Larvik
kommune i Vestfold fylke i Norge From Wikipedia, the free encyclopedia
Larvik er en by og kommune sørvest i Vestfold fylke. Den grenser i nord mot Kongsberg og Holmestrand, i øst mot Sandefjord og Tønsberg, og i vest mot kommunene Porsgrunn, Siljan og Bamble i Telemark.
| Larvik | |||||
|---|---|---|---|---|---|
.jpg) | |||||
| |||||
| Land |  Norge | ||||
| Fylke | Vestfold | ||||
| Status | kommune | ||||
| Innbyggernavn | larviker, larviking | ||||
| Grunnlagt | 1671 | ||||
| Adm. senter | Larvik | ||||
| Areal – Totalt – Land – Vann | 812,89 km²[1] 771,52 km²[2] 41,37 km²[2] | ||||
| Befolkning | 48 246[3] (2023) | ||||
| Bef.tetthet | 62,53 innb./km² | ||||
| Antall husholdninger | 21 312 | ||||
| Kommunenr. | 3909 | ||||
| Nettside | nettside | ||||
| Politikk | |||||
| Ordfører | Birgitte Gulla Løken (H) (2023) | ||||
| Varaordfører | Gina Johnsen (FrP) (2023) | ||||
 Larvik 59°03′12″N 10°02′07″Ø | |||||
Nåværende storkommune ble til ved at de fem kommunene Larvik, Tjølling, Hedrum, Stavern og Brunlanes i 1988 ble slått sammen til den nye storkommunen Larvik. Kommunen ble ytterligere utvidet i 2018 i forbindelse med kommunereformen. Da ble også Lardal kommune en del av Larvik kommune.[4][5]
Topografi
Larvik er en kystkommune, som også omfatter store gode jordbruksarealer, samt skog og fjell. I nord-syd retning har kommunen en utstrekning på ca. 40 km. Det høyeste punktet er Vindfjell med sine 622 meter (før sammenslåingen med Lardal var høyeste punkt Vettakollene 453 moh.).
Rakkebåene og fyret Svenner er kjente landemerker i skjærgården utenfor byen. Larviksfjorden fører fra Skagerrak inn til byen.
Farrisvannet er 20,5 km langt og har en dybde på 131 meter. Topografisk er Farrisvannet en fortsettelse av Larviksfjorden. Vannet demmes opp av raet ved Farriseidet, slik at fjorden blir en innsjø. Fallet på 22 meter fra innsjøen til havet ble utnyttet til ulike typer industrivirksomhet. På yttersiden av raet kommer det fram en naturlig kilde, som stadig gir vann til produksjon av Farris på flasker. Innsjøen Farris leverer også drikkevann til store deler av Vestfold fylke.
Hallevannet er en annen større innsjø, beliggende sydvest i Larvik kommune. På grensen mot Sandefjord i vest ligger Goksjø.
En av landets største elver, Numedalslågen, med utspring på Hardangervidda, har sitt utløp i sjøen øst for byen. En stor del av Lågendalen, tidligere kommunene Hedrum og Lardal, er en del av Larvik.
Geologi
Berggrunnen i hele kommunen er larvikitt, en blå, krystallisk dypbergart. Bergarten har sitt navn etter byen Larvik, og i hele søndre del av Vestfold ligger på denne bergarten, som også betyr mye økonomisk. Larvikitt er en ettertraktet stein som eksporteres i store kvanta.
Kvartærgeologisk preges Larvik av den store endemorenen, raet, som dominerer store deler av landskapet i Østfold og Vestfold. Raet ligger under vann fra Jomfruland til Mølen, helt sørligst i Larvik kommune, deretter danner det en diagonal tvers over Brunlanes til Farriseidet før det fortsetter gjennom nabokommunene i retning mot SØ.
Raet demmer opp innsjøer, har betydning for transportsystemet og er grunnlaget for jordbruk.
Larvik inngår som en del av Gea Norvegica Geopark.
Klima
Larvik har et moderat kystklima, med relativt milde vintere og varmt sommervær.
Botanikk
Bøkeskogen er Larviks fremste symbol, og var motivet i byens gamle kommunevåpen. I forbindelse med kommunesammenslåingen med Lardal 2018, fikk kommunen et nytt kommunevåpen med bøketre. Bøkeskogen ligger som en stor park på toppen av raet bak byen. Treslaget bøk finnes i Norge hovedsakelig bare på skagerrakkysten.
Verneområder
Fritzøeparken med Fritzøehus er vernet som landskapsvernområde. Det er flere naturreservater innen Larvik kommune.
Tettsteder i Larvik kommune
Statistisk sentralbyrå definerer i alt fem tettsteder i kommunen:
- Det største er Larvik, som hadde innbyggere per 1. januar 2023[6]
- Byen Stavern har 6 008 innbyggere.
- Tettstedene Helgeroa og Nevlunghavn er vokst sammen til tettstedet Helgeroa/Nevlunghavn, og har 1 984 innbyggere.
- Kvelde i Lågendalen har 1 083 innbyggere
- Verningen ved gamle Sørlandske hovedvei øst for Lågen 1 047 innbyggere.
Det tidligere tettstedet Lauve/Viksjord er fra 2021 ikke lenger regnet som et eget tettsted i Statistisk Sentralbyrås registreringer.[7]
Ordførere før kommunesammenslåingen (1945–1987)
- 1945 (mai–desember): Oscar Andersen (Ap)
- 1946–1953: Charles Andersen (Ap)
- 1953–1955: Kristian Albert Christiansen (Ap)
- 1956–1959: Christian Larsen (Ap)
- 1960–1971: Reidar Hansen (Ap)
- 1972–1983: Gunnar Ellefsen (Ap)
- 1984–1987: Gunnar Jensen (Ap)
Ordførere etter kommunesammenslåingen
- 1988–1991: Arild Lund (H)
- 1992–1993: Ragnar Johannessen (Ap)
- 1994–1999: Øyvind Hunskaar (Sp)
- 1999–2011: Øyvind Riise Jenssen (H)
- 2011–2019: Rune Høiseth (Ap)
- 2019–2023: Erik Bringedal (H)
- 2023–: Birgitte Gulla Løken (H)
Se også utfyllende artikkel: Kommunestyrevalg i Larvik.
Kommunestyrevalget 2023
| Parti | Prosent | Stemmer | Mandater | Medlemmer av formannskapet | |||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| % | ± | totalt | ± | totalt | ± | ||
| Høyre | 26,9 | +7,2 | 6 294 | +1 824 | 11 | +3 | 3 |
| Fremskrittspartiet | 20,9 | +6,6 | 4 884 | +1 639 | 9 | +3 | 2 |
| Arbeiderpartiet | 18,3 | −3,9 | 4 288 | −741 | 8 | −1 | 2 |
| Sosialistisk Venstreparti | 6,1 | +1,7 | 1 435 | +433 | 3 | +1 | 1 |
| Senterpartiet | 5,8 | −5,3 | 1 352 | −1 159 | 2 | −3 | 1 |
| Venstre | 4,9 | +1,6 | 1 136 | +396 | 2 | +1 | 1 |
| Kristelig Folkeparti | 4,5 | +0,2 | 1 063 | +82 | 2 | 1 | |
| Industri- og Næringspartiet | 3,9 | +3,9 | 919 | +919 | 2 | +2 | |
| Miljøpartiet De Grønne | 3,1 | −2,4 | 724 | −520 | 1 | −1 | |
| Rødt | 2,9 | −0,9 | 672 | −185 | 1 | −1 | |
| Norgesdemokratene | 1,3 | +1,3 | 294 | +294 | |||
| Konservativt | 0,6 | −0,1 | 139 | −20 | |||
| Partiet Sentrum | 0,5 | +0,5 | 119 | +119 | |||
| Liberalistene | 0,3 | +0,1 | 67 | +33 | |||
| Andre | −10,4 | −2 361 | −4 | ||||
| Valgdeltakelse/Total | 60,9 % | 23 647 | 41 | 11 | |||
| Ordfører: Birgitte Gulla Løken (H) | Varaordfører: Gina Merethe Johnsen (Frp) | ||||||
| Merknader: Kilde: [8][9] | |||||||
Helt siden oldtiden må Farriseidet ved Larvik vært strategisk viktig for samferdselen i området. Dette eidet er eneste mulighet for å passere på land mellom innsjøen Farris og Larviksfjorden. Over Farriseidet går motortrafikkveien med E18 i viadukt, mens den gamle hovedveien og jernbanen ligger under.
E18 følger i hovedtrekkene raet der det kommer inn i Larvik østfra, og krysser Lågen ved Bommestad bru. Fra Bommestad går riksvei 40 gjennom Lågendalen til Kongsberg.
Vestfoldbanen(R11) går gjennom Larvik. Hver time er det forbindelse til og fra Oslo/Skien. Mellom Larvik og Porsgrunn er det anlagt en ny høyhastighetsbane som reduserer reisetiden fra 40 til 12 minutter.
Larvik har fergeforbindelse til Danmark og er en av de viktigste havnebyene i Norge. Color Line har sitt utspring i Larvik gjennom det tidligere Larvik-Frederikshavnferjen (senere Larvik Line). Fra april 2006 mistet byen fergeforbindelse til vennskapsbyen Frederikshavn, «Peter Wessel» skiftet bortehavn til Hirtshals i april 2006. Etter at MS Peter Wessel ble solgt, opererte fergen MS Christian IV mellom Larvik og Danmark før MS Superspeed 2 ble satt inn fra 20 juni 2008. Den nye fergen har fått en ny fergeterminal som ligger på Revet i Larvik, noe utenfor selve bykjernen. Revet er også beliggenhet for byens godshavn. Larvik havn er Norges nest største containerhavn og en viktig port til Europa for transport av gods. Opp mot 65.000 containerenheter lastes og losses årlig over havnen. I tillegg utgjør import og eksport av bulk- og stykkgods som stål- og treprodukter, granitt, prosjektlaster, offshoreinstallasjoner og import av råvarer til Felleskjøpet en stor del av den daglige aktiviteten i havna. En del av steintransporten foregår også fra Svartebukt havn innerst i Helgeroafjorden, i kort avstand til larvikittbruddene i Tvedalen.
Vestfold Kollektivtrafikk har ansvaret for bussene i Vestfold og opererer 11 lokal- og regionale busser i Larvik og områdene rundt, samt skolebusser. Hovedbusslinjene har avgang hvert 30. minutt hele dagen og noen linjer har avganger hvert 15. minutt i rushtiden.
Busslinjer:[10]
- 01 Stavern-Larvik-Sandefjord-Tønsberg-Horten
- 011 Ekspress Larvik - Tønsberg
- 03 Veldre-Larvik-Sandefjord-Framnes-Buer
- 206 Nevlunghavn-Helgeroa-Stavern-Larvik
- 207 Kjose-Larvik
- 208 Nevlunghavn-Larvik-Hagalia
- 210 Gon-Larvik-Nordbyen
- 214 Larvik stasjon-Kvelde/Svarstad
- 215 Larvik stasjon-Hvarnes/Svarstad
- 220 Klåstad-Ula-Eftang
- 221 Klåstad-Kjerringvik
Det går personferge mellom Helgeroa og Langesund samt øyene fire ganger daglig sommertid. Sambandet trafikkeres av fergen Skjæløy II.[11] I den forbindelse laget NRK et program om fergen som ble sendt på NRK september 2018.
Larvik er også kjent for familiebedriften Treschow-Fritzøe, en tidligere industrigigant innenfor trelast og tresliperier, jernverk, mølle m.v. I dag omfatter firmaet store skogeiendommer og betydelige arealer rundt Farriselven. Fritzøe Brygge, et kompleks med leiligheter, kontorer og butikker som sto ferdig i 2003.
I Larvik ligger også Farris-fabrikken med Kong Haakons og Kong Olavs kilder.
Dypbergarten larvikitt har sitt navn etter byen Larvik. Omkring byen er store steinbrudd der larvikitt utvinnes. Larvik Museum har en interessant utstilling om alle aspekter ved larvikitt.
Larvik er også en betydelig jordbrukskommune. Store deler av Tjølling og Brunlanes har morenejord. Brunlanes er kjent for jordbær- og potetdyrking.
- Østlands-Posten (grunnlagt 1881)
- Larvik Kristne Radio (grunnlagt som Radio Sentrum 1988)
- Byavisa Larvik & Stavern (grunnlagt 2010)
- Nye Radio Larvik (grunnlagt 1998, nedlagt 2009)
- Nybrott (grunnlagt 1911, nedlagt 1984)
- Larvik Morgenavis (grunnlagt 1947, nedlagt 1965)
- Larvik Morgenavis (grunnlagt 1995, nedlagt 1996)
- i Larvik (grunnlagt 2005, nedlagt 2007)
.jpg)
Malt av John William Edy
Nye arkeologiske undersøkelser i forbindelse med den nye traseen for motorveien vest for Farris har de seneste årene avdekket flere steinalderboplasser i Larvik kommune. Den eldste, som ligger mer enn 127 moh. dateres til å være om lag 10200 år gammel; kanskje isbreen til og med var synlig da det var folk på stedet som nå har fått navnet Pauler I.[12]
I vikingtiden vokste antakelig det første urbane samfunn i det som i dag er Norge, frem i Kaupang ved Viksfjorden, nær stedet der Larvik by nå ligger. Stedet Tjodalyng ved Tjølling kirke synes å ha vært maktsenteret i området. De siste utgravingene av Kaupang setter området i et nytt og interessant historisk lys. Mye tyder på at Kaupang var en by i det danske kongeriket, og at Kaupang og Hedeby var handelssteder som lå i hver sin ytterkant av dette riket.
I middelalderen ble det bygd en rekke kirker av stein innen det som i dag er Larvik kommune. Premonstratenserordenen som hadde et mektig kloster i Tønsberg, hadde før reformasjonen kvern i Farriselva. Eiendommene til klosteret tilfalt kongemakten etter reformasjonen.
Områdene som i dag utgjør Larvik by besto i middelalderen av flere gårdsbruk. På dagens Torstrand lå gården Fjellsnes og i Larvik sentrum lå gårdene Dragenes, Nanset og Fresje. Disse gårdene som lå mellom Lågens munning og Farriselvas utløp ved Langestrand, var en del av Hedrum hovedsogn. På Langestrand lå gårdene Jordfalden og Damsbakken, som hørte inn under Brunla len.
Navnet Larvik er i seg selv eldre enn byen. I tidligste tider ble det uttalt Lagarvik, som betød Lågens vik, altså viken ved Lågens utløp på østsiden av Larviksfjorden. Det vokste etter hvert fram et strandsted innerst i fjorden, som ble hetende Lagarvik. Navnet Lagarvik ble senere "fordansket" til Laurvigen, og fjorden ble også hetende Laurvigsfjorden. Et strandsted var et lite tettsted langs kysten som ikke hadde formelle handelsrettigheter eller andre privilegier. De fleste strandsteder kunne ikke anses som byer siden de manglet en flersidige sentralfunksjoner som økonomisk sentralsted, styringsentrum, sentrum for religiøs kultus og en alminnelig kulturell sentralfunksjon. Men enkelte ble etter hvert ladesteder og noen også kjøpsteder. Larvik kan nok ikke betegnes som en by så lenge det var et strandsted, siden det manglet disse sentralfunksjonene. På gårdene bodde det bønder, og det er mulig at det også fantes noen fiskere og strandsittere som bodde langs strendene.
Første gang en møter navnet Larvik/Laghervik er i 1512, da en osloborger, Haakon Eskildssøn, skulle til Amsterdam, men fikk motvind og måtte gå inn i havnen som han omtaler som Laghervik. På denne tiden finnes det ikke et strandsted, og det er bare fjorden som kalles Laghervik. På begynnelsen av 1500-tallet kom flere hollandske skuter til Vestfold for å hente trelast. De kjøpte tømmer og sagbord direkte fra bøndene i fjordene. For å finne de viktigste havnene tegnet de kart, og dette kartet er av L. J.Waghenaers fra 1584–1585. Haerwijck er nok en skrivefeil for Laerwijck.
I 1603 ser man i et kongebrev at en borger i København har sendt et skip med varer til Peder Ivarssøn som bor i Laurvigen. I årene 1530–1630 bosatte det seg mange danske adelsfamilier i Vestfold. I Brunla len kom det til et stort gods, som Iver Jernskjegg og Peder Iversen Jernskjegg sto bak. De satte opp sagbruk og kverner ved Farriselva, og makeskiftet til seg gårdene Fresje og Nanset. Siden kjøpte de gårdene Damsbakken, Jordefalden, Dragenes og Fjellsnes. Peder Iversen Jernskjegg anla sannsynligvis ei jernhytte rundt 1600, og han bygde også Fritsø herregård. I tillegg var han lensherre i Brunla len i perioden 1585–1616. Lange-familien kjøpte godset etter Jernskjeggenes død i 1623, og kjøpte senere flere eiendommer og utvidet størrelsen på godset. I tillegg ble jernverket som Peder Iversen Jernskjegg hadde påbegynt ved Farriselva, bygd ut og fikk navnet Fritsø jernverk. Dette ble dervet med malm fra gruver i Arendal og trekull fra skogene i Larviksområdet.
I perioden 1643–1652 var Nils Lange lensherre over Brunla len, som var en nær medarbeider av stattholder Hannibal Sehested, og da han ble styrtet rammet dette Lange som selv fikk økonomiske problemer. I tillegg ble Fresjeborgen, sagbruket og jernverket ved Farris ødelagt av en flom i 1653. Lange-familiene måtte selge resten av godset, som da gikk til Ulrik Frederik Gyldenløve i 1670.
I 1633 ble Larvik et tollsted, og tollboden lå sannsynligvis en kilometer oppe i Lågen ovenfor Yttersø. Det var en sterk vekst i tollinntektene for Larvik i perioden 1633–1671 som nok skyldes både en utvidelse av Fritsøbedriften, men også borgerskapets utvikling innen den økende handelen. Borgerskapet vokste sterkt som følge av trelasthandelen. De opererte som mellommenn mellom bøndene i innlandet og utenlandske kjøpmenn som kom til Larvik med sine skip for å kjøpe trelast. I tillegg drev borgerne med krambodhandel i Larvik, slik at bønder, håndverkere og andre borgere kunne få tak i de varene de trengte.
I 1662[13] ble Larvik ladested under kjøpstaden Tønsberg. Ladestedene var byer som kjøpstadene, men av en lavere orden, og underordnet disse. Dette betød at alle som ville bli kjøpmenn eller håndverker i Larvik måtte søke om og avlegge borgerskapsed i Tønsberg og betale skatt til denne byen. Tidligere hadde Skien også vært en by hvor larviksbeboerne kunne avlegge borgerskapsed, men dette var ikke lenger mulig. Larvik fikk en byfogd og en byskriver som skulle fungere som dommer og kreve inn kongens skatter, og Larvik skulle betale 1/3 av hva Tønsberg betalte i skatt. Et ladested var en havn hvor varer ble utskipet, og da spesielt trelast for Larviks del. Et slikt sted hadde ikke lov til å importere varer direkte fra utlandet, men måtte innføre disse via nærmeste kjøpstad, her altså Tønsberg. Men det ser ikke ut til at ladestedet Larvik fungerte helt slik. Borgerne i Larvik har sannsynligvis importert andre varer selv, siden de drev krambodhandel i byen, noe som også skulle være helt reservert til kjøpstedene.
1660-årene var en oppgangstid for borgerne med hensyn til handel, trelast, skipsfart og skipsbygging, og en periode hvor Fritsø-bedriften sto svakt på grunn av Lange-familiens økonomiske problemer, så borgerskapet kunne utfolde seg ganske fritt og uhindret av Fritsø. Borgerskapet fikk av privilegiene i 1662 enerett til å drive trelasthandel. Dette betød at bøndene ikke lenger kunne selge trelast direkte til utenlandske oppkjøpere, eller bedrive annen handel. Men egentlig var det bare for kjøpsteder disse privilegiene gjaldt, og selv om Tønsberg hadde en cirkumferens som gjaldt Larvik og slik kunne hindre ladestedets handel, så fortsatte larviksborgerne sin virksomhet. I denne perioden hadde Larvik ca. 500-600 innbyggere, og kan nok regnes som en by reelt sett, siden folketallet kan regnes som stort nok, bebyggelse var tett og det var handel og håndverk på stedet. Og spesielt også siden Larviks omsetning og velstand gikk forbi Tønsbergs i denne tiden.
Den 29. september 1671[14] fikk Larvik status som kjøpstad med tilhørende handelsprivilegier, slik at byen nå lovlig kunne inn- og utføre alle varer og borgerne drive handel. Og Larvik ble samtidig et grevskap under Ulrik Frederik Gyldenløve og ble en integrert del av dette, og fikk dermed ikke alle de privilegiene som andre kjøpsteder oppnådde. Gyldenløve hadde kjøpt opp resten av Lange-godset i Brunla amt i 1670 og hadde rett til innløse det som hadde blitt pantet bort. I 1671 ble han så forlenet med hele Brunla amt som da utgjorde grevskapet. Gyldenløve eide dermed hele bygrunnen i Larvik, slik at beboerne der måtte betale grunnleie til greven. Byen hadde nå ulike strukturer som kjennetegnet en kjøpstad. Den fysiske strukturen oppfylte kravet med tett bebyggelse. Den økonomiske strukturen hadde spesialisering innen handel med trelast og krambodvarer og spesialisering innen håndverk som skipsbygging, gullsmedarbeid, glassmester, veving og så videre. Disse spesialistene bodde også i konsentrerte områder i byen, som for eksempel håndverkere på Stenene.
Larvik hadde oppnådd egne privilegier og lå ikke lenger under Tønsberg. Men byen var en del av grevskapets jurisdiksjon, slik at greven hadde stor makt. Det var blant annet greven som innsatte byens øvrighet som i 1671 besto av et bystyre med en borgermester og to rådmenn.
I 1881 var Vestfoldbanen ferdig bygget fram til Larvik. Polarskuta «Fram» ble sjøsatt i Larvik i 1892.
På 1900-tallet har utdriving av dypbergarten larvikitt i blokker blitt kommunens verdifulle eksportartikkel.
Grensejusteringer 1855–1986
.jpg)
.jpg)
Larvik på 1880-tallet.
En rekke grensejusteringer har funnet sted mellom Larvik kommune og de tidligere kommunene Brunlanes og Hedrum. Den 1. januar 1855 ble et område med 100 innbyggere tilhørende Hedrum, innlemmet i Larvik.[15] Den 1. januar 1875 ble deretter et område med 4 innbyggere i Brunlanes, og et område med 46 innbyggere i Hedrum, innlemmet i Larvik.[15] I 1937 og 1948 ble to områder med henholdsvis 69 og 296 innbyggere overført fra Hedrum til Larvik.[15][16] Den 1. januar 1974 ble eiendommen Tagtvedt overført fra Hedrum til Larvik,[17] og den 1. januar 1986 ble deler av eiendommen Åsveien 3 i Hedrum kommune innlemmet i Larvik.[15][18]
Det har også skjedd en rekke grensejusteringer for kommuner som i 1988 ble innlemmet i Larvik. Den 23. juni 1883 ble et område i Fredriksvern i Brunlanes med 22 innbyggere innlemmet i Stavern gjennom en kongelig resolusjon.[15] Andre flyttinger av områder mellom Brunlanes og Stavern fant sted i 1938 (28 innbyggere i området Fredriksvern), i 1949 (13 innbyggere), og den 1. januar 1969 (4 innbyggere).[15] Ved kommunesammenslåingen den 1. januar 1964, ble brukene Enigheten, Høyberg og Skavåsen overført fra Brunlanes til storkommunen Porsgrunn.[15]
Den 1. januar 1878 ble en del av Hedrum med 61 innbyggere innlemmet i Andebu.[15] Den 1. januar 1891 ble et område med 11 innbyggere overført fra Tjølling til Hedrum.[15] Under kommunesammenslåingen den 1. januar 1964, ble Bakke krets (75 innbyggere) i Hedrum innlemmet i den nye storkommunen Porsgrunn.[15] Samtidig ble et område i Hedrum med 16 innbyggere innlemmet i Siljan.[15] Den 1. januar 1968 ble deretter eiendommen Svartangen i Siljan overført til Hedrum.[15] Den 1. januar 1983 ble Berganområdet i Hedrum overført til Lardal,[15] og den 9. januar 1987 ble gnr. 116 bnr. 1 og 2 overført fra Hedrum til Lardal.[15]
Kommunesammenslåingen i 1988
Den 15. desember 1986 besluttet Stortinget å gjennomføre en kommunesammenslåing.[19] Den 1. januar 1988 ble de fem kommunene Brunlanes (8 138 innbyggere), Hedrum (10 449 innbyggere), Stavern (2 538 innbyggere), Tjølling (7 878 innbyggere) og den daværende Larvik kommune (8 045 innbyggere) slått sammen til den nye storkommunen Larvik med 37 048 innbyggere.[15][19] Kommunen har navn etter byen Larvik som er kommunens naturlige sentrum.
Den 28. september 1988 vedtok det nye kommunestyret å innføre et flagg og et våpen, og den 20. januar 1989 ble dette godkjent av kommunal- og arbeidsdepartementet.[20] Kommunevåpenet viste en sølvfarget mast med tre seil på blå bakgrunn.
Kulturminner
Utdypende artikkel: Liste over kulturminner i Larvik
I Larvik finnes en rekke fornminner fra steinalder, bronsealder og jernalder. Rullesteinsrøysene fra bronsealderen på Mølen fremheves spesielt. Ved Kaupangkilen har man for noen år siden gravd fram spor etter landets eldste bysamfunn, Kaupang. Innen kommunegrensene finner man ikke mindre enn fire middelalderkirker av stein. I Stavern er interessante kulturminner fra tiden som marineby. I Larvik sentrum, Stavern, Nevlunghavn, Helgeroa, Ula og Kjerringvik er det interessant gammel trehusbebyggelse.
Hammerdalen er ett av pilotprosjektene i Verdiskapningsprosjektet til Riksantikvaren.
Kulturhuset Bølgen
Kulturhuset Bølgen åpnet 10. oktober 2009.
Severdigheter
Bøkeskogen med sin spesielle grønnfarge tidlig på våren er et kjennemerke for Larvik. Bøkeskogen ligger på en høyde med sitt grønne tak over byen. Her finner man restaurant, musikkpaviljong og en mengde tur- og trimstier. Et annet populært turområde er Vestmarka, som ligger mellom Larvik by og Farrisvannet.
Besøkende i Larvik bør blant annet se Larvik Museums utstillinger i Verksgården på Langestrand og på Sjøfartsmuseet på Tollerodden. Herregården, der stattholder Ulrik Fredrik Gyldenløve og hans etterkommere hadde sin residens, forvaltes også av museet. I fjellveggen i Herregårdsbakken finner man en rekke inskripsjoner med hilsener fra tidligere kongebesøk. Larvik kirke er også et besøk verd, her finner man bl.a. et unikt bilde malt av Lucas Cranach. Byens avis heter Østlands-Posten og kommer ut hver dag i et opplag på ca. 14 500 eksemplarer.
Stavern er en populær turistdestinasjon i Larvik kommune. Hver sommer mangedobles innbyggertallet i Vestfolds nest største kommune. Svenner fyr på en øy utenfor Larvik er også en severdighet.
I Larvik kommune ligger også tettstedet Nevlunghavn. «Havna» har en befolkning på ca. 700 fastboende, men i sommermånedene ganges dette tallet med 10. Havna er et gammelt lossted, og i begynnelsen var det bare loser og deres familier som bodde der. Ettersom folk begynte med fiske, vokste havna frem til det attraktive tettstedet Nevlunghavn utgjør i dag. Havna blir også nevnt på FNs lister over bevaringsverdige steder, og ca. 120 av husene er fredet.
Sydøst for Larvik ligger tettstedet Ula. Ula har ca. 200 fastboende, men dette mangedobles i sommerhalvåret. Ula har flotte svaberg, badestrender, campingplass, hytter og gjestebrygge for båt-turister. Ulabrand har fått et monument plassert med utsikt over Skagerrak.
Fergeterminalen i Larvik som ligger på Revet, sør for den gamle arbeiderbydelen Torstrand, utgjør et av de mest moderne terminalanlegg i Europa. Det er tegnet av arkitekt Einar Lunøe.
Krigsminnesmerker
Det befinner seg totalt seks krigsminnesmerker i kommunen, oppført til minne om cirka 200 personer i Larvik og distriktet som satte livet til under den andre verdenskrig. Dessuten har den Minnehallen og krigsminnesmerket ved Halle Mølle over ti nedskutte amerikanere. Det ble avduket i juli 2006 og blir bekranset 21. april, som er datoen da flyet deres ble nedskutt. De andre blir bekranset 8. mai.
Ved Lovisenlund idrettsplass oppførte man i 1946 en bauta over femten navngitte klubbmedlemmer av Larvik Turn, deriblant syv medlemmer av Sachnowitz-familien, som døde i konsentrasjonsleire under den andre verdenskrig.
Ved Larvik kirke ble Arne N. Vigelands minnesmerke i granitt over krigens 72 falne i Larvik avduket i 1952.
Ved Bommestad bru ble Hans Holmens minnesmerke over de 28 fra Hedrum som falt under krigen oppført i 1950. Det blir nå lagretpå Øya, ettersom det stod iveien for nye E18. En rekke alternative plasseringer har vært på tale, blant annet ved Hedrum kirke, Hedrum bygdetun i Kvelde samt i august 2008 Hvidsteens Hage i Kvelde.
Utenfor søndre utgang til Tjølling kirkegård ble Gunnar Jansons monument over Tjøllings 48 krigsofre reist i 1950.
Ørnulf Basts minnesmerke over tretten falne sjøfolk fra Stavern ble avduket foran Stavern kirke i 1951.
I Brunlanes ble de falne fra hvert av sognene i 1950 æret med minneplater i kirkene. Minneplaten i Berg trekirke, hvor ti navn er innrisset, ble montert på en bauta utenfor kirken i 1996.
Tusenårssted
Kommunens tusenårssted er Indre havn.
Utflytterdagen
Utflytterdagen ble avholdt for første gang i 1953 og er et tradisjonsrikt arrangement i Bøkeskogen hver pinsemorgen, hvor utflyttede larvikinger møtes til nostalgisk fellesskap omkring gamle larviksminner. Et fast innslag er tale for dagen av en kjent utflytter.
Æresborgere
| Årstall for utnevnelse | Navn |
|---|---|
| 1971 | Thor Heyerdahl |
| 1986 | Arne Nordheim |
| 1996 | Antonio Bibalo |
| 2001 | Carl Nesjar |
| 2009 | Ingvar Ambjørnsen |
- Fritz Treschow (1841–1903), godseier og industrimann
- Carl Anton Larsen (1860–1924), hvalfanger, oppdager, grunnlegger av Grytviken (Sør-Georgia)
- Oscar Wisting (1871–1936), polarfarer og sjøkaptein
- Herman Wildenvey (1885–1959), dikter
- Thor Heyerdahl (1914–2002), etnograf, forfatter og eventyrer
- Carl Nesjar (1920–2015), billedkunstner og billedhugger
- Gunnar Thoresen (1920–2017), fotballspiller
- Arne Nordheim (1931–2010), komponist
- Ingvar Ambjørnsen (1956-), forfatter
- Hilde Merete Aasheim (1958-), konsernsjef i Norsk Hydro fra mai 2019
- Anne Holt (1958-), forfatter
- Jørn Lier Horst (1970-), forfatter
- Jarle Andhøy (1977-), seiler og eventyrer
- Larvikspolka ble skrevet av Edvard Grieg som 15-åring i 1858, da han denne sommeren oppholdt seg noen dager hos sin mors søster øverst i Kongegata. Den hører til Griegs aller første komposisjoner. Innspilt på LP-platen Grieg i ord og toner (HMV KCLP 2) av Kjell Bækkelund i cirka 1958.
- Larvikssangen ble skrevet omkring 1910 av Oscar-Meier Hansen til tekst av Eystein Solheim. Innspilt på LP-platen Jubileumsplaten Larvik 300 år (LAR 101) med Vestfold Symfoniorkester, Larvikskantatens kor, Odd Arne Gulvik (dirigent) i 1971.
- Larviksvalsen (komponistens navn er ikke oppført på platen) ble innspilt på akustisk 78-plate av Karl Karlsson Jularbo (trekkspill), Conrad Magnusson (trekkspill) og Helge Eriksson (fiolin) (Stadion 106) i 1922. Den er også utgitt på Matador 1106.
- Larvikskantaten er et flersatsig verk for kor, orgel og kornett komponert av Oscar Meier-Hansen med tekst av Joseph Clemens. Den ble skrevet til byens 250-årsjubileum i 1921. Den ble framført på nytt under 300-årsjubileet i 1971. Mellompartiene for orkester ble komponert av Antonio Bibalo, da originalpartiturene var gått tapt. Innspilt på LP-platen Jubileumsplaten Larvik 300 år (LAR 101) av Larvikskantatens kor, Thorbjørn Lindhjem (baryton), Arne Jacobsen (resitasjon), Vestfold Symfoniorkester, Øivin Fjeldstad (dirigent) i 1971.
- Larviksvalsen <Min barndoms by> ble komponert av Reidar Thommessen til byjubileet i 1971. Teksten er av Haakon B. Nielson. Innspilt på LP-platen Jubileumsplaten Larvik 300 år (LAR 101) av Thorbjørn Lindhjem (vokalist), Reidar Thommessen (klaver) og Sture Rogne (elektronisk trekkspill) i 1971.
- En revysang om Larvik ble skrevet i 1915. Melodien er It's a Long Way to Tipperary.
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
