Motortrafikkvei

Motortrafikkvei (i Norge kalt motorvei klasse B frem til juni 2006; dansk: motortrafikvej, svensk: motortrafikled) er en type vei i europeiske land, som defineres av det enkelte lands veimyndigheter. Som på en egentlig motorvei tillates bare motorkjøretøy med en viss minstehastighet. I Norge er således (som på motorveier) ferdsel på motortrafikkveier forbudt for gående, syklende, kjøretøy som ikke lovlig kan kjøres i minst 40 km/t på vannrett vei, samt mopeder.^[1] Men de har ofte noe lavere dimensjonerende hastighet enn motorveier, hvor kravene til linjeføring, veibredde, utforming av kryss etc. er gjerne mer moderate; i enkelte land (som Sverige og Sveits, og siden 2022 Polen^[2]) må dog en motortrafikkvei (liksom en motorvei) ikke ha kryss i samme plan.

Norsk skilt som angir motor-trafikkvei

Norsk motortrafikkvei (E18)

Svensk motortrafikled (Riksväg 34) med midtrekkverk. Antallet kjørefelt er tre; kjøreretningene veksler mellom å ha to respektive ett kjørefelt.

Kraftfahrstraße B6 i Tyskland

I ulike land

Norge

I Norge gjelder følgende krav til en motortrafikkvei:^[3]:

• Minst to kjørefelt (men et forbikjøringsfelt i tillegg er ganske vanlig; en motorvei skal alltid ha minst fire kjørefelt og midtdeler)
• Bredde minst 10 meter – for årsdøgntrafikk (ÅDT) 4 000–6 000 og fartsgrense 80 km/t – for større trafikkmengder og høyere hastigheter blir kravene strengere (motorveier minst 20 meter)
• Midtdeler hvis ÅDT er over 6 000
• Minste kurveradius 300 meter
• Minsteavstand mellom kryss bør være 1 km, og kryss bør være planskilte (men behøver ikke; kryss i samme plan er dog sjeldent i Norge.)
• Holdeplass for kollektivtransport bør utformes som busslomme uten refuge (på motorveier skal holdeplasser legges til ramper)

Kravene gjelder for å godkjenne en vei som motortrafikkvei, men de kan fortsatt være det uten å bygge om hvis f.eks. ÅDT blir høyere. Som eksempel har E6 ved Lillehammer ÅDT 17 000 kjøretøyer per døgn og 8 meter bredde uten midtdeler (den er planlagt for bygging av ny motorvei).

Tyskland

I Tyskland brukes en liknende veitype kalt Kraftfahrstraße, denne er tillatt bare for trafikk med motorkjøretøy med maks 4 meter høyde og maks 2,55 meter bredde, og som kan kjøres med en tillatt hastighet over 60 km/t.

Til forskjell fra en Autobahn (motorvei) trenger ikke en Kraftfahrstraße å ha planskilte kryss. Kryss i samme plan er dog i de fleste fall regulerte med trafikklys eller bygget som rundkjøring. Den trenger ikke å ha midtdeler, men uten gjelder de samme hastighetsbegrensingene som på landeveier, med midtdeler de samme som på Autobahn. Fotgjengere kan krysse kjørebanen på spesielt angitte steder, på en Autobahn er dette utelukket.

Østerrike og Sveits

I Østerrike og Sveits er motortrafikkvei kalt Autostraße (på sveitsertysk stavet Autostrasse). Motortrafikkveier har Autobahn-nummer i Sveits, og spesielle nummer med S foran i Østerrike.

I Sveits skal både en Autobahn (motorvei) og en Autostrasse alltid ha planskilte kryss, hvilket en Autostraße derimot ikke behøver ha i Østerrike, men en Autostrasse behøver derimot ikke ha kjøreretningene atskilt (med midtdeler) eller minst to kjørefelt i hver retning. Høyt trafikkerte strekninger eller strekninger med bratt stigning har dog ofte to kjørefelt for å muliggjøre forbikjøring.

I Østerrike er det obligatorisk å bære refleksvest ved stopp p.g.a. ulykke (for eksempel motorfeil) på Autobahn eller Autostraße.

Fartsgrenser

Fartsgrensene er som regel lavere enn på motorveier. Norge har ingen særskilt fartsgrense for motortrafikkveier, men Statens vegvesen dimensjonerer nye motortrafikkveier for fartsgrenser på 80 eller 90 km/t (cirka 50 respektive 56 mph)^[3], noen har dog 100 km/t (cirka 62 mph) som fartsgrense (delstrekninger på E16 Kløfta–Kongsvinger). 100 km/t er den vanligste fartsgrensen på motortrafikkveier i Sverige, mens den i Danmark normalt er 80 km/t.^[4]

I Tyskland er fartsgrensen vanligvis 100 eller 120 km/t (cirka 62 respektive 74,6 mph), men på en del motortrafikkveier fri fart, dog med anbefalt topphastighet (da må de ha atskilte kjøreretninger med minst to kjørefelt per retning).^[5]

I Nederland er fartsgrensen vanligvis 100 km/t, men alltid lavere (70 km/t; cirka 43,5 mph) forbi en åpningsbar bru og et veikryss eller en rundkjøring.

Se også

• Liste over norske motorveier og motortrafikkveier