Det nyassyriske rike
From Wikipedia, the free encyclopedia
Det nyassyriske rike var et rike i Mesopotamias historie som begynte i 934 f.Kr. og endte i 609 f.Kr.[1] I løpet av denne perioden tok Assyria en posisjon som den mektigste nasjonen på Jorden, suksessfullt overgikk Babylonia, Egypt, Urartu/Armenia [2] og Elam i dominansen av Midtøsten, Anatolia, Kaukasus, Nord-Afrika, og den østlige delen av Middelhavet, skjønt det var ikke før reformene til Tiglat-Pileser III på 700-tallet f.Kr.[3] at det ble et enormt imperium. Assyria var opprinnelig et akkadisk kongedømme som utviklet seg 2400 til 2300 f.Kr. De tidligste assyriske konger som Tudiya var relativt små herskere, og etter opprettelsen av det akkadiske rike, som varte fra 2334 f.Kr. til 2154 f.Kr., ble disse kongene underlagt Sargon av Akkad som forente de akkadisktalende og sumerisktalende folkene i Mesopotamia under en hersker.
Den urbaniserte akkadiske nasjonen Assyria (og fra 1894 f.Kr. kalt for Babylonia) utviklet seg hovedsakelig fra det oppløste akkadiske rike. I den gammelassyriske perioden i tidlig bronsealder, hadde Assyria vært et kongedømme i nordlige Mesopotamia (dagens nordlige Irak), tevlet for dominans med hattiere og hurrittere i Anatolia, og oldtidens syrisk-akkadiske bystatene som Isin, Ur og Larsa, og senere med Babylonia som ble grunnlagt av amorittene i 1894 f.Kr., og som ofte var underlagt kassittenes styre. I løpet av 1900-tallet f.Kr. etablerte Assyria kolonier i Anatolia, og under kong Ilushuma utførte Assyria flere suksessfulle krigstokt mot statene i sør. Landet fikk vekslende lykke i den midtre assyriske perioden, men hadde en storhetsperiode under Sjamsi-Adad I på slutten og på midten av 1800-tallet f.Kr. Det havnet deretter i korte perioder under babylonsk og mitannisk-hurrisk overherredømme på henholdsvis 1600- og 1400-tallet f.Kr. før landet igjen fikk en storhetsperiode fra 1365 til 1074 f.Kr. som omfattet styrene til store konger som Assur-Uballit I, Tukulti-Ninurta I og Tiglat-Pileser I. I oldtidens «mørke tidsalder» (se artikkelen Bronsealderens sammenbrudd) forble Assyria i en sterk og stabil nasjon i motsetning til sine rivaler.[4] Fra med krigene til Adad-nirari II ble Assyria igjen en stormakt som veltet Egypts tjuefemte dynasti og erobret store og små nasjoner som Egypt, Babylonia, Elam, Urartu, Media, Persia, Mannai, Gutium, Fønikia/Kanaan, Aramea (Syria), Arabia, Israel, Judea, Filistia, Edom, Moab, Samarra, Kilikia, Kypros, Kaldea, Nabatea, Kommagene, Dilmun og hurrittene, Shutu og nyhettittene; drev ut nubiere, kusjittene og etiopierne fra Egypt; beseiret kimmeriere og skyterne; og utpresset tributter fra Frygia, majanerne og Punt blant andre.
Det nyassyriske rike etterfulgte den midtre assyriske perioden og det midtre assyriske rike (1300- til 900-tallet f.Kr.). En del forskere som eksempelvis Richard Nelson Frye har vurdert det nyassyriske rike som det første reelle imperiet i menneskehetens historie.[5] I løpet av denne perioden ble også arameisk rikets offisielle språk, ved siden av akkadisk.[5]
Det nyassyriske riket ble til sist overvunnet av en sammenslutning av babylonere, mediere, skytere og andre i slaget ved Nineve i 612 f.Kr. og den påfølgende herjingen av rikets siste hovedstad Harran i 608 f.Kr. Mer enn et halvt århundre senere ble både Babylonia og Assyria provinser av Perserriket. Selv om assyrerne under kongedømmet til Asurbanipal ødela den elamittiske sivilisasjon, fikk den assyriske kulturen en innflytelse på etterfølgende rikene til mederne og perserne, indoeuropeiske folk som tidligere hadde blitt dominerte av Assyria.