Callisto (måne)
en av Jupiters fire store måner. / From Wikipedia, the free encyclopedia
Callisto, eller Jupiter IV, er en av Jupiters måner. Den er den åttende månen og den fjerde galileiske månen utover fra Jupiter, med en baneradius på ca. 1 880 000 km.[1] Månen fullfører et omløp på 16,69 jorddager. Den er ikke en del av baneresonansen mellom Io, Europa og Ganymedes og er derfor ikke utsatt for tidevannsoppvarming.[S 4] Callisto roterer synkront med baneperioden slik at samme halvkule alltid vender mot Jupiter. Overflaten er mindre påvirket av Jupiters magnetosfære enn på de andre galileiske månene fordi banen er lengre unna.[S 5]
Callisto | |||
---|---|---|---|
Det er mange krater på den siden av Callisto som vender bort fra Jupiter. Foto: Galileo (25. mai 2001) | |||
Oppdagelse | |||
Oppdaget av | Galileo Galilei | ||
Oppdaget | 7. januar 1610 | ||
Baneparametre | |||
Periapsis | 1 869 000 km[lower-alpha 1] | ||
Apoapsis | 1 897 000 km[lower-alpha 2] | ||
Store halvakse | 1 882 700 km 0,01259 AE[1] | ||
Eksentrisitet | 0,0074[1] | ||
Omløpstid | 16,6890184 jorddøgn[1] | ||
Gjennomsnittsfart | 8,204 km/s | ||
Inklinasjon | 0,192°[lower-alpha 3][1] | ||
Moderplanet | Jupiter | ||
Fysiske egenskaper | |||
Overflatens areal | 73 000 000 km²[lower-alpha 4] | ||
Volum | 59 000 000 000 km³[lower-alpha 5] | ||
Masse | 107 593 800 000 000 000 000 000 kg[S 1] | ||
Middeltetthet | 1,8344 ± 0.0034 g/cm³[S 1] | ||
Gravitasjon ved ekvator | 1,235 m/s² 0,126 g[lower-alpha 6] | ||
Unnslipningshastighet | 2,44 km/s[lower-alpha 7] | ||
Aksehelning | 0°[S 1] | ||
Albedo | 0,22[2] (geometrisk) | ||
Tilsynelatende størrelsesklasse | 5,65[lower-alpha 8][3] | ||
Atmosfæriske egenskaper | |||
Sammensetning | ~4×108 cm−3 karbondioksid[S 2] opp til 2×1010 cm−3 molekylær oksygen(O2)[S 3] |
Månen er den tredje største månen i solsystemet og den nest største i det jovianske systemet,[lower-alpha 9] etter Ganymedes. Utenfor Jupiter-systemet er bare Titan større. Massen er ca. 33 % av massen til planeten Merkur, mens diameteren er 99 % av Merkurs. Callisto har planetmasse – stor nok til å gi hydrostatisk likevekt,[lower-alpha 10] og hadde vært en dvergplanet dersom den gikk i bane direkte rundt solen.[lower-alpha 11]
Callisto er sammensatt av omtrentlige like mengder bergarter og iser, med en gjennomsnittlig tetthet på ca. 1,83 g/cm³. Is, karbondioksid, silikater og organiske forbindelser er oppdaget spektroskopisk på overflaten. Data fra sonden Galileo antyder en liten steinete planetkjerne av silikater og muligens underjordiske hav av flytende vann på en dybde av 100–150 km.[S 6][S 7]
Overflaten er svært gammel med en høy kratertetthet. Den viser ingen tegn til platetektonikk eller vulkanisme, og antas hovedsakelig å ha utviklet seg gjennom nedslag.[S 8] Formasjonene omfatter ringstrukturer, variert formete nedslagskratre og kjeder av kratre (catanae) med tilhørende skråninger, åsrygger og avleiringer.[S 8] Små, lyse frostavleiringer på de høyeste nivåene er omgitt av lavtliggende, jevne banker av mørke materialer,[2] og antas å være et resultat av sublimasjonsdrevet nedbrytning av små landformer. Dette støttes av den generelle mangelen på små nedslagskratre og tilstedeværelsen av små avrundede fjell som anses å være restene av disse.[S 9] Alderen til landformene er ikke kjent.
En ekstremt tynn atmosfære er sammensatt av karbondioksid[S 2] og sannsynligvis molekylært oksygen. I tillegg finnes en intens ionosfære.[S 10] Callisto antas å ha blitt dannet av sakte akkresjon fra skiven av gass og støv som omga Jupiter etter dannelsen av planeten.[S 11] Langsom akkresjon og mangelen på tidevannsoppvarming ga for lite varme for en rask differensiering. Konveksjonen i Callistos indre like etter dannelsen, førte til delvis differensiering og muligens til dannelsen av en liten, steinete kjerne og et underjordisk hav.[S 12]
Callisto ble oppdaget av Galileo Galilei i 1610[4] og av Simon Marius rundt samme tid. Det har blitt foretatt stadig bedre observasjoner gjennom århundrer ved bruk av stadig mer avanserte teleskoper og ved forbiflyvninger med romsonder. Pioneer 10 var i 1973 det første romfartøyet som besøkte Callisto. Det er blitt etterfulgt av seks andre romsonder, mens én er på vei. Romsonden Galileos besøk fra 1996 til 2001 har gitt hovedmengden av kunnskapen om Callisto.
Et mulig underjordisk hav kan inneholde liv, selv om forholdene er mer gunstige på Europa.[S 13] På grunn av de lave strålingsnivåene har Callisto blitt foreslått som egnet for en menneskelig base i en fremtidig utforskning av det jovianske systemet.[5]