhistorien.
| Sigourney Weaver | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | Susan Alexandra Weaver 8. okt. 1949[1][2][3][4]  (75 år)Manhattan[5] | ||
| Beskjeftigelse | Skuespiller, fjernsynsskuespiller, stemmeskuespiller | ||
| Utdannet ved | Stanford University Sarah Lawrence College Yale School of Drama Ethel Walker School HB Studio | ||
| Ektefelle | Jim Simpson (1984–) | ||
| Far | Sylvester Weaver | ||
| Mor | Elizabeth Inglis | ||
| Nasjonalitet | USA | ||
| Medlem av | NBC (1950)[6] | ||
| Utmerkelser | 9 oppføringer
Golden Globe Award for Best Actress – Motion Picture Drama (1988) (for verk: I gorillaens rike)
BAFTA Award for Best Actress in a Supporting Role (1998) (for verk: The Ice Storm) Golden Globe Award for Best Supporting Actress – Motion Picture (1988) (for verk: Working Girl) Saturn Award for Best Actress (1987) (for verk: Aliens) Rachel Carson Award (2011) Stjerne på Hollywood Walk of Fame Hasty Pudding Woman of the Year (1998) Premio Goya InternacionalIng (2024)[7] Jupiter Awards | ||
| Aktive år | 1977– | ||
| IMDb | IMDb | ||
Weaver er også kjent fra filmer som Ghostbusters – Spøkelsesligaen (1984), Ghostbusters II (1989), Galaxy Quest (1999) og Avatar (2009). Hun har blitt nominert til Golden Globe sju ganger og vunnet to ganger: hun vant prisen for beste kvinnelige hovedrolle i en dramafilm for I gorillaens rike og beste kvinnelige birolle for Working Girl, begge under prisutdelingen i 1989. Med dette ble hun den første personen til å vinne to skuespillerpriser på samme Golden Globe-utdeling. Hun vant også en BAFTA-pris for beste kvinnelige birolle for rollen i The Ice Storm (1997). I tillegg til dette har hun blitt nominert tre ganger til Oscar-prisen, tre ganger til Emmy-prisen og seks ganger til Saturn Awards (herav har hun vunnet to).
Hun har også spilt i filmene Brennpunkt Djakarta (1982), Dave (1993), Døden og piken (1994), Copycat (1995), A Map of the World (1999) og A Monster Calls (2016). Sigourney Weaver har også vist seg på TV-skjermen med skrekkfilmen Snow White: A Tale of Terror (1997), dramafilmen Prayers for Bobby (2009) og miniserien Political Animals (2012). Hun har fått tilnavnet «dronningen av science fiction» på grunn av sine mange bidrag til science fiction-historien. Weaver har også hatt mindre biroller i film- og TV-suksesser som Futurama (2002), WALL·E (2008), Paul (2011), The Cabin in the Woods (2012) og The Defenders (2017).
Som teaterskuespiller ble Weaver nominert til en Drama Desk Award for rollen i musikalen Das Lusitania Songspiel (1980), som hun hadde skrevet sammen med klassekameraten Christopher Durang. Hun ble nominert til en Tony-pris for beste kvinnelige birolle for rolletolkningen i Broadway-stykket Hurlyburly (1984). Weaver vendte tilbake til Broadway for første gang på 15 år i 2013, da hun spilte filmstjernen Masha i komedien Vanya and Sonia and Masha and Spike.
Sigourney Weaver ble født Susan Alexandra Weaver i Manhattan, New York City. Hun er datter av skuespilleren Elizabeth Inglis (døpt Desiree Mary Lucy Hawkins; 1913–2007) og Sylvester «Pat» Weaver (1908–2002), toppsjef i fjernsynsnettverket NBC.[8][9] Også onkelen hennes, Doodles Weaver (1911–1983), jobbet i film- og TV-bransjen. Moren var engelsk, fra Colchester i Essex, og faren, som var amerikansk, hadde forfedre av engelsk, skotsk og ulsterskotsk opphav, samt røtter i New England.[10][11] Weaver har også en storebror; Trajan Weaver. Hun begynte å bruke navnet «Sigourney Weaver» i 1963. Navnet hentet hun fra Sigourney Howard i F. Scott Fitzgeralds roman Den store Gatsby fra 1925.[12][13] Hun har sagt at hun byttet navn fordi hun ikke likte å bli kalt «Susie»,[14] og fordi «Sigourney» virket som et artistnavn.[15]
Hun hadde en god barndom, men sier at hun slet med dårlig selvtillit og kroppsbilde. Hun var generelt høyere enn jenter på samme alder, og da hun var åtte år sa moren at hun så helt «vanlig» ut. «Jeg tenkte; hvis moren min ikke syntes jeg var pen, ville ingen synes det,» har Weaver senere sagt.[13] Andre forbilder var blant andre skuespilleren Jessica Tandy; Weaver beundret pågangsmotet hennes, og hvordan hun takket ja til «hver eneste rolle så lenge det var anstendig».[16]
Weaver gikk på privatskole i Connecticut, og senere på Stanford University i California; her bestemte hun seg for å bli skuespiller.[13] Hun gikk ut fra Stanford i 1971 med en bachelorgrad i litteratur og flyttet deretter tilbake til Connecticut for å studere drama ved Yale University.[17] Hun ble uteksaminert derfra i 1974.[13] Weaver spilte senere i teaterstykker skrevet av vennen og klassekameraten Christopher Durang, deriblant off-Broadway-produksjonen av Durangs komedie Beyond Therapy. 1. oktober 1984 giftet hun seg med teaterregissøren Jim Simpson,[18] og sammen har de datteren Charlotte (født 13. april 1990).[19]
Etter innspillingen av I gorillaens rike i 1986, ble Weaver støttespiller for The Dian Fossey Gorilla Fund, og i dag er hun styreleder i organisasjonen.[20][21] For arbeidet ble hun hedret av Explorers Club. Weaver regnes som miljøaktivist, og fikk internasjonal oppmerksomhet i oktober 2006 da hun deltok på en markering utenfor FNs hovedkvarter i New York City.[22] Her frontet hun kravet om øyeblikkelig stopp i bunntråling.[22] 8. april 2008 var hun vert for gallafesten til Trickle Up, en veldedighetsorganisasjon rettet mot ekstrem fattigdom; særlig blant kvinner.[23] I 2011 ble hun tildelt Rachel Carson Award for sin kamp for natur- og miljøvern.[24] I 2015 skrev hun en artikkel for nettavisen Newsweek hvor hun kommenterte klimakonferansen i Paris og oppfordret hver nasjon til å forplikte seg i en «standhaftig fremgang».[25] Hun har også vunnet en hederspris fra organisasjonen Human Rights Campaign for arbeidet sitt for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LHBT).[26]
Weaver hadde spillefilmdebuten sin i en liten birolle i Woody Allens Annie og jeg i 1977.[13][27] To år senere fikk hun sin første hovedrolle da hun spilte i Ridley Scotts sciene fiction-grøsser Alien – den 8. passasjeren. Weaver var ikke så begeistret for manuset, men meldte seg på da hun så H.R. Gigers tegninger av planetene og romvesenet.[27] Hun hadde rollen som Ripley, tredjestyrmannen om bord på romskipet «Nostromo», som blir infiltrert av et romvesen etter at mannskapet sjekker ut et mystisk signal på en ubebodd planet. Rollen ble opprinnelig gitt til Weavers kollega, Veronica Cartwright (som senere spilte Lambert i filmen), men produsentene endret rollelisten rett før innspillingen begynte.[28] Birger Vestmo skrev i en anmeldelse i 2002 at «Sigourney Weaver er den som etter hvert fremstår som overleveren med bein i nesa. Hun er filmens store heltinne og ga en sterk oppvisning i ekte girl power mens Spice Girls brukte bleier.»[29] Weaver ble verdenskjent for rollen, og ble nominert til en Saturn Award for beste kvinnelige hovedrolle og en BAFTA-pris for beste nykommer.[30] I 2010 ble rollefiguren stemt fram som den nest beste kvinnelige filmkarakteren gjennom tidene (etter The Bride fra Kill Bill og Kill Bill Vol. 2) av Filmweb, som mente at Ripley ble «mesterlig portrettert av Sigourney Weaver».[31] I den oppdaterte listen fra 2015 lå hun på en tredjeplass.[32]
I 1980 skrev og spilte hun i teaterstykket Das Lusitania Songspiel sammen med Christopher Durang, og i året som fulgte ble Weaver nominert til en Drama Desk Award for denne rolletolkningen.[33] Hun presenterte prisen for beste kostymedesign med Nastassja Kinski under den 53. Oscar-utdelingen i 1981.[34] Det samme året hadde Weaver også rollen som Tony Sokolow i thrilleren Vitnet som snakket for mye, en jødisk fjernsynsreporter som slår seg sammen med en vaktmester for å løse et mord. I 1982 spilte hun mot Mel Gibson og Linda Hunt i dramafilmen Brennpunkt Djakarta. Filmen handler om en kjærlighetsaffære satt i Indonesia under statskuppet i 1965, og Weaver spilte Jill Bryant, en offiser på den britiske ambassaden i Indonesia som forelsker seg i Gibsons rollefigur Guy Hamilton. Vincent Canby fra The New York Times skrev at hun ga figuren sin en «særegen stil», og at hun «fylte mange av hullene som manusforfatterne etterlot».[35] Weaver hadde en av hovedrollene i komedien Raketter til frokost fra 1983, og spilte en kvinne som blir innblandet i en våpenhandel av en venn. I april 1983 presenterte hun en ny Oscar-pris med Robert Mitchum under den 55. utdelingen.[36]
Sigourney Weaver hadde rollen som Dana Barrett i skrekkomedien Ghostbusters – Spøkelsesligaen fra 1984. Hun spiller en enslig musiker som bor i en bygning som er inngangsport for en sumerisk gud. Senere i filmen blir hun besatt av demonen Zuul, og sammen med einstøingen Louis Tully åpner de en dør for den 8000 år gamle guden «Gozer the Gozerian», og en verden som byr på diverse onde og grufulle fenomener. Filmens regissør, Ivan Reitman, kalte Weaver «filmens Margaret Dumont», og henviste til Dumonts samarbeid med brødrene Marx.[37] Videoklipp fra Alien – den 8. passasjeren ble vist i dokumentarfilmen Terror in the Aisles som også ble utgitt i 1984.[38] I 1984 hadde hun ellers en rolle i Broadway-skuespillet Hurlyburly. Teaterstykket handler om narkotikaavhengige Hollywood-skuespillere på 80-tallet som engasjerer seg i endeløse diskusjoner med kvinnehat. Weaver spilte fotografen Darlene, og ble nominert til en Tony-pris for innsatsen.[39]
I 1985 og 1986 hadde hun hovedroller i komedien En kvinne eller to og thrilleren Half Moon Street, før hun gjentok rollen som Ellen Ripley i James Camerons actionfilm Aliens i 1986. I Aliens opplever rollefiguren å bli møtt med lite sympati for det hun hadde opplevd i Alien – den 8. passasjeren, og til sin skrekk oppdager hun at det er etablert en forskningsbase på den lille planeten hvor de hadde funnet romvesenet 57 år tidligere. Hun blir med en gjeng marinesoldater som konsulent for å undersøke området etter at de mister kontakt med basen. Weaver var fornøyd over hvordan Cameron hadde utviklet rollefiguren hennes; hun mente at han hadde gjort Ripley fargerik, og at han hadde gitt henne dybde og rekkevidde.[40] Hun ble nominert til både Golden Globe og Oscar for beste kvinnelige hovedrolle for prestasjonen i filmen.[41][42] Weaver vant i tillegg sin første Saturn Award for beste kvinnelige hovedrolle.[42] Hun spilte inn en parodi på filmen da hun var gjestende vert i det amerikanske humorprogrammet Saturday Night Live 11. oktober 1986.[43][44]
Hun fikk mye anerkjennelse for innsatsen i Aliens. Filmkritikeren Roger Ebert skrev at «Weaver, som er i fokus mesteparten av tiden, har en veldig sterk, sympatisk opptreden: Hun er limet som holder alt sammen.»[45] Pauline Kael fra The New Yorker var også fornøyd: «Med sine flotte kinnben, sin fantastiske kroppsbygning, og sin letthet i bevegelsene, ser det ut som om Weaver overtar med naturlig autoritet og med styrken sin som skuespiller. […] Weaver gir filmen en tilstedeværelse; uten henne er det en B-film som mangler underhandlinger og banale rollefigurer som kan gjøre B-filmer morsomme.»[46] I 2003 ble Ellen Ripley, slik hun ble spilt av Weaver i Aliens, stemt fram som den åttende beste helten i filmhistorien av Det amerikanske filminstituttet.[47] Det er den nest høyeste kvinnerollen på lista (etter Clarice Starling fra Nattsvermeren).[47]
I 1988 spilte hun i to filmer. Den første var I gorillaens rike, basert på livet til zoologen Dian Fossey (Weaver) og virksomheten hennes i Virunga-fjellene i Rwanda, der hun studerte de sjeldne fjellgorillaene.[48] Weaver tilbragte mye tid i Hawaii, og så på mange videoopptak av Dian Fossey i forkant av innspillingen. Hun studerte stemmen hennes, og tok opp noen av vanene hennes, deriblant kjederøyking.[49] Roger Ebert mente at Weaver passet perfekt for rollen, men han følte at rollefiguren hennes «skapte avstand» til publikum, og at motivene hennes var «uklare».[50] Pauline Kael fra The New Yorker var positiv: «Weavers fysiske styrke er alene en inspirasjon i denne filmen, og det er en ny frihet i skuespillet hennes. Hun er så levende at du umiddelbart føler Dian Fosseys vilje og drivkraft.»[49] For denne rollen ble Weaver nominert til Oscar for beste kvinnelige hovedrolle,[51] og vant den tilsvarende Golden Globe-prisen i dramakategorien sammen med Jodie Foster og Shirley MacLaine.[49][52]
Den andre filmen i 1988 var Mike Nichols' dramakomedie Working Girl. Hovedpersonen Tess McGill er en ambisiøs sekretær som vil opp og frem. Weaver spilte sjefen hennes, Katharine Parker, en stilfull, men ondsinnet person som stjeler McGills store forretningsidé. Rita Kempley fra Washington Post beskrev Weavers rollefigur som «den ultimate heksa» og som en «ufølsom kjønnsfascist».[53] Om prestasjonen hennes i filmen skrev CINERAMA i 2002 at hun spilte «moderat», men at hun hadde «en lei tendens til å overspille fra tid til annen».[54] Weaver vant en Golden Globe for rolleprestasjonen under utdelingen i 1989, og ble også nominert til Oscar for beste kvinnelige birolle samme år, men måtte her se seg slått av Geena Davis.[51][55] Rollefigurene hennes i disse to filmene ble i 2003 nominert til Det amerikanske filminstituttets liste over de 100 beste heltene og skurkene i filmhistorien, men ingen av dem nådde den endelige listen.[47][56]
Hun gjentok rollen som musikeren Dana Barrett i Ghostbusters II i 1989. Barrett er en alenemor som søker hjelp av spøkelsesligaen når overnaturlige vesener er ute etter den åtte måneder gamle sønnen, Oscar. Washington Post mener at Weavers rollefigur framstår som gruppens «storesøster», og at hun er den perfekte partneren til Bill Murrays figur.[57] Weaver har flere ganger blitt spurt om muligheten for en Ghostbusters III, og har sagt seg villig til å delta.[58]
Weaver fikk datteren Charlotte i 1990, og spilte ikke i så mange filmer de neste årene. I 1992 hadde hun fortellerstemmen i kortfilmen The Snow Queen, og rollen som dronning Isabella I i dramafilmen 1492 - Erobringen av Paradis. Sistnevnte var det andre samarbeidet hennes med regissøren Ridley Scott (etter Alien – den 8. passasjeren), og skildringen fikk blandet kritikk. Variety mente hun hadde fått lite å spille på.[59] I 1992 gjentok hun også rollen som Ellen Ripley i David Finchers Alien 3. Denne gangen kræsjlander Ripleys romskip på en fengselsplanet, og med seg har hun en ubuden gjest. Weaver var selv samprodusent i filmproduksjonen, og hadde sterke meninger om at rollefiguren hennes måtte dø i slutten av filmen.[60] Peter Travers fra Rolling Stone roste rolletolkningen hennes, og skrev at han aldri hadde sett henne så «ressurssterk» før.[61] Magasinet Empire på sin side, mente at Weaver ikke fikk noe nytt å jobbe med.[62]
Hun ga stemmene til fortellerne i kortfilmene Rabbit Ears: Peachboy og The Wild Swans, som ble utgitt i 1993 og 1994. I 1993 spilte hun også mot Kevin Kline og Frank Langella i dramakomedien Dave. Filmen handler om amerikaneren Dave Kovic som blir bedt om å ta over for USAs president Bill Mitchell etter at han får hjerteslag. Sigourney Weaver spilte landets førstedame Ellen Mitchell, en figur som ifølge kritikeren Roger Ebert inneholdt elementer fra både Barbara Bush og Hillary Clinton. Han kalte Weavers rolle «en smart og stolt kvinne med et godt hjerte», og mente hun var «flink til å spille en rollefigur med høy intelligens».[63] Weaver hadde i 1994 også hovedrollen i Roman Polańskis thriller Døden og piken. Hun spilte rollefiguren Paulina Escobar, en politisk aktivist som er overbevist om at naboen hennes er en mann som har vært medlem av et fascistregime som torturerte og voldtok henne. Weaver fikk god kritikk for rollen, blant annet av Rolling Stone som mente at skildringen hennes var «brutal og uforglemmelig».[64] Hun har kalt filmen «et vendepunkt» i karrièren, og sa at Polański var den første regissøren til å gi henne en slik «dramatisk rolle».[65]
I 1995 spilte hun i to filmer: den psykologiske thrilleren Copycat og den romantiske komedien Jeffrey. Weaver spilte rollen som den agorafobiske psykologen Helen Hudson i Copycat, en dame som spesialiserer seg innenfor seriemordere. Hudson blir truet av en seriemorder på internettet, og slår seg sammen med en kvinnelig detektiv for å identifisere og fange drapsmannen. Weavers rolleskildring fikk god kritikk i The New York Times, som mente at hun spilte rollen med «eleganse og ivrig intelligens», og at rollefiguren hennes «gjør et mektig inntrykk som en åpenbart tøff figur».[66] I komedien Jeffrey hadde Weaver en mindre rolle som Debra Moorehouse, en av tittelrollens støttespillere da han går gjennom en vanskelig periode av livet sitt; han er homofil og forelsket i en mann som er smittet med HIV-viruset.
I 1997 hadde Weaver hovedrollen i TV-filmen Snow White: A Tale of Terror, som var løst basert på eventyret om Snøhvit. Filmen handler om adelskvinnen Lady Claudia Hoffman (Weaver), som gifter seg med enkemannen Fredric. Hun forsøker å bli venn med Fredrics datter Lily, men blir avvist. Etter dødfødsel ni år senere, forteller det magiske speilet hennes at dødsfallet er stedatterens skyld. Claudia, som nå er hevngjerrig, ønsker å få Lily drept. Weaver ville ikke spille rollefiguren sin ondsinnet gjennom hele filmen; hun ville spille en person med gode hensikter, men hvor ting ikke løste seg.[67] Hun har kalt figuren «ensom» og «ustabil».[67] Variety mente hun ga den sterkeste prestasjonen blant skuespillerne, og kalte rollefiguren det «mest komplekse elementet i hele historien».[68] Empire beskrev rollefiguren som «en stemor dynket i mørk psykose», og mente at Weaver hadde en «strålende» skildring.[69] Hun ble nominert til både en Primetime Emmy Award og en Screen Actors Guild Award for rolletolkningen.[70][71]
I 1997 spilte hun også i to filmer; Ang Lees dramafilm The Ice Storm og Jean-Pierre Jeunets science fiction-film Alien: Oppstandelsen. Førstnevnte handler om to familier under en Thanksgiving-helg i 1973, og hvordan utroskap og sexnysgjerrige barn ødelegger fasaden de har bygget opp. Alien: Oppstandelsen er den tredje oppfølgeren til Alien – den 8. passasjeren. Weaver gjentok rollen som Ellen Ripley, men denne gangen som en klone. Filmen foregår om bord på romskipet USM «Auriga» hvor man forsker på romvesenene, men etterhvert viser de seg å være for sterke til å bli holdt fanget. Weaver fikk god kritikk for begge filmene, og spesielt for The Ice Storm; for rolleskildringen i denne filmen ble hun nominert til Golden Globe for beste kvinnelige birolle, og vant BAFTA-prisen i den tilsvarende kategorien.[72] For rolletolkningen i Alien: Oppstandelsen ble hun tildelt sin fjerde Saturn Award-nominasjon.[73] Det påfølgende året var hun blant jurymedlemmene til den 51. filmfestivalen i Cannes,[74] og presenterte en Emmy-pris sammen med faren, Pat Weaver, under den 50. Emmy-utdelingen.[75]
Weaver har spilt sterke, selvsikre kvinner veldig mange ganger før. Men her [i A Map of the World] er hun sårbar, misforstått (selv om hun ikke er gjort til et offer) og smertelig alene. Weavers instinkt for rollen er utrolig – skildringen av Alice er en av de få prestasjonene som vekker et nytt syn på hva som er mulig for en skuespiller å gjøre.
Peter Stack, San Francisco Chronicle (28. januar 2000)[76]
Weaver spilte mot Julianne Moore og David Strathairn i dramafilmen A Map of the World i 1999. Filmen handler om Weavers rollefigur Alice Goodwin som i et uaktsomt øyeblikk mister barnet til bestevenninnen sin. Alice og mannen hennes opplever at hele samfunnet vender seg mot dem, og i tillegg blir hun beskyldt for barnemishandling. Weaver fikk god kritikk for rolleskildringen, og mange mente det var en av hennes beste prestasjoner noensinne. Variety mente hun spilte «perfekt» i «en rolle som tillater henne å vise nye sider ved sitt eget talent»,[77] mens The New York Times kalte tolkningen hennes et «vidunder» og skrev følgende: «Weavers usedvanlige og inntrengende opptreden fanger alle aspektene ved selvforakten, motviljen, skyldfølelsen, forbitrelsen og utålmodigheten som Alice erfarer, og viser oss i tillegg hennes kjærlighet for familien sin.»[78] Weaver ble nominert til en Golden Globe og en Satellite Award for rolletolkningen.[79]
I 1999 hadde hun også den kvinnelige hovedrollen i actionkomedien Galaxy Quest, en parodifilm på klassiske science fiction-filmer. Sigourney Weaver fikk rollen etter mye om og men da filmteamet ikke ønsket en science fiction-skuespiller i produksjonen.[27] Weaver hadde rollen som Gwen DeMarco, en skuespiller som har blitt kjent for rollen sin som Tawny Madison i TV-serien Galaxy Quest, og som sammen med ensemblet sitt plutselig blir involvert i et ekte romeventyr. Hun fikk god kritikk for rollen, og ble nominert til sin femte Saturn Award for innsatsen.[80] Filmen hadde kinopremière 25. desember 1999 i USA, en drøy uke etter at Weaver ble tildelt sin Hollywood Walk of Fame-stjerne i Los Angeles.[81]
I 2000 hadde Weaver en liten birolle i komedien Company Man før hun spilte i de romantiske filmene Heartbreakers og Big Bad Love i 2001. Førstnevnte handler om en videregående-lærer på 60-tallet som ved en tilfeldighet blir en internasjonal spion, og innblandet i et komplott som har som mål å styrte Cubas president Fidel Castro. Weaver hadde rollen som Daisy Quimp, lærerens krevende kone. I Heartbreakers hadde hun hovedrollen som Max Conners, en svindler som sammen med datteren sin stjeler mange penger fra rike og naive menn. Skildringen ble stort sett møtt med god omtale; The New York Times mente hun hadde «en lite verdsatt gave for komedie»,[82] mens San Francisco Chronicle mente hun spilte «upåklagelig» sammenlignet med motspilleren Jennifer Love Hewitt.[83] Weaver ble belønnet med en Satellite Award-nominasjon for beste kvinnelige hovedrolle i en musikal eller komedie for rolletolkningen sin det påfølgende året.[84] I Big Bad Love hadde hun stemmen til Betti DeLoreo.
Weaver hadde rollen som Eve Grubman i den romantiske komedien Tadpole fra 2002. Eve er en kardiologist som nettopp har funnet kjærligheten med den skilte forfatteren Stanley Grubman. Filmen handler om Stanleys sønn Oscar, en 15 år gammel gutt som er hemmelig forelsket i Eve. Variety beskrev Weavers rollefigur som «den perfekte drømmestemoren»,[85] mens Rolling Stone mente skuespilleren gjorde en god jobb med Eves håndtering av stesønnens romantiske følelser for henne.[86] I 2002 hadde hun også en rolle i filmatiseringen av teaterstykket The Guys, som var regissert av mannen hennes, Jim Simpson. Handlingen fokuserer på ettervirkningene av terrorangrepet 11. september 2001, og Weaver hadde rollen som avisredaktøren Joan. Hun spilte også den samme rollen i det tilsvarende teaterstykket fra 2001.[87]
I 2003 hadde hun rollen som Warden Walker i dramafilmen Holes. Rollefiguren er den egoistiske bestyreren på en forbedringsanstalt for slemme gutter, og hun beordrer pasientene sine til å grave et hull i en uttørket elv hver dag. Filmen fikk gode kritikker, og flere anmeldere har kalt Weavers rolle «komisk». The New York Times kalte Warden «kald» og «katteaktig»,[88] og ifølge The Seattle Times gir Weaver figuren sin en «Ripley-aktig intensitet».[89] I året som fulgte spilte Weaver i dramafilmen Imaginary Heroes og den psykologiske thrilleren The Village. Til tross for at filmene fikk lunken kritikk, fikk Weaver mye god omtale for prestasjonene sine; spesielt for rollen i førstnevnte film. Både Chicago Tribune og The Boston Globe roste Weavers opptreden i Imaginary Heroes, og mente det var en av de få positive elementene ved filmen.[90]
Weaver spilte mot Alan Rickman og Carrie-Anne Moss i dramafilmen Snow Cake fra 2006. Filmen handler om vennskapet mellom Weavers rollefigur Linda, en kvinne med autisme, og Rickmans figur Alex, som blir traumatisert etter å ha vært i en bilulykke med Lindas datter. Galaxy Quest-kollegaen Rickman skal ha anbefalt Weaver til rollen som Linda.[91] Hun brukte nesten et år på å forberede seg til rollen, og ble trent av Ros Blackburn, en autistisk kvinne som også er forfatter og taler om autisme og Aspergers syndrom.[92][93] Weaver fikk blandet kritikk for skildringen; både Filmpolitiet og Dagbladet mente hun ikke var «troverdig» nok som autist,[94][95] mens Adressa og VG mente hun hadde en god skildring og en sterk innlevelse.[96][97] I forbindelse med utgivelsen av filmen sa Weaver at hun likte å ta på seg ukomfortable kvinneroller; «Jeg har alltid vært tiltrukket av kvinner som ikke er komfortable i verden, og som er ganske isolert på grunn av en stor lidenskap for noe. [...] jeg elsker å sende ut et budskap om at kvinner kan komme i alle forskjellige former, størrelser og følelser, og at det er normalt. Det er normalt å være unormal.»[16]
I 2006 hadde hun også en av hovedrollene i komedien The TV Set, samt en mindre birolle i dramafilmen Beryktet. Hun spilte mot David Duchovny og Ioan Gruffudd i førstnevnte, og hadde rollen som Lenny, presidenten hos det oppdiktede fjernsynsnettverket PDN. Filmen handler om Duchovnys figur Mike, som forsøker å slå gjennom med en komedieserie han selv har skrevet. Weaver fikk god kritikk for rollen, blant annet av San Francisco Chronicle som mente det var hennes «saftigste» rolle siden hun spilte Katharine Parker i Working Girl i 1988.[98] Hun spilte stilikonet Babe Paley i den biografiske filmen Beryktet, som handler om forfatteren Truman Capote, og perioden hvor han skrev bestselgeren Med kaldt blod. Det samme året medvirket hun også i to dokumentarer; hun var fortelleren i den amerikanske versjonen av TV-serien Planeten vår,[99] og dro tilbake til Rwanda og fjellgorillaene (etter I gorillaens rike) i forbindelse med BBC-filmen Gorillas Revisited with Sigourney Weaver.[21][100]
Sigourney Weaver hadde en stemmerolle i barnefilmen Kaos i Eventyrland fra 2007. Hun spilte Frieda, Askepotts onde stemor og filmens antagonist. Til tross for at filmen fikk dårlig omtale av kritikere,[101] kom det en oppfølger i 2009, uten Weaver på rollelisten. I 2007 hadde hun også hovedrollen som Julia Sanburg i dramathrilleren The Girl in the Park. Weaver spilte en tobarnsmor som blir traumatisert etter at datteren hennes blir sporløst forsvunnet. Handlingen foregår 15 år senere, da Julia møter på en ung kvinne på gaten, som er fortvilende lik datteren hennes. Weaver fikk blandet kritikk for rolletolkningen; hovedsakelig fordi flere mente hun overspilte. Daily Mail kalte prestasjonen «overdrevet» og «usympatisk», mens The Guardian mente hun spilte «overbevisende».[102][103]
I 2008 hadde hun cameoroller eller mindre biroller i fem ulike filmer. Hun spilte blant annet i actionthrilleren Vantage Point, som forteller historien om et attentat av USAs president fra åtte ulike perspektiver; Weaver, i rollen som TV-produsenten Rex Brooks, står for ett av perspektivene. Filmpolitiet kalte prestasjonen hennes «overbevisende», mens The New York Times mente hun var for stor til å spille en så liten rolle.[104][105] I Be Kind Rewind hadde hun en liten rolle som rettsbetjenten Ms. Lawson, og i animasjonsfilmen Historien om Despereaux hadde hun stemmen til fortelleren.
Det samme året spilte hun også i Andrew Stantons animasjonsfilm WALL·E, som finner sted flere århundrer inn i fremtiden. Filmen handler om roboten WALL·E som bor alene på den ødelagte og forlatte jordkloden. Han forelsker seg etter en stund i roboten EVE, og følger henne ut i verdensrommet på en reise som kan forandre menneskehetens skjebne. Weaver ga stemmen til datamaskinen i romskipet som menneskene lever i. I komedien Baby Mama spilte hun mot Tina Fey og Amy Poehler; hun hadde rollen som Chaffee Bicknell, lederen i et surrogatfirma. Entertainment Weekly kalte rolleskildringen hennes «fryktelig morsom», og Adressa mente hun gjorde «en herlig karikatur som surrogatmorformidler».[106][107]
I 2009 hadde hun hovedrollen i TV-filmen Prayers for Bobby, som var basert på boken Prayers for Bobby: A Mother's Coming to Terms with the Suicide of Her Gay Son, som igjen var basert på virkelige hendelser. Hun spilte Mary Griffith, en kristen kvinne som oppdrar barna sine i den evangelikalske tro. Hun benekter at sønnen sin er homofil, og ber han om å gå til en psykolog for å bli «kurert». Imidlertid blir han mer deprimert, og ender opp med å flytte til Portland hvor han blir forelsket i en gutt. Etterhvert begår han selvmord, og Marys verden snus opp ned. Weaver tilbrakte en dag med den virkelige Mary Griffith i forkant av innspillingen; «Kvinnen jeg møtte var så sjenerøs; så ærlig om hvem hun var, hvilke beslutninger de hadde tatt og hvor nedverdigende de var ovenfor Bobby.»[108]
Sigourney Weaver fikk god kritikk for rollen i Prayers for Bobby; blant annet av Variety og San Francisco Chronicle som mente det var «en rolle som var verdt talentene hennes» og som fungerte som «drahjelp» for resten av TV-filmen.[109][110] Ray Richmond fra The Hollywood Reporter roste Weavers rolletolkning; han mente Weaver ga figuren sin en «rå intensitet og lidenskap», og at manusforfatteren Katie Ford var heldig i å få Weaver med på laget.[111] Hun ble nominert til en Primetime Emmy Award, en Golden Globe, en Satellite Award og en Screen Actors Guild Award for skildringen, men vant ingen av dem.[70][112]
Hun hadde en større birolle i James Camerons science fiction-film Avatar fra 2009. Filmen foregår i 2154 på «Pandora», en fiktiv måne i stjernesystemet Alfa Centauri, der menneskene driver gruvedrift for å utvinne et verdifullt mineral. Kolonistenes ekspansjon truer tilværelsen til na'viene, de innfødte på månen, og resten av økosystemet på Pandora. Weaver hadde rollen som Dr. Grace Augustine, en botaniker og lederen for Avatar-programmet som gjør det mulig for menneskene å samhandle med de innfødte. Avatar fikk gode kritikker, og ble i januar 2010 den mest innbringende filmen noensinne produsert.[113] The Boston Globe sammenlignet rollefiguren med Weavers tidligere rollefigurer Ellen Ripley og Dian Fossey, mens New York Post kalte Grace «Pandoras Margaret Mead».[114][115] Weaver selv har beskrevet figuren som «åpenhjertig, utålmodig og intens», og har sagt at hun er et eksempel på «en kvinne som har viet livet sitt til na'viene».[116] Hun ble nominert til en Scream Award for beste kvinnelige birolle, og vant i den tilsvarende Saturn Award-kategorien.[117][118]
I 2010 hadde hun en hovedrolle i Tim Allens regidebut Crazy on the Outside. Allen spilte også hovedpersonen i filmen, mens Weaver hadde rollen som den eksentriske storesøsteren.[119] Entertainment Weekly ga filmen en negativ omtale, og mente Weaver ga sin «uformelige» rollefigur en «dyster profesjonalitet».[120] I januar 2010 var hun gjestende vert for Saturday Night Live for andre gang i karrièren. I episoden spilte hun blant annet Dr. Grace Augustine i en Avatar-parodi, og en prostituert kvinne som forklarer ulike sexposisjoner. Weaver spilte også seg selv i en sketsj hvor hun blir besatt av hva anonyme internettbrukere mener om henne.[121][122] 16. oktober 2010 ble hun tildelt Scream Awards' ærespris «Heroine Award» av regissør James Cameron for innsatsen i science fiction, grøssere og fantasyfilmer.[123] Under den 82. Oscar-utdelingen presenterte hun prisen for beste scenografi.[124]
.jpg)
Det samme året spilte hun også rollen som Ramona Clark i komedien You Again. Hun spilte mot Kristen Bell og Jamie Lee Curtis. Filmen handler om Bells figur Marni, som oppdager at broren skal gifte seg med rivalen hennes fra videregående. Ramona Clark er rivalens tante, og samtidig også rivalen til Marnis mor, Gail Byer (Curtis). Weavers prestasjon fikk blandet kritikk, men de fleste mente at dette skyldtes manuset.[125] Filmkritiker Roger Ebert skrev at Weaver spilte rollen med «skjult energi»,[126] mens både The Seattle Times og The New York Times mente at rollefiguren hennes var en av de få positive elementene ved filmen.[127][128] Sistnevnte sammenlignet rollefiguren med Weavers rolle Katharine Parker i Working Girl fra 1988.[128]
Weaver hadde mindre biroller og gjesteopptredener i fire forskjellige filmer i 2011. Komedien Firmaturen handler om den mislykkede forsikringselgeren Tim Lippe, som i en alder av 34 fortsatt har samme jobb og samme dame – sin gamle barneskolelærer fra 7. klasse (Weaver). Filmen tar for seg hva som skjer da Tim får sitt livs sjanse til å vise hva han er god for på den årlige firmafesten. Selv om rollen var nokså liten, fikk Weaver mye ros for rolletolkningen.[129][130] Hun hadde en liten rolle som «The Big Guy» i science fiction-komedien Paul. I et intervju med talkshow-verten Graham Norton beskrev hun filmen som «et kjærlighetsbrev til science fiction-fansen», og sa at hun tok rollen med en gang hun ble spurt. «Å finne en komedie som også er en hyllest til science fiction er en drøm som går i oppfyllelse».[131]
I 2011 hadde hun også roller i actionthrilleren Abduction og dramafilmen Rampart. I Abduction spilte hun mot Taylor Lautner og Lily Collins, og hadde rollen som Dr. Geraldine «Geri» Bennett, psykologen til Lautners figur Nathan. Filmen handler om Nathan som får verdenen snudd på hodet da han innser at hele livet hans er en løgn. Filmen ble regnet som en av filmårets verste, og ifølge Rotten Tomatoes er den sammen med Kaos i Eventyrland den dårligst mottatte filmen Weaver har spilt i.[132] Hun hadde rollen som den assisterende statsadvokaten Joan Confrey i Rampart, en film om politimannen Dave Brown som blir tatt på fersken i å banke opp en mistenkt. Weaver fikk god kritikk for rolleskildringen, blant annet av The New York Times og Variety.[133][134]
Til tross for at rollefiguren døde i den første filmen, ble det i 2011 offentliggjort at Weaver skulle spille i oppfølgeren til Avatar. Ifølge Weaver selv har regissør James Cameron sagt at «ingen dør egentlig i science fiction-filmer».[135] I 2014 takket hun også ja til å spille i alle tre oppfølgere, men Cameron har sagt at hun skal spille en helt ny figur.[136] Cameron har sagt: «Sigourney og jeg deler en lang kreativ historie som går tilbake til 1985 da vi laget Aliens. Vi er gode venner og vi har alltid jobbet bra sammen, så det føles helt riktig at hun returnerer for Avatar-oppfølgerne.»[136] I januar 2015 sa han at oppfølgeren blir ett år forsinket, men at manuset til de tre nye filmene skulle være ferdig innen den måneden.[137] Innspillingen av Avatar 2 begynte i september 2017.[138]
Sigourney Weaver hadde hovedrollen som politikeren Elaine Barrish i miniserien Political Animals fra 2012; Barrish er USAs utenriksminister, og tidligere førstedame og guvernør i Illinois. Weaver har sagt at figuren er inspirert av Hillary Clinton, og har kalt Elaine «en begavet politiker». Hun beskriver rollefiguren som «matriarken» i en «svært levende» og «dysfunksjonell» familie.[139] Miniserien hadde premiere 15. juli på den amerikanske TV-kanalen USA Network.[140] Flere kritikere har sett likheter mellom Weavers rollefigur og Clinton; Washington Post skrev at figuren er «Hilary med en sterk dose av Lt. Ellen Ripley; sårbar, men hard, og antagelig smartere enn de forsvarsløse mennene rundt henne».[141] Weaver fikk god kritikk for rolletolkningen; Maureen Ryan fra The Huffington Post kalte skildringen «fantastisk» og skrev at «Weavers karisma dominerer».[142] Hun ble nominert til bransjepriser som Golden Globe, Primetime Emmy Award og Screen Actors Guild Award for rolleskildringen.[143]
I 2012 hadde hun også en liten birolle i skrekkfilmen The Cabin in the Woods, der hun spilte lederen av et underjordisk laboratorium som årlig ofrer fem ungdommer for å kunne gjennomføre et hellig ritual. Hun hadde også de kvinnelige hovedrollene i thrillerne Red Lights og The Cold Light of Day. I førstnevnte spilte hun mot Cillian Murphy og Robert De Niro, og hadde rollen som Margaret Matheson, en akademiker som engasjerer seg i overnaturlig aktivitet. Weaver hadde rollen som Jean Carrack i The Cold Light of Day, en «tydelig upålitelig» CIA-agent, ifølge The Telegraph.[144] Weaver fikk gode kritikker for skildringene sine. Roger Ebert og New York Post roste Weavers rolle i Red Lights,[145][146] mens The Telegraph mente hun gjorde en god jobb i The Cold Light of Day.[144] Variety mente imidlertid at skildringen i sistnevnte film var en av Weavers mindre overbevisende og engasjerende roller.[147] I 2012 spilte hun også vampyrdronningen Ciccerus i komedien Vamps.[148]
Hun vendte tilbake til Broadway med skuespillet Vanya and Sonia and Masha and Spike i 2012. Teaterstykket handler om et søskenpar som bor sammen, og besøket til den tredje i søskenflokken; Weavers rollefigur Masha. Besøket fører til krangel og diskusjon innad i familien, og Masha truer med å selge huset søsknene bor i. Stykket hadde première 7. september 2012 i McCarter Theatre i Princeton, New Jersey, og ble en off-Broadway-produksjon kort tid senere.[149][150] I 2013 ble skuespillet overført til Broadway. New York Post mente Weaver ytet en svak prestasjon i de første oppsetningene, men at hun ble betydelig bedre i overføringen til Broadway.[151] Charles Isherwood fra The New York Times var også negativ ovenfor Weavers rolletolkning, og mente at «det atletiske forsøket hennes på fysisk humor er litt pinlig».[152] I januar 2013 presenterte hun prisen for beste dramaensemble sammen med Alfred Molina under den 19. Screen Actors Guild Award-utdelingen.[153]
I 2014 gjentok Weaver rollen som Ellen Ripley for videospillet Alien: Isolation.[154] I 2014 og 2015 var flere anmeldere kritiske til skuespillerens små biroller. Hun spilte dronning Tuya i Ridley Scotts bibelepos Exodus: Gods and Kings fra 2014. Filmen er basert på den bibelske fortellingen om Moses, og tar for seg forholdet hans til den hensynsløse faraoen Ramses II. NATT&DAG skrev at «Sigourney Weavers trereplikkers gjesterolle nesten [er] en fornærmelse mot skuespilleren, som dessuten faller i gruppen av småroller med germanske trekk, der en kan sette spørsmålstegn ved castingen.»[155] I 2015 hadde Weaver en rolle i Neill Blomkamps science fiction-film Chappie, som handler om en robot som får muligheten til å være som et ekte menneske. Hun hadde rollen som Michelle Bradley, en forretningskvinne som tror roboten vil være en fare for samfunnet. Flere kritikere mente at Weavers rolle var «underutnyttet», mens Adressa mente hun fikk «overraskende lite å spille på».[156][157]
.jpg)
I juni 2015 hadde hun en gjesterolle i TV-serien Penn Zero: Part-Time Hero som den onde tittelrollen i episoden «Lady Starblaster».[158] Samme år dukket hun også opp sammen med Liv Ullmann i dokumentarfilmen Jeg er Ingrid, om livet til den svenske skuespilleren Ingrid Bergman.[159] Hun hadde en gjesterolle som turisten Beth Traywick i episodene «Facta Non Verba» og «All My Trials» for den britiske dramaserien Doc Martin.[160] I 2016 hadde Weaver en stemmerolle i animasjonsfilmen Oppdrag Dory, oppfølgeren til Oppdrag Nemo, og en gjesterolle i nyinnspillingen av Ghostbusters – Spøkelsesligaen.[161] Hun deltok også i dokumentarfilmen The Beatles: Eight Days a Week og i en episode av TV-serien Years of Living Dangerously, om global oppvarming.[162]
I actionfilmen The Assignment fra 2016 spilte Weaver en kirurg som opererer hovedfiguren om til en kvinne.[163] Det året hadde hun også en rolle i filmatiseringen av Patrick Ness' barnebok Monsteret kommer.[164] Filmen handler om en gutt som må lære seg å takle «monsteret», som er frykten for morens dødelige sykdom. Weaver spilte mot Liam Neeson og Felicity Jones og hadde rollen som guttens krevende bestemor.[164] Hun fikk blandet kritikk for rollen, og Sigurd Vik fra Filmpolitiet skrev at hun «havner mellom to stoler i rollen som bestemor. Hun blir ikke kjølig nok til å treffe den stive britiske matriarken, og mestrer heller ikke lunheten når den kreves».[165]
I 2017 hadde Weaver en liten gjesterolle i dramakomedien The Meyerowitz Stories, og hun deltok også i Neill Blomkamps kortfilm Rakka.[166][167] Hun spilte hovedskurken Alexandra i Marvels superheltserie The Defenders, som er en fortsettelse av TV-seriene Iron Fist, Luke Cage, Jessica Jones og Daredevil.[168] Serien ble gjort tilgjengelig på Netflix 18. august 2017. Maureen Ryan fra Variety kalte Weavers rolleskildring «elegant og heftig» og skrev: «Weaver har en nesten overnaturlig evne til å få scenene sine til å knitre med elektrisitet, uansett hvor forutsigbare rollefigurens feige planer er.»[169] Marte Hedenstad fra Filmpolitiet var også fornøyd og mente at «Sigourney Weaver hever opplevelsen». «[Alexandra] er en antagonist med flere lag, med både styrker og svakheter. Weaver er også god nok til å gjøre et haltende manus spiselig.»[170]
Utdypende artikkel: Liste over filmpriser og prisnominasjoner tildelt Sigourney Weaver
Weaver har mottatt tre Oscar-nominasjoner for prestasjonene i Aliens, I gorillaens rike og Working Girl. Hun har også fått sju Golden Globe-nominasjoner, i tillegg til å ha vunnet to for skildringene i I gorillaens rike og Working Girl. Weaver innehar en BAFTA-pris for rolletolkningen som Janey Carvey i The Ice Storm, en Saturn Award for innsatsen som Ellen Ripley i Aliens, og æresprisen «Heroine Award» fra Scream Awards for innsatsen i science fiction, grøssere og fantasyfilmer. Ellers han hun mottatt tre Primetime Emmy Award-nominasjoner og tre Screen Actors Guild Award-nominasjoner for arbeidet sitt innen fjernsyn, og én Tony-nominasjon for skildringen i teaterstykket Hurlyburly. I 1999 ble hun tildelt en stjerne på Hollywood Walk of Fame i Los Angeles. The Telegraph kåret Weaver til en av de 34 mest innflytelsesrike kvinnene på film, og skrev at hun «startet en trend for tøffe, kvinnelige actionhelter som vedvarer den dag i dag».[171]
Utdypende artikkel: Sigourney Weavers filmografi
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
