![cover image](https://wikiwandv2-19431.kxcdn.com/_next/image?url=https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/e/ef/Logo_of_the_International_Woman_Suffrage_Alliance_%2528IWSA%2529%252C_now_the_International_Alliance_of_Women_%2528IAW%2529.png/640px-Logo_of_the_International_Woman_Suffrage_Alliance_%2528IWSA%2529%252C_now_the_International_Alliance_of_Women_%2528IAW%2529.png&w=640&q=50)
International Alliance of Women
organisasjon for kvinners rettigheter / From Wikipedia, the free encyclopedia
International Alliance of Women (IAW),[lower-alpha 1] opprinnelig International Woman Suffrage Alliance (IWSA) og tidligere også kalt International Alliance of Women for Suffrage and Equal Citizenship, er en internasjonal ikke-statlig organisasjon som arbeider for alle jenters og kvinners menneskerettigheter og likestilling over hele verden, og som historisk var den viktigste internasjonale organisasjonen som arbeidet for kvinners stemmerett. IAWs norske seksjon er Norsk Kvinnesaksforening.
International Alliance of Women Alliance Internationale des Femmes | |||
---|---|---|---|
![]() | |||
Stiftet | 1904 | ||
Hovedkontor | Genève | ||
Ideologi | Liberal feminisme, Liberal internasjonalisme, likestilling, menneskerettigheter | ||
Grunnlegger(e) | Carrie Chapman Catt | ||
Nettsted | www.womenalliance.org | ||
![Thumb image](http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/3/3a/Hanna_Rydh.jpg/320px-Hanna_Rydh.jpg)
IAW har et likestilt samfunn («equal citizenship») som hovedmål og står for en bred og inkluderende feminisme i en progressiv, liberal kvinnesakstradisjon, som er forankret i menneskerettighetene og det liberale demokratiet. IAW er tradisjonelt den sentrale organisasjonen innen den «borgerlig-liberale» kvinnesaksbevegelsen internasjonalt, det vil si den liberal-progressive, likestillingsorienterte grenen av den større borgerlige kvinnebevegelsen. Liberal feminisme er et moderne begrep som favner denne idétradisjonen. Organisasjonen, da kalt Den internasjonale kvinnestemmerettsalliansen, ble dannet i 1904 av Carrie Chapman Catt, Millicent Fawcett, Susan B. Anthony og andre ledende kvinnesaksforkjempere for å arbeide for kvinners stemmerett, og den første presidenten var Carrie Chapman Catt, som også grunnla League of Women Voters. IAWs idégrunnlag, samfunnssyn og symboler springer i stor grad ut av den liberale feminismen som oppstod i USA på 1800-tallet. I stemmerettskampen tilhørte organisasjonen den moderate suffragistbevegelsen som arbeidet for lovendringer gjennom reformistiske virkemidler som kontakt med ledende liberale politikere.
Prinsippene for IAW slår fast at alle uansett kjønn «er født frie og uavhengige» med «rett til individuelle rettigheter og frihet», at «kvinnesak er menneskerettigheter» og at «menneskerettigheter er universelle, udelelige og gjensidig avhengige».[1]
IAW representerer over 50 medlemsorganisasjoner med flere hundre tusen medlemmer på verdensbasis, og er åpen for alle kjønn. Blant medlemsorganisasjonene er Norsk Kvinnesaksforening, Dansk Kvindesamfund, Kvenréttindafélag Íslands, Fredrika Bremer-förbundet, Deutscher Frauenring og All India Women’s Conference. Som del av den liberale kvinnesaksbevegelsen var IAW klart provestlig under den kalde krigen.[2] Idag arbeider IAW blant annet for ratifisering og implementering av FNs kvinnekonvensjon (CEDAW) og dens tilleggsprotokoll, og fokuserer på menneskerettigheter, demokrati, fred, arbeid mot vold, og kvinne- og barnehelse. IAW begynte i 1946 å fokusere mer på kvinners stilling i utviklingsland, delvis for å demme opp for kommunismen.
I tråd med sitt menneskerettsorienterte grunnsyn forstår IAW minoritetsvern som en integrert del av kvinnesaken. Kvinnesaksbevegelsen anser antigenderpopulismen som en alvorlig trussel mot demokratiet og menneskerettighetene, og mener den eneste strategien som virker i møtet med reaksjonær antigenderpopulisme og som er forenlig med kvinnesaksbevegelsens ideer og etikk som progressiv, menneskerettsorientert bevegelse er å være tydelig om kvinnesaksbevegelsens mål om å arbeide for alle jenter og kvinner, også transkvinner, på grunnlag av menneskerettighetene. IAW-president Marion Böker sa at det for kvinnesaksbevegelsen er nødvendig å arbeide på grunnlag av menneskerettighetene, som er universelle og udelelige, forsvare demokratiske verdier og kjempe for en inkluderende kvinnebevegelse, og advarte mot antidemokratiske og høyreradikale krefter som prøver å sette kvinners rettigheter opp mot minoriteters menneskerettigheter, herunder ved å hisse til hat mot transpersoner.[3] IAW-bevegelsen deler dermed ståstedet til UN Women som advarte mot ekstreme antirettighetsbevegelser og uttalte at «kampen for LHBTIQ+-personers menneskerettigheter kan ikke adskilles fra kampen for kvinners rettigheter og likestilling. De som kjemper for kvinners og LHBTIQ+-personers menneskerettigheter deler målet om frie og rettferdige samfunn».[4] Under møtet i FNs kvinnekommisjon i 2021 arrangerte IAW og Kvenréttindafélag Íslands et forum om hvordan kvinnesaksbevegelsen kan styrke feministisk og skeiv solidaritet og motvirke transfiendtlige stemmer.[5]
IAW står i en liberal internasjonalistisk og menneskerettsorientert tradisjon. I IAWs tidsskrift International Women's News het det i 1946 at «støtte til FN og demokratiet må være i fremste rekke i vårt program».[6] IAW har historisk vært preget av en «ovenfra-og-ned-tilnærming, der eliten ses som de viktigste endringsagentene», samtidig som organisasjonen hevder å snakke for alle kvinner.[6] I tråd med dette vektlegger organisasjonen tett kontakt med regjeringer og internasjonale organisasjoner, og organisasjonens ledere har historisk hatt tette bånd til ledende – ofte liberale – politikere. IAW hadde fra 1926 tette bånd til Folkeforbundet og var den fjerde organisasjonen som i 1947 fikk generell konsultativ status i FNs økonomiske og sosiale råd, en status reservert for store ikke-statlige organisasjoner som deltar i alle saksfelt rådet arbeider med. Organisasjonen har vært sentral i utviklingen av FNs kvinne- og likestillingspolitikk. Den norske venstrepolitikeren Eva Kolstad var i flere tiår svært sentral i IAW, der hun var styremedlem, og ble også medlem av FNs kvinnekommisjon som følge av arbeidet i IAW. Organisasjonen har også deltagerstatus i Europarådet. IAW har representanter ved FN-hovedkvarteret i New York, FN-kontoret i Genève, FN-kontoret i Wien, UNESCO i Paris, FNs organisasjon for ernæring og landbruk i Roma, Europarådet i Strasbourg, Den arabiske liga i Kairo og Golfrådet i Riyadh, og er medlem av European Women's Lobby i Brussel. President og sjefsrepresentant til FN er Alison Brown. Arbeidsspråkene er engelsk og fransk.
IAW tok i 1904 gull (gull og hvitt) som farge, som var det eldste symbolet for kvinnesak og som hadde blitt hovedsymbolet for den liberale stemmerettsbevegelsen i USA på 1800-tallet. Gjennom IAW ble gull og hvitt utbredte symboler på den borgerlig-liberale kvinnesaksbevegelsens kamp for stemmerett internasjonalt.[7]