dalføre i Innlandet fylke i Norge From Wikipedia, the free encyclopedia
Gudbrandsdalen er et av de store dalførene på Østlandet, mellom Valdres i vest og Østerdalen i øst. Dalen strekker seg 220 km fra Lillehammer ved Mjøsa, 124 moh. og opp til Lesjaskogsvatnet, 612 moh. Gudbrandsdalslågen renner gjennom hele dalen. Distriktet omfatter hoveddalen og sidedaler med Lågens bielver.[1][2] Regnet etter Lågens nedbørsfelt er dalens vestligste punkt nær Dalsnibba omlag 6 km i luftlinje fra Geirangerfjorden. Naturressurser og sentral beliggenhet har dannet grunnlag for gammel og relativ tett bosetning med tradisjonsrik kultur.[3] Dialekten er østnorsk og grensen mellom dialekten sør og nord i dalen går gjennom Fron. Nord for Fron har dialektene et svært tradisjonelt preg blant annet er dativ bevart.[2] Dialektene nord i dalen har noen fellestrekk med vestnorsk.[4]
| Gudbrandsdalen | |||
|---|---|---|---|
 | |||
|
| |||
| Land |  Norge | ||
| Fylke | Innlandet | ||
| Status | Distrikt | ||
| Regionsenter | Lillehammer | ||
| Innbyggernavn | Gudbrandsdøl | ||
| Areal | 15 342,11 km² | ||
| Befolkning | 70 811 (2021) | ||
| Bef.tetthet | 4,62 innb./km² | ||
Hele Gudbrandsdalen ligger innenfor Innlandet fylkes grenser (tidligere Oppland fylke). Historisk har noen av de viktigste veiene mellom landsdelen gått gjennom dalen. Veien gjennom Østerdalen nord for Elverum var lettere å ferdes, men lange øde skogstrekninger gjorde den mer ugjestmild. I moderne tid er dalen vertskap for europavei 6 (blant annet med forgreningene riksvei 15 og europavei 136) og Dovrebanen (med forgreningen Raumabanen).[5] Dalen ligger sentralt i Sør-Norge og forbinder lavlandet ved Mjøsa med høyfjellet, Vestlandet og Trøndelag.[6]
Gudbrandsdalen har flere lange sidedaler særlig vest for hoveddalen med Ottadalen (100 km lang) som den dominerende.[6] Medregnet Ottadalen og Gausdal betraktet som ett distrikt består av tolv kommuner med til sammen 70 811 innbyggere (1. januar 2021) og et samlet areal på 15 342 km².[7] Lillehammer er befolkningstyngdepunktet i dalen.
Gudbrandsdal med lange armar
krøkjer seg kring jotunbarmar
sterkt i storkna famntak støypt
Navnet skriver seg trolig fra en Gudbrand i en mektig herseslekt på Hundorp. Hos Snorre Sturlason fortelles det om en Dale-Gudbrand som var motstander av Eirik Blodøks. Trolig har navnet Gudbrand vært vanlig i slekta på Hundorp og disse har trolig gitt navn til dalen. Hundorp var trolig det sentrale tingstedet i dalen og der finnes det gamle gravhauger.[9] Ifølge Snorre ble dalen også omtalt som «i Dalom» med henvisning til de mange dalene som hele distriktet består av.[10]
Gausdal har navn etter elven Gausa, der Vestre Gausdal i middelalderen ble kalt Jadradal etter elven Jøra. Fåberg eller Fagaberg er trolig et gammelt gårdsnavn. Øyer ble i middelalderen kalt Øye eller Øya som betyr flate ved vann. Tretten er et meget gammelt navn der sisteledet opprinnelig var -vin. Ringebu eller Hringabu har ukjent betydning. Fron betyr trolig frodig eller fruktbar jord. Kvam er dalsøkk omgitt av høydedrag. Sel betyr vann som renner stille. Lom er dativ av Loar og betyr slette ved vann. Da Skjåk lå under Lom ble det kalt Nordherad. Lesja har ukjent betydning.[11]
Gudbrandsdalen strekker seg fra Mjøsa til Dovrefjell som skiller Trøndelag fra Østlandet. Mot øst skilles Gudbrandsdalen fra nabodalene av Rondane og sør for Rondane lavere fjell og åser; lengst i nordvest skiller Jotunheimen Gudbrandsdalen og dens sidedaler fra Vestlandet; lavere fjell og åser skiller Gudbrandsdalen fra Valdres’ dalfører. Fjellene rundt Gudbrandsdalen er Norges høyeste og omfatter isbreer og vidder med villrein. Gudbrandsdalen ble i eldre tider omtalt i flertall (Dalir) på grunn av det omfattende nettet av sidedaler og tilknyttede fjellbygder.[13] Nord-Gudbrandsdalen omfatter Lesja, Dovre, Skjåk, Lom, Vågå og Sel; Sør-Gudbrandsdalen omfatter Nord-Fron, Sør-Fron, Ringebu, Øyer, Gausdal og Lillehammer.[2]
Bosettingene og gårdene er nede i dalene og langs dalsidene, samtidig brukte folket fjellet og viddene til beite, sanking av vinterfor og jakt. Bygdene i Gudbrandsdalen har et omfattende nettverk av setrer i skogen og i fjellet over dalene. I den sørlige delen av dalen er jorden og klima fruktbart.[14] På solsiden, oppe i lia i dalsiden, var den eldste og viktigste bebyggelsen, der var terrenget tørrere.[15] Gårdene og mye av åkerjorden ligger på sidemorener med næringsrike jordarter. De gode mulighetene for fjellbeite førte til en velutviklet seterdrift der ost var et viktig produkt. Mange av setrene i fjelldalene og på viddene har adkomst med bilvei.[2] Gudbrandsdalen har etter norske forhold store gårdsbruk. Blant annet har tørrlegging av Selsmyrene (rundt 1930) og av Lesjavatna (1800-tallet) gitt store åkerflater.[7] Gudbrandsdalen med sidedaler har et samlet areal på 15 342 km², hvorav det meste er fjell, skog, myrer og innsjøer.[7]
Gudbrandsdalen har særlig på vestsiden mange og til dels store sidedaler: Gausdal strekker seg knapt 50 km fra Fåberg til Svatsum, Ottadalen er 100 km lang mellom Otta og Pollfoss. Kvikne-Skåbu er mindre fjelldal på rundt 30 km lengde vest for Vinstra og Heidal er en skogkledd knapt 40 km lang dal.[7]
Hoveddalføret og de store sidedaler er i hovedsak en U-daler, mens flere sidedaler som Visdalen er V-daler. Espedal, Vestre Gausdal og Saksumdal går nesten parallelt med hoveddalføret.[16] Landskapet er preget av erosjon av elver og isbreer der isbreer trolig har viktigst. Dalbunnene er ofte vide og dels flate, mens liene er bratte. Dalformene og det omkringliggende fjellet er preget berggrunnen. Nord for Ottadalen er dominert av gneis og har topper opp til 1900 meter og vidder på rundt 1000 meter mellom dalene. Nord i dalen vokser furuskog på tykke sandlag avsatt i en bredemmet innsjø mot slutten av siste istid. De høyeste fjellene er Jotunheimen i vest og i Rondane øst for hoveddalen med topper over 2000 meter. Rondane er for en stor del hard sandstein (lys sparagmitt), mens Jotunheimen er preget av eruptive bergarter. Mellom Sel og Dovre har Lågen skåret dypt juv i berget.[2]
På Østlandet har vassdragene samme preg som dalene: Det er lange, relativt rette strekninger som veksler mellom stryk/fosser og innsjøer/stilleflytende vann. Alle de vesentlige elvene på Østlandet samles i Lågen/Glomma (som flyter sammen ved Nes på Romerike) og i Drammenselva. Vannskillet i sør går mellom Mjøsa og Randsfjorden; lengre nord vannskillet ved Langsua, Bitihorn og Eidsbugarden slik at Bygdin og Vinstre drenerer til Lågen. Nord for Bygdin går vannskillet gjennom Jotunheimen (med blant annet Høgvagltindane og Storebjørn), Sognefjellet, Strynefjellet, Dalsnibba og gjennom Tafjordfjella/Reinheimen langs grense mot Fjord og Rauma kommuner. Glommavassdraget med Lågen og sideelver er landets største nedbørsfelt.[17][18].[19][20]
De relativt bratte elvene på Vestlandet har flere steder gravd seg innover i terrenget og forskjøvet vannskillet østover. En del sideelver har på denne måten byttet side ved såkalt elvekapring og dalene danner agnordaler med en unaturlig vinkel på hoveddalføret. Dette er synlig blant annet i Raumas og Auras øvre løp der nedbørsfelt har blitt overtatt fra Gudbrandsdalslågen som har fått tilsvarende mindre vannføring.[21] Gudbrandsdalslågen og Rauma har begge utspring fra Lesjaskogsvatnet 600 meter over havet, mens Rauma løper 65 km til utløp i havet har Gudbrandsdalslågen/Glomma omkring 500 km til havet.[22] Regnet etter Lågens nedbørsfelt er dalens vestligste punkt nær Dalsnibba omlag 6 km i luftlinje fra Geirangerfjorden.[3]
På 1600-tallet ble bergverk vanlig i Norge, tidligere hadde jern for det meste blitt utvunnet av myrer som myrmalm. I Sel ble det i 1624 etablert et kobberverk ved Ula. Kobberverket i Svatsum ble drevet fra 1650 til 1687. Lesja jernverk kom i gang i 1659 og var det viktigste bergverket i dalen på den tiden. I Vågå har det fra gammelt blitt brutt kvernstein og brynestein, og kleberstein fra nord i dalen har fra førhistorisk blitt brukt til blant annet gryter og i nyere tid også til kakkelovner.[23] Fra 1846 til 1857 pågikk, i regi av et britisk selskap, utvinning av nikkel i Espedalen og på det meste bodde over 500 personer ved verket der dannet seg en landsby. Det var smelteovn ved verket og i skogene rundt pågikk kullbrenning og frakt av kull til smelteovnen. Malmen i Espedalen viste seg å være av dårlige kvalitet og driften ulønnsom blant annet på grunn av transportkostnadene.[24]
Nordlige Gudbrandsdalen og Ottadalen er blant de mest nedbørsfattige i Norge og hele dalen har et kontinentalt klima. De øvre delene ligger i regnskyggen av de høyeste fjellene i Sør-Norge og i Ottadalen har til dels under 300 mm nedbør årlig. Om sommeren kan det i lange perioder være så tørt at åkerbruk ikke er mulig uten kunstig vanning. Gårdbrukerne utviklet tidlig ordninger for å føre vann lange veier via grøfter og trerenner til åkrene.[25][26] Skjåk har minst nedbør i Norge med årsgjennomsnitt på 278 mm.[27]
Mest klarvær og varme er det sør i dalen, omkring Lillehammer. I januar ligger middeltemperaturen på -9 til -10°C med relativt små forskjeller. I juli ligger Lillehammer og Vinstra på vel 15°C i middeltemperatur, mens Lesja og Elveseter ligger et 2-3 grader lavere. Gjennomsnittlig maksimumstemperatur i juli er nær 5°C høyere på Vinstra enn på Elveseter.[28] Beliggenheten mellom fjell gir god sommervarme, men lite nedbør.[2] Lillehammer får vel 600 millimeter nedbør årlig, mot 370 mm på Dombås og Vinstra hvor det normalt er svært lite nedbør ettervinter og vår. Tordenvær er vanligst sør i dalen og stort sett juni-august. Flommer i Lågen kan skyldes nedbør i fjellet og særlig flommer i juni-juli skyldes ofte snøsmelting i høyfjellet.[29] Vårflommen er som regel to uker senere i Gudbrandsdalen enn i Østerdalen.[3]
I regnskyggen nord i dalen er det relativt stor fordampning slik at jordsmonnet tildels er saltbittert. I de tørreste områdene i Lom, Vågå, Sel og Dovre er det gjort spesielle funn av sjeldne lavarter som vokser på tørr, saltbitter jord og noen av disse finnes ikke andre steder i Skandinavia. I store deler av Norge danner fjellbjørken skoggrensen, mens i Gudbrandsdalens kontintentale klima er bjørkebeltet smalt eller mangler helt. Nord i dalen er det furu som markerer skoggrensen.[30] Varmekjære løvtrær finnes det lite av i Gudbrandsdalen. Sommereik og ask vokser nord til Ringsaker. Lind vokser nord til Ringebu, hassel finnes opp til Sør-Fron og alm nord til Sandbu. Hengebjørk trives i de tørre og varme sørvendte bakkene i dalen.[31] Bergmynte og bakkemynte er eksempel på varmekjære arter som tåler vinterkulde og tørke og finnes nord til Lom.[32] Malurt vokser på tørre flater i Vågå.[33] Den svært giftige selsnepen har fått navn av Selsmyrene (mellom Nord-Sel og Selsverket) der den tidligere vokste i store mengder.[34]
Liene med stor skog har tilhold av elg og hjort, mens de omkringliggende fjellviddene har reinsdyr særlig i Rondane, ved Snøhetta og omkring Ottadalen.[35] Fokstumyra naturreservat ble fredet i 1923 og det anslås at rundt 60 fuglearter hekker der. På Dovrefjell ble det satt ut moskus etter andre verdenskrig. Hjort og rådyr har innvandret i nyere tid (1900-tallet).[36]
Gudbrandsdalen omfatter 12 kommuner:
| Nummer[37] | Kart | Navn | Adm.senter | Folketall[38] | Areal[39] | Målform[40] |
|---|---|---|---|---|---|---|
| 3405 |  |
 Lillehammer |
Lillehammer | 28 768 | 477,44 | Bokmål |
| 3431 |  |
 Dovre |
Dovre | 2 503 | 1 363,84 | Nøytral |
| 3432 |  |
 Lesja |
Lesja | 1 983 | 2 259,00 | Nøytral |
| 3433 |  |
 Skjåk |
Bismo | 2 141 | 2 075,53 | Nynorsk |
| 3434 |  |
 Lom |
Fossbergom | 2 212 | 1 968,58 | Nynorsk |
| 3435 |  |
 Vågå |
Vågåmo | 3 531 | 1 330,25 | Nynorsk |
| 3436 |  |
 Nord-Fron |
Vinstra | 5 586 | 1 141,28 | Nynorsk |
| 3437 |  |
 Sel |
Otta | 5 756 | 904,71 | Nøytral |
| 3438 |  |
 Sør-Fron |
Hundorp | 3 119 | 742,38 | Nøytral |
| 3439 |  |
 Ringebu |
Vålebru | 4 413 | 1 247,54 | Nøytral |
| 3440 |  |
 Øyer |
Tingberg | 5 124 | 639,93 | Nøytral |
| 3441 |  |
 Gausdal |
Segalstad bru | 6 177 | 1 191,63 | Nøytral |
I 1838 ble Gudbrandsdalen inndelt i kommunene Lillehammer, Fåberg, Gausdal, Øyer, Ringebu, Fron, Vågå, Lom og Lesja (Kilde: Brøgger, Waldemar: Norge. Geografisk leksikon. Cappelen, 1963). I 1852 ble Fron delt i Sør-Fron og Nord-Fron (slått sammen igjen i 1966, delt på nytt i 1977). I 1863 ble Dovre skilt ut fra Lesja som eget herred. I 1864 ble Skjåk skilt ut fra Lom som eget herred. I 1879 ble Gausdal delt i Østre og Vestre Gausdal (slått sammen igjen i 1962). I 1890 ble Sollia skilt ut fra Ringebu som eget herred og overført til Hedmark fylke (innlemmet i Stor-Elvdal kommune i 1965). I 1907 ble Sel og Heidal herreder utskilt fra Vågå (Sel og Heidal slått sammen i 1965). Lillehammer og Fåberg ble slått sammen i 1964.
Tidligere fogderier:
Prostier: Begge ligger under Hamar bispedømme i Den norske kirke.
Gudbrandsdalen tilhører Innlandet politidistrikt og Vestre Innlandet tingrett.
Kommunene i Gudbrandsdalen betjenes av rettstedene Lillehammer og Vågåmo i Vestre Innlandet tingrett.
Det er per 1. oktober 2021 tre byer i Gudbrandsdalen: Lillehammer i sør ved Lågens utløp i Mjøsa, Vinstra ved Vinstraelvas utløp, og Otta i nord ved Ottaelvas utløp i Lågen. Tettsteder i Gudbrandsdalen, rangert etter innbyggertall 1. januar 2020 (kommune i parentes):
Lillehammer fikk bystatus som kjøpstad i 1842. Otta fikk bystatus gjennom kommunestyrevedtak i 2000, Vinstra i 2013.
Den første folketellingen var i 1665 og før den tid er tallene usikre. I 1528 var det 389 gårder i Gudbrandsdalen (med 510 familier) og i 1578 430 gårder med 595 familier, i tillegg var det en del husmenn. Dette anslås å representere et folketall på rundt 6000 i tiden etter reformasjonen, før Svartedauden var folketallet trolig noe høyere. Midt på 1800-tallet gikk folketallet i dalen sterkt ned på grunn av utvandring til Nord-Amerika og i noen bygder tok det nær 100 år før folketallet hadde nådd høydepunktet fra 1800-tallet.[41] Rundt år 1000 var bosetningsmønsteret og bygdene i dalen etablert slik det er kjent i moderne tid.[42] Anslagsvis halvparten eller opp mot ¾ av befolkning døde under Svartedauden i 1349-1350. Noen av sidedalene som Venabygd og Skåbu ble trolig lagt helt øde og var uten befolkning 100-200 år etter. Svartedauden førte til sterk sosial utjevning blant annet fordi det var mangel på folk til å drive gårdene slik at jordleien falt. Mangel på prester og redusert folketall førte til at kirkene forfalt. I første del av 1600-tallet var folketallet på samme nivå som før 1350.[43]
Fra 1800 var det en sterk folkevekst i dalen, nær en dobling til 1865, overbefolkningen ledet til fattigdom for en voksende underklasse. Det pågikk en viss utvandring til Trøndelag, Vestlandet og særlig til Nord-Norge fra rundt 1830. I 1832 reiste Jehans Nordby (også kalt Johannes Pederson Nordbu) med familie fra Venabygd som de første fra dalen til Amerika. Nordby kom i 1841 til Texas som den først nordmann. På slutten av 1800-tallet ble det omfattende utvandring med rundt 33.000 personer i årene 1866-1900, slik at folketallet falt med 15 til 20 % tross høy fødselstall. Oppland hadde størst utvandring blant fylkene i Norge og innenfor Oppland hadde Gudbrandsdalen særlig stor utvandring. Noen kommuner nådde folketallet fra 1865 først etter andre verdenskrig. I 1970 lå bygdene i Lesja, Lom og Skjåk fortsatt under folketallet i 1865. Mange marginale gårder og boplasser ble nedlagt samtidig med fallet i folketallet.[44][45][46][47] I årene 1910-1914 var det en god del utvandring. I tilknytning særlig til jernbanen vokste det opp bygdesenter på 1900-tallet, der Otta og Vålebru (Ringebu sentrum) var de største rundt 1960, senere har det vært tydelig vekst også på Tretten, Vinstra og Dombås.[48] I årene 1900-1910 utvandret 1,6 % årlig fra Nord-Gudbrandsdalen (bare Lister fogderi var høyere med over 2 %), med Lom, Skjåk og Nord-Fron nær 2 % årlig. Fra 1866 til 1915 hadde Oppland en utvandring på 1,3 % årlig, noe som til sammen utgjorde 73.000 personer.[49]
I 1800 var det flere husmenn enn bønder i dalen og andelen husmenn vokste utover 1800-tallet. Noen husmenn var jordløse og hadde bare en boplass.[50] Lillehammer ble anlagt ved vedtak i Stortinget i 1827, det bodde da 50 personer på stedet. I 1850 hadde Lillehammer 1000 innbyggere og etter 1890 passerte byen 2000. Anlegg av jernbane Hamar-Lillehammer og videre til Otta stimulerte byveksten. Mens det samlede folketallet gikk ned fra 1850 til 1900-1910, gikk folketallet vesentlig opp i Lillehammer og Fåberg slik at nedgangen i folketallet i mange bygder på den tiden var særlig merkbar.[51]
| År (telling) | Antall personer |
|---|---|
| 1665 | 13 100 |
| 1769 | 24 891 |
| 1801 | 28 549 |
| 1845 | 41 791 |
| 1865 | 52 604 |
| 1900 | 44 341 |
| 1930 | 52 327 |
| 1950 | 63 688 |
| 1959 | 59 327 |
| 1970 | 67 000 |
| 2023[lower-alpha 1] | 70 985 |
Etter andre verdenskrig har bosetningsmønsteret endret seg. I 1950 var rundt halvparten av innbyggerne sysselsatt i jordbruket. Senere har grender og bygder i utkanten blitt tynnet ut mens det bosetning har blitt konsentrert rundt byer og bygdesenter med industri, skoler og tjenesteyting. Jordbruket står for stadig mindre del av sysselsettingen.[41]
Viktige veier og jernbane går gjennom Gudbrandsdalen. Hovedveien sør-nord 
går i dalbunnen fra Lillehammer til Dombås, der den tar av over fjellet mot Oppdal. E6 går hovedsakelig på østsiden (solsiden) av Lågen.[54] I 2016 ble E6 mellom Hundorp og Kvam flyttet til vestsiden, utenom tettstedene Hundorp, Kvam og Vinstra på østsiden.[55] E6 har forgreninger til alle sidedaler og til dels over fjellet til Vestlandet og til Østerdalen. Ved Otta tar 
av og går gjennom Ottadalen over Strynefjell til Nordfjord og Geiranger.[2] Ved Dombås tar 
av fra E6 og går gjennom Lesja-bygdene til fylkesgrensen ved Bjorli.
Dovrebanen går i dalbunnen til Dombås der hovedlinjen går over fjellet nordover, mens Raumabanen går over Lesja mot Åndalsnes.
Langs Dovrebanen stopper passasjertogene på Dombås, Otta, Kvam, Vinstra, Ringebu, Hunderfossen og Lillehammer. Lillehammer stasjon er endestasjonen for de fleste togene på R10-linjen på Østlandet.
I eldre tid gikk ferden fra Oslo over Eidsvoll eller Minnesund og videre med båt eller over land langs Mjøsa. I middelalderen var det faste stasjoner på Steig i Fron, Hov i Sel, Tofte i Dovre og Hjerkinn. Gjennom hoveddalen gikk veien på solsiden, oppe i lia i dalsiden, der var den eldste og viktigste bebyggelsen. Langs Lågen er lendet tildels bratt og var ufremkommelig med tidligere tiders hjelpemidler. Til Nidaros reiste pilgrimer for å oppsøke Hellig Olavs skrin.[15]
På 1850 ble hovedveien vesentlig utbedret av ingeniører og etter nye prinsipper. Man forsøkte å unngå de bratte kneikene og la heller veien i en sving, noe som førte til mer anlegg av skjæringer i skrånende terreng. Blant annet mellom Lillehammer og Losna ble veien utbedret. Ved Elstad ble det anlagt helt ny vei langs Lågen. I 1860-årene ble veien Dombås-Veblungsnes utbedret. Stortinget vedtok i 1890 at det skulle anlegges jernbane fra Lillehammer til Otta og i 1896 ble strekningen åpnet noe som førte til en grunnleggende endring i transporten for folk i dalen. I 1841 kom det første dampskipet på Mjøsa, «Jernbarden», i drift, i årene etter kom flere skip inkludert «Skibladner» i 1856. På Losna gikk noen få år på 1840-tallet den lille dampbåten «Dale-Gudbrand» til Elstad, avstanden var trolig for liten at det svarte seg å laste om til båt. Mellom Lesja eller Skjåk og Christiania tok det midt på 1800-tallet omkring en uke til Christiania (hest til Lillehammer, båt på Mjøsa og tog til Christiania). Passasjerfrakt med hest gikk raskere enn godstransport, men farten var sjelden over 10 km i timen i gjennomsnitt. Hovedbanen, jernbane fra Christiania til Mjøsa ved Eidsvoll, åpnet i 1854 og stimulerte dampskipstrafikken på Mjøsa.[56]
I 1880 kom Hedemarksbanen (Eidsvoll-Hamar) og på 1890-tallet ble jernbanen raskt forlenget til Lillehammer, Tretten og Otta; Dovrebanen kom i drift i 1921 og Raumabanen (som betjener Dombås-Lesja i Gudbrandsdalen, og Bjorli-Åndalsnes vest for vannskillet) i 1923. Med jernbanen kunne man reise til Christiania på en dag og uavhengige av vær og vind på Mjøsa. Mot slutten av 1800-tallet var veiene i de store sidedalene kjørbare med hest og kjerre.[57] Christiania og Trondheim ble forbundet med jernbane via Østerdalen og Røros i 1877.[58]
Simen Iversen begynte med utgangspunkt på Lillehammer skyssekjøring med hest og vogn i Gudbrandsdalen nordover til Veblungsnes og Støren i 1870. Da jernbane ble anlagt til Otta i 1896 etablerte Iversen seg der og trafikkerte strekningene over Strynefjellet og over Geirangervegen. Iversen hadde 80-100 hester i arbeid og det tok 2-3 dager å tilbakelegge disse strekningene som alle var over 160 km.[59] Iversen betjente også Gausdal. I Gausdal ble det etablert bilselskap i 1917 og i Ottadalen i 1920, og det ble etablert mindre selskaper i de mindre bygdene. Den første tiden ble bilene brukt stort i sommerhalvåret blant annet på grunn vansker med å brøyte veiene tilstrekkelig og for eksempel veien mellom Lesja og Åndalsnes var ikke i bruk om vinteren før i 1937. Gausdal og Ottadalen ble vinterbrøytet for bilkjøring fra slutten av 1920-tallet.[60]
Gudbrandsdalen ble trolig befolket samtidig med flatbygdene lenger sør på Østlandet, basert på gårdsnavn og arkeologiske funn, rundt 2000 år fvt. Det er gjort få arkeologisk funn fra før vår tidsregning, mens fra merovingertid og vikingtid er det rike funn som tyder på et allsidig samfunnsliv i dalen. Som ferdselsåre mellom landsdelene har dalen trolig hatt mye kontakt med omverdenen. Bygdesamfunnet og bondekulturen utviklet et visst aristokratisk preg med store gårder og bondeslekter med røtter i middelalderen.[6][61] Disse knyttes blant annet til kjente gamle gårder som Tofte, Sandbu og Bjølstad. Byggekunst og annen tradisjonell er bevart på Maihaugen på Lillehammer. I Lom, Vågå og Ringebu står gamle stavkirker på sine opprinnelige steder.[2]
I Gudbrandsdalen er det kjent omkring 50 gårder med opprinnelig sisteledd «-vin» som er svært gamle navn som kan være fra før vår tidsregning. Gårdsnavn på «-heim» er trolig litt nyere. Navn som slutter på «-set», for eksempel Langset, skriver seg trolig fra år 600-800.[62] Harald Hårfagre reiste gjennom dalen da han med makt søkte å utvide sitt rike. Flere historiske hendelser i middelalderen i Gudbrandsdalen er kjent fra sagaene.[63]
Magnus Lagabøters landslov ga felles lover for hele landet. I 1170 ble Gudbrandsdalen med sidedaler ett lagdømme. Gudbrandsdalen ble delt i to sysler, sørlige og nordlige, med grense mellom Kvam og Sødorp.[64]
På 1700-tallet kom akantusdekor til Gudbrandsdalen som der ble et særpreget innslag i bygdekunsten.[65] Jakob Klukstad var en av de fremtredende treskjærere og rosemalere i denne tradisjonen, blant annet med altertavlen i Lesja kirke, Eistein Kjørn med altertavlen i Sel kirke og Kristen Listad som virket i Fron.[66]
Storofsen i 1789 er den største naturkatastrofen i historisk tid. Langvarig regn førte til flom og mange jordskred. Bygdene Vågå og Fron fikk størst skader. Flere gårder ble helt ødelagt eller måtte oppgis, blant annet Jøronstad i Sel ble helt utslettet (kjent som Jørundgard hos Sigrid Undset). I Heidal demmet to ras opp elven og da elven brøt gjennom tok den blant annet med seg alle broer. Skadene medvirket til utvandring til Målselv og Bardu. Ved Mjøsa ble lavtliggende gressmarker vasket bort og det ble lettere å ta seg frem med båt mellom Vingnes og Lillehammer, der det ble fergetrafikk og Lillehammer vokste opp som by. Sør for Ringebu stasjon er flomhøyden i 1789 avmerket 3,7 meter over Dovrebanens skinnegang. Storflaumen i 1860 er avmerket i fjellveggen nord for Vingnes, 2,7 over veibanen.[67]
Gudbrandsdalen var historisk et fylke i landsdelen Opplandene og tilhørte Eidsivatingets rettskrets. Dalen og sidedaler ble i 1938 rammet av Storflåmen.
De første engelske turistene kom til Norge tidlig på 1800-tallet og mange av dem reiste gjennom Gudbrandsdalen. Disse reisene skapte en egen litteratur som skildrer opplevelsene i et fjernt land. I 1862 foretok Henrik Ibsen en reise gjennom Gudbrandsdalen og videre til Vestlandet; han var arbeidsledig og hadde fått et reisestipend. Ibsen var en kompetent tegner og laget blant annet tegning av Elstad i Ringebu der han overnattet. Fotturen gjennom Gudbrandsdalen, med naturinntrykk og kulturelle impulser, fikk stor betydning for Ibsen som dikter og dramatiker slik det kommer til syne blant annet i hovedverkene Peer Gynt og Brand. Tre i Norge ved to av dem (1882) er en klassisk og humoristisk beskrivelse av engelske turisters utfordringer på tur i Norge.[68] Jens Andreas Friis ga i 1876 ut Tilfjelds i Feriene beskriver friluftsliv, jakt og fiske særlig på fjellplatået i øst mellom Gudbrandsdalen og Østerdalen.[69]
Under det tyske angrepet på Norge i 1940 var det harde kamper i Gudbrandsdalen som var den viktigste fluktruten for kongen og regjeringen. Kongen og regjeringen oppholdt seg blant annet på Otta og Lesja mens kampene pågikk i Trøndelag og på det sentrale Østlandet. I forbindelse med slaget ved Dombås sto de i fare for å bli innsperret ved Otta.[70][71]
Det var tidligere en betydelig kornproduksjon i dalen og dette ble blant annet solgt til Østerdalen, Folldal og Røros. Særlig Fron og Lom hadde gode kornavlinger. Handelen med korn tok seg markert opp på 1800-tallet og det ble betydelig transport av korn over Venabygdsfjellet om vinteren. Korntrafikken omfattet de fleste bygdene i dalen og Ringebu sørget for å sette opp en fjellstue med stall. Amtet betalte for merking av vinterveien med 4 alen høye stokker. Rundt 1870 kom det billig korn fra oversjøiske produsenter og Østerdalen fikk jernbane slik at kornet fra Gudbrandsdalen ble utkonkurrert. Dette skapte økonomiske problemer for jordbruket i Gudbrandsdalen og fremskyndet omlegging til husdyrhold: Smør, ost og kjøtt ble da handelsvarer og gudbrandsdalsosten ble til.[72] På 1600-tallet ble det vanligere å hugge skog for å selge tømmer ut av distriktet. Fløting ble samtidig den vanlige transportform til kjøperne, først på Mjøsa og senere på Lågen med sideelver.[73] Jordbruk og skogbruk var viktigste levevei i dalen til omkring første verdenskrig. I mellomkrigstiden var det vanskelige tider i landbruket og antallet tvangsauksjoner på bygdene steg fra et par hundre i 1920 til over 6000 årlig i 1932.[74]
Gudbrandsdalen har relativt mange store gårdsbruk der eiendommen inkluderte en god del utmark samt retter i skogen og på fjellet. I senmiddelalderen og senere ble mange gårder delt opp slik det fremgår av navn for de eldste delingene (Nordgard, Sygard, Nigard og Uppigard) og nyere delinger (Nordistugun, Systugun, Nistugun, Uppistugun). En del gamle gårder var relativt store også etter oppdeling. Ved deling ble ofte gårdstun liggende nær hverandre slik at det dannet seg små landsbyer av klyngbosetting. Før utskiftingen på 1800-tallet var det flere steder sør og nord i dalen klynger på 30 til 40 hus. God tilgang på tømmer og tørt klima (der husene kunne stå i mange generasjoner) har medvirket til at relativt mange hus på gårdene. På 1600-1700-tallet ble det vanlige å bygge bolighus i to etasjer, tvihøgda stuguhus. Hus med svalganger, utsmykkede loft og stabbur, og stall preget utvendig arkitektur. Mange av husene fra den perioden er bevart.[75]
I løpet av middelalderen ble mindre og mindre av jorden odelsgårder og kirken, kongen og enkelte adelige godseiere eide store deler av jorden i dalen. Ved Reformasjon tok kongen over det meste av kirkens eiendom og ble da den dominerende jordeieren. Fra rundt 1650 til 1730 ble de fleste gårdbrukerne selveiende bønder og de største odelsbøndene fikk et aristokratisk og konservativt preg. En del mindre og marginale gårder ble på 1700-1800-tallet kjøpt og solgt, mens på storgårdene holdt for det meste slektene fast ved eierskapet.[76]
Gudbrandsdalen har noen av landets største vannkraftverk etter utbygging av Vinstravassdraget, Hunderfossen og Harpefossen. Det er flere store kraftverk i Nord-Ottadalen.[46]
Vannkraft ble tidlig utnyttet ved direkte mekanisk overføring fra foss til for eksempel sagbruk. På Lillehammer ble dampkraft brukt en liten periode blant annet hos Lillehammer Dampsag. Elektrisitet produsert med vannkraft begynte med et lite kraftverk i Mesna i 1894, i den 22 meter høye Helvetesfossen. Fallhøyden og kraftverket ble utvidet, og strøm ble levert til Raufoss ammunisjonsfabrikk, Fåberg og Vardal kommuner. Eidefossen kraftverk ble oppført i 1917 og på grunn av store avstander og lite tettbebyggelse i området var det opprinnelig lite avsetning av kraften. Flere mindre kraftverk ble i anlagt i dalen (blant annet Moksa ved Tretten og Kamfoss i Skåbu) og leverte stort sett til lokalt forbruk. Full elektrifisering og høyspentlinjer mellom bygdene var for det meste fullført i 1945.[77]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
