Heinrich Ernst Schirmer
tysk-norsk arkitekt From Wikipedia, the free encyclopedia
tysk-norsk arkitekt From Wikipedia, the free encyclopedia
Heinrich Ernst Schirmer (1814–1887) var en tyskfødt arkitekt som virket i Norge fra 1838 til 1883.
Schirmer studerte ved kunstakademiet i Dresden 1831–1834 og kunstakademiet i München 1834–1837.
Han var engasjert i en rekke prosjekter i Norge, som ved Det kongelige slott i Christiania, byggingen av en rekke kirker og monumentale bygg i byen, og ikke minst ved restaureringen av Nidarosdomen i Trondhjem. Mari Hvattum beskriver Schirmer som den kanskje viktigste arkitekt i Norge på 1800-tallet.[7]
Etter en studiereise til Italia i 1837 kom Schirmer, på oppfordring av professor I.C. Dahl, til Norge og ble ansatt som slottsarkitekt Linstows assistent i Christiania i 1838 og medvirket blant annet til innredning og utsmykning av Det kongelige slott.
Da Schirmer kom til Christiania var det fortsatt en relativt liten by som «manglet en Characteer af Offentlighed» ifølge Schirmer. Hans arkitektur hadde ambisjon om å rette opp denne mangelen, byen skulle omskapes fra en provinsby til en moderne hovedstad. For å oppnå dette ville han bruke kjente europeiske former og nye offentlige bygg skulle oppføres i en verdig og monumental stil. Han var blant annet glad i tårn som på Botsfengselet og Gaustad asyl. Schirmer var en del av «Intelligenskretsen» rundt Welhaven.[7]
Schirmer var uvanlig produktiv og medvirket til en rekke monumentale bygg i Christiania. Blant disse var det moderne Botsfengselet (1843–1851), hvor han fikk innført vannklosetter på alle cellene (Slottet fikk dette først i 1906)[8]. Schirmer medvirket også til Gaustad sykehus (1847–1855), St. Olavs kirke (som senere ble den katolske domkirken i Oslo, 1852–1856), Tangen kirke (1854) i Drammen, Vestre Aker kirke (1853–1855), Østre Aker kirke (1857–1860), Rikshospitalet (1874–1883), og hovedbygningen til Nasjonalgalleriet (sammen med sønnen Adolf Schirmer, 1879–1881).
Schirmer oppførte dessuten en rekke sveitservillaer, og bidro sterkt til å utbre sveitserstilen i Norge.
Schirmer gikk i kompaniskap med arkitekten Wilhelm von Hanno i årene 1853–1864, og sammen utførte de blant annet Norges første jernbanestasjoner langs Hovedbanen (1853–1854) og Kongsvingerbanen (ferdig i 1863). Trestasjonene deres fikk stor innflytelse på trearkitekturen i distriktene. De utførte også en rekke andre oppdrag, blant annet en serie militære bygninger på Akershus festning (1858–1870).
Schirmer og von Hanno leverte forslag til bygning for Stortinget ved konkurransen i 1857. Forslaget hadde tårn som andre av Schirmers bygg og ble dårlig mottatt. Bjørnstjerne Bjørnson var ikke nådig mot Schirmers «Tydske Stiil» og ønsket et bygg uten tårn. Den senere kong Carl 15 mente forslaget lignet for mye en kirke og kunne komme til å overskygge slottet.[7]
Schirmer og von Hanno tegnet Trefoldighetskirken i Oslo etter et forelegg av Alexis de Chateauneuf, ferdig 1858. Kirkegata 24, forretningsbygg for Den Norske Creditbank, og en hotellbygning i Dronningens gate 13 sto ferdig i 1860. Schirmer og von Hanno tegnet i tillegg Reitgjerdet sykehus for spedalske, senere Reitgjerdet asyl i Trondheim som sto ferdig året etter. De tegnet også vinterhave og havesalong til Rød herregård ved Halden. Samarbeidet brøt sammen i 1864 da von Hannos utkast vant arkitektkonkurransen om Grønland kirke. Etter dette fortsatte Schirmer på egen hånd med en rekke byggverk i Christiania og andre byer i Norge. Blant annet tegnet han Hamar domkirke.
Schirmers arkitekturbegavelse, kombinert med en usedvanlig arbeidskapasitet og evne til å finne rasjonelle løsninger, gav originale bidrag til arkitekturhistorien og vakte internasjonal oppmerksomhet.
Hans siste prosjekt var Ullevål sykehus, som ble oppført etter hans anvisninger etter hans død 1887.
Utdypende artikkel: Restaureringen av Nidarosdomen
Den 27-årige Schirmer ble i 1841 engasjert for å utrede reparasjoner og restaurering av Nidarosdomen, som på dette tidspunkt var i en elendig forfatning. Schirmers første planer ble skrinlagt av kostnadshensyn, men han utviste et sterkt engasjement for saken over de neste tiårene. I 1859 utgav han sammen med historikeren Peter Andreas Munch et plansjeverk over Nidarosdomen, noe som førte til fortgang i saken og til endelig oppstart av restaureringen under Schirmers ledelse 1869. Imidlertid møtte hans kunstneriske tilnærming til restaureringen sterk kritikk fra antikvarisk hold, og han ble allerede i 1871 erstattet som domkirkearkitekt av Christian Christie.
I 1883 var Schirmers oppdrag som arkitekt for den norske stat over. Han var da nærmere 70 år, hadde nedsatt syn og var uten muligheter til egen inntekt. Han søkte Stortinget om en mindre statspensjon, men dette ble avslått. Både regjeringen og flere enkeltpersoner forsøkte å påvirke Stortinget, men uten hell. Schirmer forlot derfor Norge og slo seg ned i Tyskland hvor han døde i Giessen noen år senere.
Schirmer var æresmedlem av Christiania Kunstforening. Han ble utnevt til ridder av St. Olavs Orden i 1860. Schirmers gate på Kalvskinnet i Trondheim ble oppkalt etter han i 1899.
Schirmer var gift to ganger, første gang i Christiania i 1843 med Sophie Ottilia Major (1821–1861), datter av Robert Gonsalvo Major og Benedicte Sophie Weidemann. De fikk sønnene Herman Major Schirmer og Adolf Schirmer. Han giftet seg andre gang i Tyskland i 1879 med Amalie Charlotte Louise Weber.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
.jpg)
