Lillebjørn Nilsen
norsk sanger, musiker og låtskriver From Wikipedia, the free encyclopedia
norsk sanger, musiker og låtskriver From Wikipedia, the free encyclopedia
Lillebjørn Falk Nilsen[6] (født Bjørn Falk Nilsen; 1950–2024)[7] var en norsk sanger, låtskriver og folkemusiker. Han var sentral i norsk visesang og musikkliv siden 1960-årene[8] særlig knyttet til den norske "visebølgen" fra rundt 1970.[9] Visebølgen omfattet blant andre Nilsen, Øystein Sunde, Finn Kalvik og Ole Paus. Nilsen behersket blant annet gitar, munnharpe, trekkspill, hardingfele, munnspill og bouzouki. Han sang tekster på tradisjonell oslodialekt og tradisjonelle tekster på telemarksdialekt; på sine utgivelser hadde han nynorske tekster av blant andre Ivar Aasen og Hartvig Kiran. Nilsen er særlig kjent for ha tematiserte livet i Oslo. Ifølge Jan Erik Vold sang Nilsen rent og med utpreget god timing.[10]
| Lillebjørn Nilsen | |||
|---|---|---|---|
 Lillebjørn Nilsen opptrer under Canal Street i Arendal, juli 2015 | |||
| Født | Bjørn Falk Nilsen 21. des. 1950  Oslo | ||
| Død | 27. jan. 2024[1] (73 år) Oslo | ||
| Beskjeftigelse | Sanger og låtskriver, plateartist | ||
| Utdannet ved | Hartvig Nissens skole | ||
| Ektefelle | Torhild Ostad (2008–2013) (avslutningsårsak: skilsmisse)[2] Kari Svendsen Shari Gerber Nilsen Mairead Imlach (2018–2024)[3] | ||
| Barn | Siri Nilsen[2] Sara Nilsen[2] | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Medlem av | Gitarkameratene Ballade! The Young Norwegians | ||
| Utmerkelser | 9 oppføringer
Spellemannprisen i visesang (1973) (for verk: Portrett)
Kardemommestipendiet (1988) Oslo bys kulturpris (2004) Tekstforfatterfondets ærespris (1992) Solprisen (1987) Spellemannprisen i visesang (1982) (for verk: Original Nilsen) Prøysenprisen (1983)[4] Juryens hederspris i Spellemannprisen (2022) (tema for: Spellemannprisen 2022)[5] Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden (2022) | ||
| Musikalsk karriere | |||
| Pseudonym | Lillebjørn Nilsen | ||
| Sjanger | Folkemusikk, vise, visesang | ||
| Instrument | Gitar, mandolin, ukulele, banjo, munnspill | ||
| Aktive år | 1967–2024 | ||
| Plateselskap | Grappa | ||
| Nettsted | http://lillebjorn.no | ||
| IMDb | IMDb | ||
Lillebjørn Nilsen er blant annet kjent for sin norske versjon av Pete Seegers låt «Barn av regnbuen» og for «Far har fortalt», «Tanta til Beate», «Se alltid lyst på livet», «Stilleste gutt på sovesal 1» og «Alexander Kiellands plass». Han var debuterte med soloalbumet Tilbake i 1971 og ga ut 10 soloalbum til 1993.[9] Etter 1993 ga han ikke ut ny musikk, men holdt fortsatt opptredener med tidligere utgivelser.[9]
Nilsen turnerte i Skandinavia, Frankrike, Sveits, Belgia, Tyskland, Kina og USA.[11]
Nilsen ble tildelt seks spellemannpriser, enten som soloartist eller som medlem av en gruppe. Han ble tildelt hedersprisen under Spellemannprisen 2022. I 2022 ble han også utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs orden.[12]
Han ble innlemmet i Rockheim Hall of Fame i 2013, sammen med Nora Brockstedt og Anne Grete Preus.
Nilsen vokste opp i Uelands gate 8 ved Alexander Kiellands plass i Oslo.[13]
Lillebjørn Nilsen spilte fra 1966 i duoen The Young Norwegians, som besto av ham selv og Bjørn Morisse. Ettersom Bjørn Morisse var den høyeste av de to, fikk han kallenavnet Store-Bjørn, mens Bjørn Nilsen ble kalt Lille-Bjørn.[10][14] I 1967 begynte Lillebjørn Nilsen på musikklinjen på Hartvig Nissens skole i Oslo. Her traff han Steinar Ofsdal, som ble med i The Young Norwegians.[15] De ga ut noen singler på Troll Records, etterfulgt av albumene Things on our mind og Music. The Young Norwegians ble oppløst i 1968.
Lillebjørn Nilsen og Sigrid Huun spilte hovedrollene i Victor Borg og Øyvind Vennerøds propagandafilm Himmel og helvete (1969), som handler om ungdommer som ruser seg og utforsker «virkningene» av rusmidlene cannabis og LSD.[16] Han tok senere avstand fra filmen.[17]
Gjennombruddet kom i 1973 da han blant annet ga ut albumet Portrett med med sine egne tekster og melodier. Sist i 1970-årene deltok han i gruppa Ballade! sammen med Lars Klevstrand, Åse Kleveland og Birgitte Grimstad. Han turnerte også ofte med Steinar Ofsdal. Samarbeidet med Hot Club de Norvège og Jon Larsen startet i 1982 med «Tanta til Beate».
Lillebjørn Nilsen dannet i 1988 gruppa Gitarkameratene sammen med Jan Eggum, Halvdan Sivertsen og Øystein Sunde. Samarbeidet tok slutt i 1994 etter to plateutgivelser og omfattende turneer. Det ble gjenopptatt i 2010.[10]
Han var forfatter av Lillebjørns Gitarbok, som siden 1973 er utkommet i et samlet opplag på 200 000 eksemplarer – det høyeste opplag for noen musikkpedagogisk lærebok eller visebok i Norge noensinne.[18]
Etter albumet Nære Nilsen (1993) utga eller fremførte Lillebjørn Nilsen ikke nye sanger, med unntak av flere bidrag på hyllestalbum til både Vidar Sandbeck (både alene og sammen med Gitarkameratene) og Erik Bye (der han sang visen «Anna Lovinda»).
Lillebjørn Nilsens holdt en årlig sommerkonsert på Rockefeller Music Hall i Oslo. I 2010-årene hadde han flere ganger med seg datteren, Siri Nilsen, på scenen på disse konsertene. Siri Nilsen spiller ukulele og synger. I 2017 var Tove Kampestuen Heyerdahl oppvarmingsartist på sommerkonserten,[19] men underveis dukket også Kari Svendsen opp på scenen og fremførte noen av Nilsens sanger.
Lillebjørn Nilsen deltok på Minnemarkeringen i Oslo 22. juli 2012 som var en konsert for ettårsmarkeringen for terrorangrepene i Norge 2011. Han fremførte «God Natt Oslo» og «Barn av regnbuen».
Inspirasjonskilder for Lillebjørns Nilsens diktning var såvel fra norsk folkemusikk som fra den amerikanske singer-/songwriter-tradisjonen; Bob Dylan og Pete Seeger var artister som inspirerte ham.[21] Nilsen og Seeger sang sammen på Tønder visefestival i 1990.[21]
Utdypende artikkel: Lillebjørn Nilsens diskografi
I 2005 mottok Lillebjørn Nilsen Oslo bys kulturpris for 2004, bl.a. med begrunnelsen «Lillebjørn Nilsen er den visekunstneren som mer enn noen andre har bidratt til Oslos kultur og dens selvforståelse, identitet og stolthet som storby, i den grad at enkelte uttrykk fra hans tekster har gått inn som alminnelige uttrykk i vårt språk.»[22][23]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
