sovjetisk kosmonaut From Wikipedia, the free encyclopedia
Jurij Aleksejevitsj Gagarin (russisk: Юрий Алексеевич Гагарин; født 9. mars 1934, død 27. mars 1968) var en sovjetisk kosmonaut som ble det første menneske i verdensrommet og til å fly i bane rundt jorden i 1961.
| Jurij Gagarin | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Юрий Алексеевич Гагарин 9. mars 1934[1][2][3][4]  Klushino[5] | ||
| Død | 27. feb. 1981[1][2][3][4] (46 år) Novoselovo Luftfartsulykke | ||
| Beskjeftigelse | Flyger, romfarer, offiser, politiker, oppdagelsesreisende | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Saratov Pedagogical College (1951–) Orenburg Military Aviation Piloting High School (1955–1957) Militærakademi for ingeniørvesenet i luftforsvarsavdelingen Tsjukovskij (1961–1968) (doktorgradsveileder: Sergej Belotserkovskij)[6] | ||
| Ektefelle | Valentina Gagarina | ||
| Far | Aleksej Ivanovitsj Gagarin | ||
| Mor | Anna Gagarina | ||
| Barn | Jelena Gagarina Galina Gagarina | ||
| Parti | Sovjetunionens kommunistiske parti (1960–) | ||
| Nasjonalitet | Sovjetunionen | ||
| Gravlagt | Kremlmurens nekropolis (tema for: Funeral of Yuri Gagarin and Vladimir Seryogin) | ||
| Medlem av | International Academy of Astronautics First group of Soviet cosmonauts | ||
| Utmerkelser | 28 oppføringer
Helt av Sovjetunionen (1961)[7]
Leninordenen (1961) (del av: Helt av Sovjetunionen)[7] Flyger-kosmonaut av Sovjetunionen (1961) Hero of Socialist Labour of Czechoslovakia (1961) Helt av det sosialistiske arbeid (Bulgaria) (1961) Georgi Dimitrov-ordenen (1961) 1. klasse av Grunwald-korsets orden (1961) Folkerepublikken Ungarns flaggs orden (1961) Karl Marx-ordenen (1963) Nilens orden (1962) Klement Gottwald-ordenen Arbeidshelt (1962) Republikken Indonesias stjerne (1961) Ordenen Playa Girón (1961) Den afrikanske stjerneordenen (1962) Den luftmilitære fortjenstorden Sydkorsordenen (1961) Grunwald-korsets orden Jubileumsmedaljen i anledning av 20-året for seieren i den store fedrelandskrigen 1941–1945 (1965) Medaljen for utvikling av jomfruelig land (1961) Jubileumsmedaljen for 40-året for Sovjetunionens væpnede styrker (1958) Jubileumsmedaljen for 50-året for Sovjetunionens væpnede styrker (1968) Medal "For Impeccable Service", 3rd class (1966) Idrettens mester i Sovjetunionen Klassnaya kvalifikaciya voennogo lëtchika Det øverste sovjet Gullmedalje oppkalt etter K. E. Tsiolkovskij International Space Hall of Fame (1976)[8][9] | ||
| Troskap | Sovjetunionen | ||
| Våpenart | Juri Gagarin treningssenter for kosmonauter, Sovjetunionens flyvåpen | ||
| Militær grad | Oberst (6. november 1963),[10] podpolkovnik (Oberstløytnant) (12. juni 1962 – 6. november 1963),[10] major (12. april 1961 – 12. juni 1962),[10] premierløytnant (6. november 1959 – 12. april 1961),[10] løytnant (5. november 1957 – 6. november 1959)[10] | ||
| IMDb | IMDb | ||
| Signatur | |||
 | |||
Gagarin ble født som det tredje av fire barn i nærheten av Gzjatsk, hvor hans foreldre arbeidet på en kolkos. I 1955 tok han flysertifikat, samtidig som han avsluttet sin utdannelse som mekaniker. Han begynte deretter på en militær flygerutdannelse. Her møtte han også Valentina Gorysjeva, som han giftet seg med 7. november 1957, samme dag som han ble uteksaminert fra flygerskolen. Etter at han var utnevnt som militærpilot på jagerflyet MiG-15 ble han utstasjonert på en jagerflybase ved byen Luostari i Murmansk oblast. Luostari ligger i Petsjenga kommune, noen få mil fra norskegrensen og like ved den mer kjente grensebyen Zapoljarny.
I 1958 søkte sovjetiske romfartsmyndigheter etter piloter som var villig til å bli kosmonauter. Den 5. oktober 1959 leverte Gagarin sin formelle søknad om å bli kosmonaut, og han ble valgt ut til å trene sammen med andre egnede søkere. Denne utvelgningsprosessen var omfattende, og etter hvert som det var færre kosmonautkandidater igjen, ble treningen i 1960 flyttet til Zvezdograd (Stjernebyen), et nybygd treningsområde utenfor Moskva for fremtidige kosmonauter. I de kommende ni månedene ble kandidatene trent innenfor blant annet feltene romnavigering, fysiologi, astronomi og gjennomgikk omfattende fysiske og psykiske tester.[11] Noen av tingene Gagarin var igjennom, var blant annet å oppleve 13 G i sentrifugen. Siden en romferd var noe ingen andre mennesker hadde gjort før, var man bekymret for hvilke psykologiske effekter dette ville ha på romfareren. Derfor, som en del av treningen, satt Gagarin 24 timer i et lydløst og fullstendig mørkt rom.[12] På bakgrunn av resultatene fra denne treningen skulle det første menneske i verdensrommet velges.
Det ble bestemt at jomfruferden skulle gjennomføres den 12. april 1961, og de to personene som til slutt kom best ut av testene var Gagarin og German Titov. En annen fordel med disse to mennene, bortsett fra de fysiske og psykiske styrkene, var at begge to var forholdsvis korte. Som voksen var Gagarin bare 1,57 meter høy. I Vostok-fartøyet som skulle bli brukt til ferden var god plass en mangelvare. Den endelige avgjørelsen falt på Gagarin. I tillegg til å klare seg utmerket gjennom testene, representerte han den ideelle sovjeteren, en helt vanlig person fra et kollektivbruk som i løpet av få år ble en topptrent kosmonaut. Det er også mulig at beslutningstakerne forhørte seg med den øverste lederen i Sovjetunionen på tiden: Nikita Khrusjtsjov.[13]
Den 12. april 1961 var alt klart for at det første mennesket skulle bli sendt til verdensrommet og i bane rundt jorden. I tilfelle Gagarin skulle bli hindret fra å dra, var Titov reservekosmonaut, men ingenting hindret Gagarin. Rundt klokken 9 om morgenen Moskva-tid ble raketten skutt opp fra Bajkonur kosmodrom i dagens Kasakhstan, og i løpet av få minutter var Gagarin det første mennesket i rommet. De første ordene som skal ha bli sagt etter at han var kommet opp i banen rundt jorden var: «Jeg ser jorden. Den er så vakker».[14] Når han var i bane hadde Gagarin ingen mulighet til å kontrollere romfartøyet. Dette ble kontrollert av sovjetiske datamaskiner fra bakken. Dette var nettopp fordi man var redd for hvordan et menneske ville reagere på å komme ut i rommet, både psykisk og hvilken innvirkning vektløshet ville ha. Likevel var det en konvolutt med en nøkkel om bord i fartøyet som muliggjorde styring i tilfelle det skulle oppstå en krisesituasjon. Som Gagarin selv sa etter turen angående hans manglende muligheter til å styre fartøyet.: ”Jeg vet ikke om jeg er det første mennesket i rommet, eller den siste hunden”.[15]
Hele romferden varte 108 minutter fra take-off til landing. På denne tiden fullførte han nesten en hel runde rundt jorden i en hastighet på 27 400 kilometer i timen. På det høyeste var han 327 kilometer over jorden. Under landing skjøt han seg ut av Vostok 1 cirka syv kilometer over bakken, og brukte fallskjerm for å lande trygt på bakken. Romfartøyet hadde også fallskjerm, men ville ikke ha bremset nok til at noen mennesker hadde overlevd inni. Han landet i en åker nær Saratov, der en gammel dame og hennes barnebarn var de første som møtte ham.
Etter romferden ble Gagarin en verdenskjendis, og han ble hyllet rundt om i hele verden. Han ble tildelt den offisielle tittelen Helt av Sovjetunionen. Mens han var i bane rundt jorden ble han faktisk forfremmet fra løytnant til major. Han dro på turne rundt om i verden, men Gagarin taklet ikke den nye livsstilen så godt. Han begynte etter hvert å få problemer med depresjoner og drikking. Han begynte å arbeide ved treningssenteret for kosmonauter hvor han selv engang ble utdannet. Myndighetene ville holde han unna å delta på fremtidige romferder, i fare for å miste en så stor helt i en eventuell ulykke. I 1967 var han likevel reservepilot på Sojuz 1. På treningssenteret hjalp han blant annet til med å utdanne den første kvinnen som dro til rommet, Valentina Teresjkova.
Jurij Gagarin døde den 27. mars 1968 i en flyulykke utenfor Moskva. Gagarin og Vladimir Seregin fløy en rutinemessig trening med et MiG-15-fly, da flyet kom ut av kontroll og styrtet. Det har vært mange teorier om hvorfor flyet kom ut av kontroll, men et endelig svar har ikke kommet. Begge to ble begravd i Kremls vegger på Den Røde Plass som mange andre sovjetiske helter.
Da Jurij Gagarin var elleve år var det nasjonalsosialistiske Tyskland beseiret og to nye supermakter stod frem, USA og Sovjetunionen. Opprustning stod sentralt, og romkappløpet ble etter hvert en viktig del av denne opprustningskampen. I 1957 sendte Sovjet opp satellitten Sputnik 1, og senere samme år ble hunden Laika skutt opp med Sputnik 2 og gikk i bane rundt jorda. Også USA hadde tilsvarende oppskytninger rundt den samme tida. Det var tilspisset kamp om hvilket land som fikk sendt det første mennesket til rommet. Gagarin var allerede fra ung alder interessert i flyging, og markerte seg som en utmerket pilot.
I Sovjetunionen var heltedyrking veldig viktig, og at det første mennesket i verdensrommet var fra Sovjetunionen, ble utnyttet til det fulle av sovjetiske myndigheter. Etter hans vellykkede romferd, ble det arrangert en seks timers parade på Den Røde Plass, etterfulgt av en seremoni i Leninmausoleumet der Gagarin hyllet av generalsekretær Khrusjtsjov.[16] Fra 1963 satt han også i det øverste sovjet. Nettopp på grunn av heltestatusen var myndighetene så redde for at han skulle miste livet i en romfartsulykke at de prøvde å holde ham unna fremtidige romferder, spesielt etter noen ulykker utover på 60-tallet. Istedenfor sendte de han på en verdensturne rundt i mange land, og i mars 1964 besøkte han Norge. Sovjetiske myndigheter ville vise frem sin teknologiske overlegenhet innen romfartsteknologi, og Gagarins romferd fikk virkelig fart på USAs arbeid for å sende en mann til rommet. Kun 23 dager senere hadde også USA hatt en mann i rommet, Alan Shepard. Dette bidro også til å gjøre en hel verden mer interessert i rommet, og drømmene om romkolonisering virket mer sannsynlig enn noensinne.
Visse hevdet at Gagarin under ferden hadde sagt: «Jeg ser ingen Gud». Dette fremgår derimot ikke av noen av stemmeopptakene som ble gjort. Dette blir imøtegått av hans nære venn Valentin Petrov i et intervju med Interfax i 2006. Petrov hevder at det var Nikita Khrusjtsjovs uttalelse i et senere sentralkomitémøte som ble tillagt Gagarin. Khrusjtsjov skal der ha sagt «Gagarin fløy i rommet, men så ingen Gud der».[17]
Gagarins død skapte landesorg i Sovjetunionen, og en hel romfartsverden mintes denne store legenden. Av noen[hvem?] ble han kalt «rommets Columbus», siden han dro til et sted ingen mennesker hadde vært før han. Gzjatsk, byen han flyttet til som syvåring, skiftet navn til Gagarin etter hans død. Veldig mange statuer ble reist rundt om i landet, for eksempel den høyreiste statuen på Gagarin Square i Moskva. 12. april er i dag en helligdag i Russland, og blir kalt kosmonautdagen. Han har fått et krater på månen oppkalt etter seg, og Neil Armstrong og Buzz Aldrin la igjen en av Gagarins medaljer på månen som en hyllest.[18]
.jpg)
.JPG)
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
