tysk poet og revolusjonær From Wikipedia, the free encyclopedia
Georg Friedrich Rudolph Theodor Andreas Herwegh (1817–1875) var en tysk journalist og lyriker. Han var blant de fremste litteratene under Vormärz (før mars), betegnelsen for perioden før marsrevolusjonen i Tyskland i 1848. Under kampene i Baden deltok han sammen med sin hustru Emma Herwegh. Han var knyttet til partiet Allgemeiner Deutsche Arbeiterverein, og skrev deres partisang. Herwegh fordømte den fransk-tyske krig i 1870/1871 som førte til keiserrikets anneksjon av Alsace og Lorraine. Han var en av de få i Tyskland som på dette tidspunktet, fremdeles holdt fast ved de sosialistiske og republikanske ideer fra 1848.
| Georg Herwegh | |||
|---|---|---|---|
 Kobberstikk av Carl Arnold Gonzenbach etter oljemaleri av Conrad Hitz (1843) | |||
| Født | 31. mai 1817[1][2][3][4] Stuttgart[5] | ||
| Død | 7. apr. 1875[1][2][3][4] (57 år) Lichtental | ||
| Beskjeftigelse | Lyriker, skribent, oversetter | ||
| Utdannet ved | Eberhard-Ludwigs-Gymnasium Evangelical Seminaries of Maulbronn and Blaubeuren Tübinger Stift | ||
| Ektefelle | Emma Herwegh (1843–)[6] | ||
| Barn | Horace Herwegh[6] Camille Herwegh[6] | ||
| Parti | Allgemeiner Deutscher Arbeiterverein Sozialdemokratische Partei Deutschlands | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Württemberg Sveits | ||
| Gravlagt | Liestal | ||
Herweg ble født som sønn av krovert Ludwig Ernst og Rosina Katharina Märklin.[7] Han gikk på gymnasiet i Stuttgart, latinskolen i Balingen og deretter klosterskole i Maulbronn. I 1835 ble han opptatt i Tübinger Stift og studerte teologi, men kom i konflikt med stiftets ledelse og ble utvist. I 1836 påbegynte han juridiske studier, men avsluttet disse i 1837. Deretter livnærte han seg som forfatter og kritiker for den jødiske forlegger August Lewalds tidsskrift Europa og som oversetter av Alphonse de Lamartines verker.[8][9]
I 1839 kom han til å fornærme en adelig offiser på et maskeball, ved at han nektet å hilse på ham. Han skulle straffes ved å bli tvangsrekruttert til et regiment i Ulm. Herwegh unndro seg straffen ved å flykte til Emmishofen i Sveits. Her levde han av sitt forfatterskap og litteraturkritiske arbeid, fremfor alt av sine bidrag til tidsskriftet Deutsche Volkshalle. Disse bidragene ble i 1845 uten hans vitende utgitt under tittelen Gedichte und kritische Aufsätze aus den Jahren 1839 und 1840 (Dikt og kritiske artikler fra årene 1839 og 1840). I Zürich fikk han i løpet av perioden 1841–1843, støtte til å utgi Gedichte eines Lebendigen (Dikt av en levende). Diktene inneholdt en lidenskapelig frihetsretorikk, som ga håp til de tyske borgere som kjempet for demokratiske rettigheter. Diktene var sangbare og ble tonesatt av blant andre Franz Liszt. Diktene ble bannlyst i Preussen, men førte likevel til at Herwegh ble berømt.[10][8][11]
Han ble redaktør av den opposisjonelle avisen Der dt. Bote aus der Schweiz (Den tyske budbærer fra Sveits). Hans reise til Tyskland i 1842 ble en triumfferd. Som bestselger ble han i nær sagt hver by tatt i mot med stands, festmåltider og fakkeltog. I Berlin traff han den skribent Emma Siegmund. Paret ble forlovet etter bare en uke. Hennes formue gjorde det mulig for ham å leve uten økonomiske bekymringer.[12][13]
Den 19. november 1842, kort tid etter forlovelsen, ble Herwegh uten forvarsel hentet til den prøyssiske kongen, Fredrik Vilhelm IV. Kongen ønsket å vise den revolusjonære dikter sin overlegenhet. Han uttrykte blant annet at «Jeg vet vi er fiender, men jeg må gjøre det jeg må, og vi skal være ærlige fiender!». «Jeg ønsker av mitt hjerte at De endrer dem ('ich wünsche Ihnen von Herzen einen Tag von Damaskus') og De vil gjøre det storartet.». Da kongen på denne måten hadde avsluttet samtalen, skulle gjesten etter etiketten bøye seg, og gå ut. Herwegh tillot seg i stedet en uhøflighet. Han fikserte blikket på kongen og uttrykte at «Sire, jeg kan ikke være en fyrstetjener!», og siterte dermed Schiller. Etikettebruddet tjente ikke til Herweghs fordel. Han fikk kritikk både for i det hele tatt å ha gått inn i audiensen, ble kalt for «underdanig revolusjonær» og kritisert for sitt «pinlige Schillersitat». Hans forestående ekteskap med Emma ble betegnet som et «jødisk pengeekteskap».[9][14]
Etter å ha blitt utvist fra Preussen i 1842 og deretter Zürich i Sveits i 1843, fikk Herwegh oppholdstillatelse i kantonen Baselland. Emma hadde sluttet seg til ham i Zurich 23. februar 1843. Den 8. mars 1843 giftet de seg i nærvær av intellektuelle som Mikhail Bakunin, Adolf Ludwig Follen, Caroline og Wilhelm Schulz. Fra 1843 bodde paret i Paris, der de pleide omgang med blant andre forfatteren Heinrich Heine og ideolog Karl Marx.[15][8]
I februar 1848 utbrøt revolusjon i Frankrike. De tyske emigrantene i Paris valgte Herwegh som president for den republikanske komiteen og til politisk leder for Den tyske demokratiske legion. Under revolusjonen i Baden i 1848, kjempet han og hans kone på radikaldemokratenes side. De oppsøkte de radikale lederne Friedrich Hecker og Gustav Struve, for å bistå dem i revolusjonskampen. Da württemburgiske tropper slo de revolusjonæres legion i kampene ved Niederdossenbach i april 1848, klarte ekteparet å rømme i eksil i Sveits, ved å kle seg som bønder.[12][16]
I 1851 var han tilbake i Sveits der han arbeidet som journalist og oversetter. I tillegg drev han med naturvitenskapelige studier. I hans salong vanket blant andre komponisten Franz Liszt, politikeren François Wille og arkitekten Gottfried Semper. Herwegh reiste i 1860-årene tilbake til Tyskland og sluttet seg til arbeiderbevegelsen der. I 1863 utnevnte politikeren Ferdinand Lassalle ham til fullmektig for Allgemeiner Deutscher Arbeiterverein. Han skrev den nasjonale partisangen (tysk: Bundeslied) med det kjente verset Mann der Arbeit, aufgewacht (Arbeidsmann, våkne opp). I 1866 fikk han amnesti fra tyske myndigheter, og flyttet til Baden-Baden. Herwegh fordømte krigen i 1871 og anneksjonen av Elsaß og Lothringen. Han hørte til de få tyskere som etter Tysklands samling i 1871, fremdeles holdt seg til de sosialistiske og republikanske ideer fra 1848. Herwegh døde i Lichtental, i dagens Baden-Baden. Han ønsket ikke å bli begravet i Deutsches Reich, men i det han kalte republikansk jord, i kommunen Liestal i kantonen Baselland i Sveits.[15][8][7]
norsk: Nasjonal partisang for Allgemeiner Deutscher Arbeiterverein
Mann der Arbeit, aufgewacht! Und erkenne deine Macht! Alle Räder stehen still, Wenn dein starker Arm es will. Norsk meningsoversettelse:
Arbeidsmann, våkn opp! Og erkjenn din makt! Alle hjul står still', når din sterke arm så vil. |
Herwegh er ansett som vanskelig å vurdere som politiker og dikter. Han regnes imidlertid som en av de viktigste dikterne under Vomärz («før-mars»), forberedelsen til revolusjonen i Tyskland, særlig Berlin, i mars 1848. Han ble særlig populær hos ungdommen. Han oppildnet de venstreradikale, som på sin side overså befolkningens manglende motivasjon til oppstand. Han var også aktiv under depresjonen etter nederlaget og den senere oppvåkning i retning av sosialismen.[18][16] Han og hans ektefelle Emma Herwegh skrev en felles biografi. De regnes begge av Arbeitsgemeinschaft Orte der Demokratiegeschichte å være blant de viktigste personer som i løpet av de siste 200 år, har bidratt til dannelsen av demokratiet i Tyskland.[12]
_revolutionärer_Dichter,_Übersetzer,_Journalist,_Emma_Herwegh_(1817–1904)._Grabplatte_auf_dem_Friedhof_Liestal._Standort_Feld_LP.jpg)
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
