Første mellomepoke i Egypt
From Wikipedia, the free encyclopedia
Første mellomepoke, ofte beskrevet som en «mørk periode» i oldtidens egyptiske historie, og strekker som over omtrentlig hundre år, fra ca 2181 f.Kr. og til 2055 f.Kr., etter slutten av det gamle rike.[1] Denne epoken omfatter sjuende, åttende, niende, tiende, og deler av ellevte dynastier.
Svært få monumental levninger har overlevd fra denne epoken, særlig fra den første tiden. Første mellomepoke var en dynamisk tid i historien hvor styret i Egypt var løselig delt mellom to stridende og konkurrerende maktbaser. En av disse basene var i Herakleopolis Magna i Nedre Egypt, en by rett sør for regionen Faiyum. Den andre hadde opphold i Teben i Øvre Egypt.[2] Det er antatt at i denne urolige tiden ble templene plyndret og ødelagt, deres eksisterende kunstverker vandalisert, og deres kongestatuer ble knust eller ødelagt som et resultat av dette antatte politiske kaoset.[3] Disse to stridende kongedømmene kom til sist i konflikt, og hvor kongene i Teben erobret områdene i nord, noe som førte til en forening av Egypt under enehersker. Det skjedde i den andre halvdel av det ellevte dynasti.