Mongoliet (mongolsk: Монгол улс, den mongolske nation), i nogle sammenhænge omtalt som det ydre Mongoliet (for at skille mellem den kinesiske provins det Indre Mongoliet), er en selvstændig stat beliggende i Øst- og Centralasien. Landet er en indlandsstat som grænser til Rusland i nord og Kina i syd, øst og vest. Mongoliet har et landareal på 1.594.116 km2, og er dermed verdens 19. største stat målt i areal. Med en befolkning på lige over tre millioner har Mongoliet desuden den laveste befolkningstæthed i verden. Ulan Bator, som i 2008 havde lige over én million indbyggere, er landets hovedstad og største by.[1]
Монгол Улс Mongol Uls | |
|---|---|
Motto: Dayar Mongol | |
 | |
| Hovedstad og største by | Ulaanbaatar 47°55′N 106°53′Ø |
| Officielle sprog | Mongolsk |
| Regeringsform | Republik |
| Uafhængighed | |
| Areal | |
• Total | 1.565.000 km2 (nr. 19) |
| 0,6 | |
| Befolkning | |
• Anslået 2005 | 2.791.272 (nr. 134) |
• Tæthed | 1,8/km2 (nr. 193) |
| Valuta | Tögrök (MNT) |
| Tidszone | UTC+7 |
| UTC+8 | |
| Kendings- bogstaver (bil) | MGL |
| Luftfartøjs- registreringskode | JU |
| Internetdomæne | .mn |
| Telefonkode | +976 |
Nationalvåbnet er gengivet med henvisning til www.Vector-Images.com | |
Området som i dag udgør Mongoliet er i løbet af historien blevet styret af flere nomadiske imperier, blandt andet xiongnu, xianbei, rouran og göktürkerne. Landområdet var desuden centrum for Mongolriget, som blev etableret af Djengis Khan i 1206. Mongolriget er det største sammenhængende imperie i verdenshistorien, og strakte sig på sit højeste over et område på 35 millioner km2 og omfattede mere end 100 millioner mennesker. Efter Yuan-dynastiets sammenbrud i 1368 blev landets areal igen begrænset til det område som i dag udgør Mongoliet. Mod slutningen af det 17. århundrede var størstedelen af landområdet erobret og indlemmet i Qing-dynastiet. Efter Qing-dynastiets kollaps i 1912 erklærede Mongoliet sig selvstændigt, men landet sled for at få etableret et uafhængigt styre og blev i realiteten ikke uafhængigt før næsten et årti senere, i 1921. Landet måtte også vente helt frem til 1945 for at få international anerkendelse. Som følge af dette kom landet under stærk russisk og sovjetisk indflydelse, og i 1924 blev Folkerepublikken Mongoliet oprettet. Efter de mange revolutioner i Østeuropa efteråret 1989 oplevede Mongoliet en egen revolution i 1990, noget som førte til kommunistregimets fald og etableringen af en ny grundlov i 1992.
Mongoliet er i dag en parlamentarisk republik. Udover at at være verdens 19. største stat, er Mongoliet også verdens næststørste indlandsstat efter Kasakhstan. Landet indeholder få dyrkede marker, og består for det meste af steppeområder omkranset af Gobi-ørkenen i syd og bjergområder i nord og vest. Cirka 30 % af landets tre millioner indbyggere er nomadiske eller semi-nomadiske.
Med et landareal på 1.564.116 km2 er Mongoliet verdens 19. største stat.[2] Landet grænser til Kina i syd, øst og vest og til Rusland i nord. Landskabet domineres af stepper, men indeholder også variationer i form af bjerge i nord og vest samt ørken i syd. Størstedelen af landområdet ligger på et plateau med højder som varierer fra 900 til 1500 moh., kun afbrudt af større bjergkæder i nordlige og vestlige dele af landet.[3] Mongoliets højeste punkt er Khujtnij orgil (4374 moh.) i Tavan Bogd-massivet i Altajbjergene i vest. Andre bjergområder inkluderer Khengaibjergene centralt i landet og Khentiibjergene i nord. Landets laveste punkt er saltsøen Khokh Nuur (560 moh.), lokaliseret i det nordøstlige Mongoliet.
Asiens største ørkenområde, Gobi-ørkenen, ligger i den sydlige del af landet og omfatter også dele af det nordlige Kina. Navnet gobi kommer af det mongolske Говь, som kan oversættes til "ørkenslette". Mongoliets landskab omfatter også en af de største ferskvandssøer i Asien (Khövsgölsøen), en række saltvandsøer, moser, sanddyner, kuperede græsmarker, skove og gletsjerer i bjergene. Det nordlige og vestlige Mongoliet er et seismisk aktivt område med hyppige jordskælv, varme kilder og uddøde vulkaner. Uvs Nuur-bassinet, som også strækker sig ind på russisk territorium, står på UNESCOs Verdensarvsliste.[4]
Mongoliet har et tempereret, kontinentalt klima med lange, kolde vintre og korte, varme somre. En skærmet beliggenhed, stor højde over havet og tør luft giver store temperaturforskelle mellem dag og nat og mellem vinter og sommer. Temperaturen varierer fra -15 til -30 °C om vinteren og 10 og 27 °C om sommeren.[3] Vintrene er tørre, og regnen om sommeren udgør sjælden mere end 380 mm i bjergene og 125 mm i ørkenen.[3]
Mongoliets indbyggertal blev i juli 2009 estimeret til 3.041.142 af CIA World Factbook, noget som gør landet til verdens 137. største stat målt efter antal indbyggere.[5] Mongoliet har dermed en meget lille befolkning i forhold til sine to naboer, Rusland og Kina. Landet har også en lavere befolkningstæthed end nogen anden selvstændig nation i verden (1,7 personer pr. km2). Selv om majoriteten af befolkningen tilhører den mongolske folkegruppe (85 %), findes der også mindre grupper tyrkiske folkeslag, såsom kasaker, tuviner og usbekere, som til sammen udgør cirka 7 % af befolkningen. Videre er der også små grupper med russere, kinesere og tunguser i landet.
Mongoliets folkevækst blev i 2007 estimeret til 1,2 %.[6] Omtrent 59 % af befolkningen er under 30 år, hvor 27 % af disse er under 14 år. Siden socialismens fald har Mongoliet oplevet en hurtigere nedgang i samlet frugtbarhedstal (SFT) end noget andet land i verden, ifølge FNs beregninger: I perioden 1970-1975 var samlet børnetal pr. kvinde estimeret til 7,33; i perioden 2005-2010 er det tilsvarende estimatet 1,87, eller fire gange lavere.[6] Mongolerne er oprindelig et nomadisk folkeslag, men Mongoliet er alligevel blevet mere urbaniseret. Omtrent 40 % af befolkningen bor i hovedstaden Ulan Bator, og i 2002 boede yderliggere 23 % i byerne Darkhan og Erdenet samt aimag-centrene og permanente bosætninger i sum-erne.[7]
Det officielle sprog i landet er mongolsk (nærmere bestemt khalkha-mongolsk), som bruger det kyrilliske alfabet og tales af omtrent 90 % af befolkningen. Der findes imidlertid et utal forskellige dialekter som tales rundt om i landet. Mongolsk er et af de mongolske sprog, og regnes ofte som en del af de altaiske sprog sammen med blandt andet tyrkiske og tungusiske sprog. Russisk er det mest udbredte fremmedsprog i Mongoliet, efterfulgt af engelsk. Koreansk er også blevet populært fremmedsprog eftersom tusindvis af mongolere arbejder i Sydkorea.[8] Andre fremmedsprog med en vis udbredelse er kinesisk, japansk, tysk og østeuropæiske sprog.
Ifølge CIA World Factbook og USA's udenrigsministerium er omtrent halvdelen af Mongoliets befolkning tilhængere af den tibetanske buddhisme, mens 40 % er listet uden nogen religion, 6 % er shamanister og kristne og 4 % muslimer.[9][10] Forskellige former for shamanisme er i løbet af historien blevet praktiseret i det område som i dag udgør Mongoliet, eftersom disse trosretninger var almindelige blandt de asiatiske nomadefolk. Disse religioner mistede senere tilhængere til den tibetanske buddhisme, men har alligevel efterladt sig spor i mongolsk kultur og bliver stadig praktiseret. Under kommunisttiden i 1900-tallet blev religiøs praksis undertrykt af myndighederne, og på ordre fra Josef Stalin blev næsten alle af de 700 buddhisttempler i Mongoliet ødelagt. Efter kommunismens fald i 1990 blev religion igen legaliseret, og tibetansk buddhisme befæstede sig som den mest udbredte religion i Mongoliet. Kommunisttidens afslutning gjorde det også muligt for andre religioner, såsom islam og kristendom, at vokse i landet.
Førhistorisk tid
Hulemalerierne i Khoid Tsenkheriin Agui ("den nordre, blå hule") i Khovd-provinsen og Tsagaan Agui ("den hvide hule") i Bayankhongor-provinsen er blandt Mongoliets vigtigste steder fra den den palæolitiske periode.[11] Bosætninger i forbindelse med gårddrift fra neolitisk tid er blevet fundet i den østlige Dornod-provins. Fund fra det vestlige Mongoliet fra samme periode tyder bare på midlertidige bosætninger af jægere og fiskere. Befolkningen i Mongoliet under kobberalderen er blevet beskrevet som orientalsk i øst og kaukasisk i vest.[11]
Under bronzealderen var det vestlige Mongoliet påvirket af karasuk-kulturen. Megalittiske monumenter (kaldt hjortesten) og små kurganer, som findes overalt i landet, stammer sandsynligvis fra denne periode. Andre teorier daterer imidlertid hjortestenene til det 7. og 8. århundrede f.Kr. Et stort gravkompleks fra jernalderen (fra det 5. til 3. århundrede f.Kr.), senere også brugt af xiongnu-gruppen, er blevet gravet frem nær Ulaangom.[11]
Tidlig historie
Mongolia har siden førhistorisk tid vært befolket av grupper med nomader som, fra tid til tid, dannet større allianser med hverandre og dermed fikk større makt og innflytelse. Første gang dette skjedde var med xiongnuene, som ble ført sammen av Modu Shanyu i år 209 f.Kr. De ble snart den største trusselen mot det kinesiske Qin-dynastiet, noe som førte til at sistnevnte bygde opp den kinesiske mur for å stå imot xiongnuenes plyndringer. Etter xiongnuene mistet sin makt ble rouranene, nære slektninger av mongolene, den mest innflytelsesrike gruppen i landet før de ble slått av göktürkene, som dominerte Mongolia i flere hundreår. I det 7. og 8. århundre e.Kr. ble göktürkene etterfulgt av uighurene og igjen av khitanerne og jursjenerne. I det 10. århundre var landet delt mellom et flertalls stammer som holdt sammen i flyktige allianser på grunn av stridigheter stammene imellom.
Mongolriket
Skabelon:Utdypende artikkel
Mot slutten av det 12. århundre lyktes en høvding med navn Temüjin å forene de mongolske stammene mellom Mandsjuria i øst og Altajfjellene i vest. I 1206 tok han tittelen Djengis Khan, startet en rekke militære kampanjer beryktet for sin brutalitet og villskap, underla seg store deler av Asia og formet dermed Mongolriket; det største imperium i verdenshistorien målt i areal. På sitt største strakte det seg fra dagens Polen i vest til Korea i øst og fra Sibir i nord til Omanbukta og Vietnam i sør, dekket rundt 33 millioner km2 (22 % av jordens landareal) og hadde et folketall på over 100 millioner mennesker.[12] Etter Djengis Khans død ble riket delt i fire kongedømmer eller khanater, men også disse ble splittet opp etter Möngke Khans død i 1259. Et av de fire opprinnelige khanatene, som bestod av dagens Mongolia og Kina, ble til Yuan-dynastiet under Kublai Khan, Djengis Khans barnebarn. Han la hovedstaden til det som i dag er Beijing, men etter mer enn et hundreår ved makten ble Yuan-dynastiet erstattet av Ming-dynastiet i 1368. Ming-dynastiets hærstyrker fordrev mongolene tilbake til sitt hjemland, og ødela samtidig den tidligere mongolske hovedstaden Karakorum i tillegg til flere andre byer. Dette førte også til at den kulturelle framgangen mongolene hadde oppnådd under Mongolriket, gikk tapt, og Mongolia ble igjen et land preget av anarki og uro.
Tiden etter Mongolriket
Tiårene som fulgte ble kjennetegnet av voldelige maktkamper mellom ulike grupper, særlig Djengis Khans etterkommere («djengisidene») og oriatene, samt flere kinesiske invasjoner (slik som de fem ekspedisjonene gjort av Yongle-keiseren). På begynnelsen av det 15. århundre var det oriatene ledet av Esen Tayisi som hadde overtaket. De raidet Kina under en konflikt i 1449, hvor den kinesiske keiseren også ble tatt til fange.[13] Esen ble senere myrdet i 1454, noe som førte til at oriatene mistet sin fremtredende posisjon fram til de igjen kom på offensiven i det 17. århundre. På midten av 1500-tallet ble Altan Khan – som egentlig ikke var noen rettmessig khan - mektig. Han grunnla Hohhot i 1557, og hans møte med Dalai Lama i 1578 førte til at tibetansk buddhisme ble introdusert til Mongolia for andre gang. Khalkhaenes Abtai Khan konverterte til buddhisme i 1585 og grunnla Erdene Zuu-klosteret året etter. Hans sønnesønn Zanabazar ble senere den første Jebtsundamba Khutuktu i 1640.
Den siste mongolske khan var Ligdan Khan, som levde tidlig i det 17. århundre. Han kom i konflikt med mandsjuene, og kom klarte også å støte fra seg de fleste mongolske stammene. Ligdan Khan døde i 1634 mens han var på vei til Tibet i et forsøk på å lure seg unna mandsjuene og knuse den buddhistiske gelug-sekten. I 1636 hadde de fleste stammene i det indre Mongolia underkastet seg mandsjuene. Khalkha-mongolen gjorde til slutt det samme i 1691, noe som førte til at hele dagens Mongolia – foruten de vestlige delene – var under kinesisk styre. Mandsjuene beholdt kontrollen over Mongolia helt fram til 1911 gjennom en serie allianser og ekteskap samt militære og økonomiske tiltak.
Uavhengighet
Etter Qing-dynastiets fall erklærte Mongolia seg selvstendig i 1911 under ledelse av Bogd Khaan, men den nyetablerte Republikken Kina så også på Mongolia som en del av sitt territorium. Området kontrollert av Bogd Khaan tilsvarte omtrent det som iblant omtales som det ytre Mongolia. De 49 hanshunene i det indre Mongolia samt mongoler fra Alashan- og Qinghai-regionene ytret også interesse om å bli en del av det nye landet, men dette førte ingenting med seg. Etter oktoberrevolusjonen i Russland i 1919 ble Mongolia okkupert av kinesiske tropper ledet av Xu Shuzheng. Som følge av den russiske borgerkrigen sendte hvitegardisten og eventyreren Baron Ungern sine tropper til Mongolia i oktober 1920, og bekjempet kineserne i Niislel Khüree (i dag kalt Ulan Bator) tidlig i februar 1921. For å fjerne trusselen Ungern utgjorde, besluttet bolsjevikene å støtte opp om etableringen av et kommunistisk styre og en kommunistisk hær i Mongolia. Den mongolske hæren tok den mongolske delen av Kjakhta fra kineserne den 18. mars 1921, og den 6. juli samme år ankom de russiske og mongolske troppene i Niislel Khüree. Mongolias uavhengighet ble deklarert nok en gang den 11. juli 1921, og markerte starten på syv tiår med sterk sovjetisk innflytelse.[14]
Folkerepublikken Mongolia
Etter at den religiøse lederen og kongen Bogd Khaan døde i 1924, ble Folkerepublikken Mongolia proklamert med støtte fra Sovjetunionen. I 1928 kom Khorloogiin Choibalsan til makten. Under hans styre ble husdyrholdet kollektivisert, hundrevis av buddhistklostre ødelagt og tusenvis av mennesker (og særlig buddhister) drept i forfølgelser. Dødstallene i disse utrenskingene blir normalt estimert til mellom 22 000[15] og 35 000[16] mennesker, eller omtrent tre til fire prosent av Mongolias befolkning på den tiden. Andre kilder oppgir imidlertid enda høyere estimater, noen så mye som 100 000 døde.[16] 18 000 av de drepte skal ha vært buddhistiske lamaer.[15]
Den japanske imperialismen virket truende for Mongolia i 1931, da japanerne invaderte Mandsjuria like øst for landet. Den sovjetiske seieren i slaget om Khalkhin Gol i den sovjet-japanske grensekrig hindret en japansk invasjon av Mongolia. I august 1945 deltok også mongolske styrker på sovjetisk side i Operasjon Auguststorm i det indre Mongolia. En trussel fra Sovjetunionen om å overta kontrollen i deler av det indre Mongolia fikk Republikken Kina til å anerkjenne det ytre Mongolias uavhengighet, gitt at det ble avholdt en folkeavstemning om spørsmålet.Skabelon:Trenger referanse Folkeavstemningen ble avholdt den 20. oktober 1945, og ifølge de offisielle tallene skal 100 % av stemmegiverne stemt for Mongolias uavhengighet. Etter at Folkerepublikken Kina ble opprettet anerkjente begge landene hverandre den 6. oktober 1949. Den 26. januar 1952 overtok Yumjaagiin Tsedenbal makten i landet. I 1956 fordømte man Khorloogiin Choibalsans personkult; dette ble også gjentatt seks år senere, i 1962. Mongolia fortsatte å stille opp for Sovjetunionen etter den andre verdenskrig, og spesielt etter at forholdet mellom Sovjetunionen og Kina forverret seg mot slutten av 1950-årene. Yumjaagiin Tsedenbal beholdt kontrollen over landet fram til 1984, da han under et besøk i Moskva ble tvunget til å overlate kontrollen til Jambyn Batmönkh, angivelig på grunn av sin sykdom og høye alder.
Demokrati
Mikhail Gorbatsjovs perestrojka- og glasnost-politikk i Sovjetunionen fikk sterk innflytelse også på Mongolia, og førte til en fredelig demokratisk revolusjon i 1990. Revolusjonen førte også med seg at man innførte markedsøkonomi og at et nytt flerpartisystem ble introdusert. I 1992 ble en ny grunnlov undertegnet, og man droppet «folkerepublikken» fra landets navn. Overgangen til markedsøkonomi har ikke bare vært enkel for Mongolia, og i 1990-årene opplevde man både høy inflasjon og matmangel. Første gang et ikke-kommunistisk parti vant valget i Mongolia var ved presidentvalget i 1993, og 1996 for parlamentsvalg.
Mongolia er i dag en parlamentarisk republikk. Grunnloven av 13. januar 1992 skal garantere ytringsfrihet og religionsfrihet for alle, og fordeler makten mellom tre grener: den lovgivende makt (parlamentet), den utøvende makt (presidenten og regjeringen) og den dømmende makt (domstolene). Parlamentet velges av folket, som igjen utpeker regjeringen. Presidenten blir bestemt gjennom direkte valg. Både parlamentet og presidenten blir valgt for fire år om gangen. Alle mongolske statsborgere over 18 år har stemmerett. Forrige parlamentsvalg ble avholdt den 29. juni 2008, mens det siste presidentvalget var den 24. mai 2009. Mongolia har en rekke politiske partier, hvor de to mest innflytelsesrike er Det mongolske folkets revolusjonære parti (MFRP) og Det demokratiske partiet (DP). Nåværende president (siden valget i 2009) er Tsakhiagijn Elbegdorzj fra DP, mens MFRPs Sanzjaagijn Bajar er statsminister.
President
Presidenten er Mongolias offisielle statsoverhode, øverste militære leder og leder av landets nasjonale sikkerhetsråd. Landet praktiserer et semipresidentialistisk system, noe som innebærer at presidenten innehar betydelig makt selv om hans rolle for det meste er formell; eksempelvis har presidenten mulighet til å nedlegge veto mot parlamentets beslutninger. I slike tilfeller er to tredjedels flertall nødvendig for at parlamentet skal kunne sette til side presidentens vedtak. Den mongolske grunnloven krever at presidenten må være en innfødt mongol, minst 45 år gammel og ha bodd i landet i de fem siste årene for å kunne bli valgt. Presidenten velges for fire år om gangen, og kan gjenvelges én gang. Den nåværende presidenten, Tsakhiagijn Elbegdorzj fra Det demokratiske partiet, ble valgt den 24. mai 2009 og tatt i ed den 18. juni samme år.
Parlament og regjering
Mongolias har et enkamret parlamentarisk system. Parlamentet, kalt den store Khural (mongolsk: Улсын Их Хурал), består av 76 representanter og utgjør den lovgivende makt. Parlamentsmedlemmene blir valgt i enmannskretser for fire år om gangen. Representantene må være minst 25 år gamle. Parlamentet utpeker regjeringen, som igjen ledes av statsministeren. Nasjonalforsamlingen innehar således mye makt i Mongolia, ettersom presidentens rolle for det meste er formell og regjeringen er avhengig av parlamentets støtte. Den store Khural vedtar eller forkaster lovforslag som framsettes av regjeringen; endringer i grunnloven krever imidlertid to tredjedels flertall. Ved presidentvalg blir også presidentkandidatene foreslått av parlamentet. Parlamentets leder er rangert som nummer to i landets makthierarki, etter presidenten.
Regjeringen, som ledes av statsministeren, blir valgt for fire år om gangen. Den blir formelt utpekt av presidenten og må godkjennes av parlamentet. Regjeringen oppløses dersom statsministeren trekker seg, halvparten av regjeringsmedlemmene beslutter å trekke seg samtidig eller et mistillitsforslag går gjennom i nasjonalforsamlingen. Mongolias nåværende statsminister er Sanzjaagijn Bajar, som leder en koalisjonsregjering utgått av Det mongolske folkets revolusjonære parti og Det demokratiske partiet.
Domstoler
Grunnloven av 1992 krevde at det ble opprettet et uavhengig rettsråd (engelsk: General Council of Courts) som står for utnevnelsen av dommere (som deretter formelt blir valgt av parlamentet og presidenten), og som skal sikre deres rettigheter. Rådet består av blant annet høyesteretts formann, forfatningsdomstolens formann, justisministeren og påtalemyndighetenes leder. Landets rettsvesen består av høyesterett, aimag-retter (provinsretter), sum-retter (distriktsretter), retter i bydistrikter og spesialdomstoler. Høyesterett er Mongolias høyeste rettsinnstans, som på forespørsel kan vurdere alle beslutninger tatt av laverestående domstoler (unntatt spesialiserte rettsavgjørelser) og komme med offisielle tolkninger av alle lover, med unntak av grunnloven; grunnloven kan bare tolkes av en egen forfatningsdomstol.
Administrative inndelinger
Mongolia er delt inn i aimager (provinser), som igjen er delt inn i 315 sum-er (distrikter). Hovedstaden Ulan Bator er administrert på egen hånd, kjent som en khot (kommune) med provinsstatus. De 21 aimagene er:
|
|
|
|
Forsvars- og utenrikspolitikk
Mongolia har et positivt forhold og diplomatiske forbindelser til mange land, slik som USA, Russland, Nord- og Sør-Korea, Japan og Folkerepublikken Kina. Myndighetene i Mongolia har i sitt diplomatiske arbeid lagt vekt på å sikre handel og oppfordre utenlandske selskaper til å gjøre investeringer i landet. Landet er medlem av FN (siden 1961) og de fleste av FNs særorganisasjoner, inklusiv Verdens helseorganisasjon og Verdensbanken. Mongolias førstegangstjeneste er på tolv måneder. I 2004 hadde hæren en personellstyrke på 7500, 370 stridsvogner og 580 ulike pansrede kjøretøy. Flyvåpenet har en personellstyrke på 800 og 11 væpnede helikoptre. I tillegg kommer en halvmilitær styrke på 7200 personer som omfatter grensevakter, indre sikkerhet og sivilforsvar. Mongolias militære materiell er produsert i Russland.
Forhold til Norge
Det ble etablert diplomatiske forbindelser mellom Norge og Mongolia den 11. januar 1968.[17] Det har tradisjonelt vært lite kontakt mellom Mongolia og Norge, men den har økt noe i de senere år; for eksempel besøkte kronprins Haakon Mongolia i november 2008 som goodwillambassadør for UNDP, FNs utviklingsprogram.[18] Under kronprinsens besøk ble også 40-årsjubileet for Norge og Mongolias diplomatiske forbindelser markert. Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) har drevet bistandsrettet virksomhet i Mongolia siden 1994, og den samlede norske bistanden til Mongolia utgjorde 5,4 millioner kroner i 2007.[17] Det bor i dag rundt 20 nordmenn i Mongolia, og de fleste av disse er knyttet til NLMs arbeid i landet. Mongolias ambassade i Brussel er sideakkreditert til Norge, og Norge er representert i Mongolia ved sin ambassade i Beijing (det finnes også et norsk, honorært generalkonsulat i Ulan Bator). Mongolia har vedtatt å etablere en ny ambassade i Stockholm med planlagt sideakkreditering til Norge og Danmark.[17]
| Økonomiske nøkkeltall | Verdi | År, kilde |
|---|---|---|
| BNP | 2,7 mrd US$ | 2006, Verdensbanken |
| BNP (vekst) (Verdensbanken) | 6,24 % | 2005, UNDP |
| Konsumpriser | 11,0 % | 2004, UNDP |
| Arbeidsløshet | 6,7 % | 2003, UNDP |
| Handelsbalanse | -0,19 mrd US$ | 2004, UNDP |
| Betalingsbalanse | -0,02 mrd US$ | 2004, UNDP |
| Utviklingshjelp | 0,18 mrd US$ | 2005, UNDP |
| BNP per innbygger | 706 US$ | 2005, UNDP |
Selv om stadig flere bor i byene, er Mongolias økonomi fremdeles konsentrert rundt næringer som landbruk og gruvevirksomhet. Mongolia har store mineralressurser, og utvinning av kobber, kull, molybden, tinn, wolfram og gull utgjør en viktig del av landets industrielle produksjon. Landet er verdens tredje største produsent av flusspat.[19] Mongolias harde kontinentalklima gjør at landbruket er sårbart overfor naturkatastrofer i form av ekstrem tørke og kulde. Landet består av lite dyrkbar mark, men til gjengjeld kan omtrent 80 % av arealet brukes som beitemark. Flertallet av befolkningen på landsbygda driver subsistenslandbruk i form av gjeting, og en typisk buskap består ofte av sauer, geiter, kveg, hester og kameler. Mongolia har et høyere antall husdyr per innbygger enn noe annet land i verden.[19] Det blir også dyrket hvete, bygg, potet og andre grønnsaker foruten tomat, vannmelon og havtorn; i tillegg kommer andre vekster som fôr til dyrene. I kommunistperioden var landbruket kollektivisert, men det har siden 1990-årene blitt privatisert.
Mongolias bruttonasjonalprodukt (BNP) var på totalt 5 milliarder dollar i 2008 ifølge estimater gjort av CIA World Factbook, mens landets BNP per innbygger ble estimert til 3 200 dollar.[10] Selv om landets BNP har hatt en årlig vekst på omtrent 7,5 % siden 2002, sliter Mongolia fremdeles med handelsunderskudd. En massiv utenlandsgjeld til Russland på 11 milliarder dollar ble tilbakebetalt med 250 millioner dollar i 2004. Landet er fremdeles som utviklingsland å regne, og mottar utenlandsk bistand – både i form av økonomiske tilskudd og teknisk bistand – fra internasjonale organisasjoner som EU og Verdensbanken, samt fra enkeltland som Japan og USA. I 2006 var 32,2 % av befolkningen estimert til å leve under fattigdomsgrensen (mot 36,1 % i 2002-2003 og 35,6 % i 1998).[20]
Primærnæringene står i 2008 for 18,8 % av Mongolias verdiskapning og gir arbeid til omtrent 34 % av Mongolias arbeidsdyktigge befolkning, ifølge CIA World Factbook. Sekundærnæringene utgjør med sine 38,5 % en betydelig del av Mongolias BNP, men sysselsetter imidlertid bare 5 % av arbeidsstokken. 42,7 % av Mongolias samlede verdiskapning skjer i tertiærnæringene, som også sysselsetter 61 % av befolkningen.
Gruvedrift har befestet seg som en av de viktigste næringene i landet ved at stadig flere russiske, kinesiske og kanadiske bedrifter etablerer seg i Mongolia. Landets industri er lokalisert særlig i de større byene Ulan Bator og Darhan, og baserer seg i hovedsak på foredling av råvarene fra mineralutvinningen og landbruket. Det finnes også bedrifter som driver kles- og tekstilproduksjon. Kull er foreløpig landets eneste kraftkilde som ikke må importeres, men vann- og vindkraftverk og oljeraffinerier er under utbygging. På landsbygda bruker man fremdeles tradisjonelle energikilder i form av ved, tørkede røtter og lignende.
Under kommunisttiden (1924-1991) mottok Mongolia massiv økonomisk hjelp fra Sovjetunionen, og på sitt største utgjorde denne assistansen så mye som en tredjedel av Mongolias BNP. Denne hjelpen forsvant nærmest over natten som følge av Mongolias demokratisering og Sovjetunionens kollaps i begynnelsen 1990-årene, og det neste tiåret opplevde Mongolia sterk resesjon så vel som økonomisk vekst.[10] Omfattende tørke både om sommeren og vinteren i 2001 og 2002 fikk store konsekvenser for landbruket og førte til ingen eller negativ vekst for landets BNP. Mongolia hadde en høy inflasjonsrate fram til 2008, da prisfall i varemarkedet sørget for å sende inflasjonsraten nedover. Samtidig begynte landet å merke følgene av den globale finanskrisen, noe som ga fallende råvarepriser, mindre statsinntekter og dermed kutt i bevilgningene over statsbudsjettet. Krisen har stoppet veksten i mange næringer, særlig de som ble drevet fram av investeringer fra utlandet.[10]
Landets viktigste handelspartnere er Kina og Russland, og Mongolias økonomi er sterkt påvirket av nabolandenes. I 2006 gikk 68,4 % av Mongolias eksport til Kina, mens 29,8 % av Mongolias samlede import kom fra Kina.[21] Mongolia importerer omtrent 95 % av sine petroleumsprodukter og en betydelig andel elektrisitet fra Russland, noe som gjør landet sårbart overfor prisstigning.[10] Den mongolske børsen, etablert i 1991 i Ulan Bator, er verdens minste børs målt etter markedskapitalisering.[22] Mongolia er siden 1997 medlem av Verdens handelsorganisasjon, og har uttrykt ønske om økt deltakelse i handelen internt i Asia.[10]
Mongolias kultur og samfunnsliv er sterkt påvirket av mongolenes tradisjonelle nomadiske livsstil. Samtidig har også tibetansk – særlig gjennom den tibetanske buddhismen – og kinesisk kultur hatt stor betydning. I det 20. århundre fikk også russisk kultur stor betydning på grunn av Folkerepublikken Mongolias nære bånd til Sovjetunionen.
Verdier og tradisjoner
Kjærlighet til sitt opphav og hjemsted er viktige verdier i den mongolske kulturen, og er noe som går igjen i alt fra eldre litterære verk til dagens mongolske populærmusikk. Gjestfrihet er så viktig for livet på steppene, at det nesten er noe som tas for gitt. Mongolene har tradisjonelt hatt en forkjærlighet for helter, og det mongolske ordet for helt, baatar, er vanlig i personnavn og opptrer dessuten i navnet på landets hovedstad Ulaanbaatar (også kalt Ulan Bator).
Ger er det mongolske ordet for jurt. Jurtene er en viktig del av mongolenes nasjonale identitet, og den dag i dag bort det fortsatt mange mongoler i disse tradisjonelle teltene. Ordet ger betyr også «hjem», og denne ordstammen gir dessuten opphav til en rekke andre ord. Et eksempel er gerlek, som betyr «å gifte seg».
Flagg og riksvåpen
Det mongolske flagget består av tre vertikale felter som alle er like brede. De to ytterste feltene er røde, mens det midterste er blått. Det røde feltet nærmest flaggstangen inneholder det såkalte soyombo-tegnet, som består av en flamme øverst, deretter sol og måne, trekant, rektangel, yin og yang samt rektangel og trekant helt nederst. I tiden med kommunistisk styre (1924-1992) var dessuten flagget belagt med en gyllen, femtakket stjerne over soyombo-tegnet. Dagens riksvåpen ble tatt i bruk etter kommunistregimets fall i 1992. Det er rundt og består av en bevinget hest i gull der soyombo-tegnet utgjør den midterste delen av hestens kropp. Hesten er tegnet på en blå bakgrunn omgitt av svastikaer.
Skole og utdanning
Under kommuniststyret var utdanning et av de store satsningsområdene i Mongolia, og i denne perioden ble analfabetismen praktisk talt utryddet ved at det ble opprettet periodiske kostskoler for barn fra nomadiske familier. (I 2003 var 2 % av befolkningen i Mongolia analfabeter.) Siden demokratiseringen i 1992 har landets utdanningssystem beveget seg bort fra denne ordningen. Opplæring i og om Mongolias gamle tradisjoner står sentralt i utdanningssystemet, samtidig som påvirkning fra vestlige land har gjort seg gjeldende siden 1990-årene.
En tiårig obligatorisk skole har vært obligatorisk for alle barn mellom seks og 16 år, hvorav seks av dem er barneskole og fire år ungdomsskole. Den obligatoriske skolegangen er imidlertid blitt utvidet med to år for alle førsteklassinger fra og med skoleåret 2008-2009; det nye systemet vil således ikke være ferdig innført før skoleåret 2019-2020. Videre er det tilbud om opplæring i yrkesfag for ungdom i alderen 16-18 år. Det finnes i dag sju universiteter i Mongolia. Statsuniversitetet i Ulan Bator er landets største og eldste universitet (grunnlagt 1942), og hadde i 2006 cirka 12 000 immatrikulerte studenter.
Helse
Siden 1990 har den forventede levealderen og spedbarnsdødeligheten i Mongolia henholdsvis steget og sunket jevnt, både som følge av sosiale endringer og forbedringer i helsevesenet. Det er likevel betydelige rom for forbedringer, særlig i grisgrendte strøk.[23] Spedbarnsdødeligheten i Mongolia ligger på 4,3 %,[24] mens forventet levealder for kvinner er på 70 år. Det tilsvarende tallet for menn er 65 år. Landets samlede fruktbarhetstall (SFT) er på 1,87.[6]
Landets helsevesen omfatter blant annet 17 spesialiserte sykehus, fire regionale diagnostikk- og behandlingssentre, ni distriktssykehus, 21 aimagsykehus og 323 sum-sykehus. I tillegg kommer 536 private sykehus. I 2002 fantes det 33273 helsearbeidere i landet, hvorav 6823 var leger. Det er 75,7 sykehussenger per 10 000 innbyggere i Mongolia.
Sport
Nadaam (mongolsk for «leker») er en type tradisjonelle festivaler som arrangeres i Mongolia om sommeren. Den største av festivalene arrangeres i Ulan Bator mellom den 11. og 13. juli hvert år. Lekene består av mongolsk bryting, bueskyting og ridning. Tradisjonelt har bare menn deltatt i konkurransene, men i senere år har også kvinner fått lov til å delta i bueskytingen og ridningen.
Tradisjonelle idretter som hesteridning og mongolsk bryting er veldig populære, men idretter som bordtennis, basketball og fotball blir stadig mer populære. Dessuten har flere mongolske brytere gjort suksess i japansk sumobryting. Naidangijn Tüvshinbajar tok Mongolias første olympiske gullmedalje noensinne da han vant mennenes hundrekilosklasse under lekene i Beijing i 2008.[25] Flere mongolske kvinner har vært suksessrike i pistolskyting: Otrjadyn Gündegmaa vant en sølvmedalje under OL i 2008 og Munkhbayar Dorjsuren (som nå representerer Tyskland) er to ganger verdensmester og dobbel bronsemedaljevinner i OL (1992 og 2008).
Medier
Den mongolske pressen fikk i 1920-årene sterke band til Sovjetunionen gjennom Det mongolske folkets revolusjonære parti (MFRP), da avisen Ünen («Sannhet»), som minnet mye om sovjetiske Pravda, ble etablert. Myndighetene hadde sterk kontroll over mediene fram til de demokratiske reformene i 1990-årene, og før dette var heller ikke uavhengige medier tillatt i Mongolia. Først i 1999 ble de statlig eide avisene privatisert.
Det samlede avisopplaget i Mongolia har i lengre tid vært fallende (134,1 millioner i 1990 mot 18,5 millioner i 2003), og i dag finnes det ingen regulære dagsaviser i landet. Det finnes seks riksdekkende aviser, og noen av dem kommer i mer enn 300 utgaver i året. I 2003 var avisen Ödriin Sonin landets største med et opplag på rundt 14 200. Foruten avisene finnes det et utall andre publikasjoner som kommer ut med ujevne mellomrom og med ulik hyppighet. Det finnes ett statlig radiokringkastingsselskap (Mongolradio, grunnlagt 1934) og ett statlig fjernsynsselskap (Mongolteleviz, grunnlagt 1967). Mongolradio sender i tre kanaler (to på mongolsk og én på kasakhisk), mens Mongolteleviz sender i to kanaler. Imidlertid kan bare én tredjedel av landets innbyggere få inn den statlige TV-kanalen. Utenom disse statlige selskapene, finnes det en rekke private radio- og TV-stasjoner i landet. Det er dessuten planlagt at de to statlig eide radio- og fjernsynsselskapene skal privatiseres.
- Ray Hudson: Geographica - atlas og kunnskapsverk om jorda, folk og land. Könemann, 2004.
- Michael Kohn: Mongolia. Lonely Planet, 2008. ISBN 9781741045789. (engelsk)
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
