tysk kvinnesaksforkjemper og pasifist From Wikipedia, the free encyclopedia
Helene Stöcker (1869–1943) var en tysk kvinnesaksforkjemper, seksualreformator, pasifist og publisist. Stöcker var representant for den radikale, borgerlige kvinnebevegelse rundt 1900.
| Helene Stöcker | |||
|---|---|---|---|
 Foto 1903 eller tidligere. | |||
| Født | 13. nov. 1869[1][2][3][4] Elberfeld[5] Wuppertal[2] | ||
| Død | 24. feb. 1943[1][2][3][4] (73 år) New York[6][2] | ||
| Beskjeftigelse | Journalist, skribent, aktivist, filosof, redaktør, LHBT-aktivist, abortion rights activist, kvinnesaksforkjemper | ||
| Akademisk grad | Doktorgrad (1901) (deles ut av: Universitetet i Bern) | ||
| Utdannet ved | Humboldt-Universität zu Berlin (1896–)[7] Universitetet i Bern (1900–)[7] | ||
| Partner(e) | Bruno Springer (1905–1931) (avslutningsårsak: personens død)[8] | ||
| Nasjonalitet | Det tyske keiserrike Weimarrepublikken[2] Nazi-Tyskland | ||
| Medlem av | Det tyske fredsselskap (1892–) Deutscher Bund für Mutterschutz und Sexualreform (1905–) (co-founder) War Resisters' International (1921–) (co-founder) | ||
Hun definerte en ny etikk («Neue Ethik»), som innebar retten til selvbestemmelse i ekteskapet, i kjærligheten og over egen kropp. Ved siden av sitt engasjement for kvinnelig stemmerett, grunnla hun i 1905 Bund für Mutterschutz («Forbundet for mødrebeskyttelse») som arbeidet for interessene til ugifte mødre og deres barn. Dermed grep hun også fatt i temaer som få snakket om, for eksempel retten til svangerskapsavbrudd og den rettslige stilling til barn født utenfor ekteskap.
Fra første verdenskrig dreide hennes engasjement seg i retning av pasifismen. Hun sto sentralt i det tyske samfunnet mot slutten av 1920-årene, men emigrerte før nasjonalsosialistenes maktovertakelse som hun anså truende for seg. Hennes tankegods var blant det første som ble tatt i bruk på nytt av kvinnebevegelsen i 1970-årene.
Stöcker ble født 13. november 1869 i den daværende selvstendige byen Elberfeld, i dag en bydel i Wuppertal, Nordrhein-Westfalen. Hun var det eldste barnet til tekstilfabrikant Peter Heinrich Ludwig Stöcker og hustru Hulda (født Bergmann), og vokste opp i et strengt kalvinistisk hjem.[9] Hun gikk på høyere pikeskole (Töchterschule) fra 1879 til 1889.[10]
I 1892 reiste hun til Berlin og begynte på lærerskole for kvinner. Fra 1894 til 1896 gikk hun på et gymasialkurs under Helene Lange. Det var på dette tidspunkt ikke mulig for kvinner å gå på et ordinært gymnasium.[10]
Hun kom første gang i kontakt med pasifismen gjennom Bertha von Suttners roman Ned med våpnene og det senere tidsskriftet med samme navn, Die Waffen nieder! I 1893 utga hun sin første artikkel Die moderne Frau, der hun gikk inn for en økonomisk uavhengighet for kvinner som betingelse for deres frihet og et likeverdig forhold mellom kvinner og menn.[10][11]
Etter at kvinner ble tillatt å være gjester ved universitetsforelesningene, fulgte Stöcker forelesninger i Berlin, i litteraturhistorie, filosofi og nasjonaløkonomi. Hun grunnla samtidig en studentforening for kvinner. I årene 1897 til 1898 bisto hun filosofen Wilhelm Dilthey i arbeidet med en biografi over Friedrich Schleiermacher.[10]
Friedrich Nietzche var et forbilde for Stöcker og hun besøkte ham i 1897. Hun holdt foredrag i studenterforeningen over temaet Friedrich Nietzsche og kvinnene.[12] Diskusjonen om Nietzsches filosofi førte til at Stöcker utviklet en ny teori som hun kalte Den nye etikken (Neue Ethik).[10]
I sin første offentlige tale 18. mai 1898 krevde Stöcker fri tilgang for kvinner til undervisningsinstitusjoner og like statsborgerlige rettigheter for kvinner og menn. Samme år deltok hun i etableringen av Verband fortschrittlicher Frauenvereine.[10] Stöcker fikk ikke lov til å disputere i Berlin og holdt derfor sin doktordisputas i 1901 i Bern, over temaet Zur Kunstanschauung des XVIII. Jahrhunderts. Von Winckelmann bis Wackenroder (Om kunstkritikk i det attende århundret. Fra Winckelmann til Wackenroder.) Hun hadde til da studert i Berlin, Glasgow og Bern. Fra 1901 til 1905 arbeidet hun som dosent ved Lessing-Hochschule i Berlin.[10][13]
Den 1. januar 1902 dannet hun sammen med Minna Cauer, Lida Gustava Heymann og Anita Augspurg Deutscher Verband für Frauenstimmrecht (forbundet for kvinnelig stemmerett).[10] Sammen med representanter for arbeiderbevegelsens kvinnebevegelse som Lily Braun og Henriette Fürth, grunnla hun i 1905 Bund für Mutterschutz und Sexualreform (forbundet for mødrebeskyttelse og seksualreform). Forbundet hadde som formål å nedbygge fordommene mot ugifte mødre og deres barn, og å forbedre deres rettslige og sosiale situasjon. Hun ble dette året også kjent med advokat Bruno Springer, som ble hennes livsledsager til han døde i 1931.[10][13]
Hennes største engasjement før første verdenskrig dreide seg om seksualpolitikken. Den første utgaven av tidsskriftet Mutterschutz (mødrebeskyttelse) kom i 1905, som organ for Bund für Mutterschutz. Tidsskriftet ble utgitt til og med 1935, fra 1908 under navnet Neue Generation – Den nye generasjonen. Stöcker gikk her inn for sin nye etikk. Grunnlaget for denne var kvinnenes selvbestemmelsesrett over egen kropp og seksualitet. Den legitime basis for enhver seksuell forbindelse var ikke ekteskapet, men kjærligheten.[10] De to første mødrehjem til forbundet for mødrebeskyttelse åpnet i Frankfurt am Main i 1908. Etter forslag fra Stöcker diskuterte generalforsamlingen i Bund Deutscher Frauenvereine (BDF) spørsmålet om straffrihet for abort i Tyskland, men forslaget oppnådde ikke flertall. I 1910 deltok Stöcker på den internasjonale ny-malthusianerkongressen i Haag. Det ble det diskutert mulighetene for familieplanlegging. Hun talte i ett foredrag for kvinnens rett til å bruke prevensjonsmidler. Bund Deutscher Frauenvereine avslo opptakssøknaden til Stöckers forbund for mødrebeskyttelse, begrunnet i forbundets radikale mål om seksualreformer.[10]
I mellomkrigstiden var Stöcker på tross av motstanden, en meget kjent og feiret person i Tyskland. Da hun fylte 60 år i 1929 ble hun gratulert av de store avisene. Vossische Zeitung foreslo henne for Nobelprisen, og det ble utgitt et festskrift til hennes ære.[10][12]
Under første verdenskrig utviklet Stöcker seg til radikal pasifist. I 1915 deltok hun på kongressen i Haag og var der delegat i Kvinnenes Verdensforbund for varig fred. I hennes roman Liebe (Kjærlighet) fra 1922, kommer hennes moralsyn sterkt til uttrykk. I 1927 deltok hun under feiringen av tiårsjubileet for oktoberrevolusjonen og traff der kvinnesakskvinne og marxist Clara Zetkin.[10]
Etter nasjonalsosialistenes (nazistene) maktovertakelse i 1933 ble hun fratatt sin doktorgrad. Hennes bankkonti ble beslaglagt og alle hennes manuskripter ødelagt. Hun fant situasjonen så truende at hun i 1933 emigrerte til Sveits. Den 9. mars 1938 ble hun frakjent sitt tyske statsborgerskap. Samme år reiste hun til England, og deretter til Sverige. Etter at Tyskland hadde angrepet Danmark i 1940, reiste hun videre over Sovjetunionen og Japan, til hun i 1941 nådde USA. I USA tilbragte hun sine siste leveår, og døde syk og fattig, 23. februar 1943 i New York.[10][13][13]
Stöcker var en av de mest kjente borgerlige kvinnesaksforkjempere i Tyskland omkring 1900. Hennes skrifter om forholdet mellom kjønnene, var blant de første som kvinnebevegelsen tok opp på ny i 1970-årene. Hennes ufullendte selvbiografi er per 2021 ikke utgitt.[13]
Arbeitsgemeinschaft Orte der Demokratiegeschichte regner henne blant de 100 viktigste personer som i løpet av de siste 200 år, har bidratt til dannelsen av demokratiet i Tyskland.[14]
Det er en fryktelig erfaring: maktesløsheten til menneskeligheten, åndens avmakt, og den latterlige svakheten til all godhet.
Das ist eine furchtbare Erfahrung: die Machtlosigkeit der Menschlichkeit, die Ohnmacht des Geistes, die lächerliche Schwäche der Güte
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
