Schutzstaffel
nazistisk paramilitær organisasjon / From Wikipedia, the free encyclopedia
Schutzstaffel (tysk for «beskyttelsesavdeling» eller livvakt), forkortet SS (i blant skrevet med doble sieg-runer ), oppsto som en paramilitær organisasjon knyttet til det tyske nasjonalsosialistiske (nazistiske) partiet NSDAP som livvakt for lederen Adolf Hitler i 1920-årene. Organisasjonen utviklet seg etter hvert til en del av det tredje rikes militær- og ordensvesen, og bestod under andre verdenskrig av tre ulike hovedgrupper: Allgemeine-SS (sivile partiavdelinger), Waffen-SS (infanteri-, artilleri- og panserstyrker) og Sicherheitsdienst (SD) (politisk overvåkingsorgan).
Schutzstaffel | |||
---|---|---|---|
Type | Paramilitær, Staffel, militær organisasjon | ||
Virkeområde | Weimarrepublikken, Nazi-Tyskland | ||
Etablert | 4. april 1925 | ||
Leder | Julius Schreck (4. april 1925; 1926), Joseph Berchtold (1926; 1927), Erhard Heiden (1927; 5. januar 1929), Heinrich Himmler (5. januar 1929; 29. april 1945), Karl Hanke (30. april 1945; 5. mai 1945) | ||
Hovedkontor | Berlin, München | ||
Motto | Meine Ehre heißt Treue | ||
Flagg | |||
Opphørt | 8. mai 1945 | ||
Erstatter | Bayerischer Heimatschutz, Stoßtrupp Adolf Hitler | ||
Schutzstaffel 52°30′25″N 13°22′58″Ø |
SS var organisert i egne hæravdelinger, men var utenfor kontrollen til Wehrmacht. Nasjonalsosialistene så på SS som en eliteorganisasjon, dannet for å beskytte partiet og føreren, gjennom den første avdelingen Leibstandarte-SS Adolf Hitler. Medlemmene ble plukket ut på rasemessige og ideologiske kriterier. SS ble for en stor del rekruttert fra middelklassen, var disiplinerte og lojale mot partiet. Sturmabteilung (SA) ble særlig rekruttert fra arbeidsledige og fra arbeiderklassen.[1] SS gjorde seg skyldig i flere forbrytelser mot menneskeheten, blant annet driften av konsentrasjonsleirene og Einsatzgruppen.
I starten av krigen var de kun på regimentsnivå, underlagt vanlige hærdivisjoner. Men ettersom krigen utviklet seg og den tyske hæren fikk mindre å si, klarte nasjonalsosialistene å utvide SS-styrkene til divisjoner. SS-divisjonene ble som regel benyttet som «brannkorps» ved fronten, høyt mekaniserte avdelinger i reserve som ble satt inn der fronten sviktet. I motsetning til den vanlige oppfatning, hadde SS-divisjonene sjelden bedre våpen og utstyr enn andre enheter; det som gjorde dem til spesielt sterke enheter, var først og fremt fanatisme frembragt gjennom politisk indoktrinering.
De ikke-tyske frontkjemperne (nordmenn, dansker, belgiere, bosniere og så videre) deltok innenfor Waffen-SS. Den norske enheten Germanske-SS Norge var en underavdeling av Germanske-SS, samtidig som organisasjonen formelt var underlagt Nasjonal Samling og Vidkun Quisling.