Hungersnød
From Wikipedia, the free encyclopedia
From Wikipedia, the free encyclopedia
Hungersnød er en katastrofe med utbredt underernæring og sultedød i samfunnet. Hungersnød har tidligere vært et allment fenomen, men på tross av moderne teknologi og økonomiske ressurser forekommer hungersnød stadig i mange deler av verden, først og fremst i den tredje verden.
Hungersnød kan deles inn i «naturlig hungersnød» og «menneskeskapt hungersnød». Naturlig hungersnød henger sammen med dårlige avlinger, insektplager, naturkatastrofer og lignende, mens den menneskeskapte hungersnød kan skyldes krig eller folkemord. I praksis kan det være vanskelig å skille mellom naturlig og menneskeskapt hungersnød, da økologiske katastrofer kan skyldes menneskelige handlinger.
Mange områder som tidligere var plaget av hungersnød, vernes nå mot dette etter en teknologisk og ikke minst sosial utvikling. Det første landet i Europa som utryddet hungersnød, var Nederland, som ikke har hatt hungersnød i fredstid siden begynnelsen av 1600-tallet som var startpunkt for landets store økonomiske framgang. Men i andre verdenskrigs kjølvann ble Nederland likevel utsatt for sultkatastrofen den siste krigsvinteren, med dagsrasjoner nede i 580 kalorier i februar 1945, på tross av svensk hjelpearbeid med forsendelser av mel til brød.[1]
Hungersnøden rundt år 536 kan ha gjort dette til det verste året noen gang å være menneske i.[2] I Norge var barkebrød et kjent fenomen, og landet ble utsatt både for både uår og blokade under Napoleonskrigen.[3] I 1812 kom våren sent og vinteren tidlig. Selv Østlandets beste jordbruksdistrikter opplevde det verste uåret i manns minne.[4]
Amartya Sen, vinner av minneprisen i økonomi, hevder at intet fungerende demokrati med en fri presse noensinne har lidd av hungersnød.[5]
Hungersnød rammer i dag land omkring Sahara i Afrika hardest, men utarming av jordbruket, sløsing med grunnvann, kriger, konflikter og økonomiske kriser gjør hungersnød til et verdensproblem med millioner av ofre.[7] Hungersnød forårsaker utbredt feilernæring og fattigdom; hungersnøden i Etiopia på 1980-tallet hadde en skremmende dødsstatistikk,[8] selv om asiatiske hungersnøder på 1900-tallet også har gitt stygge dødsstatistikker. Moderne afrikansk hungersnød karakteriseres av sykdom og feilernæring med høy barnedødelighet. Nødhjelp som vaksinering, forbedret medisinsk infrastruktur og utdeling av matrasjoner, har avhjulpet akutte problemer, mens de økonomiske konsekvensene ikke er overvunnet. Humanitære kriser skyldes også borgerkrig, flyktningestrømmer og voldsepisoder rundt statssammenbrudd som utløser sultkatastrofer.
Tross gjentatte uttalelser fra verdens ledere om å bekjempe hungersnød, forblir dette en kronisk trussel i store deler av Afrika og Asia. I juli 2005 Famine Early Warning Systems Network betegnet Niger med kriseområde, i tillegg til Tsjad, Etiopia, Sør-Sudan, Somalia og Zimbabwe. I januar 2006 advarte FNs Food and Agriculture Organization om at 11 millioner mennesker i Somalia, Kenya, Djibouti og Etiopia stod i fare for å sulte etter tørkeperioder og militære konflikter.[9] I 2006 var Afrikas mest alvorlige humanitære krisene i Sudans region Darfur.
Noen setter sin lit til at det grønne skiftet kan løse problemene fra 1970- og 1980-tallet. Den grønne revolusjonene begynte på 1900-tallet med hybrider fra høyproduktivt åkerland. Mellom 1950 og 1984 ble det globale jordbruket revolusjonert, og verdens kornproduksjon økte med 250 %.[10][11] Noen kritiserer prosessen og hevdet at disse nye produktive åkrene krever mer kjemisk gjødsel og pesticider, som kan skade miljøet. Men det representerte også en mulighet for utviklingsnasjoner som led av hungersnød. Disse produktive åkrene gjør det teknisk mulig å produsere mer mat for verdenssamfunnet. Tanken er at metoden kan gi bedre mattilgang. Andre påpeker etiske dilemmaer ved bruk av nyutviklet teknologi, i tillegg til kultur- og klasseforskjeller. Videre er det indikasjoner på at regional matproduksjon har tapt i flere områder, etter innføring av intensivt landbruk som fører til synkende grunnvann, overvanning og overforbruk av pesticider og andre landbrukskjemikalier.
Frances Moore Lappé, medstifter av Institute for Food and Development policy (Food First) hevdet i Diet for a Small Planet (1971) at vegetarisk kosthold kan fø en større befolkning med de samme ressursene, sammenlignet med et kosthold basert på både vegetabilske og animalske kilder.[12]
I undersøkelser av hvordan hungersnød kan unngås, har politiske økonomer observert at moderne hungersnød kan skyldes mislykket økonomisk politikk, politisk ønske om å utarme eller marginalisere visse deler av befolkningen, eller krigshandlinger. Amartya Sen mener at de liberale institusjoner som finnes i India, med frie valg og en fri presse, har spilt en viktig rolle i å forhindre hungersnød i landet siden uavhengigheten. Alex de Waal har utviklet denne teorien til å fokusere på den politiske kontrakten mellom styrende og styrte, politikere og folket, som et hinder for hungersnød. Slike politiske kontrakter er sjeldne i Afrika, der det er fare for at internasjonale hjelpeorganisasjoner underminerer slike kontrakter ved å frita afrikanske regjeringer for ansvaret for å forhindre sultkatastrofer.
