Akkadisk
From Wikipedia, the free encyclopedia
Akkadisk er et utdødd semittisk språk. Sammen med eblaittisk i dagens Syria utgjør det den østsemittiske språkgruppa. Akkadisk og eblaittisk var sterkt påvirka av sumerisk, deriblant gjennom ordstillinga subjekt–objekt–predikat (SOV). De øvrige nordvestsemittiske og sørsemittiske språkene benytter vanligvis ordstillinga predikat–subjekt–objekt (VSO) eller subjekt–predikat–objekt (SVO). Språket er oppkalt etter byen Akkad i det akkadiske riket (2334 f.Kr.–2193 f.Kr.), men er eldre enn byens grunnleggelse.
- «Akkadisk» kan også referere til Akkad og Det akkadiske rike.
Akkadisk | |||
---|---|---|---|
lišānum akkadītum | |||
Brukt i | Det akkadiske rike, Babylonia, Assyria | ||
Region | Mesopotamia | ||
Antall brukere | 0 | ||
Utdødd | 100 e.Kr. | ||
Lingvistisk klassifikasjon | Afroasiatisk Semittisk Østsemittisk Akkadisk | ||
Skriftsystem | kileskrift | ||
Språkkoder | |||
ISO 639-2 | akk | ||
ISO 639-3 | akk | ||
Glottolog | akka1240 |
I det tredje årtusen f.Kr. utviklet det seg en svært intim kulturell symbiose mellom sumere og semittiske akkadiere, som innebar en utbredt tospråklighet. Akkadisk er derfor noen ganger beskrevet som en språkbunt. Akkadiske egennavn er kjent fra sumeriske tekster fra tiden før 2800 f.Kr. Fra omkring 2600 f.Kr. dukket det opp komplette tekster på akkadisk. Som talt språk ble sumerisk gradvis erstattet av akkadisk omkring 2000 f.Kr. eller i det andre årtusen f.Kr.
Omkring 1950 f.Kr. ble gammelakkadisk erstattet av de to dialektene gammelbabylonsk og gammelassyrisk, oppkalt etter de to oldtidsrikene Babylonia og Assyria. Gammelbabylonsk er bl.a. kjent gjennom Hammurabis lover fra omkring 1772 f.Kr. Marioittisk, kjent fra 1800 – 1750 f.Kr. i oldtidsbyen Mari, var nært beslektet med gammelbabylonsk. Fra rundt 1530 f.Kr. til 1000 f.Kr. snakker vi om mellombabylonsk og mellomassyrisk. I denne perioden ble standardbabylonsk en litteraturdialekt i Babylonia og Assyria. Den var en syntese av gammel- og mellombabylonsk. Mellombabylonsk var et diplomatspråk og et lingua franca i Midtøsten og Egypt, og tok opp i seg lånord og substrater fra hurrittisk og fra nordvestsemittiske kanaanittiske språk. Et eksempel på bruk er Amarnabrevene mellom de egyptiske faraoene Amenhotep III og Akhnaton og deres vasallkonger og andre konger i Midtøsten.
Fra 1000 f.Kr. snakker vi om nybabylonsk og nyassyrisk, oppkalt etter det nybabylonske rike og det nyassyriske rike. Samtidig fikk arameisk samme status som diplomatspråk, og ble etterhvert enerådende. I 602 f.Kr. – ti år etter Ninives ødeleggelse, forsvant de rene nyassyriske tekstene. Perserriket under ledelse av Akamenidene invaderte Mesopotamia, og som folkespråk visnet det gradvis hen. Fra 600 f.Kr. til 100 e.Kr. snakker vi om senbabylonsk. I denne perioden invaderte også Aleksander den store Midtøsten og sørget for utbredelsen av gresk. I den hellenistiske perioden ble det brukt av prester og lærde som et skriftspråk i templene, og den siste kjente teksten er fra 75 e.Kr. Moderne nyarameiske språk i dagens Irak har bevart mange låneord, etternavn og stammenavn fra akkadisk.