Remove ads
Festspillene i Bergen er en musikk- og teaterfestival som blir arrangert i Bergen i slutten av mai og begynnelsen av juni hvert år. Festivalen er flaggskipet blant Nordens festivaler for musikk og scenekunst og rommer en mengde arrangementer innenfor musikk, teater, dans og billedkunst på høyt nasjonalt og internasjonalt nivå. Det holdes konserter blant annet i Grieghallen og Håkonshallen, i de fire komponisthjemmene på Siljustøl, Troldhaugen, Lysøen og Valestrand, samt i en rekke av byens kirker og på gater og torg. De første festspillene ble arrangert i 1953.
| Festspillene i Bergen | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Sted |  Bergen, Norge | ||
| Tidspunkt | slutten av mai til begynnelsen av juni 2025: 21. mai–4. juni 2026: 27. mai–10. juni 2027: 26. mai–9. juni | ||
| Grunnlegger(e) | Frank Meidell Falch | ||
| Grunnlagt | 1952 | ||
| Type | Festival, ideell organisasjon[1] | ||
| Genre | musikk, opera, teater, dans og billedkunst | ||
| Nettsted | www | ||
Remove ads
Festspillene i Bergen er organisert som en stiftelse, og støttes av en rekke sponsorer og av det offentlige, det vil si den norske staten, Norsk kulturråd, Hordaland fylkeskommune og Bergen kommune. Stiftelsen er under kong Haralds høye beskyttelse.
Festspillprogrammet omfatter rundt 300 enkeltarrangementer fordelt over 15 dager.
Tilbake i 1929 ble det opptatt drøftinger om en «Grieg-uke» i Bergen sommeren 1931, men den økonomiske krisen medførte at planen gikk i stå. Den gang tenkte man seg et nordisk festspill som skulle ambulere mellom Bergen, Oslo, København, Stockholm og Helsinki. I oktober 1950 ble drøftingene gjenopptatt av et oppnevnt utvalg.[2]
Festspillene i Bergen ble første gang arrangert i 1953. Sangerinnen Fanny Elsta[3] som fikk ideen, var inspirert av Edvard Griegs Musikkfesten i Bergen i 1898. De første festspill ble åpnet i 1953 av kong Haakon. Artister som dirigent Leopold Stokowski, operasangerinnen Kirsten Flagstad og skuespiller Per Aabel sto på programmet.[4] Kongen avslo å stille da han fikk vite at Kirsten Flagstad var invitert som solist. Han begrunnet dette med at hun reiste hjem til sin familie i Norge i 1941, da landet var under tysk okkupasjon. Kongen sa seg først villig til å komme etter at det ble avtalt at Flagstad først ankom festspillene etter at han var reist. Dette var eneste gangen hun deltok.[5]
På Bergenhus var det en stor folkefest med det beste som fantes av norsk folkekunst. «Bergensernes ærgjerrighet har feiret en vakker triumf ... Bergen har alle sjanser til å vokse seg frem til en festspillby av virkelig internasjonalt format», skrev Aftenposten, og Nationen kalte festspillene «en strålende suksess».[6][7][8]
På 1960-tallet ble det inngått en rekke kulturavtaler mellom land i Europa for å fremme samarbeid etter andre verdenskrig. Det gjorde det økonomisk mulig å hente inn store orkestre til festspillene. Utenriksdepartementet ble en viktig samarbeidspartner, og 1960-tallet ble de store orkestergjestespills tiår. Fra Sovjetunionen kom Leningradsymfonikerne i 1961, og senere fulgte blant andre BBC Symphony Orchestra, Hallé-orkesteret, Cleveland-, Philadelphia-, Moskva- og Berlinfilharmonien, sistnevnte med Herbert von Karajan i spissen.[9]
På 1970-tallet ble det endringer i både programprofil og arenatilbud. Jazz- og visekonserter og barneteater kom inn i programmet, og det ble eksperimentert mer innenfor både musikk, teater og dans. I denne perioden opptrådte blant annet Karlheinz Stockhausen, Arne Nordheim, Luciano Berio og Gisela May. I 1974 åpnet Lysøen,[10] og i 1978 sto Grieghallen endelig ferdig.[11] Med den fikk festspillene, Bergen Filharmoniske Orkester og byen en ny identitet.
Diskusjonen om Edvard Griegs «forbudte» symfoni innledet 1980-tallet. Grieg hadde trukket den fra offentligheten, og forsøk på å få den frigitt ble avslått av Bergen offentlige bibliotek, som hadde fått testamentert partituret. Men etter en snikoppføring i Moskva i 1980[12] snudde stemningen i bibliotekstyret, og året etter ble symfonien fremført under festspillene av Harmonien med Karsten Andersen som dirigent.[13] Samme år hadde også Arne Nordheim og Den Norske Operas ballett suksess med Glen Tetleys ballettversjon av Shakespeares Stormen i Grieghallen. Slutten av tiåret var preget av direktør Daniel Bohrs dristige og fargerike festspill. En av hans satsinger var musikalen Which Witch med Dollie De Luxe, som også ble satt opp på West End i London.[14]
Første halvdel av 1990-tallet hadde mange store satsinger på ballett og opera i Grieghallen, og festspillene satte opp forestillinger med andre institusjoner. Festspillene i 1993 ble et høydepunkt under den verdensomspennende markeringen av Edvard Griegs 150-årsjubileum. 1990-tallet ble også preget av direktør Bergljót Jónsdóttir satsing på å bringe «verden til Bergen»,[15] med scenekunst fra alle verdenshjørner og fargerike gateopptrinn. Noen husker også «Nystemt-debatten» da det vakte oppstyr at Bergenssangen ikke ble avsunget under festspillåpningen i 1998, «som den alltid gjør».[16] Saken ble tatt opp i Stortingets spørretime av Terje Knudsen fra Fremskrittspartiet som ba kulturminister Anne Enger Lahnstein om å sørge for at «denne store kulturbegivenhet kan bli videreført ved den årlige åpning av festspillene i Bergen». I Bergen ringte mange inn sine reaksjoner til NRK-Hordaland, og noen foreslo at fremmøtte i Grieghallen under festspillåpningen 20. mai 2003 skulle reise seg og synge Bergenssangen uansett. I Bergen rådhus kom det til en underskriftsaksjon blant kommunalråder og gruppeledere, der folk fra alle partier skrev under på at Bergenssangen måtte synges ved åpningen av Festspillene. Ordfører Ingmar Ljones ønsket et møte med Bergljot Jonsdottir «for å finne praktiske løsninger».[17] Få vet at «Nystemten» først kom på programmet i 1977, og da som en spontanidé.
Festspillenes 50-årsjubileum åpnet i 2002 med at Mayú Heitmann kom svevende inn over Torgallmenningen hengende i en ballong formet som en jordklode. En nyskapning oppsto i Festspillenes regi i 2004 og ble båret frem av Ole Hamre og hans medspillere: «Fargespill».[18] Fra Per Boye Hansens tiltredelse i 2006 og i flere år fremover, satte også Hamre sitt preg på Festspillenes uteprogram med OiOi-festivalen.[19] Mottoet var «sært og populært», og hensikten var å skape møteplasser i byrommet for kunst og folk. I 2006 fikk Festspillene signaturen «Nordiske impulser» og et sterkere fokus på nordiske utøvere.[20] En rekke nye sceneproduksjoner og konsertserier ble initiert i samarbeid med både lokale, nasjonale og internasjonale institusjoner. Jon Fosses dramatikk sto sentralt, og regissører som Calixto Bieito, Stefan Herheim og Tore Vagn Lid gjorde flere forestillinger. Den omdiskuterte og grensesprengende oppsetningen av Vildanden i 2009 satte spor etter seg både hjemme og utenlands, og det samme gjorde samarbeidet med El Sistema fra Venezuela.
Våren 2022 tiltrådte Lars Petter Hagen som festspilldirektør.[21]
.jpg)
Festspilldirektører
- 1951–1956: Frank Meidell Falch
- 1957–1966: Gunnar Arne Jensen
- 1967–1972: Åsmund Oftedal
- 1973–1976: Sven Henning
- 1977–1980: Sverre A. Bergh
- 1981–1985: Knut Thomassen
- 1986–1988: Daniel Bohr
- 1988–1989: Birgitta Alléen
- 1989–1993: Lorentz Reitan
- 1994: Ole Wiggo Bang
- 1995: Lorentz Reitan
- 1996–2004: Bergljót Jónsdóttir
- 2004–2005: Erling Dahl jr.
- 2005–2012: Per Boye Hansen
- 2012–2021: Anders Beyer
- 2022–: Lars Petter Hagen[22]
Festspillkunstnere
Også norske billedkunstnere fått ekstra fokus som festspillkunstner eller offisiell festspillutstiller, først og fremst gjennom festspillutstillingen, en separatutstilling som i dag blir vist i Bergen Kunsthall.
- 1955: Axel Revold
- 1958: 8 bergenskunstnere: Asbjørn Brekke, Lasse Grundt, Mary Karlsrud, Hans J. Meyer, Inggard Rosseland og Einar Rustad Hansen
- 1959: Thorvald Erichsens minneutstilling
- 1964: Rolf Nesch
- 1965: Jacob Weidemann
- 1966: Inger Sitter
- 1967: Gunnar S. Gundersen
- 1968: Knut Rumohr
- 1969: Ludvig Eikaas, Sigurd Winge.(https://www.nb.no/items/b7c3654f326464736bbde0e70383636e?page=1&searchText=%22Sigurd%20Winge%22)
- 1970: Arne Ekeland
- 1971: Kai Fjell
- 1972: Arnold Haukeland
- 1973: Jacob Weidemann
- 1974: Victor Sparre
- 1975: Olav Strømme
- 1976: Jens Johannessen
- 1977: Frans Widerberg
- 1978: Håkon Bleken
- 1979: Knut Rose
- 1980: Per Kleiva
- 1981: Svein Strand
- 1982: Anne Behrndt, Majatta Tapiola, Helgi Thorgils Fridjonsson, Arvid Pettersen og Sten Eklund
- 1983: Gruppe Zink: Bjørn Carlsen, Bjørg Holene, Ulf Nilsen og Leonard Rickhard
- 1984: Johannes Vinjum
- 1985: Bjørn Randsve
- 1986: Johanne Marie Hansen-Krone
- 1987: Gunnar Torvund
- 1988: Bård Breivik
- 1989: Irma Salo Jæger
- 1990: Eilif Amundsen
- 1991: Per Inge Bjørlo
- 1992: Kjell Torriset
- 1993: Marianne Heske
- 1994: Kristian Blystad
- 1995: Kjell Erik Killi Olsen
- 1996: Håvard Vikhagen
- 1997: Ragnhild Monsen
- 1998: Ørnulf Opdahl
- 1999: Inghild Karlsen
- 2000: Olav Christopher Jenssen
- 2001: Per Barclay
- 2002: Bjørn Sigurd Tufta
- 2003: Bjarne Melgaard
- 2004: AK Dolven
- 2005: Elmgreen & Dragset
- 2006: Ole Jørgen Ness
- 2007: Børre Sæthre
- 2008: Ingrid Book og Carina Hedén
- 2009: Leonard Rickhard
- 2010: Knut Åsdam
- 2011: Hanne Borchgrevink
- 2012: Marianne Heier
- 2013: Gardar Eide Einarsson
- 2014: Tone Vigeland
- 2015: Ane Hjort Guttu
- 2016: Fredrik Værslev
- 2017: Jan Groth
- 2018: Torbjørn Rødland
- 2019: Mari Slaatelid
- 2020: Joar Nango
- 2021: Elisabeth Haarr
- 2022: Lene Berg
- 2023: Camille Norment
- 2024: Toril Johannessen
I 1953, 1954, 1956, 1958, 1960, 1961 og 1963 ble det arrangert festspillutstillinger med overliggende historiske temaer som ikke fokuserte på kunstnerne.
Festspillkomponistene 1983-2024
Med ujevne mellomrom i årene 1983-2024[23] ble norske, og senere internasjonale, komponister valgt ut til å være festspillkomponist, og fått særlig oppmerksomhet gjennom konserter og bestillingsverk. Posisjonen som festspillkomponist har høy prestisje i det norske musikk- og kulturmiljøet.
- 1983: Egil Hovland
- 1984: Arnold Schönberg
- 1985: Olav Anton Thommessen
- 1986: Harald Sæverud
- 1987: Gunnar Sønstevold
- 1989: Antonio Bibalo
- 1990: Ketil Hvoslef
- 1991: Alfred Janson
- 1992: Arne Nordheim
- 1993: Edvard Grieg
- 1995: Ragnar Søderlind
- 1996: Lasse Thoresen
- 1997: Cecilie Ore, John Persen, Arne Nordheim
- 2000: Rolf Wallin
- 2006: Magnus Lindberg
- 2007: Bent Sørensen
- 2017: Kaija Saariaho
- 2018: Sofia Gubaidulina
- 2019: Unsuk Chin
- 2020: Jörg Widmann
- 2021: Missy Mazzoli
- 2023: Anne-Marie Ørbeck
- 2024: Øyvind Torvund
Festspillmusikere
Også dyktige enkeltmusikere ble i årene 1997-2008, og 2023-2024, viet spesiell oppmerksomhet gjennom flere konserter under Festspillene i Bergen. Disse omfattet:
- 1997: Leif Ove Andsnes
- 1998: Randi Stene
- 1999: Christian Eggen
- 2001: Det Norske Kammerorkester
- 2003: Anne Sofie von Otter
- 2004: Henning Kraggerud
- 2005: Martin Fröst
- 2006: Per Arne Glorvigen
- 2007: Trio Mediæval
- 2008: Bjarte Eike
- 2023: Lise Davidsen
- 2024: Ragnhild Hemsing
Griegs a-mollkonsert
Griegs pianokonsert i a-moll er med få unntak blitt spilt under hvert eneste festspill siden starten i 1953[24]. Konserten kalles gjerne festspillenes signaturverk. Følgende liste angir alle solistene:
- 1953: Robert Riefling
- 1954: Ivar Johnsen
- 1955: Ikke spilt
- 1956: Grant Johannesen
- 1957: Kjell Bækkelund
- 1958: Ivar Johnsen
- 1959: Robert Riefling
- 1960: Hans Richter-Haaser
- 1961: Grant Johannesen
- 1962: Liv Glaser
- 1963: Robert Riefling
- 1964: Benny Dahl-Hansen
- 1965: Grant Johannesen
- 1966: Gina Bachauer
- 1967: Jan Henrik Kayser
- 1968: Svjatsolav Richter
- 1969: Eva Knardahl
- 1970: Vladimir Ashkenazy
- 1971: Jens Harald Bratlie
- 1972: Radu Lupu
- 1973: Håkon Austbø
- 1974: Robert Riefling
- 1975: Einar Steen-Nøkleberg
- 1976: Steffan Scheja
- 1977: Jorunn Marie Bratlie
- 1978: Emil Gilels
- 1979: Geir Henning Braaten
- 1980: Einar Henning Smebye
- 1981: Karl Engel
- 1982: András Schiff
- 1983: Cécilie Ousset
- 1984: Eva Knardahl
- 1985: Bruno Leonarda Gelber
- 1986: Roland Pöntinen
- 1987: Bella Davidadovich
- 1988: Leif Ove Andsnes
- 1989: Mark Zeltser
- 1990: Lyubow Timofeyeva
- 1991: John Kimura Parker
- 1992: Michael Rudy
- 1993: Leif Ove Andsnes
- 1994: Lilya Silberstein
- 1995: Lars Vogt
- 1996: Håvard Gimse
- 1997: Jean-Yves Thibaudet
- 1998: Nils Mortensen
- 1999: Noriko Ogawa
- 2000: Peter Jablonski
- 2001: Nikolai Luganskij
- 2002: Leif Ove Andsnes
- 2003: Håkon Austbø
- 2004: Gunilla Süssmann
- 2005: Anti Siirala
- 2006: Rian de Waal
- 2007: Percy Grainger/Pianola
- 2008: Sigurd Slåttebrekk
- 2009: Juho Pohjonen
- 2010: Gabriela Montero
- 2011: Ikke spilt
- 2012: Christian Ihle Hadland
- 2013: Marianna Shirinyan
- 2014: Simon Trpceski
- 2015: Ronald Brautigam
- 2016: Benjamin Grosvenor
- 2017: Joachim Carr
- 2018: Ah Ruem Ahn
- 2019: Charlie Albright (en)
- 2020: Víkingur Ólafsson (en)
- 2021: Håvard Gimse
- 2022: Paul Lewis
- 2023: Leif Ove Andsnes
- 2024: Alexandra Dovgan
De litterære festspill
Forfatterformidlingstjenesten Norsk forfattersentrum samarbeidet fram til 2008 med Festspillene om De litterære festspill. Norsk forfattersentrum markerer fortsatt en samtidsforfatter under vignetten De litterære festspill – festspilldikteren, men dette er ikke en del av det offisielle programmet. Festspillene har i stedet ulike samarbeidsprosjekter med Norsk Forfattersentrum.
Remove ads
Remove ads
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
Remove ads