Arnold Schönberg

Arnold Schönberg (født 13. september 1874 i Wien, død 13. juli 1951 i Los Angeles) (endret skrivemåten til Schoenberg etter amerikansk statsborgerskap i 1941) var en østerriksk komponist. Han var en av de første komponistene som eksperimenterte med atonal musikk, og er kjent for sin tolvtonestil og sprechgesang.

Arnold Schönberg Arnold Franz Walter Schönberg
Født		Arnold Franz Walter Schönberg 13. sep. 1874[1][2][3][4] Wien (Østerrike-Ungarn)[5][6][7]
Død		13. juli 1951[1][2][3][4] (76 år) Los Angeles[8][6][7]
Beskjeftigelse		Klassisk komponist, kunstmaler, musikkforsker, musikkteoretiker, skribent, dirigent, komponist, musikklærer, kunstner
Ektefelle		Gertrud Schoenberg (1924–)[6] Mathilde Zemlinsky (1901–)[6]
Far		Samuel Schönberg[6]
Barn		Gertrud Schönberg[6] Georg Schönberg Nuria Nono-Schönberg[6] Ronny Schönberg Larry Schönberg
Nasjonalitet		Østerrike[6][9] USA Østerrike-Ungarn Tyskland[6]
Gravlagt		Wiener Zentralfriedhof
Medlem av		den andre wienerskolen
Utmerkelser		Honorary Member of the International Society for Contemporary Music
Sjangre/ former		Neue Musik, opera, atonal musikk,[10] serialisme,[11] klassisk musikk, ekspresjonisme, tolvtonemusikk
Instrument		Piano
IMDB		IMDb
Arnold Schönberg på Commons

Biografi

Han ble født inn i en ortodoks jødisk familie, og var nesten selvlært som komponist. I tyveårsalderen levde han av å orkestrere operetter. Han fikk først framført musikk offentlig som 24-åring, men ble etter hvert en etterspurt lærer i komposisjon, og etter verdenskrigen ble han også professor i komposisjon i Berlin. Fordi Schönberg var jøde, måtte han forlate Tyskland da Adolf Hitler kom til makten i 1933. Han flyttet til USA og underviste i komposisjon i Los Angeles. I løpet av sitt langvarige virke som komponist forandret Schönberg stil flere ganger. Han så på seg selv som en viderefører av den musikkhistoriske utviklingen, ikke som en musikalsk revolusjonær.^{[trenger referanse]}

Musikalsk betydning

Han komponerte først i senromantisk stil, påvirket av komponister som Richard Wagner, Gustav Mahler og Strauss. Med strykesekstetten «Verklärte Nacht» (1899) begynte Schönbergs musikk å vekke oppsikt. Musikken var preget av lange melodiske linjer, dissonanser og kromatikk og mange modulasjoner. Det sier litt om hvor vanskelig situasjonen for Schönbergs musikk var, at han ble nektet å fremføre denne komposisjonen ett sted fordi den inneholdt en dissonans som ikke fantes i lærebøkene.

I et av hans mest kjente verker, «Pierrot Luinaire» («den månesyke Pierrot»), gikk han enda lenger ved å fjerne seg fra tonaliteten. Han utviklet også en ny type sang kalt Sprechgesang (talesang) i forbindelse med dette verket.

Etter hvert ble stilen mer eksperimentell og atonal. Musikken hans ble ubundet av tonearter, og han skrev uten faste fortegn. Han kalte denne musikken pantonal. Ut fra dette sprang hans tolvtonestil som senere utvilket seg til å bli den andre wienerskole. Denne retningen er representert av komponister som Alban Berg og Anton Webern.

Tolvtonemusikk kjennetegnes i korte trekk ved at enhver følelse av et tonalitetssenter er fjernet. Schönberg eksperimenterte lenge med å basere komposisjonene på spennet mellom en friere tonalitet og desto strengere former, før han i 1923 fullførte sin Suite for Piano (Op. 25). Det er først i dette verket at vi får et helhetlig bilde av den rene tolvtonemusikk. Hovedprinsippet, som alle de 6 stykkene er bygd opp etter, er at komponisten følger en tonerekke bestående av alle 12 tonene i en kromatisk skala, satt sammen i en bestemt rekkefølge. Disse kan og vendes på; den kan omvendes helt eller delvis, snus på hodet eller transponeres, så lenge alle tolv tonene er brukt en gang før neste rekke begynner. Schönberg utarbeidet også et eget sett satslære- og komposisjonsregler til bruk i tolvtonemusikken.

I Norge har særlig Fartein Valen adoptert hans musikalske idéer.

Hovedverk

• 1897: Strykekvartett i D
• 1897: Zwei Lieder, op. 1
• 1899: Vier Lieder, op. 2
• 1899: Verklärte Nacht, op. 4
• 1903: Pelleas et Melissande, op. 5
• 1905: Strykekvartett nr. 1 i d-moll, op. 7
• 1906: Kammersymfoni nr. 1 i E-dur, op. 9
• 1907: Strykekvartett nr. 2, op. 10
• 1909: Drei Klavierstücke, op. 11
• 1907/11: Friede auf Erden for blandet kor a cappella, op. 13^[12]
• 1908/1909: 15 Gedichte aus Das Buch der hängenden Gärten, op. 15
• 1909: Fem orkesterstykker, op. 16
• 1909: Erwartung, op. 17
• 1901/1911: Gurrelieder
• 1912: Pierrot Lunaire, op 21
• 1920–1923: Klaverstykker, op. 23
• 1920–1923: Serenade, op. 24
• 1921: Klaversuite‘‘, op. 25
• 1924: Blåsekvintett‘‘, op. 26
• 1925: Suite, op. 29
• 1926: Variasjoner for orkester, op. 31
• 1927: Strykekvartett nr. 3, op. 30
• 1928–1929: Von heute auf Morgen, op. 32, (enakters opera)
• 1932–1933: Cellokonsert etter Monn
• 1936: Strykekvartett nr. 4, op. 37
• 1917/1922/1944: Jacobsleiter (ufullført)
• 1947: A Survivor from Warsaw, op. 46
• 1949: Dreimal Tausend Jahre, op. 50A
• 1950: De Profundis, op. 50B
• 1950: Moderen Psalmen, op. 50C

For fullstendig liste, se Liste over Arnold Schönbergs verker

Verdensarv

Arnold Schönbergs etterlatte dokumenter ble i 2011 oppført på UNESCOs liste over verdens dokumentarv.^[13]