From Wikipedia, the free encyclopedia
Priapos (gresk: Πρίαπος; latin: Priapus)[1] var i henhold til gresk mytologi en mindre landsens fruktbarhetsguddom, en form for daimon (naturånd) som beskytter av buskapen, fruktplanter, hageanlegg og mannlige kjønnsorganer. Priapos ble særlig dyrket som hagens gud og som beskyttende ånd for sauer, geiter, bier, vin og alt en hage kunne gi av grønnsaker og frukt. Han representerte både generell seksuell lyst og naturens avlingskraft hos dyr og planter. Priapos var kjent for sin enorme og vedvarende ereksjon som har gitt opphav til den medisinske betegnelsen priapisme. Han ble en populær figur i romersk erotisk kunst og latinsk litteratur, og er emne til ofte humoristiske og obskøne poesisamlinger som kalles Priapeia. I antikkens greske kunst gjerne framstilt som en dvergliknende figur med enorm penis og en mektig ereksjon.
| Priapos | |||
|---|---|---|---|
 Priapos, fresko i Pompeii. | |||
| Trossystem | Gresk mytologi | ||
| Religionssenter | Antikkens Hellas | ||
| Originalt navn | Πρίαπος | ||
| Foreldre | Afrodite og Dionysos? | ||
| Aspekt | Sauer, geiter, bier, vin, grønnsaker og frukt | ||
| Symboler | Fallos, thyrsos, esel | ||
| I andre mytologier | Priapus, Mutunus, Muttunus (romersk mytologi) | ||
I forsøket på å tilpasse ham til gresk mytologi var hans mor som regel Afrodite mens han ellers ble forsøkt assosiert med ulike falliske guddommer som Dionysos, Hermes og satyrene Orthanes og Tykhon.[2] Priapos’ opphav har blitt ulikt forklart: han ble blant annet beskrevet som en sønn av Afrodite som hun fikk med Dionysos,[3] eller som Dionysos fikk med Khione,[4] kanskje som far eller sønn av Hermes,[5] og som en sønn av Zevs[6] eller Pan, avhengig av kilden.[7]
I henhold til en legende anklaget Hera ham for å være impotent, stygg og med et skittent sinn mens han fortsatt var ufødt som hevn for at helten Paris hadde den dristighet å velge Afrodite framfor Hera og Athene som den vakreste blant gudinner.[8] De andre gudene skal ha nektet å la ham leve på Olympos og kastet ned fra gudenes hjem til jorden, og liggende på fjellets skråning ble han til sist funnet av noen gjetere og ble oppfostret av dem.
Priapos slo seg senere sammen med Pan og satyrene som en daimon for fruktbarhet og vekst, skjønt han var stadig plaget av sin impotens. På 300-tallet f.Kr. ble Priapos betraktet som en del av følget til Dionysos, rangert side og side med satyrer og silénere, og ofte sammen med et esel.[9] I en grov anekdote fortalt av Ovid[10] forsøkte han å voldta den jomfruelige gudinnen Hestia mens hun sov, men da et esel plutselig skreik i mens han bøyde seg over henne, våknet Hestia og han mistet reisningen. Denne hendelsen ga ham et evigvarende hat mot esler og ønsket dem drept.[11] En annen myte hevdet at han forfulgte nymfen Lotis inntil gudene fant medlidenhet i hennes skjebne og forvandlet henne til en lotustre.[12] Det er myte som også benyttes i ulike variasjoner om andre gudinner. Myten om Hestia ble også benyttet nær identisk for Lotis i samme rolle.
Bakgrunnen for at esler var knyttet til hans myter var at «de to, som grekernes øyne var like stygge og heslige skapninger, var blitt uenige om hvem av dem som hadde størst fallos.» I en tevling var det eselet som gikk av med seieren og Priapos ble rasende. For å straffe eselet pisket han det til døde. Men Dionysos gjorde eselet udødelig ved å plassere det på himmelhvelvingen som stjernebilde.[9]
Den første bevarte omtale av Priapos er i en komedie med hans navn som tittel, skrevet en gang på slutten av 400-tallet f.Kr. av mimeforfatteren Xenarkhos, sønn av Sofron. Opprinnelig synes han hovedsakelig dyrket av de greske kolonistene i anatoliske Lampsakos i Mysia. Hans kult spredte seg til det greske fastlandet og til sist til de greske områdene i sørlige Italia i løpet av 200-tallet f.Kr.[13] Lukian forteller i De saltatione at i Bitynia ble Priapos betegnet som en krigslignende gud, en rustikk lærer av barneguden Ares «som lærte ham dans først og krig etterpå,» som Karl Kerenyi observerte.[14] Arnobius på 300-tallet e.Kr. var oppmerksom på betydningen av Priapos i denne regionen i nærheten av Hellespont.[15] Geografen Pausanias skrev på 100-tallet e.Kr. at:
Denne guden er dyrket hvor geiter og sauer beiter eller hvor det er svermer av bier; men av folket i Lampsakos er han mer æret enn noen annen gud, og kalt av dem en sønn av Dionysos og Afrodite.[16]
Senere i antikken betydde hans dyrkelse lite mer enn en kult av sofistikert pornografi.[17] Utenfor hans kjerneområde i Mysia ble han sett på som en vits av urbane byboere i polis. Likevel hadde han en viss funksjon i de rustikke områdene hvor han ble sett på som beskyttende daimon (ånd). Hans tilstedeværelse var antatt å avverge og avlede det onde øye, og fiskere og sjøfolk betraktet ham som lykkebringende.[18]
Priapos synes ikke å ha hatt en organisert kult og ble hovedsakelig dyrket i hageanlegg og hjemmene, skjønt det vitnemål på templer dedikert til guden. Hans offerdyr var eselet, men landbruksvarer som frukt, blomster, grønnsaker og fisk var også vanlige.[13] Primitive statuer ble tradisjonelt satt opp i grønnsakshager for å fremme fruktbarhet som antagelig hadde den ekstra nytten av også å fungere som fugleskremsel.[2]
Lenge etter at Romerriket hadde falt sammen og kristendommen hadde vokst fram til en dominerende religion, fortsatte Priapos å bli fremmet som et symbol på helse og fruktbarhet. Lanercost-krøniken, en historie om nordlige England og Skottland fra 1200-tallet, nedtegner en lekmannsbror fra cistercienserordenen som reiste en statue av Priapos, simulacrum Priapi statuere, i et forsøk på å få slutt på et utbrudd av en krøttersykdom.[19]
Priapos' rolle som skytsguddom for handelsskip i antikkens Hellas og Roma er påvist av skipsvrak som inneholdt apotropaisk («avvergende») gjenstander i form av fallosfigurer av terrakotta, statuetter av Priapos gjort av tre, og en bronseskjede fra en militær rambukk. Sammenfallende med bruken av priapoiske markører gjort av tre i vanskelige sjøområder eller særskilte landgangsområder for sjøfolk viser at Priapos' funksjon var langt mer omfattende enn tidligere antatt.[20][21]
Selv om Priapos vanligvis ble assosiert med mislykkede forsøk på å voldta nymfene Lotis og Vesta (gresk Hestia) i Ovids komedie Fasti[22] og en heller respektløs behandling av guddommen i urbane omgivelser, kan hans trekk som beskytter bli sporet tilbake til den betydning som ble tilskrevet fallosen i oldtiden (særskilt hans tilknytning med fruktbarhet og beskyttelse av hagen).[23] I antikkens Hellas ble fallosen antatt å ha et eget sinn, dyrelignende, adskilt fra mannens sinn og kontroll.[24] Fallosen er også assosiert med «besittelse og territoriale grenselinjer» i mange kulturer, kanskje også en forklaring for Priapos' egenskap og rolle som navigasjonsguddom for sjøfolk.[20]
Priapos' ikoniske attributt var hans evigvarende reisning. Han hadde antagelig absorbert en del eldre falliske guddommer etter hvert som hans kult utviklet seg. Han ble representert på en rekke måter, mest vanlig var som en vanskapt, stygg gnomlignende figur med en enorm ereksjon. Statuer av ham, skåret ut i tre og med en enorm, uvirkelig fallos, og malt i muntre farger, ble plassert særlig i frukthager. Hans hensikt var avverge onde anslag mot avlingen, og samtidig i magisk forlengelse gjøre den større.[9] Slike statuetter var vanlige i antikkens Hellas og Roma, plassert i hagen eller ved dørens inngang, eller ved veikryss. For å forsone Priapos ville den reisende stryke over statuettens penis mens han passerte den.
I Athen ble Priapos ofte sammensmeltet med Hermes, trickster-gud og gud for grensesteiner, og statuer av ham («hermer»), besto av en søyle med et mannshode øverst og en fallos foran. Hermerne ble benyttet som merkesteiner for grenser og veilengder, og var det mest utbredte religiøse symbol i Athen. De skulle også bringe hell og mannlig fruktbarhet, og med dette formål ble de plassert utenfor bolighus.[12] Statuer av Priapos ble ofte markert med epigrammer, siden samlet i verker som Priapeia, hvor de som forbrøt seg mot opptrukne grenser, trues med seksuelle overgrep. Beskrivelsene av slike voldtekter av begge kjønn og alle aldersgruppe, var svært direkte uttrykt.[25] Et eksempel fra den romerske dikteren Martialis er derimot mer hentydende:[26]
En rekke romerske malerier av Priapos er bevart. Den mest kjente bevarte avbildningen av Priapos er et veggmaleri i Vettiers hus i Pompeii vist over. Her er han avbildet mens han veier sin enorme penis på en vekt mot en stor sekk med mynter.[28] I bakgrunnen er en kurv med grønnsaker. Han har på seg en frygisk lue og frygiske støvler, og har en dionysisk stav ved sin side, en såkalt thyrsos med en kjegle på toppen.[2] I Herculaneum ved Pompeji er det utgravd et gatekjøkken med et primitivt maleri av Priapos bak disken, nå kalt for «Priapos' tegn», muligens et symbol for lykke eller beskyttelse for eieren eller kundene.[29]
Fra nordisk bronsealder kjennes «Broddenbjerg-mannen» funnet våren 1880 i en liten myr ved Broddenbjerg i nærheten av Viborg i Jylland. Statuen er gjort av en eikegrein og 88 cm høy. Øverst har den et ansikt med spiss hake eller skjegg, og nederst deler figuren seg i to bein og en rundt 30 cm lang penis; denne er innsmurt med harpiks.[30] Statuen er karbon 14-datert til 760-410 f.Kr.[31]
Robert Payne Knight (1750-1824) var en engelsk amatør-arkeolog og prestesønn[32] som i 1786 utga en avhandling om fruktbarhetsdyrkelse i antikken, The worship of Priapus, and its connection with the mystic theology of the ancients. (1786). Boken rystet det engelske samfunn i en slik grad at Knight valgte å trekke den tilbake. Først etter 1850 ble den gjenopptrykt, som en av de første bøker som tok opp koblingen mellom seksualitet og religion.[33] Knight ønsket med dette å avsløre den kristne kirke som bigott og korrumpert i kontrast til det opplyste hedenskap han ønsket å gjenopplive - en mannsorientert etikk basert på fallisk fruktbarhet som han mente ville frigjøre det moderne menneske fra undertrykkelsen i et tiltagende industrialisert samfunn. Knights viktigste bidrag til historiefaget og antropologien var likevel hans innsikt i det religiøse grunnlaget for antikkens svært seksualiserte fruktbarhetsriter.[34]
Kjernen i Knights tanker om dette var at en fellesmenneskelig religiøs drift fører til en dyrkelse av forplantningens prinsipp, uttrykt i avbildninger av kjønnsdeler og en form for hedenskap som levde videre i kristen kultur og fortsatte inn i moderne tid. Knights synspunkt kom til å prege den nyhedenske bevegelsen mer enn et århundre senere. Det «intellektuelle vesen» deles i to prinsipper: «aktiv» og «passiv», «mannlig» og «kvinnelig», som den guddommelige kjerne eller selve livskraften. Samleie kan dermed tolkes som en hellig gjengivelse av det guddommelige mysterium.[35][36]
Det har vært foreslått at hagenisser er en etterlevning av Priapos.[37] Men hagenisser ble første gang laget i Tyskland rundt 1850, ble populære i Storbritannia - George Harrison lot seg avbilde blant hagenisser på omslaget av All Things Must Pass[38] - og kan like gjerne ha sitt opphav i folketro på gnomer og andre underjordiske.[39]
På 1980-tallet ble det opprettet et kirkesamfunn i USA basert på fallosdyrkelse, kalt for St. Priapus Church, med antikke assosiasjoner og tekster lånt fra den kristne kirke. Den oppstod i Canada og appellerte hovedsakelig til homofile menn.[40][41]
Den medisinske tilstanden som kalles priapisme, består av en vedvarende, ofte smertefull ereksjon uten verken fysisk, psykologisk eller erotisk stimulering. Tilstandens navn er lånt fra gudens permanent erigerte penis.[42]
Priapos var hyppig benyttet figur i latinsk erotisk eller mytologisk poesi, inkludert den anonyme diktsamlingen Priapeia. I flere av diktene er han selve jeg-stemmen som snakker direkte til leseren.[43]
I Ovids Fasti sovnet nymfen Lotis under en fest, og Priapos så en sjanse til å forgripe seg på henne; dette mislyktes da et skrik fra Silenos' esel vekket Lotis som dermed rakk å flykte, mens Priapus ble stående tilbake til spott og spe og hånlatter fra resten av selskapet. Ovid kan tolkes dithen at Priapos tok livet av eselet som straff.[44] I et annet av Ovids arbeider, Metamorfoser, unnslapp Lotis idet hun ble forvandlet til et lotustre, til sin egen og den vesle sønnen Amfissos' skrekk og forferdelse.[45] I en senere versjon av myten ble Lotis erstattet med jomfrugudinnen Hestia. Ovids anekdote tjente til å forklare hvorfor esler ble ofret til Priapos i de områdene der han ble dyrket.[46]
Priapos nevnes gjentatte ganger i Satyricon, skrevet av den romerske forfatteren Gaius Petronius (ca. 27–66). Priapos omtales også perifert i Chaucers «Handelsmannens fortelling» i Canterbury-fortellingene. I beskrivelsen av en hage skapt av hovedpersonen Januarie, påkalles Priapos som guddom for hager:
Priapos er også nevnt i William Carlos Williams' dikt «Paterson» og i John Steinbecks roman Øst for Eden hvor det nevnes at en kvinne førte sitt hus som en katedral innviet til en sørgelig, men oppreist Priapos. T.S. Eliot refererte til ham i sitt dikt «Mr. Appolinax» i samlingen Prufrock and Other Observations (1920):[48] «When Mr. Apollinax visited the United States / his laughter tinkled among the teacups. / I thought of Fragilion, that shy figure among the birch-trees,/ and of Priapus in the shrubbery / gaping at the lady in the swing.»
Vladimir Nabokov omtaler Priapos både i Stevnemøte med bøddelen og igjen i romanen Lolita, i begge tilfeller i seksuell sammenheng.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
