From Wikipedia, the free encyclopedia
Middelalderens litteratur dekker et bredt emne og omslutter alle skrevne verker tilgjengelig i Europa og hinsides i løpet av middelalderen, en periode som strekker seg over tusen år fra Romerrikets fall rundt år 500 e.Kr. og frem til begynnelsen av den italienske renessanse på slutten av 1400-tallet.[1] Litteraturen i middelalderen besto av religiøse skrifter som verdslige arbeider. Akkurat som dagens litteratur var den kompleks og et rikt forskningsfelt som dekker de ytterste hellige skrifter til de mest frodige profan og berører alt i mellom. På grunn av den vide utstrekningen i tid og sted er det vanskelig å tale i generelle og allmenngyldige begrep uten overforenkling, og således er litteraturen ofte best karakterisert av dets opprinnelsessted som språk, foruten sjangre.
Ettersom latin var språket til den romersk-katolske kirke, som dominerte vest- og Sentral-Europa, og ettersom kirken var bortimot den eneste kilden til utdannelse, ble latin fellesspråket for middelalderens skrifter, selv om noen deler av Europa aldri ble romanisert. I Øst-Europa var innflytelsen av Østromerriket, eller Det bysantinske riket, og den østlige ortodokse kirke så dominerende at gresk og gammelkirkelig slavisk ble de dominerende skriftspråkene.
Vanlige mennesker fortsatte å benytte deres respektive morsmål fremfor latin. Eksempler på litterære verker på morsmålet er det angelsaksiske eller Gammelengelske diktet Beowulf, det middelhøytyske heltekvadet Nibelungenlied (eller Vølsungesagnet), middelaldergreske Digenis Acritas, gammelfranske Chanson de Roland (Rolandskvadet), og den norrøne sagalitteraturen og norrøne kvad. Disse verkene er velkjente den dag i dag. Selv om de bevarte versjonene av disse episke verkene er vanligvis betraktet som verker av individuelle om enn anonyme forfattere er det ingen tvil om at de er basert på tidligere eldre muntlig tradisjoner. Keltiske tradisjoner har overlevd i bretonske laier ved Marie de France (1200-tallet), Mabinogion-fortellingene og de arthurianske syklus.
En betydelig mengde av middelalderlitteraturen er anonym ved at vi ikke kjenner navnet på forfatteren. Det er ikke kun på grunn av mangelen av dokumenter fra perioden, men også grunnet en tolkning av forfatterens rolle som atskilte seg betydelig fra den romantiske tolkningen av begrepet som er i bruk i dag. Middelalderens forfattere var ofte skrekkinnjaget imponert over de klassiske forfatterne og kirkefedrene og de tenderte til å gjenfortelle og polere fortellinger de hadde hørt eller lest heller enn å finne opp nye fortellinger. Selv når de faktisk diktet nye fortellinger hevdet de den var blitt overlevert til dem fra en annen forfatter. En gjenfortalt historie hadde således høyere status enn en ny. Fra denne synsvinkelen var navnene til individuelle forfattere mindre viktig og derfor er mange betydelige verker aldri tilegnet en bestemt person.
Et merkbart unntak er den norrøne diktning. Selv om det meste av den norrøne sagalitteraturen ble nedskrevet på Island på 1200-tallet gjenspeiler de en eldre litterær tradisjon i Norge og den norrøne forfatterbevisstheten var unik i Europa, mer enn 250 skalder kjennes ved navn, selv om det ikke er bevart kvad fra samtlige. En god skald hadde status. Den eldste kjente skalden er antagelig Brage den gamle (ca. 790–850).
Teologiske verker var den dominerende formen for litteratur som vanligvis ble funnet i bibliotekene i løpet av middelalderen. Katolske sentre var også det intellektuelle midtpunkt i samfunnet i middelalderen, og det er deres litteratur som ble produsert i størst kvanta.
Tallrike hymner og salmer har overlevd fra denne tiden, både liturgiske og delvis liturgiske. Liturgien i seg selv var ikke i en endelig form, og tallrike konkurrerende messebøker ble skrevet. Religiøse lærde som Anselm av Canterbury, Thomas Aquinas, og Pierre Abélard skrev lange teologiske og filosofiske avhandlinger som forsøkte å forsone skriftene til greske og romerske hedenske forfattere med kirkens doktriner. Hagiografier, eller helgenenes liv og gjerninger, ble også hyppig skrevet, både som en oppmuntring til de frelste og som en advarsel til andre.
Legenda Aurea eller De gyldne legender, av Jacobus de Voragine nådde en slik popularitet i sin tid at det ble rapportert at verket ble mer lest enn Bibelen selv. Frans av Assisi var en profilert lyriker og hans fransiskanerdisipler skrev ofte poesi selv som et uttrykk for deres fromhet. Dies Irae og Stabat Mater er to av de mektigste latinske diktene med religiøse emner. Goliardiske vers (satiriske vers på fire strofer) var en kunstform som ble brukt av del geistlige for å uttrykke meningsforskjell eller forakt. Den eneste form utstrakt religiøse skrifter som ikke ble produsert av geistlige var folkelige mysteriespill. Disse vokste ut av enkle tableaux vivants, fransk for «levende bilder», ikke ulikt dagens juleforestillinger, og besto av teatralske gjenfortellinger av en enkeltstående scene fra Bibelen. Teksten i disse spillene var ofte kontrollert av lokale laug og mysteriespillene ble oppført jevnlig ved religiøse festivaler og fastedager, ofte kunne de vare hele dagen og utover natten. I Sør-Europa er tradisjonen fortsatt levende, men var aldri utbredt i Norden.
Den jødiske befolkningen i Europa produserte et antall fremragende forfattere i løpet av middelalderen. Maimonides (eller Moshe ben Maimon), født i Córdoba, Spania, og Rashi (eller rabbi Shlomo Yitzhaqi), født i Troyes, Frankrike, er to av de mest kjente og innflytelsesrike av de jødiske forfatterne.
I Norden kom skriften med kristendommen. Det var morsmålet som hovedsakelig som ble benyttet, også av forfattere knyttet til kirken, men det første store skriftet var på latin, et lite skrift om Olav den hellige som ble fremstilt alt i 1050, men i 1170 skrev erkebiskop Øystein Erlendsson en større legendesamling: Passio et miracula beati Olavi (Hellige Olavs lidelser og undergjerninger), som ble kjent over hele det katolske Europa.
Rundt 1200 ble Gammelnorsk homiliebok, antagelig det eldste norske håndskriftet som er bevart, brukt på presteskolene i Norge. Deler var oversettelser, tilpasset til norske forhold, spesielt den merkelige Stavkirkeprekenen.
Verdslig litteratur i denne perioden ble ikke skapt i det samme antall som den religiøse, men mye har overlevd og det finnes i dag en rikholdig mengde. Emnet «høvisk kjærlighet» ble viktig på 1000-tallet, spesielt i de romaniske språkene, som fransk, spansk, provençalsk, galisisk og katalansk, foruten gresk hvor reisende sangere – trubadurer – levde av sine sanger. Diktningen til trubadurene er ofte assosiert med ugjengjeldt kjærlighetslengsel, men det er ikke en helt presis beskrivelse (se aubade – morgensang – som eksempel). I Tyskland fortsatte Minnesänger tradisjonen med trubadurer.
I tillegg til episk diktning i den germanske eller tyske tradisjonen, eksempelvis Beowulf og Nibelungenlied, var det episke dikt i tradisjonen chanson de geste («sang om heltebedrifter»), eksempelvis Rolandskvadet og Digenis Acritas. I innledningen til heltediktet Les Saisnes (Sakserne) forklarer den gammelfranske forfatteren Jean Bodel på slutten av 1200-tallet at det er tre emner som det kan diktes om: Bretagne-fortellinger (romans bretons) som er oppdiktet og underholdende (arthurianske legender); Roma-fortellinger som er preget av visdom (antikke romaner, litterære gjenfortellinger fra gresk og romersk mytologi) og til sist Frankrike-fortellinger som er sanne. Hans eget heltedikt, Sakserne, hevder han er i den siste gruppen, men har gitt det en fornyet form som ble populært ved å la det høviske dominere. Roman courtois («den høviske roman») skiller seg fra chanson de geste ikke bare ved dets innhold, men også ved å legge vekten på det høviske og ridderlige fremfor krig og kamp.
Spesielt 1100-tallet var en rik periode med flere varianter av kunsteposet innenfor det franskspråklige området: Roman d'antiquté («den antikke roman»); roman d'Alexandre («aleksanderroman») om Aleksander den stores liv og bedrifter, og som også ga navn til den verseform den ble skrevet i, aleksandrineren. Trojaromanen gjenforteller det omfattende trojanske sagnet og thebenroman bygget på den romerske forfatteren Statius' Thebaise som fortalte om striden mellan brødrene Eteokles og Polyneikes.
Politisk poesi ble også skrevet, spesielt mot slutten av perioden, og den goliardiske formen ble da brukt av også skribenter utenfor kirken. Reiselitteratur var meget populært i middelalderen som fantastiske beretninger om land som langt unna, ofte forskjønnet eller fullstendig oppdiktet. I norrøn litteratur ble disse kalte for lygesagaer, og handlet om uvanlige reiser til fantastiske land, og den norske kongen uttalte at disse sagaene var de morsomste. Slike fortellinger var beregnet på underholde et samfunn som i de fleste tilfeller ikke reiste langt unna det stedet de var født. Unntaket var de som dro på pilegrimsreiser, spesielt til Santiago de Compostela. Pilegrimsreisens betydningen ble eksempelvis bevitnet av engelskmannen Geoffrey Chaucer i hans store diktverk Canterbury-fortellingene.
Heller ikke i middelalderen var kvinner likestilt med menn, men noen kvinner var i stand til bruke sitt intellekt og sine kunnskaper sammen med det skrevne ord. Religiøse skrifter var det mest alminnelige, kvinner som senere ble kanonisert som helgener utga ofte deres refleksjoner, åpenbaringer og bønner. Mye av det som vi kjenner til om kvinner i middelalderen er kjent fra verkene fra nonner som Klara av Assisi, den hellige Birgitta fra Sverige, og den hellige Katarina av Siena.
Ofte ble derimot det religiøse perspektivet til kvinner fremstilt som ukonvensjonelt av de med makt, og de mystiske visjoner av slik forfattere som Julian av Norwich og Hildegard von Bingen ga innsikt i en del av den middelalderske erfaring som var mindre behagelig for institusjoner som styrte Europa på denne tiden.
Kvinner skrev også innflytelsesrike tekster i den verdslige verden. Marie de France og Christine de Pisan skrev om sine refleksjoner om høvisk kjærlighet og samfunn som fortsatt blir studert for deres innsyn i middelalderens samfunn. Den meget produktive Christine de Pisan kan blir regnet som den første feministiske forfatterinnen og er kanskje også den første kvinnen i Europa som levde av inntektene fra sitt forfatterskap.
Mens middelalderens litteratur tok i bruk mange ulike teknikker, eksempelvis som drømmevisjonen, står derimot allegorien i en egen og fremstående posisjon at den krever å nevnes spesielt. Mye av middelalderlitteraturen støttet seg på allegorien (= å tale, å si noe gjennom å si noe annet) for å overbringe den moral som forfatteren vil tukte leserne med eller lære bort. Representasjoner for abstrakte kvaliteter, hendelser, og institusjoner ble fremstilt i form av allegorier. Sannsynligvis blant de første og mest innflytelsesrike allegorier er Psychomachia (Sjelenes kamp) av Aurelius Clemens Prudentius. Andre viktige eksempler er Roseromanen, Enhver, Piers Plowman (Per Plogmann), Roman de Fauvel og Den guddommelige komedie.
Et storslått bidrag til verdenslitteraturen er den norrøne sagalitteraturen som først og fremst ble forfattet og skrevet ned på Island. De beste av disse har en fremskutt plass i verdens fortellerkunst. Om sagaene ikke strakte seg ut til resten av Europa i samtiden var derimot de isolerte forfatterne på Island og til dels i Norge velkjente med samtidens europeiske litteratur. Med sin strenge episke objektivitet og sin knappe og tette stil skiller sagaene seg fordelaktig fra den ordrike og utsmykkede kontinentale stilen.
Den viktigste forfatteren er islendingen Snorre Sturlason, og hans sagaer om de norske kongene er fortsatt populære og har i dag nær status som et norsk nasjonalverk. En av de sagaer som gjør størst inntrykk er Egils saga som handlet om en reell poet, den store og komplekse skaldedikteren Egil Skallagrimson.
De slaviske og finsk-ugriske språkene i østlige Europa hadde sin middelalderdiktning. Igor-kvadet (eller Fortellingen om Igors hærtokt) er et anonymt mesterverk i gammelrussisk litteratur skrevet i gammelt østslavisk språk og går antagelig tilbake til begynnelsen av 1200-tallet. Diktverket er en rytmisk lovtale i form av et episk heltedikt som forteller om fyrst Igor av Novogorod-Seversk (ved Desna i dagens Ukraina) som i 1185 la ut på et overmodig felttog mot hedningene, det vil si en tyrkisk nomadestamme i øst. Denne sorgtunge fortellingen ble gjenoppdaget i 1791 og fikk stor betydning som russisk nasjonalepos, spesielt med det politiske formålet å hindre splitting og dets oppfordring til nasjonal reisning.
Ikke ulik betydning fikk den finske nasjonaleposet Kalevala. Tittelen refererer til navnet på et land som tilhører den mytologiske kjempen Kaleva. Hans sønn Väinämöinen er diktets store helt. Nord for Kalevala ligger fiendens land, Pohjola, hvor samene og troll bor. Det er dokumentert at verket bygger på muntlige kilder, men er sterkt preget av legen og fortidsminneforskeren Elias Lönnrot. Han utga en liten utgivelse i 1835, men bearbeidet stoffet ytterligere til i alt 22 795 vers som ble utgitt i 1849. Den er påfallende løs i strukturen, og innholdet er sprikende, men det har ikke forhindret at eposet har vært en inspirasjon for den finske nasjonalismen som førte til landets uavhengighet fra Russland i 1917.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
