Foederati (entall: Foederatus)[1][2] er en latinsk betegnelse for enhver av flere ikke-romerske folk som antikkens Roma ga fordeler i bytte for militær assistanse. Begrepet ble også benyttet, særlig under Romerriket, for grupper av «barbarisk» leiesoldater av ulik størrelse som i betaling fikk tillatelse til å bosette seg innenfor Romerrikets grenser.[3]
Den romerske republikk
Tidlig i republikkens historie identifiserte en foederatus en av stammene eller folkene som var forbundet av en foedus (avtale), men som var verken romersk koloni eller begunstiget av romersk civitas (statsborgerskap), men som var forventet å forsyne en kontingent med kjempende menn når det var vanskeligheter, og således var romerske allierte. Folket i regionen Latium, latinerne, ble betraktet som slektsallierte, men resten var federates eller socii. Friksjonen mellom disse avtaleforpliktelsene uten tilsvarende fordeler førte til forbundsfellekrigen (latin: bellum sociale, fra socii som betyr «alliert», «forbundsfelle») mellom romerne og noen få nære allierte på den ene siden og misfornøyde socii på den andre siden. Krigen ble utkjempet tidsrommet mellom 91 f.Kr. og 88 f.Kr.. Årsaken til krigen var blant annet spørsmålet om romersk statsborgerskap.[4] En lov i 90 f.Kr., Lex Julia, tilbød romersk statsborgerskap til de føderate bystatene som aksepterte betingelsene.[5] Ikke alle byene var forberedt på å bli absorbert inn i romerske res publica, det vil si Heraclea Lucania i sørlige Italia og Neapolis.
Romerriket
Senere ble betydningen av begrepet foederati utvidet av den romerske praksisen å gi subsidier til hele barbariske stammer — noe som omfattet frankere, vandaler, alanere, og best kjent vestgotere — i bytte for å forsyne soldater til å kjempe i de romerske hærene. Den senere vestgotiske kongen Alarik I begynte sin karriere med å lede en gruppe av vestgotiske foederati.[6] I begynnelse var de romerske subsidier penger eller mat, men etter hvert som skatteinntektene sank på 300- og 400-tallet ble foederati innkvartert hos lokale landeiere, noe som ble identisk med tillatelse til å bosette seg på romersk område. Store lokale landeiere som bodde i de fjerne grenseprovinsene (marches, grenseland)[7] i omfattende, i stor grad selvforsynte villaer, fikk deres lojalitet, som allerede var i konflikt ved andre utviklinger, til den sentrale autoriteten ytterligere komprimert. Deretter, da lojaliteten vaklet og ble mer lokal, begynte Romerriket å eroderes inn i mindre områder og tettere personlig troskap og plikter.
Frankerne ble foederati i 358 da keiser Julian tillot dem å oppholde seg i områder innenfor nordlige Gallia som hadde blitt avbefolket i det foregående århundret. Romersk soldater forsvarte Rhinen og hadde store hærer rundt 160 km sør og vest for Rhinen. Frankiske bosettere etablerte seg i områdene nord og øst for romerne og hjalp til med det romerske forsvaret ved blant annet å komme med etterretning og som en buffer på stedet. Gjennombruddet over grensen langs Rhinen den frosne vinteren 406-407 førte til en slutt for den romerske tilstedeværelsen ved Rhinen. Både romerne som de allierte frankerne ble overkjørt av de store folkevandringene av vandaler og alanere som strømmet inn i Gallia.
I 376 kom den henvendelse fra en del gotere til keiser Valens om å få tillatelse til å bosette seg på sørbredden av elven Donau, og de ble akseptert inn i riket som foederati. De samme gotere gjorde deretter opprør og beseiret den romerske hæren i slaget ved Adrianopel i 378.[8] Det katastrofalt tapet av militært mannskap tvang Vestromerriket til å støtte seg enda tyngre på militær hjelp fra foederati deretter. De ga disse en maktposisjon og deres lojalitet var aldri pålitelig. I 395 gjorde vestgoterne på nytt opprør, nå ledet av nevnte Alarik. En av de mest handlekraftige av de senromerske generaler var Stilicho, selv halv vandal, født av foreldre som begge kom fra rekken av foederati.[9][10]
Ved 400-tallet da Vestromerriket manglet økonomiske midler til å bekoste og trene en profesjonell hær, var riket militære styrke bortimot helt og holdent avhengig av enheter av foederati. I 451 ble huneren Attila og hans hær beseiret ved hjelp av foederati som besto av både vestgotere og alanere. Samtidig kom foederati til å gi det endelige nådeskuddet til det døende nominelle Vestromerriket da deres hærfører Odovakar avsatte usurpatoren Romulus Augustulus som vestromersk keiser, og sendte den keiserlige insignia (verdighetstegn) tilbake til Konstantinopel med senatets anmodning om at den 81 år gamle inndeling mellom vest og øst skulle oppheves.
Foederati var fortsatt tilstedeværende i den østromerske (bysantinske) på 500-tallet. De østromerske hærførerne Belisarius' og Narses' seierrike hærer hadde mange enheter av foederati da de gjenerobret Afrika og Italia. I øst besto foederati av flere arabiske stammer som beskyttelse mot det persisk-allierte lakhmidene i sørlige Irak.
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
