Et pesticid er betegnelsen på en gift, som er beregnet til å kontrollere organismer som oppfattes som skadelige, for eksempel planter, insekter, sopp, gnagere og andre. Begrepet brukes i stor grad om plantevernmidler, men omfatter også stoffene som brukes mot skadedyr i hjem. Pesticidene kan deles inn i ulike klasser basert på hvilke skadegjørere man ønsker å behandle mot, som insekticider mot insekter og fungicider mot sopp[1]. Kjemikalier brukt for andre formål, som vekstregulerende midler og feromoner, inkluderes også noen ganger innunder betegnelsen pesticider.[1]
Pesticiders giftighet angis ved det såkalte LD50.
Bruk av pesticider er beskrevet i Ebers-papyrusen, som daterer seg til 1500 f.Kr. I kinesiske skrifter fra 900 e.Kr nevnes bruk av arsenikk mot insekter i hagen[2]. I Plinius den eldres Naturalis Historia fra 74 e.Kr finnes flere anekdoter om midler som ble brukt mot ulike skadegjørere[2]. Fram til 1940-tallet har man i hovedsak brukt pesticider av uorganisk opphav, som kvikksølv, sulfat, eller arsenikk-forbindelser, eller fra planter som rotenon[3]. Fra 1930- til 50-tallet ble flere av de viktige organiske pesticidklassene utviklet[2]. Det var blant annet på denne tiden man begynte å bruke DDT[3]. Utviklingen av en rekke ulike pesticider har bidratt til den storstilte produktivitetsøkningen i jordbruket over de siste 100 årene[1].
Siden har en rekke av de tidligere brukte pesticidene kommet ut av bruk. DDT eksemplifiserer godt hvordan det kan være vanskelig å avveie fordeler mot ulemper når man bruker pesticider. DDT ble brukt i stor stil til å bekjempe malaria. I Italia lyktes man med å motvirke all malariaspredning mellom 1944 og 1949[1]. Når andre verdenskrig var over, omtalte Time magazine DDT som en av de viktigste suksessfaktorene for de allierte[4]. Man fant senere ut at DDT hadde den uheldige virkningen at den samlet seg i næringskjeden og skadelige effekter på fuglers reproduksjon[1].
DDT er forbudt i de fleste land. Dette henger til dels sammen med en folkelig bevegelse mot bruken av plantevernmidler. Den amerikanske forfatteren Rachel Carson skrev i 1962 Den tause våren. Boken sparket i gang en helt ny måte å tenke på pesticider, og sørget for at nettopp pesticider fikk en spesiell rolle i allmennheten[5].
De mest brukte plantevernmidlene i jordbruket i Norge i dag er glyfosatpreparater, dette er en type herbicid. Det omsettes omtrent 300 tonn glyfosat årlig i Norge[6]. Det er et mål for norske myndigheter å redusere mengden plantevernmidler som brukes, for å redusere risiko for helse- og miljøskader, og for å redusere avhengighet av plantevernmidler[7].
I Norge reguleres godkjenning og bruk av plantevernmidler i forskrift om plantevernmidler, og Mattilsynet er forvaltende myndighet[8]. Dersom nye plantevernmidler skal godkjennes for bruk i Norge, må man ha sprøyteforsøk fra sammenlignbare land eller foreta nye sprøyteforsøk i Norge[8]. Produsenten må skaffe til veie dokumentasjon på blant annet miljø- og helsemessige egenskaper[9]. Vurderingen av pesticidene skjer ved en felles prosess mellom de nordiske landene, mens Mattilsynet vedtar om kjemikalet kan brukes i Norge[10]. Mattilsynet har oppdaterte lister på nett over godkjente plantevernmidler[11]. For at et plantevernmiddel skal godkjennes må det «ha tilfredsstillende agronomisk virkning, ikke ha uakseptable skadevirkninger overfor mennesker, husdyr, dyre- og planteliv eller det biologiske mangfoldet og miljøet for øvrig»[6].
Plantevernmidler solgt i Norge skal ha viktig informasjon på etiketten, som skal være skrevet på norsk. Bruksbetingelser og forsiktighetsregler, og informasjon om sammensetning og registreringsnummer skal finnes, og det skal være faresymboler på etiketten[8]. Videre informasjon skal man kunne finne i sikkerhetsdatabladet[8]. Hvis man bruker plantevernmidlene som anbefalt, skal det være liten risiko for miljø- og helseskade[12].
Pesticider skal være merket på etiketten med en klassifisering av deres akutte giftighet:
- Tx – Meget giftig. Det skal spesiell tillatelse til å selge, kjøpe eller bruke disse midler. Tillatelse gis av miljømyndighetene.
- T – Giftig. Det skal registrering og tillatelse til å selge midlene. Midlene må kun anvendes ervervsmessig.
- Begge klasser er merket med dødningehode.
- Xn – Helseskadelig. Det er ingen generelle begrensninger av midlene i denne klasse.
- Xi – Lokalirriterende. Det anbefales bruk av hansker og maske ved anvendelse av disse midler.
- Brannfarlig. Midler med denne etikett må ikke utsettes for høye varmegrader.
- Ut over de nevnte faresymboler kan disse anmerkningene også forekomme:
- Etsende -Eksplosiv -Brannfarlig – Ytterst eller Meget Brannfarlig.
- Bimerke med påskriften, «Farlig for bier» eller «Meget farlig for bier, erstatningsplikt ved skader på bier».
Denne klassifiseringen gir ingen informasjon om det enkelte pesticidets langsiktige virkning på mennesker. Det finnes tallrike eksempler på f.eks. soppmiddel, som har lav, akutt giftighet, men som viser seg å være kreftframkallende og skape vedvarende endringer av arveanleggene (mutagent stoff).
Pesticider har toksiske virkningsmekanismer på levende organismer. Midlene er imidlertid ikke 100% selektive, og kan ha effekter også på mennesker[2]. Etiketten og sikkerhetsdatabladet formidler hvilke helseskader pesticidene kan forårsake, og hva slags verneutstyr som skal benyttes. Aktuelt verneutstyr kan være hansker, pustemaske med riktig filtertype, overtrekksdress osv.[8]. Pesticider kan komme inn i kroppen via hud, lunger og fordøyelsessystemet[2]. Det er viktig at den som bruker pesticider har tilstrekkelig kunnskap om bruk av verneutstyr og sikre arbeidsrutiner[8].
Giftigheten til pesticidene er avhengig av hvor mye man får i seg, og det finnes definerte grensenivåer for alle pesticider i bruk[13]. Den som produserer et pesticid må gjøre studier for å finne ut hvor mye av stoffet som skal til for å være skadelig. Det er vanlig å utføre forsøk for akutt giftighet og kronisk giftighet[8]. Akutt giftighet måles ved LD50 (Lethal Dose 50%), som er den mengden av et stoff som må gis til en gruppe med forsøksdyr for at 50% av dyrene skal dø av forgiftningen[13]. Denne verdien inneholder også en sikkerhetsmargin, for å ta hensyn til individuelle forskjeller og forskjeller mellom forsøksdyret og mennesket [13]. Basert på LD50-verdiene har WHO laget en inndeling av pesticider i ulike fareklasser, fra Ia, som er de giftigste stoffene, til IV som er lite giftige[2].
Det finnes en rekke studier som undersøker kroniske effekter av pesticider, og det finnes indikasjoner på endokrine effekter, samt effekter på utvikling, reproduksjon og kreftutvikling[2].
Pesticid kan påvirke miljøet. Over 98% av sprøytet insekticider og 95% av herbicider havner andre steder enn tilsiktet, inkludert nontarget arter (arter de ikke er beregnet på), luft, vann, bunnsedimenter og mat.[14] Pesticid forurenser land og vann når det slippes ut fra produksjonssteder og lagertanker, enten ved avrenning fra åker, når det kastes, når det sprøytes og når det sprøytes i vann for å drepe alger.[15] Særlig stor andel av forurensning kommer når man blander ut sprøytemidlene, og når man rengjør sprøyteinnretningen[16]. Det er bekreftet av Bioforsk at 3 av 4 vannprøver fra jordbruksområder i Norge inneholder rester av plantevernmidler[16].
Neonicotinoider kan skade, og i verste fall ødelegge, bienes navigasjonssystem og antas å bidra til bidøden. To av disse stoffene er tillatt også i Norge – mens det farligste, klotianidin, er forbudt.[17] Pesticider som nedbrytes langsomt kan akkumuleres i næringskjedene[18]. Mikroorganismer er vanligvis involvert i nedbrytningen[16]. Man kan beskrive nedbrytningshastigheten med halvveringstiden (DT50), men halveringstiden er avhengig av en rekke faktorer[16].
Mengden av pesticid som migrerer fra anvendelsesområdet er påvirket av de ulike kjemikalienes egenskaper: dets evne til å bindes til jord, dets damptrykk, dets vannløselighet, og dets evne til å motstå nedbrytning over tid.[19] Jordegenskaper som tekstur, evne til å ta opp vann og organisk innhold påvirker også mengden av pesticid som fraktes bort ved avrenning.[19] Blant de 12 opprinnelige Persistente Organiske Forurenserne (POPs – persistent organic pollutiors), var 9 pesticider[20]. Flere av de senere anerkjente POPs er også pesticider[20].
- Acaricid (midegift)
- Bactericid (bakteriegift)
- Fungicid (soppgift) - Mange av fungicidene brukes som forbyggende behandling, før man har fått smitte av soppsykdommer. De fleste fungicidene har lav akutt toksisitet for mennesker[1].
- Herbicid (ugressgift, plantevernmiddel) - Dette er stoffer som skader planter, og som kan virke på flere ulike måter. De brukes mot ugress. De kan utløse irritative dermatitter hos mennesker, og det har vært debattert om noen av herbicidene kan ha kreftfremkallende virkning[21].
- Insecticid (insektgift) - De insekticidene som brukes i dag er nevrotoksiske stoffer. Pga likheter mellom nervesystemene til insekter og pattedyr, er insekticidene relativt giftige for andre organismer enn bare for den ønskede skadegjører. Kjemikalieklassene organofosfater, pyretroider, carbamater og organokloriner er mye brukt som insekticider[1].
- Nematicid (rundormgift)
- Rodenticid (gnagergift, "rottegift")
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
