norsk forfatter From Wikipedia, the free encyclopedia
Dag Solstad (født 1941) er en norsk forfatter. Siden 2011 har han mottatt Statens æreslønn.
| Dag Solstad | |||
|---|---|---|---|
 Dag Solstad i 2010 | |||
| Født | 16. juli 1941[1][2][3][4] (83 år)Sandefjord | ||
| Beskjeftigelse | Romanforfatter, novelleforfatter, dramatiker, manusforfatter, skribent | ||
| Ektefelle | Therese Bjørneboe (1995–)[5] | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Utmerkelser | 13 oppføringer
Doblougprisen (1996)
Aschehougprisen (2004) Gyldendalprisen (1996) Mads Wiel Nygaards legat (1969) Språklig samlings litteraturpris (1982) Vestfolds Litteraturpris (2001) Nordisk råds litteraturpris (1989) Brageprisen i skjønnlitteratur for voksne (2006) Brageprisens hederspris (1998) Brageprisen (2006) Kritikerprisen (1992) Svenska Akademiens nordiske pris (2017)[6] Neshornprisen (2019)[7] | ||
Dag Solstad vokste opp i Sandefjord i 1940- og 1950-årene. Hans far døde da Solstad var elleve år. Faren etterlot seg en kolonialforretning som gikk konkurs. Dag Solstads ni år eldre bror hadde dratt til sjøs, og deres mor måtte livnære seg ved å selge sko. Solstad tok seg jobb på Jarlsberg travbane og var dessuten målvakt på juniorlaget til fotballklubben Store Bergan. Etter gymnaset var han lærervikar i Kabelvåg.[8]
 | Forbedringspotensial: Denne artikkelen har forbedringspotensial. Mangler som har blitt anført: Avsnittet inneholder kildeløse og til dels subjektive tolkninger og vurderinger |
Dag Solstad debuterte med novellesamlingen Spiraler i 1965. En novelle hvor man møter fremmedgjorte mennesker som lengter etter noe egentlig, men som opplever tilværelsen som mer eller mindre uegentlig eller absurd. I artikkelen Norsk prosa – europeisk modernisme fra 1967 fremmer han mistro til den tradisjonelle romanen og et ønske om å bringe norsk litteratur à jour med nyere europeisk modernisme. Her henviser han bl.a. til James Joyce, Marcel Proust, Alain Robbe-Grillet og Samuel Beckett.
I kortprosasamlingen Svingstol fra 1967 har han endret posisjon. Her og i artikkelen Tingene og verden (1967) fremmer han en nyenkel konkretisme der tingene ikke lenger skal tjene som symboler for en indre menneskelig tilstand: «Vi vil la kaffekjelen være kaffekjelen og se den stå på frokostbordet, blank av aluminium og fylt med rykende kaffe.» sier han i teksten Vi vil ikke gi kaffekjelen vinger.
I 1969 kom romanen Irr! Grønt! som omhandler problemstillingen mellom identitet og rolle. Hovedpersonen Geir Brevik inntar det standpunktet at mennesket er lik summen av sine skiftende roller. Frihet består i å være seg rollespillet bevisst. Temaet tas også opp i artikkelen Om nødvendigheten av å leve inautentisk.
 | Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppfylle Wikipedias kvalitetskrav. Du kan hjelpe Wikipedia ved å forbedre den. Mangler som er blitt anført: Avsnittet er uproporsjonalt langt, og preget av et øyeblikksperspektiv fra 2021-debatt |
I årene 1974–1980 kom fire romaner som ble skrevet etter de krav som AKP (m-l)-bevegelsen satte opp om at litteraturen skulle tjene de arbeidende massene. Først kom 25. septemberplassen, som skildrer en arbeiderfamilie gjennom to generasjoner i det sosialdemokratiske Norge fra frigjøringen i 1945 til folkeavstemningen om EEC i 1972. Senere kom krigstrilogien Svik. Førkrigsår, Krig. 1940 og Brød og våpen, som gjennom et stort persongalleri skildrer konflikten mellom kommunister og sosialdemokrater innenfor den norske arbeiderklassen før, under og etter krigen.
I 1982 og 1987 utkom to romaner, Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land og Roman 1987. Hovedpersonene Knut Pedersen og Fjord ser på årene innenfor AKP (m-l) i tilbakeblikk, og forholdene i partiet behandles humoristisk og ironisk. Solstad selv omtaler denne litterære perioden i sitt forfatterskap som «min utopiske periode».[9]
Solstad har ved flere anledninger uttalt at han fortsatt er kommunist og ønsker å huskes som kommunist. «Om man ser tilbake på mitt forfatterskap, håper jeg at man ikke glemmer at jeg var kommunist. Det er veldig viktig for meg», har han uttalt til Dagens Næringsliv.[10]
Professor Bernt Hagtvet er svært skeptisk til Solstads kommunistiske ståsted:
«Hvilken type kommunisme vil Solstad ha? Til Klassekampen sier han at han er maoist, riktignok av ‘eksistensielle behov mer enn politiske’. Han sier ‘det er synd’ at ‘Mao tapte’.
I det 20. århundre, fra 1917 til 1989, er kommunistiske regimer og bevegelser ansvarlig for omkring 100 millioner menneskers død. Det fastslår Stéphane Courtois og hans team ved det franske nasjonale forskningssenteret CNRS i verket Kommunismens svartebok (1997).
Josef Stalin og Mao Zedong kommer før Adolf Hitler i rekken av massemordere. De overgår langt ofre i kriger. Fanatiserende ideologier er en fellesnevner for dem. Og intellektuelle som spilte med i fascinasjonen.
Den nederlandsk-britiske historikeren Frank Dikötter mener Mao var ansvarlig for minst 45 millioners menneskers død i det vanvittige forsøket på å hurtig-industrialisere Kina fra 1958 til 1962, ‘Det store spranget’.»[11]
Solstad kommentarer Hagtvets kritikk slik:
«Det synes jeg var ganske morsomt. Men jeg er for gammel til å bry meg om hva Bernt – hva heter han – tenker, enten det er et angrep på meg eller hva annet han måtte tenke på.» [12]
I Dag og Tid utdyper Solstad sin kommunistiske holdning:
«– Kva var det som var så bra med kommunismen at du blei hekta?
– Maoismen forandra faktisk ganske mykje av livet mitt, gav meg eit politisk håp i tilværet. Her hadde ein milliard menneske gjort opprør mot kapitalismen og imperialismen. Det var verkeleg stort, og det gjorde at eg i dag gjerne vil bli hugsa som ein som blei forført av maoismen.
– Kva med undertrykkinga og kulturrevolusjonen som drap millionar av menneske?
– Det der har eg ikke studert så nøye. Eg reknar med at folk måtte døy i kampen for og mot maoismen. Men dette vil eg ikke gå inn på.» [13]
I 1990-tallsromanene skjedde et romanteknisk omskifte, og Solstads forfatterskap tok en ny vending. I romanene fra denne perioden svinner den ytre handlingen inn og kretser rundt én betydningsmettet situasjon. Ellevte roman, bok atten (1992) kretser omkring bildet av Bjørn Hansen i rullestolen, som han frivillig lar seg lenke til etter at han har fått omverdenen til å tro at han er blitt lam. I 2019 kom romanen Roman 2019. Tredje og siste roman om Bjørn Hansen.[14][15] I Genanse og verdighet fra 1994 er det bildet av lektor Elias Rukla som ikke makter å slå opp paraplyen sin i skolegården, som illustrerer hvordan livssammenhengen rakner, og plasserer hovedpersonen som en fremmed i tilværelsen. Felles for Hansen, Rukla, professor Andersen og T. Singer er følelsen av at kulturen og samfunnet er i forfall, at kommersialisering og forflatning overtar, og at de er blitt stående utafor sin egen tid. I stedet for å prøve å gripe inn mot forfallet, synker de inn i seg selv og ender opp som tilskuere til virkeligheten omkring seg.
I 16.07.41 fra 2002 introduserte Solstad seg selv som hovedperson. Tilsynelatende møter vi her forfatteren i egen person som mot slutten av sin forfattergjerning griper tilbake til hendelser i sin egen oppvekst.
I Armand V. fra 2006 bruker Solstad igjen en jeg-person som i alle ytre henseender sammenfaller med hans egen biografi. Foruten å fortelle historien om en norsk karrierediplomats vilkår under den nyimperialistiske verdensorden diskuterer han her hvordan hans egne romaner er blitt til. Hovedspørsmålet han stiller er om forfatteren skriver romanen, eller om romanen ligger der ferdig i utgangspunktet, slik at forfatterens rolle består i å grave den fram. I Armand V. proklamerer Solstad videre: «Mitt forfatterskap endte med T. Singer, skrevet og utgitt i 1999. Alt etter dette er et unntak, som aldri skal gjenta seg.»
17. Roman (2009) er en oppfølger til Ellevte roman, bok atten fra 1992. Her møter vi igjen Bjørn Hansen, kemneren fra Kongsberg, som har store problemer med å innordne seg som familiefar og samfunnsborger. Vi følger hans vei mot forsoning med sønnen og hans familie.
I 2013 utkom romanen Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591–1896, en familiekrønike basert på genealogisk materiale fra hans egen familie i Bø og Seljord.
Han har tidligere vært gift to ganger og har tre døtre. Han er nå gift med Therese Bjørneboe.
Medaljens forside var et bestillingsverk for industribedriften Aker og forteller selskapets historie, med genrebetegnelsen «en roman om Aker» på tittelbladet.
Sammen med Jon Michelet rapporterte han i bokform fra VM i fotball i 1982, 1986, 1990, 1994 og 1998.
Solstad ble i 1996 kåret av Bokklubben Nye Bøker til en av De fire nye store.[16]
I 2003 var Solstad festspilldikter ved Festspillene i Bergen. I 2011, i forbindelse med Solstads 70-årsdag, ble en plass oppkalt etter ham i Sandefjord, Dag Solstads plass.[17]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
