NS-barn et begrep som brukes om barn av foreldre som var aktive i Nasjonal Samling under andre verdenskrig i Norge.
Begrepet ble først introdusert i offentligheten i 1988 av Asgeir Oldens bok Fødd skuldig,[1] som bestod av elleve intervjuer med NS-barn, alle anonyme unntatt Bente Blehr, datter av NS-ministeren Eivind Blehr.[2]
Gjennombruddet i den offentlige opinion[3] kom i 1993 med selvbiografien Gutten fra Gimle av Eystein Eggen. Boken vakte stor oppsikt og anerkjennelse.[4] Flere fremstående representanter for krigstidens norske regjering i London skrev at Eggens bok først nå dokumenterte at det var vanskelig å vokse opp som NS-barn. «En ærlig, verdifull og vekkende bok som angår alle,» skrev flyveresset generalmajor Werner Christie i Aftenposten, og slo fast at Eggens bok vinklet andre verdenskrig på en måte som historieskrivningen før hadde oversett.
Debatten om boken varte frem til femtiårsjubileet i 1995. Stortinget avga da en erklæring, på forhånd drøftet i samtlige partigrupper. NS-barna ble nevnt først i Stortingets beklagelse overfor krigsbarna. En lignende saksgang lar seg ikke påvise i noe annet tyskokkupert land, selv om problematikken etterhvert er vel kjent.
Arbeiderpartiets stortingsrepresentant Bjørgulv Froyn gruppe viste til denne erklæringen i en debatt i 2001, og gikk der inn for Eggen som statsstipendiat. Det samme forslaget var også framsatt fra Francis Sejersted, formann i Den Norske Nobelkomite, og Ole Wilhelm Klüwer, gjennom mange år en aktiv talsmann for NS-barnas støtteforening.
Den selvbiografiske litteraturen om emnet er sparsom, trolig grunnet «redselen for å bli gjenkjent» slik Olden skriver i forordet til sin intervjusamling. Litterært ble emnet behandlet med stor suksess av Bergljot Hobæk Haff. I 1996 skrev hun romanen Skammen, senere dramatisert og oppført på Nationaltheatret med Anne Krigsvoll i hovedrollen som Idun Hov.
Baard Herman Borge skrev sin doktoravhandling om NS-barna. Norge hadde Europas største krigsoppgjør med nesten 50.000 mennesker straffedømt for landsforræderi i historiens eneste eksempel på at alle medlemmene i et politisk parti er blitt straffet. Et påfallende funn var at de negative konsekvensene for NS-barna var like store for barn av helt passive partimedlemmer, som for barn av dem som foretok seg alvorlige lovbrudd.[5] Borge intervjuet gjennom årene nesten 500 NS-barn og fant dem som gruppe ganske lik andre nordmenn, bortsett fra at de oppfattet behandlingen av NS-medlemmene etter krigen som urettferdig.[6]
Holocaust-senteret foretok en utredning som konkluderte med at mange NS-barn ble utsatt for en rekke uformelle sanksjoner i etterkrigstiden. De ble kollektivt stigmatisert, og ifølge utdanningsminister Iselin Nybø utlyste regjeringen i 2018 et forskningsprosjekt om myndighetenes behandling av barna.[7] Få har våget å stå frem om det de ble utsatt for, men da Eli Nordvik, datter av Quislings kusine, barnebokforfatterinnen Eli Quisling Nordvik, skulle begynne på Valle skole, ble hun kalt inn på rektors kontor fordi han hadde undersøkt hennes fortid som nazist på Lillehammer den gang hun var syv år gammel - men ga henne likevel skoleplass.[8] Da Eivind Blehrs datter Bente i 1978 selv fikk en datter, var overlegen på klinikken svært uvennlig mot henne og sa til andre: «Det er dem stornazistene som bor der ute.»[9]
NS-barnet Bjørn Westlie skrev boken Fars krig og vant med den Brage-prisen for 2008. Sammen med Knut Engelskjøn oppfordret Westlie alle andre NS-barn til å beklage sine foreldres handlemåte under krigen, noe som utløste debatt, blant annet om man kan be om unnskyldning for andres handlinger, som om man var ansvarlig for disse.[6]
I mai 2015 presenterte Ingebjørg Jensen en tegneseriebok, Nazistemplet,[10] der hun tegnet fire NS-barns historier. Disse ønsket selv å stå åpent frem med navn, men etter press fra søsken, barn og barnebarn gikk de med på å forbli anonyme.[11]
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
