From Wikipedia, the free encyclopedia
Henrik VII (født Henry Tudor den 28. januar 1457, død 21. april 1509) var konge av England fra 22. august 1485 til sin død. Han tilhørte selv Huset Lancaster, og gjennom sitt ekteskap med Elizabeth av York, Huset Yorks fremste gjenlevende representant, forente han de to dynastiene i Huset Tudor og satte sluttstrek for rosekrigene.
| Henrik VII Konge av England | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 28. januar 1457 Pembroke Castle[1] | ||
| Død | 21. april 1509 Richmond Palace | ||
| Beskjeftigelse | Monark  | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Elizabeth av York | ||
| Partner(e) | unknown Breton lady (?) | ||
| Far | Edmund Tudor, 1. jarl av Richmond[2] | ||
| Mor | Margaret Beaufort[2] | ||
| Barn | Arthur, prins av Wales m.fl. | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket England Wales | ||
| Gravlagt | Westminster Abbey | ||
| Utmerkelser | Ridder av Det gyldne skinns orden | ||
| Annet navn | Henry Tudor | ||
| Regjeringstid | 22. august 1485–21. april 1509 | ||
| Signatur | |||
 | |||
| Våpenskjold | |||
.svg) | |||
Henrik VII er blant de mest betydelige konger i engelsk historie. I hans styreperiode ble den økonomiske politikken lagt radikalt om med langsiktige virkninger for landets utvikling som resultat. På 1400-tallet var England lite utviklet og var eksportør av ull mens ferdigvarer som tekstiler og ulike industrivarer ble importert fra Kontinentet, spesielt Holland, Flandern, Italia, og Frankrike.[3]
Henrik VII hadde selv sett velstanden som fulgte med tekstilindustrien da han som ung mann oppholdt seg i Burgund. Han innledet i 1485 en industrialiseringspolitikk med toll på eksport av rå ull til Kontinentet, og skattefrihet og tidsbegrensede monopoler til entreprenører som startet spinnerier og veverier i England. Håndverkere ble tiltrukket fra Italia og Holland. Eksporttollen økte råvarekostnadene for spinneriene på Kontinentet og hjalp dermed industrialiseringen i England.[4]
Denne politikken fikk senere navnet Tudorplanen og den ble videreført av etterfølgerne som et av verdens første forsøk med merkantilistisk politikk. Den førte til at blant andre Firenze ble utkonkurrert som tekstilsentrum og gikk inn i en økonomisk nedgangsperode. Også på andre områder førte Henrik en industrialiseringspolitikk som brakte økonomisk vekst og la grunnlaget for den senere industrielle revolusjon.[5] Rå ull fra Spania var et alternativ for tekstilindustrien på Kontinentet, og utover hele 1500-tallet bidro denne trusselen til å bringe England inn i et bittert motsetningsforhold til Spania, i allianse med Portugal.
Henry Tudor forsøkte sammen med sin fetter Henry Stafford, 2. hertug av Buckingham å styrte Rikard III i 1483. Henrys skip havnet i en storm og måtte vende tilbake til Bretagne, hvor han levde i eksil etter lancastrianernes nederlag, mens Buckinghams soldater ble svekket av samme storm og flyktet straks de så kongens styrker.
Han sikret seg så støtte fra sin onkel Jasper Tudor, 1. hertug av Bedford og foreldrene til Elizabeth Woodville, den avdøde Edvard IVs dronning, og steg i land i Wales med en hær. De marsjerte inn i England med støtte fra Jasper Tudor. Henry fant mange rekrutter i Wales, til tross for at området lenge hadde vært et støttepunkt for yorkistene. Dette skyldtes først og fremst at han nedstammet i direkte linje fra Rhys ap Gruffydd, en av de siste store walisiske fyrstene. Han fikk med seg omkring 5000 soldater på marsjen nordover.
I slaget ved Bosworth Field i 1485 vant han en avgjørende seier over Rikard III, ikke minst fordi flere av kongens viktigste allierte byttet side eller flyktet fra slagmarken. Slaget var det siste slag mellom de to dynastiene i rosekrigene.
Henrys krav på tronen var svakt og basert på utenomekteskapelige fødsler. Dette var ikke noe egentlig hinder, ettersom man også kunne få tronen gjennom nominasjon fra den forrige monarken, gjennom parlamentsvedtak, gjennom de facto innehav av makten eller som i Henry Tudors tilfelle, gjennom militær erobring. Han ble dermed kronet som Henrik VII.
Hans første bekymring som monark var å konsolidere makten. Det fantes ikke mange andre reelle tronkrevere etter de langvarige rosekrigene, men det var noen pretendenter som Perkin Warbeck, som hadde støtte fra adelsmenn som følte seg utelatt fra det gode selskap. Henriks viktigste virkemiddel i denne maktkampen var å splitte og underminere adelen.
Hans første handling som konge var å erklære seg selv som konge fra dagen før slaget ved Bosworth Field. Dermed var alle som kjempet mot ham, teknisk sett, skyldige i høyforræderi. Han benyttet ikke dette til å henrette alle motstandere. John de la Pole, jarl av Lincoln, var Rikard IIIs utnevnte arving, men han fikk leve. Dette fikk Henrik angre to år senere, da Lincoln gjorde opprør og forsøkte å plassere Lambert Simnel på tronen ved å hevde at han var Edward, jarl av Warwick, sønn av George Plantagenet, 1. hertug av Clarence. Dette ble raskt avslørt som uriktig, da den virkelige Edward, som riktignok var svært lik Simnel av utseende, satt fengslet i Tower of London. Lincoln falt i slaget ved Stoke, mens Simnel ble benådet og ansatt som tjener i det kongelige kjøkken.
Den virkelige Edward, jarl av Warwick, fikk også leve en del år til; først i 1499 ble det funnet et påskudd for å henrette ham. Hans eldre søster, Margaret Pole, som hadde det nest sterkeste kravet på tronen, arvet jarledømmet Salisbury etter sin far og levde fredelig til langt inn i neste konges regjeringstid.
En annen metode han brukte var å gifte seg med Elizabeth av York, som var arving etter Edvard IV. De giftet seg 18. januar 1486 i Westminster Abbey. Ved at han også opphevet Titulus Regius, loven som hadde definert alle barn av Edvard IV og Elizabeth Woodville som uektefødte, fikk han en dronning som hadde et meget sterkt krav på tronen fra Huset Yorks side.
Henrik og Elizabeth fikk følgende barn:
| Henrik VII av England – stamtavle i tre generasjoner | |||
|---|---|---|---|
| Henrik VII av England | Far: Edmund Tudor, 1. jarl av Richmond |
Farfar: Owen Tudor |
Farfars far: Maredudd ap Tudor |
| Farfars mor: Margaret ferch Dafydd | |||
| Farmor: Catherine av Valois |
Farmors far: Karl VI av Frankrike | ||
| Farmors mor: Isabeau de Bavière | |||
| Mor: Margaret Beaufort |
Morfar: John Beaufort, 1. hertug av Somerset |
Morfars far: John of Gaunt | |
| Morfars mor: Katherine Swynford | |||
| Mormor: Margaret Holland |
Mormors far: Thomas Holland, 2. jarl av Kent | ||
| Mormors mor: Alice Fitzalan | |||
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
