friområde From Wikipedia, the free encyclopedia
Sørmarka er det største sammenhengende friområdet i fastlandsdelen av Stavanger kommune. Det ligger i bydelene Hillevåg og Hinna.
Sørmarka ligger ca. 4 km sør for Stavanger sentrum og dekker et areal på ca. 2300 dekar, der om lag 1500 dekar er skog.[1] I nord dominerer Ullandhaug, med landemerket Ullandhaugtårnet. I den sørlige delen er Hinnaberget høyeste punkt. Den åpne Hinnamarka ligger lengst sør i området. Omkring skogen ligger en blanding av jordbrukslandskap og boligområder. Motorveien E39 mellom Stavanger og Sandnes deler skogen, selv om veien går delvis i tunnel gjennom området. På nordsiden av Ullandhaugveien ligger Limahøyden med Jernaldergården.
Stavanger kommunes disposisjonsplan for Sørmarka bruker følende oppdeling av friområdet:[1]
Kartverket oppgir en høyde på 136,8 meter for Ullandhaug.[4] Dette er litt lavere enn Jåttånuten sør for friområdet, registrert med 138,2 meter. Hinnaberget er 112,1 meter og Limahaugen om lag 108 meter.
I området finner en et godt utbygd turveinett på cirka 8 km, inkludert om lag 3,7 km lysløype. Området er familievennlig, og Sørmarkas Venner har bygd en tømret gapahuk på Hinnaberget, åpen for fri bruk og med tørr ved alltid tilgjengelig.
Et veidele midt i skogen er navnsatt «Oskars plass», til minne om Oskar Birkeland (1919?-2001). Han var en drivkraft i skogplanting i Sørmarka og i Stavanger kommune ellers. Fra 1968 var han sekretær og kasserer i Stavanger Skoglag.[5] Navnet «Sørmarkskrysset» blir også brukt om veidelet.
En ridesti gjennom skogen gjør det mulig å ta turer med hest.
Sørmarka består av variert barskog og lauvskog, og i tillegg finner en noe eng og beitemark. Det meste av skogen er plantet, og størst innslag finner en av gran og furu. Også mer varmekjære trær som bøk og lerk er plantet.
I området finner en ekorn, flere kaniner, og også et par harer. Mår har også etablert seg i skogen. En bestand av rådyr finner seg godt til rette i blandingen av skog og jordbrukslandskap.
Til sammen 44 fuglearter er funnet hekkende i friområdet.[6] To kull kattugler er merket i skogen.[7]
Som navnet gjenspeiler, kan en i Salamanderdammen finne småsalamander.
Berggrunnen i området består av fyllitt, lokalt kalt «råtafjell», med et tynt dekke av morenejord. Denne kombinasjonen gir begrenset infiltrering av vann til grunnen, noe som gir overvannsutfordringer ved kraftig nedbør. Det er registrert 15 flyttblokker i fra istiden i friområdet.
I tilknytning til Sørmarka finner en Stavanger botaniske hage, Jernaldergården og den interkommunale flerbrukshallen Sørmarka Arena.
Ullandhaugtårnet er 64 meter høyt, 78 meter med mast og antenner. Fram til 2020 var tårnet drevet av Telenor, men ansvaret ble våren 2020 overtatt av Lyse.
En lite kafé på utsiktsplatået er vanligvis åpen søndag mellom klokka 12 og 15, drevet på frivillig basis av Sørmarkas Venner.
Rett ved siden av Ullandhaugtårnet ligger 16 hvite marmorsteiner i sirkel, til minne om småkonger og steder som er knyttet til slaget i Hafrsfjord. Steinene omkranset opprinnelig Haraldstårnet, som ble reist på haugen i 1896. Marmoren er hentet fra Talgje. Innskriften på steinene er[8]
Idéen til minnesteinene kom fra Jonas Dahl i Stavanger Turistforening.[9]
Urtehagen ved Ullandhaug ble forsiktig startet opp i 1977, etter et privat initiativ fra botaniker og hage-entusiasten Ingjerd Røynlid Høie.[10] Tanken var først å lage en demonstrasjonshage for nyttevekster, og de første plantene kom fra Høies egen hage. I starten brukte en navnet Ullandhaughagen.
Urtehagen ble gradvis utvidet, for eksempel ved at kommunen i 1978 stilte et område fra den gamle kommunegården på Ullandhaug til disposisjon.[11]
Høie både tegnet og anla hagen. Hun drev også hagen på frivillig basis fram til 1983, i samarbeid med Arkeologisk museum i Stavanger og Rogaland folkemuseum.[12] Urtehagen ble drevet som en frittstående tiltak, med økonomisk støtte fra kommunen og fylket.
I 1983 overtok Stavanger kommune ansvaret, med Høie som ansatt for å drive hagen.[10] Navnet ble også endret til Stavanger botaniske hage. I dag finner en rundt 3000 arter planter i hagen.[13] Arealet er nå på 126 dekar, og hagen har tre kilometer med gangveier.[11]
På Hinnamarka er det registrert en gravrøys, et lag stein lagt inntil en større stein.[14] Denne er fredet, men likevel utsatt for sterk slitasje, på grunn av stor ferdsel.
Svinasteinen og Jentesteinen er to navngitte flyttblokker. Svinasteinen på Limahaugen er fredet, på grunn av funn fra jernalderen i tilknytning til steinen.[1]
Jentesteinen er navnet på en stor flyttblokk av fyllitt som ligger like ved Sørmarksveien, opp mot Ullandhaug. Navnet har opphav i en hendelse i fra 1822.[15] Den 29 år gamle ugifte tjenestepiken Elisabeth Johannesdatter Mallevold fødte en sønn i utmarka bak steinen, og ifølge hennes egen beretning var barnet dødfødt. Barnefaren ble oppgitt som Torgjer Torgjersen fra Bjerkreim. Hun forsøkte å grave ned liket, men det var vinter og frost, så hun nådde ikke særlig dypt. Elisabeth var fra husmannsplassen Mallevoll (kanskje Madlavold?) under Ullandhaug. Etter et par uker kom gårdshunden til Gabriel Olsen Uldenhaug, som Elisabeth tjente hos, hjem til gårds med rester av barneliket. Da det ble oppdaget at Elisabeth var barnemoren, ble hun først jaget hjem til sin egen familie. Deretter fikk hun 10 år på tukthus som straff, for å ha født i «dølgsmål». Barnet ble senere gravlagt igjen på Stavangers fattigkirkegård.
Under pløying av en åker vest for Ullandhaug ble det funnet flint og kvartsittbryner fra bronse- eller jernalder.[16]
Mange spor etter tidlig bosetning er funnet nær der Jernaldergården ligger i dag: hustufter, rydningsrøyser og en gravhaug.[17] Her har vært bosetning i folkevandringstid, en gang mellom år 350 og 550, og Jernaldergården er et forsøk på å rekonstruere bosetningen. Antagelig ble gården forlatt en gang midt på 500-tallet, etter en brann.[18] På gårdsanlegget er det funnet et fiskesøkke i gneis (12 cm langt), et vevlodd av tørket leire (11 cm) og en flintdolk.[19] De to første funnene er fra folkevandringstiden, dolken i fra yngre steinalder. Også dolken kan ha blitt benyttet i den senere tidsperioden, og den er blitt tolket som en tordenkil. Dette var i folketroen en stein som var blitt skapt ved et lynnedslag. Ved å grave en slik stein ned i gulvet kunne en beskytte huset, siden lynet aldri slo ned to ganger på samme sted.
Også nær Litle Ullandhaug er det funnet en gravrøys fra jernalderen.[20]
En sølvskje, antagelig fra andre halvdel av 1400-tallet, er funnet på Ullandhaug.[15] Skjeen har en latinsk tekst om evig kjærlighet.
Mesteparten av friområdet har tidligere tilhørt matrikkelgårdene Ullandhaug og Hinna. Den østlige delen av Hinnaberget har tilhørt matrikkelgården Auglend.
Området rundt Ullandhaug ble tidlig et turmål for borgere i Stavanger. Stavanger Turistforening ble stiftet i april 1887, og i årboken fra 1893 kan en lese følgende: «Veien til Ullenhaug har man besørget udbedret, saa at den nu kan befares med hvilkesomhelst Kjøreredskaber, og ved kjøp af et større areal af ,,store Ullenhaug´´ har man erhvervet seig Eigendomsrett og Adgang til det samme, og er man betænkt paa i den nærmeste Fremtid at opføre en Bygning paa Toppen, hvorfra der haves en storartet Udsigt saavel indover Fjeldene som udover Havet».*[21]
Fattiggårdskogen på vestsiden av transformatorstasjonen ble kjøpt av Stavanger kommune i 1892, til bruk for byens fattiggård, senere kalt Stavanger Arbeids- og Aldershjem.[22]
Da Stavanger kommune overtok ansvaret for Haraldstårnet på Ullandhaug i 1899, kjøpte kommunen også et lite område rundt tårnet, med en radius på 20 favner eller litt under 40 meter rundt tårnet. I 1910 ble kommunens eiendom utvidet til å omfatte 24,5 mål rundt tårnet. Ytterligere 50 mål ble kjøpt i 1916. Samme år kontaktet også eieren av et lite småbruk sør for Ullandhaug, Marie Nilsen, kommunen og tilbød småbruket for salg. Kjøpet ga kommunen nye 24,8 mål eiendom. En annen gårdbruker, Eilert Lund, valgte også i 1918 å selge gården sin til kommunen, og denne eiendommen ble utgangspunktet for Ullandhaug økologiske gård.
Området ved Ullandhaug var på slutten av attenhundretallet lynghei og jordbruksland, men et større skogreisningsprogram startet i 1910.[23]. I 1933 satte fylkesskogmester Andersen fram et forslag om et større sammenhengende skogområde sør for Ullandhaug, kalt «Sørmarka». Idéen ble positivt mottatt av formannen i Rogaland skogsselskap, Cornelius Middelthon.[24] To ganger i året var elever fra skolen i Stavanger med på sette ut nye trær i området. I fra 1930 og i mange år framover ble det hvert år plantet ut om lag 20 000 planter. Målet var å etablere et sammenhengende skogområde på 1000 dekar, i et samarbeid mellom Stavanger kommune, Hetland kommune og As. Skog.[25] Aksjeselskapet Skog var blitt stiftet i 1919 av Rogaland Skogselskap, med formål å drive nyplanting på innkjøpt grunn.[26] I 1936 ble Sørmarkseiendommen utvidet med 108 mål, kjøpt fra Karl Hinna.
Stavanger Skoglag ble stiftet i 1942. Planen var at Sørmarka skulle være en naturpark, og styret i Skoglaget sendte i 1943 en søknad til Stavanger kommune om å frede et skogsfelt på 458 dekar: 74 dekar i Auglendsmarka, 55 dekar i Smiths minne, 345 dekar i Revheimsmarka og 110 dekar i Sørmarka. Skoglaget skulle ta seg av å pleie områdene. Planen ble godkjent av kommunen i 1944.[5]
Redaktøren i Stavanger Aftenblad tok i 1895 opp et forslag om å bygge et utsiktstårn på Ullandhaug.[27][9] Han utfordret i en leder Stavanger Byselskap til å gjennomføre prosjektet. Vålandstårnet var nettopp fullført og hadde gitt mersmak. Det ble imidlertid Stavanger Turistforening som tok opp ballen, med presten Jonas Dahl i spissen. I 1896 var Haraldstårnet, populært kalt «Haraldsborgen»,[1] fullført bygget på toppen. Finansieringen kom fra et større tilskudd fra Samlaget, forløperen til Vinmonopolet.[28] Tårnet skulle være et ufartsmål, men også et minne om samlingen av Norge i 872. Inne i tårnet var et høysete i dragestil og store malerier av G. Stenersen. Maleriene framstilte slaget i Hafrsfjord.[8]
Tårnet ble svært kostbart for Turistforeningen, og i 1899 ble det gitt til Stavanger kommune.
På sin hylningstur etter kroningen kom dronning Maud og kong Haakon til Stavanger 26. juli 1906, og det ble arrangert en utflukt til Haraldstårnet. Kongeparet ble ønsket velkommen til tårnet av redaktør Oddmund Vik med de følgende ordene: «Det er os en stor glæde at by Norges konge og Norges dronning velkommen til Haraldstaarnet, som Stavanger by har faaet reist på dette sted, hvorfra udsigten er lettest at faa over Hafrsfjorden, hvor kong Harald Haarfagre fuldførte sit store verk. I ærbødighed beder jeg Dem om at træ ind i taarnets lave hal for at ta plads i den kongsstol, som er ment at skulde betegne Harald Haarfagre».[29]
En del av Haraldstårnet ble ødelagt under andre verdenskrig, da den tyske okkupasjonsmakten la et militæranlegg her. Tårnet ble revet i 1963, og det nye Ullandhaugtårnet ble bygget i 1964. Televerket laget på syttitallet også et fjellanlegg på nordsiden av Ullandhaug, med tunnelforbindelse opp til tårnet.
Stavanger radio plasserte ti store radio- og telegrafmaster i Sørmarka, og bardunfestene til disse kan ennå sees i skogen. Byggingen av anlegget startet i 1913, og hensikten var å gi Norge direkte forbindelse med USA.[30] Anlegget på Ullandhaug var senderen, og mottakerstasjonen lå på Nærbø. I USA ble det bygget tilsvarende stasjoner på østkysten mellom Boston og New York.
Stasjonen gikk under kallenavnet «Amerikatelegrafen», og også «Hyleren på Ullandhaug». Sendingene foregikk på langbølge, og antennen strekte seg over hele Auglendshøyden. De ti mastene som holdt antennen var 120 meter høye.
Stasjonen kom i drift først i 1919, forsinket på grunn av første verdenskrig. Radiosenderen skulle transporteres fra England, men havnet ved en feiltakelse i Kairo.[31] Først etter verdenskrigens slutt kom senderen fram til Stavanger.
Senderen var en gnistsender, karakterisert ved mye støy fra utladninger i antennesystemet og fra mekanisk støy i drivverket. Støyen var plagsom både for omgivelsene og for kvaliteten på sendingene. Ved oppstarten i 1919 var teknologien allerede begynte å bli foreldet, men anlegget var i bruk fram til 1931. Da overtok et kortbølgeanlegg på Jeløya ved Moss. I 1921 ble det sendt hele 100 000 telegram!
Mastene ble revet i 1933.
Stavanger Skiforening ble stiftet i 1934, med flere skihoppere som medlemmer.[32] I 1938 ble det bygget et hoppbakke med overrenn og flomlys på sørsiden av Ullandhaug.[33] Byggingen ble utført som et samarbeid mellom Skiforeningen og Friluftsrådet, med støtte fra Stavanger og Hetland kommune. Det første hopprennet ble arrangert 4. januar 1939, etter en høytidelig åpning av borgermester Middelthon.[34] Mellom 10 000 og 15 000 tilskuere møtte fram til åpningen.[35] 29 hoppere var med i det første rennet, og vinneren ble Kåre Dalen, med et hopp på 23 meter. En uke etterpå var snøen smeltet bort.
Forfatteren Andreas Jacobsen (Ajax) ga idéen til at bakken på folkemunne fikk navnet «U-Ha».[34]
Det ble gjennomført flere mindre hopprenn for både store og små, men først 29. mars 1949 ble det arrangert et nytt større hopprenn. Mellom 8 000 og 10 000 tilskuere fikk se Ernst Knudsen fra Kongsberg sette bakkerekorden på 33 meter.[36][37] Fallprosenten var stor, og det ble skyldt på at bakken var vanskelig: Overrennet var ikke bratt nok, og en kom for brått på selve hoppet.
I 1950 skulle verdensmesteren Hans Bjørnstad og den olympiske mesteren Petter Hugsted være med i et større hopprenn, men rennet måtte avlyses på grunn av snømangel og dårlig vær.[38] Samme år utførte et entreprenørfirma sprengninger i unnarennet, for å gjøre bakken bedre.[39]
Også i 1951 var det et større hopprenn i U-Ha.[40] Snø ble fraktet med jernbanevogner fra Kongsberg. Birger Ruud briljerte blant hopperne, 40 år gammel. Han vant sin klasse, med stilkarakterene 18,5 - 19 - 18,5.
I januar 1952 blåste overrennet ned i en orkan.[41] Etter dette ble anlegget avertert til salgs for rivning.[42]
Fartstilbygget var vekke, men i januar 1955 ble det ble arrangert hopprenn i U-Ha igjen.[43] 4-5000 tilskuere møtte fram. Selve hoppet ble flyttet litt, for å kompensere for mangelen i overrennet. Vinneren ble Marius Evensen fra Lillestrøm, som med et hopp på 26 meter også var den som hoppet lengst.
I femti- og seksti-årene arrangerte Skiforeningen også slalåmrenn en rekke ganger i bakkene ned fra Ullandhaug.[44][45] Kanskje var det siste arrangerte hopprennet i januar 1969?[1]
Under andre verdenskrig tok okkupasjonsmakten i bruk Ullandhaug til et omfattende antenneanlegg og et luftvernbatteri.[46] Et anlegg på Litle Ullandhaug, med tilnavnet Karusell, besto av tre store master til brukt for tyske fly, til navigasjon. Dette anlegget ble raskt foreldet og erstattet av andre typer navigasjonshjelpemidler. Flyene hadde den gang ikke avanserte navigasjonsinstrument og var avhengig av hjelp fra bakken. På toppen av Haraldstårnet ble det plassert en kraftig radiosender, brukt for å måle avstanden til tyske fly. På Limahaugen ble det plassert en sender som ga signal som tyske fly kunne styre etter. Betongsokkelen til denne senderen eksisterer fremdeles.
For å beskytte det tekniske utstyret ble det lagt ut miner, både rundt Litle og Store Ullandhaug samt rundt Limahaugen. Det ble etablert luftvernbatterier, både på Hinnaberget og på selve Ullandhaug. Dette var mobile batterier, ikke fastmonterte i støpte stillinger. Det er få spor etter disse i dag, men på Hinnaberget ble det benyttet betong på oppstillingsplassen. Batteriet på Ullandhaug ble flyttet tidlig i krigen, antagelig for ikke å trekke oppmerksomhet mot det tekniske anlegget.
Sammen med det tekniske utstyret ble det forlagt en avdeling tyske soldater på i omkring to hundre mann. I lang tid etter krigen ble brakkene i bunnen av oppkjørselen til Ullandhaug benyttet til sosialboliger. Disse ble revet først i 1963 og 1965.
En liten betongfirkant litt nedenfor den gamle slalåmbakken er rester av et kommunikasjonsknutepunkt. Her gikk telekabler fra Ullandhaug til kommandosentralen på Jåttånuten. En lik konstruksjon finnes ved det gamle vannverket på Hinna.
I 1943 begynte arbeid med å lage et kamphovedkvarter for 214. Infanteridivisjon, til bruk i tilfelle invasjon av Stavanger. Anlegget skulle legges under jorden i Ullandhaug. På sørvestlig side av Ullandhaug rakk en å sprenge ut en tunnel på omkring tjue meter, før infanteridivisjonen ble sendt til Østfronten. Ansvaret for forsvaret av byen ble utvidet til å omfatte et område helt til Arendal, og hovedkvarteret ble da lagt til Lyngdal.
Etter krigen ble tyske krigsfanger satt til å rydde i minefeltene.[46] 16. mai 1945 ble 12 tyske soldater og en nordmann drept i en eksplosjonsulykke ved Litle Ullandhaug. En gruppe på 33 tyske soldater hadde tatt opp en rekke miner, desarmert disse og lagt dem i stabler for videre transport. To britiske soldater og en sivil nordmann kom forbi, synlig beruset. De tre truet med våpen og forlangte å få utlevert penger og verdisaker fra de tyske soldatene. Nordmannen fyrte et skremmeskudd, og dette traff en stabel med 19 miner. De åtte nærmeste ble drept momentant, inkludert nordmannen som skjøt. Fire andre døde på vei til sykehuset. Ulykken ble dysset ned i avisene. De to britiske soldatene, som kun var såret, ble straffeforfulgt av britiske militære.
På flere steder i skogen kan en se rester etter tidligere anlegg for vannforsyning. Salamanderdammen på Hinnahøyden ble brukt av gårdene på Auglend.[47]
Et basseng ved Speiderhuset på Hinna er fylt igjen og i gjort om til fotball-løkke. Tidligere var dette en viktig del av vannforsyningen i Hetland kommune, i tillegg til Vannassen.[48] Vannet fra det private Hinna Vannverk ble pumpet ut til abonnenter, men også til et basseng på Auglend. Det var ofte vannmangel på Vaulen og på Hinna, og Hetland måtte kjøpe ekstra vann fra Stavanger. Vannverket eide en stor eiendom i tilknytning til bassenget, på 125 mål.[25] I 1952 overtok Hetland kommune ansvaret for vannverket, samme år som Interkommunalt Vannverk ble stiftet.
Den kommunale arbeidsgården hadde et vannbasseng i utkanten av skogen, nær Mor Åses vei.[49]
Også i skogen nær slalåmbakken var det planlagt et vannbasseng. Sprengningsarbeid ble påbegynt, men arbeidet ble stanset da det ble konstatert at berggrunnen var for dårlig.[49]
Den storstilte utplantingen fortsatte ut til midten av 1950-årene, men det ble så stopp i utplantingen i mange år. Siden år 2000 er aktiviteten tatt opp igjen, og det er hvert år blitt satt ut flere tusen planter.[5]
Transformatorstasjonen i Trafoskogen ble påbegynt i 1955 og satt i drift i november 1957.[50] Høyspentlinjene til stasjonen går omtrent parallelt med motorveien og opptar en del areal i friområdet.
Arbeidet med motorveien ut fra Stavanger startet våren 1969, og Auglendstunnelen ble påbegynt samme år.[51] Forslaget om å legge veien gjennom friområdet i tunnel kom fra daværende reguleringssjef i Hetland, Einar Hedén.[52]
Stavanger Skoglag hedret i november 1993 Oskar Birkeland, da Birkeland hadde 25-årsjubileum som sekretær og tillitsmann i laget. I Sørmarkskrysset ble det plantet en eik og satt ned en minneplate.[53] Birkeland var fra han var 25 år bestyrer på Stavanger Arbeids- og Aldershjem i Hillevåg, men på fritiden var han en drivkraft i skoglaget.[54]
Hovedvannledningen til Stavanger og Randaberg går gjennom Sørmarka, men det er nå få og ingen spor etter gravearbeidet for å legge denne.
En ny Sykkelstamvei mellom Sandnes og Stavanger skal gå gjennom Sørmarka. I juni 2020 startet arbeide med å lage en 380 meter lang sykkeltunnel, parallell med Auglendstunnelen.
Foreningen Sørmarkas Venner har som formål å «ta vare på, utvikle og vedlikeholde Sørmarka som rekreasjonsområde for mennesker som liker å ferdes i naturen».[55] Foreningen ble stiften 29. november 1997 og hadde i 2009 vel 250 medlemmer. Aktiviteten til foreningen omfatter rydding og vedlikehold i skogen, vedsalg, nyplanting, samt drift av søndagskafé i Ullandhaugtårnet. Ryddearbeidet i skogen er styrt av Stavanger kommune, og Parksjefen er ansvarlig for arbeidet.
Gapahuken på Hinnaberget ble bygget på initiativ av foreningen og ble delvis finansiert av denne. Innvielsen var i 2009.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
