From Wikipedia, the free encyclopedia
Habsburgmonarkiet var et uoffisielt navn på områdene som ble styrt av den østerrikske grenen av Huset Habsburg (1278-1780) og det etterfølgende huset Habsburg-Lothringen (fra 1780) mellom 1526 og 1867/1918. Hovedstaden var stort sett Wien, bortsett fra perioden fra 1583 til 1611,[1] da hovedstaden var i Prag.
.png)
Monarkiet fra 1804 til 1867 blir vanligvis kalt Keiserdømmet Østerrike, og fra 1867 til 1918 Østerrike-Ungarn. I visse sammenhenger kan «Habsburgriket» vise til hele Habsburgfamiliens område som en gang ble styrt av Karl V av Det tysk-romerske rike, eller til Det spanske imperiet styrt av den spanske grenen av familien.
Habsburg-familien stammet fra Habsburg i dagens Sveits og kom etter 1278 til makten i Østerrike. Habsburgfamilien ble etter hvert en mektig slekt i Europa gjennom giftemål og den første kongressen i Wien (Tysk: Der Wiener Fürstentag, i 1515) med keiser Maximilian I. Ludvig II, konge av Böhmen, Ungarn og Kroatia, var adoptert av Maximilian, og da han døde i 1526 ble erkehertug Ferdinand av Østerrike den neste kongen i disse områdene.[1] Ferdinand var den yngre broren til keiser Karl V. Fra denne tiden vokste monarkiet og på det største dekket det halve Europa.
Navnene på området som (med noen unntak) til slutt ble Østerrike-Ungarn:
Den ungarske delen av riket ble kalt «Landene til den hellige Stefankronen» (tysk Länder der Heiligen Stephans Krone). Det bøhmiske (tsjekkiske) landområdet ble kalt «Landene til Wenzel-kronen» (tysk Länder der Wenzels-Krone).
Navn på noen av de mindre områdene:
Den samling landområder Habsburgerne styrte over var i hovedsak delt i tre: de østerrikske arvelandene, kongeriket Böhmen og kongeriket Ungarn. Arvelandene hadde blitt etablert siden 1200-tallet gjennom erobringer, giftemål og arv; kongerikene Ungarn og Böhmen ble opprettet på 1000-tallet og kom under Habsburgerne i 1526 ved arv.[2] Mens Ungarn var utenfor grensene for Det tysk-romerske rike, var Böhmen og arvelandene innenfor.[2] Etter freden i Utrecht i 1713, fikk Habsburgmonarkiet også kontroll over De spanske Nederlandene, Kongedømmet Napoli, Sardinia, og deler av hertugdømmet Milano. Ved Polen-Litauens første deling i 1772, fikk monarkiet kontroll over store deler av Galicja.[3] Innbyggerne i disse områdene hadde tre søyler å orientere seg etter for å se sin posisjon innen monarkiet: sentralstatlig, historisk og språklig/kulturelt.[4] Befolkningen var fordelt over en rekke religioner (katolisisme, protestantisme, jødedom og islam) og språk (tysk, ungarsk, polsk, rutensk, rumensk og sørslavisk).[3] |
Landområdene som ble styrt av Habsburg-familien endret seg mye gjennom århundrene, men kjernen besto av tre blokker:[2]
Gjennom historien var også andre landområder under de østerrikske habsburgernes styre (enkelte ble styrt av andre grener i Habsburg-dynastiet):
Grensene til enkelte av disse områdene varierte i de periodene som er gitt her og andre ble styrt av forskjellige grener (secundo-geniture) av Habsburgfamilien. Huset Habsburg hadde også tittelen keiser av Det tysk-romerske rike, fra 1438 til 1740, og fra 1745 til 1806.[2]
Utdypende artikler: Defenestrasjonene i Praha og Freden i Westfalen
Landområdene til huset Habsburg dannet i praksis ikke et enkelt land – hver provins ble styrt med sine egne særegne skikker. Habsburgerne hadde smykket seg med keisertittel siden 1400-tallet. En gren av Habsburgerne arvet i 1526 kronen i de to valgmonarkiene Ungarn og Böhmen. I 1618 forsøkte stenderforsamlingen i Böhmen (forsamlet i Praha) å ta makten, men ble presset tilbake i den konflikten som senere ble kjent som tredveårskrigen (1618–1648). Frem til midten av 1600-tallet var ikke en gang alle områdene styrt av samme person og yngre familiemedlemmer styrte ofte deler av Arvelandene som privat apanasje. Frem til midten av 1600-tallet var store deler av Ungarn besatt av Det osmanske rike. Under slaget ved Wien i 1683 ble osmanerne presset tilbake, med det ble også erobrede områder på Balkan enten lagt under Ungarn, eller direkte underlagt imperiet.[5]
Det ble gjort flere seriøse forsøk på sentralisering under Maria Teresia (1717–1780), og særlig sønnen hennes Josef II (1741–1790) på midten og slutten av 1700-tallet, men mange av disse planene ble skrinlagt etter stor motstand. Utvidelse av statens myndighet skjedde innenfor de enkelte statene i det sammensatte monarkiet, og ikke på riksnivået. I den vedvarende kampen mot Frankrike under revolusjonskrigene (1792–1799) og Napoleonskrigene (1801–1815) var Habsburgmonarkiet under Frans II av Det tysk-romerske rike (1768–1835) maktpolitisk og ideologisk hovedmotstander for Frankrike. Napoleonskrigene ledet også til at mange av reformene ble omgjort. Frans II avsa seg keisertittelen i 1804 for å la seg krone som Frans I, keiser av Østerrike, og i 1806 erklærte han Det tysk-romerske rike for oppløst.[5]
Sammen med Kongeriket Preussen ledet Østerrike Det tyske forbund fra 1815. Under keiser Franz og hans nærmeste medarbeider Klemens von Metternich var det eneveldige Østerrike selve symbolet på reaksjonen i Europa etter Wienerkongressen. Under revolusjonsåret 1848 ble flere opprør slått ned, fremst av de revolusjonen i Ungarn, og et større forsøk på sentralisering ble påbegynt i 1849. For første gang prøvde ministre å omforme monarkiet til en sentralisert byråkratisk stat, styrt fra Wien. Særlig Kongedømmet Ungarn sluttet å eksistere som en separat enhet, og ble delt inn i flere distrikter. Etter at Habsburgmonarkiet tapte kriger i 1859 (slaget ved Solferino) og 1866 (slaget ved Königgrätz), gikk man bort fra denne politikken. Etter flere år med eksperimentering kom man frem til Ausgleich (det østerriksk-ungarske kompromisset i 1867), med det ble det såkalte dobbelmonarkiet Østerrike-Ungarn opprettet. I dette systemet fikk Kongedømmet Ungarn suverenitet og et eget parlament. Kun en personalunion og et felles utenriks- og militærstyre knyttet det til resten av Habsburgområdene.[5]
Østerrike-Ungarn kollapset på grunn av forskjellige uløste etniske problemer som kom frem i lyset etter tapet i første verdenskrig. Ifølge professor Rolf Hobson var det ikke noe generelt ønske før første verdenskrig om å dele imperiet, den nasjonale rivaliseringen som følge av demokratiseringen var en kamp om ressurser innenfor imperiet - ikke en kamp for å bryte ut av det.[6] I fredsforhandlingene etter første verdenskrig (Saint-Germain-traktaten for Østerrike-Ungarn og Trianon-traktaten for Ungarn) ble store områder avstått til Romania og Italia. De nye republikkene Østerrike (de tysk-østerrikske landområdene og Arvelandene) og Ungarn (kjernen i det gamle kongedømmet) ble opprettet og resten av områdene til monarkiet ble delt mellom de nye statene Polen, Kongedømmet av serbere, kroater og slovenere (senere Jugoslavia) og Tsjekkoslovakia.
Habsburgmonarkiet må ikke forveksles med de forskjellige områdene som til forskjellige tider ble styrt av medlemmer av huset Habsburg. Den eldre spanske grenen av habsburgere styrte Spania og forskjellige andre områder fra 1516 til den døde ut i 1700. En yngre gren styrte Toscana mellom 1765 og 1801 og igjen fra 1814 til 1859. Mens de var i eksil fra Toscana styrte denne grenen Salzburg fra 1803 til 1805 og Würzburg fra 1805 til 1814. En annen gren regjerte i Vorlande fra 1803 til 1805 og Modena fra 1814 til 1859, mens keiserinne Marie Louise, den andre konen til Napoleon og datter av den østerrikske keiser Frans, styrte over hertugdømmet Parma mellom 1814 og 1847.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
