haredyr From Wikipedia, the free encyclopedia
Kanin (Oryctolagus cuniculus) er en art som også er kjent som europeisk kanin og europeisk villkanin m.m. Arten, som er eneste art i slekten Oryctolagus, tilhører harefamilien (Leporidae) og har blitt introdusert til mange nye steder i verden, unntatt i Asia og Antarktis. Arten deles inn i to underarter og cirka 100 ulike kaninraser og varianter.[5]
| Kanin | |||
|---|---|---|---|
 Europeisk villkanin (Oryctolagus cuniculus)
| |||
| Nomenklatur | |||
| Oryctolagus cuniculus Linnaeus, 1758 | |||
| Synonymi | |||
| Oryctolagus | |||
| Populærnavn | |||
| kanin[1][2] (europeisk kanin, europeisk villkanin) | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyr | ||
| Rekke | Ryggstrengdyr | ||
| Underrekke | Virveldyr | ||
| Klasse | Pattedyr | ||
| Orden | Haredyr | ||
| Familie | Harefamilien | ||
| Slekt | Oryctolagus | ||
| Miljøvern | |||
| IUCNs rødliste:[3] | |||
ver 3.1  NT — Nær truet | |||
| Fremmedartslista:[4] | |||
 | |||
| Økologi | |||
| Habitat: | terrestrisk | ||
| Utbredelse: | |||
 Opprinnelig utbredt på Den iberiske halvøy, i Sør-Frankrike og helt i nord i Nordvest-Afrika, men siden introdusert mange steder i verden (se kart). | |||
| Inndelt i | |||
Kaniner er populære både som kjæledyr og matauk, herunder som jaktbytte for både rovpattedyr og jegere. Man skiller imidlertid gjerne mellom villkanin og tamkanin. Oppdrett for slakt er også vanlig.
Haredyrene (herunder kaniner) er ikke gnagere, slik man lenge trodde, men tilhører en søstergruppe.[6] Den viktigste forskjellen mellom kaniner og harer er at kaniner i større grad lever i ganger under jordoverflaten. Kaniner blir også generelt mindre enn harer.
Kaninen har en karakteristisk krum kropp med korte framlemmer og lange, kraftfulle baklemmer som gir dyret en hoppende gangart. Hodet er lite og halsen kort. Arten er utrustet med lange, stående og meget bevegelige ører. Den relativt korte snuten er utrustet med lange værhår ytterst. Den har godt syn, god hørsel og meget god luktesans. Hannen veier typisk litt mer en hunnen. Skallen er dessuten litt bredere hos hannen.
Ville kaniner er vanligvis gråbrune eller av og til også sorte (noe som skyldes melanisme), mens de mange ulike kaninrasene kan ha stor variasjon i både farger og fargekombinasjoner. Kaninen veier typisk omkring 1,3-2,5 kg og har en kroppslengde på cirka 34–45 cm, selv om enkelte individer kan bli både mindre og større. Halen er kort og utgjør typisk 4,5–7 cm.[7] Variasjoner i størrelse og eksteriør utover dette er som regel kun aktuelt for såkalte rasekaniner.
Villkaninen liker å grave og lever gjerne store deler av livet i utgravde huler og tunneler under bakkenivået. Den regnes som et aktivt og nysgjerrig dyr.
Det var den greske historikeren Polybius (ca 203–120 f.Kr.) som først beskrev dette dyret, i verket Corsica. Han noterte at det fantes et harelignende dyr som levde i huleganger på øya. Disse kalte han kunikloi. Det vitenskapelige navnets betydning, Oryctolagus cuniculus, er kanin(dyr) som lever i huleganger. Man tror imidlertid at kaninen ble ført til Spania av fønikerne.
Selv om det moderne mennesket (Homo sapiens sapiens) kan ha jaktet på kaniner før det invaderte Europa, er det ikke kjent at neandertalerne (H. neanderthalensis) som bodde der, jaktet på arten. Noen forskere tror derfor at neandertalernes forsvinning kan ha hatt med manglende tilpasning til å jakte på nye arter å gjøre, da det tradisjonelle storviltet denne arten jaktet på, forsvant. De eldste funnene av kanin ved menneskelige bosetninger i Europa (Spania, Portugal og det sørlige Frankrike) oppstår først for cirka 30 000 år siden, samtidig med at neandertalerne gradvis forsvinner.[8]
Tidligere trodde man at kaninen først ble domestisert på 1500-tallet, men nyere forskning hevder nå at dette skjedde alt omkring år 600 e.Kr.[9] Pave Gregor I den store deklarerte at kanin ikke talte som kjøtt, og derfor kunne spises under faste, noe som skal ha sporet franske munker til å domestisere kaninen.
Den europeiske kaninen var trolig opprinnelig utbredt på Den iberiske halvøy, i Sør-Frankrike og helt i nord i Nordvest-Afrika, men arten er siden introdusert mange steder i verden (unntatt i Asia og Antarktis). Fossile funn fra sen pleistocen antyder imidlertid at arten kan ha vært utbredt fra Irland til Italia, Ungarn og østover til det vestre Sibir.[10]
Små, men livskraftige bestander ble også introdusert i Norge mot slutten av 1800-tallet. I mange år har det vært livskraftige bestander ved golfbanen i Kristiansand, på Gressholmen i Indre Oslofjord, på Søster i Onsøy, i Sørmarka ved Stavanger og på øyer ved Bolærne i Vestfold. I Fremmedartslista 2018 er kanin kategorisert som høy risiko på grunn av begrenset invasjonspotensial og middels økologisk effekt.[11]
Verdens naturvernunion har pr. februar 2018[3] denne inndelingen utbredelsen av arten: 1) Opprinnelig art i disse landene/områdene: Algerie, Frankrike, Gibraltar, Marokko, Portugal, Spania 3) Innført art i: Albania; Argentina; Australia, Belgia, Bulgaria, Chile, Danmark, Falklandsøyene, Hellas, Irland, Italia, Kroatia, Luxembourg, Namibia, Nederland, New Zealand, Norge, Polen, Romania, Russland, Slovakia, Slovenia, Sør-Afrika, Sveits, Sverige, Storbritannia, Tsjekkia, Tyskland, Ungarn, USA og Østerrike.
Det er beskrevet en rekke underarter gjennom årene, men kun to nyter anerkjennelse hos IUCN.[3] Dette er O. c. algirus og O. c. cuniculus. O. c. algirus okkuperer Portugal, det sørlige Spania, middelhavskysten og øyene, og områder helt nord i Nordvest-Afrika, mens O. c. cuniculus okkuperer områdene nord og øst for O. c. algirus. Mellom disse sonene eksisterer det en sone der underartene overlapper hverandre. Moderne forskning med DNA har vist at underartene trolig splittet lag for mer enn 2 millioner år siden.[12] O. c. cuniculus regnes som progenitor for tamkaninen og alle ville bestander som har blitt introdusert andre steder i verden.[3]
I dag er arten spredt til store deler av Europa (nordover til det sørlige Skandinavia) og til vestlige deler av Sør-Amerika. Den er spesielt dominerende i Australia, der den til tider har blitt regnet som et skadedyr. Viltlevende kaniner har siden den ble innført til Australia vært et svært viktig byttedyr for dingobestanden.
Kaniner er territoriale, men sosiale kolonidyr.[13] Det vil si at de i vill forstand bor i grupper på 6-10 individer, og gruppene kan samles i en større koloni. Det kan således bo opp til 100 kaniner i en koloni, og størrelsen på kolonien kan bli oppmot 20 tennisbaner stor i omfang. De graver tunneler i bakken, og lever der mesteparten av tiden.
Kaninens fordøyelsessystem produserer to typer avføring; den vanlige som består av runde kuler, og blindtarmsavføring som ligner myke drueklaser av bittesmå kuler. Blindtarmsvføringen er hva maten omdannes til etter å ha passert tarmen første gang, blir spist med det samme, og det er viktig av kaniner får i seg denne, da dens fordøyelsessystem er innrettet på at maten passerer fordøyelsessystemet to ganger for at den skal kunne utnyttes skikkelig, blant annet med hensyn til vitaminer. Om den andre avføringen, de større kulene kommer ut en og en, er myke og løs i konsistensen, er dette som regel en indikasjon på at kaninen enten får feil type mat, eller at en ny mat ikke har blitt introdusert gradvis nok til at den har kunnet venne seg til den.
Kaniner er planteetere som i hovedsak spiser høy, og dette skal være ca. 80% av den daglige kosten.[14] I tillegg er små mengder kaninpellets og grønne blader en viktig del av kostholdet. Kaninen skal ikke ha for mye salat og andre vannholdige grønnsaker, da de kan få problemer med magen. Kaniner kan enkelt få forstoppelse, og dette kan være livstruende for en kanin. Dermed er det viktig å vite hva en kanin skal spise, og aller viktigst vite hva de ikke skal spise. Kaniner skal ikke spise masse gulrøtter og kål slik som det ofte blir fremstilt i filmer, da dette kan føre til luft i magen. De skal ikke ha korn, gnagerblandinger, kaninblandinger[15], meieriprodukter, nøtter og ingen frukt med stein i.
Giftig for kaniner: Løk, rabarbra, stilk og blader på tomat, kjerner og steiner i frukt, avokado og sjokolade[16].
Kaninen går drektig i 28-32 dager (30 i snitt)[17] og føder typisk 1-14 unger (seks i snitt)[17]. Ungene veier cirka 45 gram[17] ved fødselen og avvennes når de blir omkring 22-31 dager gamle[17]. Ungene regnes som selvstendige etter cirka åtte uker[17]. Hanner blir produktive fra de er ca 10-12 uker, og hunner blir produktive fra de er omkring 4-5 måneder gamle[17]. Kaniner i fangenskap kan leve til de blir over 10 år gammel, gitt riktig kosthold og oppfølging hos kaninkyndig veterinær[17], men gjennomsnittlig levealder i vill tilstand er omkring ett år[17].
Kaniner har indusert ovulasjon (eggløsning som utløses av et protein i hannens sæd) og kan pare seg med flere hanner og få avkom med ulike fedre i et og samme kull. Avkommet blir således halvsøsken. Kaninens enorme produktivitet skyldes altså evnen til å få eggløsning hver gang hunnen parer seg. På folkemunne blir dette fenomenet ofte kalt «kanineffekten», men også en rekke andre arter har denne evnen. Det gjelder blant annet katten, mus og kameldyr.
Kaniner spiser grov kost og omdanner denne effektivt til proteiner. Siden dagens store forbruk av storfe- og kyllingkjøtt ikke er bra for miljøet, anbefaler Sveriges jordbruksuniversitet at man heller spiser mer kaninkjøtt. Storfeavlen fører nemlig til store utslipp av den miljøskadelige gassen metan.[18]
Tegneseriefiguren Snurre Sprett er en kanin.
I senere år har Big Chungus (en variant av Snurre Sprett) blitt kjent gjennom internett-memes.[19]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
