Fantastisk litteratur, eller fantasy,[1] betegner en skjønnlitterær sjanger som omfatter både romaner og noveller. Også filmer og tegneserier benytter sjangeren, ofte som fantasy. Begrepet fantastisk eller fantasy kan også referere til en sjanger innenfor ulike rollespill. Fantastisk litteratur har handling i et tenkt og imaginært univers, ofte, men ikke alltid uten noen form for lokalisering, hendelser, eller figurer fra den virkelige verden. Magi, det overnaturlige og magiske vesener er vanlige trekk i disse imaginære verdener.
_(14730388126).jpg)
Fantastisk litteratur er en undersjanger av spekulativ fiksjon og er adskilt fra sjangre som science-fiction og skrekklitteratur (engelsk: horror) ved fravær av henholdsvis vitenskapelige eller makabre temaer, skjønt disse sjangrene kan overlappe: alle disse tre sjangrene har elementer av det fantastiske, hvor man forlater virkeligheten eller spekulerer i hvordan virkeligheten kunne ha vært eller blitt. Historisk er de fleste verker av fantastisk litteratur som er skrevet kommet siden 1960-årene. Et voksende segment av fantastisk litteratur har kommet i form av filmer, fjernsynsfilmer, tegneserier (grafiske romaner), videospill, musikk og annen kunst.
Et antall romaner innen fantastisk litteratur som ble opprinnelig skrevet for barn, eksempelvis Alice i Eventyrland (1865) og Hobbiten (1937), har også skaffet seg et voksent publikum.
Etymologi og definisjon
En kortfattet definisjon på fantastisk litteratur er fantasilitteratur.[2] «Fantastisk» er fra slutten av 1300-tallet i betydningen «eksisterer kun i fantasien», fra mellomfransk fantastique (1300-tallet), fra middelalderlatin fantasticus, fra senlatin phantasticus, «imaginært, tenkt», igjen fra gresk phantastikos «istand til å tenke seg», phantazein, «gjøre synlig»,[3] det samme greske ordet som har gitt oss ordet fantasi. Sistnevnte begrep fantasi har betydningen «forestillingsevne», «innbilningskraft» og «virkelighetsfjern forestilling».[4] Negativ oppfattet defineres fantasi som ren innbilning eller virkelighetsflukt, men positivt som en ’indre’ opplevelse av ’ytre’ begivenheter som kan gi en samlet (eller i det minste et nyansert) bilde av virkeligheten. Lest psykologisk er fantasiens kilde det ubevisste og dens uttrykksform kan således være symbolpreget og metaforisk.[5]
Vurdert i et bredt perspektiv kan sjangeren fantastiske fortellinger stort sett dekke alle (fiktive) tekster som beskriver den irrasjonelle eller overnaturlige verden. I denne definisjonen vil alle tekster som benytter seg av eksempelvis myter, sagn, legender, fabler, eventyr eller science-fiction (framtidsfabler) tilhøre eller komme inn under fantastisk litteratur.[6] Av praktiske årsaker skilles således eventyr, science-fiction, skrekk og lignende ut i egne undersjangrer. Fantastisk litteratur adskiller seg fra science-fiction ved sannsynligheten i de narrative elementene. En fortellingen innen science-fiction er usannsynlig, men tilsynelatende mulig via logisk vitenskapelig eller teknologisk ekstrapolering, hvor fantastisk fortellinger ikke trenger å være vitenskapelig mulig.[7] Fantastisk litteratur er således definert av dens fantasi-elementene, ved å henspille på en mer eller mindre realistisk forestilling om en tenkt, fantasiverden hinsides denne verden. Dens handling kan ikke eksistere i denne verden da dens handlingsgang som regel involverer trolldom eller magi. Dens samlede tema er en kombinasjon av teknologi, arkitektur og språk som kan minne om den europeiske middelalderen, men som er befolket av ikke-historiske, urealistiske og mytiske vesener, inkludert dyr som kan snakke og oppføre seg som mennesker.[8]
Stil
Symbolisme spiller ofte en betydelig rolle i fantastisk litteratur, ofte ved bruk av arketypeiske figurer inspirert av eldre tiders tekster eller folkeminne. Det kan argumenteres at fantastisk litteratur og dens arketyper oppfyller en funksjon for enkeltindivider og samfunnet, og budskapet er jevnlig oppdatert for det eksisterende samfunn.[9]
Ursula K. Le Guin presenterte i sitt essay «From Elfland to Poughkeepsie» ideen at språket er det mest avgjørende elementet i fantastisk litteratur ettersom det skaper en følelse av sted, eller tilstedeværelse. Hun analyserte feilaktig anvendelse av en formell, gammeldags skrivestil og påpekte at det var en farlig felle for forfattere som skrev fantastisk litteratur ettersom det var latterlig eller meningsløst når det ble brukt feil. Hun advarte forfattere om å holde seg unna å basere deres skrivestil på tidligere mester som lord Dunsany og E.R. Eddison,[10] framhevet at om språket er altfor mildt eller forenklet skaper det inntrykket at den fantastiske settingen er kun den moderne verden i forkledning. Isteden presenterte hun eksempler på klar, effektiv fantastisk beskrivelse basert på korte utdrag fra Tolkien og Evangeline Walton.[11]
Michael Moorcock observerte at mange forfattere benyttet et arkaisk språk for dets klang og i det håp at det ville gi farge til en ellers livløs fortelling.[12] Brian Peters skrev at i ulike former for eventyrlige fantastiske fortellinger kunne selv skurkens språk være upassende om det var for vulgært.[13]
Ved inngangen til 2000-tallet oppnådde bøkene om Harry Potter et enorm popularitet ved å kombinere det fantastiske med realisme, og utforsket et mangfold av samtidige temaer, inkludert å vokse opp, fordommer, tap av uskyldighet, forestående krig, politisk korrupsjon, døde, depresjon, kjærlighet, tap og diskriminering.
Historie
Begynnelsen
Fortellinger som involverer magi og fryktelige uhyrer har eksistert i muntlig form før skrevet og trykt litteratur. Antikkens greske og romerske mytologi er fylt opp med fantastiske fortellinger og figurer, den best kjente (og kanskje mest relevant til moderne fantastisk litteratur) er de greske verkene til Homer og de latinske til Vergil.[14] Bidragene fra den gresk-romerske verden til den fantastiske litteraturen er omfattende og inkluderer blant følgende opplegg: den utvalgte helt; heltens reise; den magiske gave donert til vinneren (inkludert maktens ring som i fortellingen om Gyge, som omtalt i Platons filosofiske Staten)[15]; profetier og spådommer (orakelet i Delfi); fantasimonstre og fryktelige udyr (særlig drager); trollmenn og hekser som kan bruke magi og trolldom.
Platons filosofi fikk en stor innflytelse på fantastisk litteratur generelt. I den kristne platoniske tradisjonen[16] virkeligheten av andre verdener (enn denne), og en omfattende struktur over det hele stor metafysisk og moralsk betydning, har lånt substans til de fantastiske verdener i moderne verker.[17] Den magiske verden er i stor grad forbundet med den senere gresk-romerske verden.
Empedokles (ca. 490 – ca. 430 f.Kr.) er den første som sammenstilte alle de fire elementene, eller røtter som Empedokles selv benevner dem: Jord, Vann, Luft og Ild. I fantastisk litteratur er de ofte framstilt som personifiseringer av naturens krefter.[18] Annet som angikk det magiske inkluderte bruken av mystiske redskaper som hadde særskilt kraft (septer = tryllestav); bruken av en sjelden urt eller plante; en gudommelig figur som avslører hemmeligheten til en magisk handling.
India har en lang tradisjon med fantastiske fortellinger og figurer som er datert tilbake til vedisk mytologi. Dyrefablene i Panchatantra («Fem prinsipper»), som kan være datert tilbake til 200-tallet f.Kr., men er antagelig basert på eldre muntlig tradisjon, «dyrefabler som er like gamle som vi er i stand til å forestille oss.»[19] Denne tradisjonen synes å ha hatt bred innflytelse, også vestover til Midtøsten og Europa. Panchatantra benyttet en rekke fabler og magiske fortellinger med dyr i hovedrollene for å illustrere indiske prinsipper om politisk lære (datidens statsvitenskap). Menneskelignende, snakkede dyr har blitt vanlig kjennetegn på moderne fantastisk litteratur.[20] Baital Pachisi en indisk samling med fantastiske fortellinger innenfor en rammefortelling, er det litterære grepet som synes indirekte å ha inspirert Det gyldne esel som ble skrevet av Apuleius på 200-tallet e.Kr., og som kulminerte med Tusen og en natt, en samling av arabiske eventyr og fantastiske fortellinger fra middelalderen. I samme litterære tradisjon befant Giovanni Boccaccio seg med da han i 1350-årene forfattet og utga Dekameronen, en samling med hundre fortellinger av til dels erotisk tilsnitt innenfor en rammefortelling. En annen italiensk samling av fantastiske fortellinger av ulikt slag, Pentamerone, av Giambattista Basile (1634,1636), var i sitt vesen eventyrfortellinger, samlet og bearbeidet av forfatteren (og hans søster). Fortellingenes stil er barokke og med utstrakt bruk av metaforer.[21]
Den norrøne sagalitteraturen, som hadde opphav i den muntlige tradisjonen, blant annet skadekvad, kom til å påvirke den tyske romantikken og sammenfalt med Weimarklassisismen på slutten av 1700-tallet, men påvirket også William Morris og senere J.R.R. Tolkien.[22] Det angelsaksiske episke diktet Beowulf fra rundt 800, fikk en dyp innflytelse på den senere fantastiske litteraturen. Diktet forteller om heltens kamp mot det store uhyret Grendel og uhyrets mor. Selv om diktet var ukjent i århundret og således ikke videreutviklet i middelalderens legender og romanser, har flere moderne forfattere innen sjangeren forsøkt å gjenfortelle historien, blant annet John Gardners Grendel (1971).[23][24]
Keltisk folkeminne og legender har vært en inspirasjon for mange moderne verker innen fantastisk litteratur.[25] Den walisiske tradisjonen har vært særlig innflytelsesrik grunnet dens forbindelse til mytene om kong Arthur og dens samling i et enkelt verk, eposet Mabinogion.[25] En kjent gjenfortelling ble gjort av den amerikanske forfatteren Evangeline Walton i fire romaner mellom 1970 og 1974.[26] Den irske Ulster-syklusen og Fenian-syklusen har også gitt mange fortellinger og temaer til moderne fantastisk litteratur.[25] Den største innflytelsen har imidlertid vært indirekte ved å være en betydelig kilde for den arthurianske syklus av ridderromanser, det vil si middelalderens høviske litteratur i form av britiske emner (Matière de Bretagne). Selv om emnet ble tungt omarbeidet av forfattere, utviklet disse romansene seg meget da de gjorde seg uavhengige av de opprinnelige keltiske folkeminnene, og ble et viktig stadium i utviklingen av den moderne fantastiske litteratur.[27]
Fra 1200-tallet
Middelalderens romanser eller høvisk litteratur er en form fortellinger i prosa og poesi som var populære i aristokratiske sirkler i høymiddelalderen og tidlig moderne tid i Europa. De var fantastiske fortellinger om underverker og opplevelser, ofte en ridder med heroiske kvaliteter som drar på en søken eller leting, dog er det «vektlegging på kjærlighet og høvisk oppførsel som adskiller det fra chanson de geste og andre former for epikk hvor maskulin militær heltemot er framherskende.»[28]
Populærlitteraturen lånte også fra romansenes temaer, men behandlet dem med ironi, satire, eller burlesk hensikt. Romansene omarbeidet legendene, eventyrene og historien slik at de var tilpasset lesernes og tilhørernes smak og behag, men omtrentlig ved år 1600 var de ikke lenger på moten, og spanske Miguel de Cervantes’ behandlet dem på burlesk vis i hans roman Don Quijote. Her er hovedpersonen ikke en helt og en høvisk ridder, men i fortellingen omtales han som «ridderen av den bedrøvelige skikkelse». I overført betydning kan betegnelsen brukes spøkefullt om en latterlig idealist eller drømmer med manglende virkelighetssans. Den moderne oppfatningen av «middelaldersk» er mer påvirket av romansen enn av noen annen litterær sjanger fra middelalderen. Selve ordet «middelaldersk» vekker i dag til live forestillinger om riddere, jomfruer i nød, drager og andre romantiske troper.[29]
Renessansen
Ved renessansen som tidsepoke var romansen fortsatt populær. Tendensen gikk mot mer fantastiske fortellinger. Det engelske prosaverket Le Morte d'Arthur (1485) av Thomas Malory kom til å dominere Arthur-litteraturen.[30] Arthurianske motiver har opptrådt jevnlig i litteraturen siden denne boken ble utgitt. Malory omskrev og videreutviklet tidligere fortellinger og la en god del selv. Andre bøker som fulgte var en blanding av fantastiske og ikke-fantastiske.[31] Le Morte d'Arthur og den portugisiske ridderromanen Amadis de Gaula (1508) ble meget populære over hele Europa, og fikk mange imitatorer. Sjangeren førte også til mesterverker innen renessansepoesi som Ludovico Ariostos Orlando furioso (Den rasende Orlando) og Torquato Tassos La Gerusalemme Liberata (Det befridde Jerusalem). Ariostos fortelling med dens mange underverker og eventyr, ble inspirasjon og kildetekst for mange andre, tilsvarende fantastiske fortellinger.[31] I løpet av renessansen skrev og utga Giovanni Francesco Straparola i tidsrommet 1550-1553 en samling i to bind med korte fortellinger, Le piacevoli notti («Frydefulle netter»). Den besto av 73 fortellinger, hvorav 29 var eventyr slik vi kjenner dem, basert på muntlig kilde. Disse ble oversatt til dansk via tysk oversettelse i 1818 under tittelen Staparolas eventyr.[32] Det var den første samling av dette slag som senere ble kjent som eventyrsamlinger, og ble begynnelsen på tradisjonen, men kom også til å påvirke fantastisk litteratur da mange eventyr har overnaturlige, magiske eller merkelige emner.[33][34]
William Shakespeares En midtsommernattsdrøm (1594/1595), de trolske søstrene i Macbeth, og figuren Prospero i Stormen hadde stor påvirkning på senere verker innen fantastisk litteratur.
I et verk om alkymi fra 1500-tallet, identifiserte legen Paracelsus fire typer av vesener med alkymiens fire elementer: gnomer, elementærånder; undiner, vannånder; sylfer, luftånder; og salamandere, ildånder.[35] De fleste av disse vesener er funnet i folkeminnet foruten også knyttet til alymien; deres navn er ofte benyttet omvekslende med tilsvarende vesener fra folkeminne.[36]
Opplysningstiden
Litterære eventyrfortellinger, slike som ble diktet og skrevet av Charles Perrault og Marie-Catherine d’Aulnoy på 1600-tallet ble meget populære i begynnelsen av opplysningstiden. Mange av Perraults fortellinger ble råstoff for eventyrfortellinger og påvirket senere fantastiske fortellinger. Da madame d'Aulnoy betegnet sine fortellinger for contes de fée, «eventyrfortellinger», ga hun navn til det som nå er sjanger og således adskilte slike fortellinger fra de som ikke besto av underverker.[37] Det påvirket senere forfattere som tok for seg eventyrfortellinger på samme vis i romantikken.[38]
Flere fantastiske fortellinger beregnet på et voksent publikum ble også utgitt i Frankrike på 1700-tallet, inkludert Voltaires contes philosophique, («filosofiske fiksjon): «Prinsessen fra Babylon» (1768) og «Den hvite oksen» (1774).[39]
Denne tidsepoken, opplysningen og fornuftens tidsalder, var ellers fiendtlig innstilt til fantastiske fortellinger. Forfattere som skrev den nye skjønnlitteratur, slike som Daniel Defoe, Samuel Richardson, og Henry Fielding i England, hadde en realistisk tilnærming i sine forfatterskap, og mange tidlige realistiske verker var naturlig nok kritiske til fantastiske elementer i litteraturen.[40]
Romantikken
Romantikken, en litterær og kulturell bevegelse på slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet, var en dramatisk reaksjon til opplysningstidens rasjonalisme, og utfordret å sette fornuften framfor følelsene i høysetet. Romantikerne fremmet viktigheten av åndelighet og fantasi. Dens suksess i å rehabilitere fantasien var viktig for utviklingen av den fantastiske litteraturen og romantikkens interesse i middelalderens romanser skaffet mange motiver til den moderne fantastiske litteraturen.[41]
Romantikerne påkalte middelalderromansene som rettferdiggjøring for det verker som de ønsket å skrive til forskjell for de realistiske tekstene fra opplysningstiden. Romantikernes tekster var dog ikke alltid fantastiske i sitt vesen, tidvis var handlingsgangen usannsynlig for å ha kunne være mulig å skje.[41] Et av de første litterære resultatene for den nye fascinasjonen var den gotiske roman, en litterær sjanger som begynte i England med The Castle of Otranto (1764) av Horace Walpole. Den ble forløperen til både den moderne fantastiske litteraturen og til den moderne skrekklitteraturen. «Gotisk» her hadde betydningen mørkt, forskrekkelig og gruoppvekkende, og typiske trekk for en gotisk roman er mystikk, det overnaturlige, spøkelser, hjemsøkte bygninger, slott, dommedag, død, forfall, galskap, arvelige forbannelser og så videre.[42] En kjent gotisk roman som også inneholdt en god del fantastiske elementer (avledet fra Tusen og en natt) var Vathek (1786), skrevet av William Beckford.[43]
Senere i romantikken førte reaksjonen på opplysningstiden at folkeminnesamlere til eventyr, episke dikt og ballader ble samlet inn og utgitt i trykte utgaver. Brødrene Grimm i Tyskland var inspirert av den tyske romantiske bevegelse til å utgi samlingen Kinder- und Hausmärchen, på norsk kalt for Brødrene Grimms eventyr, i tidsrommet 1812–1815. Mange andre samlinger var inspirert av brødrene Grimm, blant annet Norske Folkeeventyr (fra 1842) av Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe. Motivene for disse, i Norge og andre steder i Europa, var ikke utelukkende av romantikken, men den romantiske nasjonalisme som inspirerte til samle inn og redde den nasjonale kulturarv: tidvis, som med finske Kalevala (første versjon i 1835), ble det samlet inn folkelige fortellinger og folkeminne som omgjort til et epos som skulle være motstykke til andre nasjoner nasjonalepos; andre ganger, som med Ossian (1760) var det fabrikkert folkeminne, og som fikk enorm popularitet inntil det ble avslørt at det var egentlig forfattet av James Macpherson, og interessen falt som en stein. Disse verkene, enten det var eventyr, ballader, eller episke folkeminne, ble en betydelig kilde for senere fantastiske litteratur.[44]
Romantikernes interesse i middelalderen førte også til en ny interesse i den litterære eventyrfortellingen. Tradisjonen begynte med Giovanni Francesco Straparola og Giambattista Basile på 1500-tallet i Italia, og ble utviklet av Charles Perrault på 1600-tallet og en franske litterære stilen preciositeten, og ble gjenopptatt av den tyske romantiske bevegelsen. Tyske Friedrich de la Motte Fouqué (av fransk hugenottisk opprinnelse) skrev oppdiktede fortellinger med setting i middelalderen, slik som Undine (1811), et eventyr i formen, men med fantastiske elementer.[45] Det handlet om en vannånd ved navn Undine, og som giftet seg med ridderen Huldebrand for å bli tildelt en sjel. I sitt essay «The Fantastic Imagination» (1895) skrev George MacDonald: «Om jeg ble spurt, hva er et eventyr? Jeg vil da svare, les Undine. Det er et eventyr ... av alle eventyr jeg kjenner, mener jeg Undine er det aller vakreste.»[46] En senere bok, Sintram og hans følge (1815) kom senere til å inspirere britiske forfattere som William Morris og George MacDonald.[47][48]
E.T.A. Hoffmanns fortellinger, som Gullskålen (1814) og Nøtteknekkeren og musekongen (1816) er kjente tillegg til kanon innen tysk fantastisk litteratur.[49] Ludwig Tiecks Phantasus var en samling med sagn, fortellinger og skuespill utkom i tre bind i årene 1812–1816. En av de korte eventyrfortellingene her var «Alvene».[50]
I Frankrike var en av fremste forfattere av conte fantastique (fantastisk litteratur), gotiske romaner og vampyrfortellinger i den romantiske tidsalder Charles Nodier med Smarra (1821) og Trilby (1822). En annen var Théophile Gautier med fortellinger som Omphale (1834) og Une nuit de Cléopâtre (1838), og den senere romanen Spirite (1866).[51]
Viktoriatiden
Fantastisk litteratur i Storbritannia var populær i viktoriatiden med verkene til forfattere som Mary Shelley, William Morris og George MacDonald, og ikke minst Charles Dodgson, forfatteren av Alice i Eventyrland (1865).
Danske H.C. Andersen innledet en ny stil for eventyrfortellinger, det vil si kunsteventyr fortalt i fullt alvor, og skrevet like mye for voksne som for barn.[52][53] Fra denne opprinnelsen skrev John Ruskin The King of the Golden River (1851), et eventyr som benyttet nye nivåer for litterære egenskaper, som «Sørvestvinden», en personifisering av vinden, en hissig og oppfarende, men vennlig figur med skjegg og spiss hatt som kan minne om Tolkiens figur Gandalv.[53]
Historien til moderne fantastisk litteratur begynte med skotske George MacDonald, forfatter av romaner som The Princess and the Goblin (1868) og Phantastes (1868). Sistnevnte fortellingen handlet om en ung mann som ble trukket inn i en drømmelignende verden hvor han jakter på sin ideal for kvinnelig skjønnhet, legemliggjort av «Marmorkvinnen». Boken er blitt anerkjent som den første fantastiske roman som ble skrevet for voksne, og han ble en betydelig innflytelse og inspirasjon for både J.R.R. Tolkien og C.S. Lewis.[54] MacDonald skrev også et av de første kritiske essay om fantastisk litteratur som en sjanger, «The Fantastic Imagination», i sin bok A Dish of Orts (1893).[55][56]
En annen betydelig forfatter i samme sjanger i denne tidsepoken var William Morris, sosialist, beundrer av middelalderen, og fornyer av britisk kunsthåndverk, foruten også poet som skrev flere fantastiske romanser og romaner. Den mest kjent var The Well at the World's End (1896). Han var dypt inspirert av middelalderens romanser og norrøne sagaer; hans stil var bevisst arkaisk for å kunne etterligne middelalderens tone og stemningen. Morris var en viktig milepæl innen fantastisk litteratur ettersom at andre forfattere skrev om fremmede land eller drømmeland, var Morris’ bøker de første som hadde handlingsgang helt og holdent plassert i oppdiktet, fantastisk verden.[57]
Forfattere som Edgar Allan Poe og Oscar Wilde med Bildet av Dorian Gray (1890) utviklet også fantastisk litteratur ved å skrive grøssere og skrekkfortellinger,[58] en adskilt gren av fantastisk litteratur som fikk stor innflytelse på H.P. Lovecraft og andre forfattere som fokuserte på mørk fantastisk litteratur. Oscar Wilde skrev også en rekke fantastiske fortellinger rettet mot barn, samlet i The Happy Prince and Other Stories (1888) og A House of Pomegranates (1891).[59]
H. Rider Haggard utviklet konvensjonene for undersjangeren Den tapte verden med romanen Kong Salomos miner (1885), som tidvis inkluderte fantastisk litteratur som med Haggards She, utgitt først som føljetong i et magasin fra 1886 til 1887.[60] Da Afrika fortsatt var ukjent for europeiske forfattere, tilbød kontinentet omfang og spillerom for fortellinger av denne typen.[60] Andre forfattere som Edgar Rice Burroughs og Abraham Merritt bygde på denne konvensjonen.
Flere klassiske fantastiske fortellinger for barn ble etablert på denne tiden, slik som Lewis Carrolls Alice i Eventyrland (1865), J.M. Barries Peter Pan (1906), Lyman Frank Baums Trollmannen fra Oz (1900), foruten også bøkene til Edith Nesbit og Frank R. Stockton.[61] C.S. Lewis merket seg at i den første delen av 1900-tallet var fantastisk litteratur mer akseptert i barne- og ungdomslitteraturen, og en forfatter interessert i fantastisk litteratur skrev derfor ofte barne- og ungdomsbøker for å få et publikum, til tross for opplegg og konsepter som kunne ha utgjort et litterært verk for et voksent publikum.[62] På denne tiden hadde terminologien for sjangeren ennå ikke blitt etablert. Mange fantastiske fortellinger i denne tiden ble betegnet som eventyr, selv Max Beerbohms The Happy Hypocrite (1896) og MacDonalds Phantastes.[63] Det var ikke før 1923 at begrepet «fantast» ble benyttet for å beskrive en forfatter (i dette tilfellet Oscar Wilde) som skrev fantastisk litteratur.[64] Betegnelsen «fantastisk» ble ikke utviklet før senere, og selv så sent som Tolkiens Hobbiten (1937) ble begrepet «eventyr» fortsatt benyttet.
1900-tallet
En viktig faktor i utviklingen av den fantastiske sjanger var spredningen av magasiner viet for denne typen populær litteratur. Det første av slike publikasjoner var det tyske magasinet Der Orchideengarten som ble utgitt i tiden 1919-1921.[65] I 1923 kom det første engelskspråklige magasinet for fantastiske fortellinger, Weird Tales,[66] og mange andre tilsvarende magasiner fulgte.[67] Disse populære fortellingene i kioskmagasinene, på engelsk kalt for «pulp» etter det treholdige papiret som ble benyttet, var på høyden av sin tid i mellomkrigstiden og bidro til å gjøre fantastiske fortellinger populære både i USA og i Storbritannia. Slike magasiner spilte en større rolle i framveksten av science-fiction, og det var på denne tiden at de to sjangrene begynte å bli assosiert med hverandre. Flere av sjangerens mest framtredende forfattere begynte deres karriere i slike billige magasiner spredt for et stort publikum, blant annet Clark Ashton Smith, Fritz Leiber, Ray Bradbury og H.P. Lovecraft.
H.P. Lovecraft var meget inspirert av Edgar Allan Poe og til viss grad også av lord Dunsany; med sine Cthulhu Mythos-fortellinger fikk Lovecraft stor innflytelse på skrekk- og fantastisk litteratur på begynnelsen av 1900-tallet. Lovecraft fremmet «kosmisk skrekk», tanken om at livet er ubegripelig for menneskene, som er små ubetydelig sammenlignet med skremmende kosmiske urvesener, og glemte guder.[68][69]
Til tross for MacDonalds framtidige innflytelse og Morris’ popularitet i sin tid, var det ikke før på begynnelsen av 1900-tallet at fantastisk litteratur begynte å nå et stort publikum med forfattere som lord Dunsany som ved å følge Morris’ eksempel ved skrive fantastiske romaner, men også noveller.[70] Han var særskilt kjent for sin fantasifulle og stemningsfulle stil.[70] Hans stil påvirket mange forfattere, men ikke alltid positivt; Ursula K. Le Guin i hennes essay om stil i fantastisk litteratur, «From Elfland to Poughkeepsie», refererte skjevt til Dunsany som «First Terrible Fate that Awaiteth Unwary Beginners in Fantasy», og antydet at unge forfattere som forsøkte å skrive i lord Dunsanys stil ville få problemer grunnet språkets kompleksitet.[71] I henhold til kritikeren S.T. Joshi hadde Dunsanys forfatterskap en segregerende effekten på den fantastisk sjangeren — en måte hvor forfatteren skapte sitt eget rike fra ren fantasi — fra overnaturlig skrekk. Fra dette grunnlaget som han etablerte kom de senere forfatterskapet til E.R. Eddison, Mervyn Peake, og J.R.R. Tolkien.[72]
I Storbritannia, i kjølvannet av den første verdenskrig, ble det utgitt et stort antall av fantastiske bøker rettet mot et voksent publikum, blant annet Living Alone (1919) av Stella Benson,[73] A Voyage to Arcturus (1920) av David Lindsay, og som kombinerte det fantastiske med science-fiction og filosofi,[74] Lady into Fox (1922) av David Garnett, om en ektemann som opplever at hans ektefelle brått ble forvandlet til en rev,[73] Lud-in-the-Mist (1926) av Hope Mirrlees,[75] og Lolly Willowes (1926) av Sylvia Townsend Warner.[76] E.R. Eddison var en annen innflytelsesrik forfatter i denne tiden. Han lot seg inspirere av hva han forsto av norrøne sagaer fra middelalderen, slik også Morris hadde blitt, men hans prosa var anakronistisk modellert på elisabetansk grammatikk fra tudortiden, og hans fortellinger var fylt opp med energiske figurer i ærerike eventyr.[57] Hans mest kjente bok er The Worm Ouroboros (1922), en lang, heroisk fantasi med handlingsgang på en oppdiktet versjon av planeten Merkur.[77]
Litteraturvitere og kritikere begynte å interesse seg for fantastisk litteratur som en seriøs litterær sjanger. Herbert Read benyttet et kapittel av sin bok English Prose Style (1928) for å diskutere «fantasy» som et aspekt av skjønnlitteraturen. Han argumenterte at det ikke var rettferdig å betrakte sjangeren som kun egnet for barn: «Vesten synes ikke å ha forstått nødvendigheten av eventyrfortellinger for voksne.»[56]
I 1938 med utgivelsen av The Sword in the Stone av T.H. White, innførte han den komiske roman innen den fantastiske sjangeren.[78] Den fortalte om legendariske kong Arthurs barndom, og kombinerte legender, historie, det fantastiske og komedie. Det var denne romanen som Walt Disneys selskap gjorde om til en animert film, Sverdet i stenen (1963). BBC adopterte historien til radiohørespill i 1939 med musikk av komponisten Benjamin Britten.[79]
J.R.R. Tolkien spilte en stor rolle i å gjøre fantastisk litteratur populær ved sin meget vellykte utgivelser av Hobbiten (1937) og Ringenes herre (1954–1955); sistnevnte ble delt opp i seks deler, utgitt i tre bind: Ringens brorskap (bok I og II), To tårn (bok III og IV), og Atter en konge (bok V og VI).[80] Tolkien var i stor grad påvirket av oldtidsmanuskriptene av angelsaksiske myter og mytologi, særskilt eposet Beowulf, foruten også av E.R. Eddisons roman fra 1922, The Worm Ouroboros. Tolkiens nær venn, C.S. Lewis, forfatter av Narnia-serien (1950-1956), var også en professor i engelsk med tilsvarende interesse i oldtidens mytologier og fantastisk litteratur.
Tradisjonen som ble etablert av disse forgjengerne på slutten av 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet har fortsatt å blomstre og er blitt fortsatt og til dels videreutviklet av nye generasjoner av forfattere. Innflytelsen fra Tolkiens bøker har særlig ført til en reaksjon.[81] Verker innen den fantastisk sjanger med metafysisk tilsnitt ble utgitt på slutten av 1900-tallet og som selvbevisst hentyder til sjangerens historie og litterære konvensjoner, blant disse er Terry Pratchetts humoristiske og parodiske bokserie Skiveverdenen (1983-2015), og Neil Gaimans Stardust (1999). Sistnevnte har en stil som skiller seg fra det meste av Gaimans øvrige prosa, og bevisst skrevet i tradisjonen fra før Tolkien, og følger således direkte i forsporene til forfattere som lord Dunsany og Hope Mirrlees.
Ved slutten av 1900-tallet og inn i 2000-tallet fikk romanene om Harry Potter, en ung trollmann som sammen med sine venner er elever ved Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom. Romanenes drama handler om Harrys kamp mot den onde Voldemort, men underveis er det en livlig og detaljert skildring av Harrys ungdoms år på skolen, inkludert hans sportslige aktiviteter i rumpeldunk og begynnende seksualitet. J.K. Rowling oppnådde en enorm suksess med bokserien som har per 2013 solgt i mer enn 500 millioner kopier verden over på over 70 forskjellige språk.[82]
Det er ikke uvanlig at fantastiske romaner havner på bestselgerlisten til New York Times, og en del har tatt førsteplassen på listen, blant annet Brandon Sanderson i 2014,[83] George R.R. Martin i 2011,[84] Neil Gaiman i 2013,[85] Terry Goodkind i 2006,[86] og Patrick Rothfuss i 2011.[87]
Referanser
Se også
Eksterne lenker
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
