fellesnavn som beskriver en gruppe ville hunder som skiller seg fra tamhunden og ulven på flere måter From Wikipedia, the free encyclopedia
Dingo eller urhund (Canis dingo) er et fellesnavn som beskriver en gruppe ville hunder som skiller seg fra tamhunden og ulven på flere måter. Selve benevnelsen stammer fra det australske navnet på denne ville hunden, men som gruppe omfatter begrepet mer enn australsk dingo, siden det finnes lignende ville hunder andre steder i Oseania og i Asia. Både Ny-guinea villhund, balihund, borneohund og boranhund er eksempler på sånne, men det er uklart i hvilken utstrekning disse hundene eksisterer i vill tilstand i dag, fordi hybridisering med tamhund har vært ganske vanlig. Typen blir derfor i noen grad også omtalt som pariahunder (omstreifende semiville hunder), men på langt nær alle pariahunder kan derfor klassifiseres som dingoer.
| Dingo | |||
|---|---|---|---|
| |||
| Nomenklatur | |||
| Canis dingo[1] Meyer, 1793 | |||
| Synonymi | |||
| Canis lupus dingo, Canis familiaris dingo, Canis antarticus | |||
| Populærnavn | |||
| dingo, urhund, villhund, warrigal m. fl. | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyreriket | ||
| Rekke | Ryggstrengdyr | ||
| Klasse | Pattedyr | ||
| Orden | Rovpattedyr | ||
| Familie | Hundefamilien | ||
| Slekt | Canis | ||
| Miljøvern | |||
| IUCNs rødliste:[2] | |||
ver 3.1  VU — Sårbar | |||
| Økologi | |||
| Habitat: | terrestrisk, temperert, subtropisk og tropisk klima | ||
| Utbredelse: | |||
 | |||
| Inndelt i | |||
Urhundens anatomi skiller seg i svært liten grad fra tamhunds. Begge bærer tegn på domestisering, men urhunden i mindre grad enn tamhunden. Som hos tamhunden er også urhundens relative hjernestørrelse cirka 30 prosent mindre enn hos ikke-domestiserte former av ulv.[3] Sammenlignet med lignende tamhunder har imidlertid urhunden et litt lengre snuteparti, mer utviklede rovtenner, lengre hoggtenner, og noe flatere skalle med lengre nuchal-linjer. Urhunden har dessuten en mer fleksibel anatomi, sammenlignet med moderne hunderaser, men det er altså helst atferden som skiller den fra tradisjonelle pariahunder. Frem til nå har skallens anatomi vært holdt for å være et sikkert fysisk bevis som kan skille mellom ekte urhunder og semiville tamhunder,[4] men siden man i liten grad kjenner til hybridiseringsgraden blant individene, må også dette regnes som usikkert.[5]
Moderne forskning har slått fast at asiatiske, oseanske og australske urhunder er så like, at alle skal klassifiseres som C. dingo. Dingo, tamhund C. familiaris og ulv C. lupus har et felles opphav. Urhunder har imidlertid vært svært vanskelig å klassifisere, fordi grensen mellom en ekte urhund og en pariahund (altså en semivill tamhund) er svært fin. Hybridisering har vært og er fortsatt vanlig, så det har hersket stor usikkerhet med hensyn til om det i det hele tatt eksisterer opprinnelige dingoer lenger. Moderne forskning med fullstendig genom har imidlertid nå bevist at de finnes, og at det greit lar seg gjøre å skille mellom ekte og uekte villhunder. Og det viser seg at de ekte villhundene også utgjør en egen klade på stamtreet til hundedyrene, som tydelig skiller mellom formene.[6]
.png)
Det har eksistert ulike teorier om når, hvor og hvordan stamformen oppsto. Genetiske bevis slår fast at dingoen oppsto fra tidlig domestiserte hunder i Øst-Asia.[7][8] Man har derfor vært rimelig sikre på at dingoer oppsto for mer enn 6 000 år siden, og kanskje startet denne prosessen alt for 14 000–40 000 år siden eller mer. Den linjen som mye senere førte fram til dagens dingoer og tamhunder kan imidlertid allerede ha oppstått for omkring 135 000 år siden.[7]
På Vestbredden i Palestina har man funnet fossile beinrester etter en urhundlignende hund som dateres til omkring 14 000 år tilbake i tid, men det har vært umulig å fastslå med sikkerhet om det er urhund eller tamhund. I Israel finnes imidlertid fortsatt viltlevende canaanhunder, som har en rekke genetiske likheter med urhunden. I USA er det også funnet fossile beinrester etter urhundlignende hunder, som daterer seg omkring 9 000 år tilbake i tid. Man tenker seg at typen opprinnelig må ha kommet til Nord-Amerika via Beringstredet, kanskje i sammenheng med menneskelig migrering til dette kontinentet. Denne hunden var trolig av type svært lik dagens carolinahund, men om det finnes en sammenheng vet man ikke. Carolinahunden har imidlertid en rekke genetiske likheter med urhunden, særtrekk man ellers ikke finner hos tamhunden.
Det eldste sikre fossile funnet man har for dingoer er en skalle som skal være omkring 5 500 år gammel. Den ble funnet i Vietnam. 5 000–2 500 år gamle fossiler av dingo er imidlertid funnet flere steder i Sørøst-Asia, men i Australia er det eldste funnet man har omkring 3 450 år gammelt.[9] Det har støttet teorien om at den dingoen opprinnelig ble ført til Oseania med sjøfarende for omkring 5 500–3 500 år siden.[5][10] Noen forskere har ment at det trolig skjedde fra Taiwan, basert på analyser av Y-kromosomer. Det synes imidlertid som om dette bare gjelder for Oseania, og at tilsvarende typer på Borneo og Bali nedstammer fra en annen lokalitet.[10]
Hvor de oppsto har man vært usikre på. Noen forskere har hevdet at det kan ha vært i Indusdalen i India, og at de derfra har blitt spredt utover Asia. Studier av såkalt mtDNA viser imidlertid at dingoene kan ha oppstått i Sørøst-Asia (Savolainen m.fl., 2004[7]). Den svenske forskeren Peter Savolainen, som sto bak en stor studie av dingoens arvemateriale, der 211 australske dingoer, 654 tamhunder og 38 ulver var med, mener spredningen må ha startet sørøst i Kina, og kanskje spredt seg via Taiwan og Filippinene til Indonesia og Australia.
Savolainen mente, ut ifra resultater i hans forskning, at den australske dingoen ikke er en direkte etterkommer av ulv, men heller må ha oppstått fra (tidlig) domestiserte tamhunder. Han begrunner dette med funn av arvemateriale som finnes hos østasiatiske hunder og dingo, men ikke hos ulv. Teorien støttes forsåvidt av det faktum at det ikke finnes arkeologiske funn for dingo i Australia som er eldre enn 3 450 år. Stadig flere forskere mener nå at den kom dit som en tamhund for omkring 5 000 år siden og utviklet seg til dingo først omkring 1 500 år senere. Om det stemmer, er det mye som tyder på at dingoen også må ha utviklet seg fra domestiserte tamhunder på fastlandet, selv om noen også mener den kan stamme direkte fra ulven. En slik teori støttes for så vidt også av arkeologiske funn, i det man ikke har funnet noen indikasjoner for slike urhunder som er eldre enn omkring 5 000–5 500 år. Dersom det tok tamhunden 1 500 år å bli til dingo i Australia, er det altså ting som kan tyde på at utviklingen til dingo må ha startet for mer enn 6 000–8 000 år siden i Asia. Mye har imidlertid tydet på, at dingoen først kom til Australia for omkring 3 500 år siden. Når tror imidlertid forskere at det må ha skjedd flere tusen år tidligere, for det ser ut til at australsk dingo og ny-guinea villhund splittet lag alt for 6 000–8 000 år, da landbroen mellom Ny-Guinea og Australia forsvant da havnivået steg etter siste istid.[11]
En ny studie, av Ostrander et al. (2020), med fullstendig genom fra både Ny-Guinea villhund (den ville varianten av Ny-Guinea syngehund) og australsk dingo viser at disse helt spesielle urhundene er svært nært beslektet og trolig ble isolerte da landbroen mellom Ny-Guinea og Australia forsvant.[6] Det betyr i så fall at dingoen må ha vandret inn til Australia via Ny-Guinea, og ganske mye tidligere enn tidligere antatt (anslagsvis for omkring 6 000–8 000 år siden).[6][11] Forskningen viser også at Ny-Guinea villhund og australsk dingo trolig har skilt lag med alle andre linjer av tamhunder før hunden kan regnes som domestisert (for cirka 15 000 år siden). Det betyr i så fall at disse ville hundene representerer en mye eldre og langt mer selvstendig gruppe med hunder, fra et mye tidligere stadium i domestiseringsprosessen.[6] Likeledes viser studien, at Ny-Guinea villhund (som bare finnes i høyfjellet på Ny-Guinea) og Ny-Guinea syngehund (som er tamme etterkommere av åtte importerte hunder fra en flere tidligere ekspedisjoner til Ny-Guinea) er én og samme hund.[6]
Da den australske dingoen ble oppdaget, ble den opprinnelig klassifisert som en selvstendig art (Canis antarticus Kerr, 1792). Dette var imidlertid et uheldig navn, siden falklandsulv (Dusicyon australis) opprinnelig gikk under det samme navnet. Det ble i 1951 derfor bestemt, at det vitenskapelige navnet på dingoen skulle være C. dingo Meyer, 1793,[12] men den har siden blitt forsøkt omklassifisert som en underart av både tamhund (C. familiaris dingo) og ulv (C. lupus dingo). Moderne forskning har imidlertid fastslått, at dingo, ulv og tamhund har et felles opphav – ulv (Canis lupus), men at trolig ingen av dagens linjer med ulv kan regnes som en progenitor. Den opprinnelige linjen, som førte fram til dagens dingoer, tamhunder og ulver, kan derfor være utdødd. Ulv (C. lupus) regnes imidlertid i dag som et artskompleks, som består av flere distinkte klader og kryptiske arter.[5]
International Commission on Zoological Nomenclature (ICZN) bestemte i 1957, at Canis dingo skal være det offisielle navnet på dingo,[13] men det har fortsatt vært uklart om dingoen skal klassifiseres som en direkte underart av ulv (C. l. dingo) eller som en tidlig genetisk variant av tamhunden (C. f. dingo).[1] På 1990-tallet ble det gjort forsøk på å endre det offisielle navnet på dingo, til C. l. dingo, men ICZN fant ingen god grunn til å endre det, spesielt fordi opprinnelsen for både tamhund og dingo fortsatt er ganske uklar.[1] Det offisielle navnet (C. dingo) ble også bekreftet av ICZN i 2003.[14]
En studie av nyere dato (2014) viser at dingoen kan være en unik selvstendig art[5], men en slik klassifisering mangler fortsatt internasjonal støtte. Det er klart at dingoen har en felles progenitor med ulven, som tamhunden. Typen viser også tegn på domestisering, men ikke i samme grad som tamhunden. Dingo kan utgjøre ei selvstendig linje, men det er uklart hvor gammel den er og om den er felles med eller har oppstått fra tamhunden. Forskere (vonHoldt et al. (2010)) hevder at australsk dingo og ny-guinea syngehund trolig er verdens eldste hunderaser.[15] Det er også uklart om ekte (rene) dingoer fortsatt eksisterer, og eventuelt i hvilket omfang de eksisterer.
I en ny studie, publisert i Journal of Zoology den 27. mars 2014, utfordrer forskerne dingoens klassifisering og hevder at den allikevel kanskje kan klassifiseres som en selvstendig art. En gruppe forskere har studert 69 dingoskaller, noen skinn og skjelletfragmenter som dateres til cirka 1900 og bakover, altså til tiden før europeerne ankom Australia og brakte med seg tamhunder som siden paret seg med lokale dingoer og skapte såkalte dingohybrider. Studien viser at distinkte anatomiske forskjeller skiller dingoen fra både ulven og tamhunden. Blant annet gjennom en bredere skalle og ei lengre snute. I motsetning til hunder, har dingoen har aldri ulveklør på baklemmene. Studien slo også fast at dingoer ikke nødvendigvis trenger å være gulbrune, men like godt kan være sorte, hvite eller rødbrune. Kombinasjoner finnes også, med innslag av hvite og sorte flekker. Det ble også funnet bevis for dingoer med hvite «sokker» på lemmene og hvit haletipp.
Forskerne bak studien foreslo at dingoen skulle omklassifiseres som en egen art, men så langt har mangler forslaget støtte. Det var dessuten uklart om det fortsatt eksisterte ekte dingoer i Australia i dag, selv om noen forskere mente at det var sannsynlig.[5]
En stor studie av den australske dingoens DNA har nylig (publisert i Ecology and Evolution i september 2017) avdekt at dingoen trolig migrerte til Australia i to separate bølger, via et eid som eksisterte mellom Ny-Guinea og Australia for omkring 8 000–10 000 år siden.[16]
Inndelingen under følger Rutkowski et al. (2015) og viser slektskapet artene imellom, i slekten Canis.[17] Forholdet mellom to av sjakalene og resten av gruppen regnes ikke som endelig avklart. Det er imidlertid igangsatt studier, som forhåpentlig snart vil avdekke, om stripsjakal (C. adustus) og svartryggsjakal (C. mesomelas) fortsatt skal tilhøre Canis eller innlemmes i en selvstendig slekt.
| |||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
Navnet dingo stammer fra de australske urinnvånernes, aboriginenes, navn på dette hundedyret i hjemlandet. Det er imidlertid trolig mer korrekt å kalle typen en urhund, siden stamformen ikke oppsto i Australia, men i Asia.
En ekte urhund kan best beskrives som en slank, smal og langstrakt mellomstor spisshundlignende hund. Vekten ligger gjerne omkring 8–24 kg og skulderhøyden ligger omkring 35–67 cm. Hannene er gjerne tydelig større enn tispene, men både vekt og høyde varierer mye for begge kjønnene. Dingoene i Australia er gjerne større en andre dingoer, noe forskerne tror kan ha en sammenheng med skilnader i kostholdet. Australske dingoer har et mer proteinrikt kosthold enn asiatiske.
Hodet er trekantet og snutepartiet typisk noe lengre enn hos tradisjonelle spisshundraser. Den har mellomstore, stående spisse ører, som er svært bevegelige og kan «lukkes», og kraftig forstørrede rovtenner i forhold til tamhunder. Også hoggtenene er gjerne større enn hos tamhunder. Ekte dingoer har typisk gulbrune øyne, mens såkalte dingohybrider (dingoer med en større andel tamhundblod i linjene) gjerne har mørke øyne.
Dingoen har en mer fleksibel anatomi enn vanlige hunder, noe som blant annet gjør at dingoen kan spre ut skulderbladene i nesten 90 graders vinkel (som en fugl) fra kroppen. Håndleddene er også svært bevegelige, noe som gjør dingoen i stand til å manøvrere objekter på en måte man ellers ikke forbinder med vanlige hunder. Disse anatomiske fordelene gjør dessuten mange dingoer til ypperlige klatrere. Dingoer kan også snu hodet nesten 180 grader i begge retninger, samt bøye hodet bakover, til snuten berører ryggen. Asiatiske dingoer ser ut til å ha større anatomisk fleksibilitet enn australske. Slike ekstreme anatomiske særtrekk er ellers bare kjent hos noen få andre hunder, som for eksempel norsk lundehund og noen få andre raser med urhundpreg.
Pelsen er tett og glatt på kroppen, mens halen er buskete og relativt lang. Den mest vanlige fargen er ingefær (lys rødgul til gulbrun), men det finnes også sorte, barkfargede og hvite individer. Det var også en variant uten pels, klassifisert som nakenhund[18], men det er i øyeblikket uklart om typen har overlevd. I såfall må det være i det nordøstre hjørnet av Thailand, slik noen lokale eksperter mener. Det er vanlig at behårede individer har lyse eller hvite markeringer på snutepartiet, i brystet, buken, på labbene og på haletippen. I Sørøst-Asia er også ingefærfargede individer mest vanlig, men antallet sorte individer er også høyere der enn i Australia (Straham 1983[19]; Corbett 1995[20]).
Mange tror dingoer kun finnes i Australia, men det er feil. Dingoen var opprinnelig spredd over store deler av Asia, men den er nå mer kun lokalisert til noen få områder i Sørøst-Asia. Ifølge IUCN finnes det i dag ekte dingoer primært på Ny-Guinea, i sentrale og nordlige strøk av Australia, samt i Thailand.
Det er dessuten mulig at det eksisterer et begrenset antall ekte dingoer i Myanmar (tidligere Burma), Kambodsja, Laos, Malaysia, Indonesia med Borneo, sørøst i Kina, og kanskje også på Sumatra og Filippinene, men både antall og ekthet er uavklart. Likeledes er det uklart om den indiske santalhunden kan kalles en dingo eller ikke, og eventuelt i hvilken utstrekning den finnes. Det er imidlertid klart at santalhund som begrep i dag ofte benyttes om åpenbare blandingshunder.
Dingoen er sterkt truet av kryssavl med viltlevende tamhunder. Forskerne tror mer enn 80 prosent av dingoene er bastarder, men det finnes ingen sikre observasjoner som kan bekrefte dette estimatet.[2] Det kan hende at andelen er ennå større. Man skiller altså mellom ekte dingoer og uekte dingoer, og sistnevnte betegnes ofte som pariahunder. Det er imidlertid en meget hårfin balanse mellom hva som er en ekte og uekte dingo, slik at klassifiseringen kan være svært vanskelig og tidkrevende.
Dingoen trives i tilknytning til Australias store ubebodde landbruksarealer, der det er skog, kratt, sletteland og fjellstrøk. Utbredelsen begrenses kun av tilgangen på mat og vann, men den er mest vanlig i de østre delene av Australia.
På Ny-Guinea finner man villhunden i fjellstrøk over tregrensen, men det har lenge vært svært sparsomt med informasjon om denne svært sky hunden, til tross for at det en rekke ganger er gjort forsøk på å studere den. To ekspedisjoner, i 2016 og 2018, har imidlertid avdekket mye ny informasjon om habitatet, som i all vesentlighet består fjellgrunn med gressganger og sparsom lavtvoksende vegetasjon i høyder med lavt oksygennivå rundt 4 000 moh.[6]
På det asiatiske fastlandet finnes det semi-ville hunder med dingo-preg først og fremst i tilknytning til menneskelige bosetninger, der de har enkel tilgang på resteavfall og beskyttelse. Rundt bosetningene fungerer den som en naturlig vakthund, noe menneskene prissetter ved å gi hundene matrester. Et lignende mønster finner man også for semi-ville hunder som finnes på øyene sør for det asiatiske fastlandet, eksempelvis på Borneo og Sumatra. Det kan imidlertid tenkes, at det fortsatt finnes ekte asiatiske dingoer i de enorme jungelstrøkene mellom Myanmar, Kina, Thailand, Laos, Vietnam, Kambodsja og Indonesia, men det har aldri blitt skikkelig undersøkt.
Dingoer er ville hunder som lever i et flokkorientert familiehierarki, der foreldrene (lederhannen og ledertispa) er de eneste som normalt formerer seg. Ledertispa føder ett kull årlig. Om andre tisper føder valper vil disse være utsatt for å bli drept av ledertispa, som er dominant overfor andre tisper i flokken som formerer seg. Det kan se ut til at lederhundene er monogame og lever sammen livet ut, eller til en av dem dør.
I tillegg til foreldrene består flokken av avkommet de siste 2–3 årene. En typisk flokk består således gjerne av 3–12 dyr. Unge (konkurrerende) voksne hanner kan jages ut av flokken og primært leve som solitære individer, selv om de gjerne sosialiserer seg i flokk når de skal jakte på større byttedyr. Innad i flokken konkurrerer gjerne individene om plassene på rangstigen, som er under konstant endring. Hanner kan være dominante overfor tisper i gitte situasjoner. Flokken holder seg til territoriet der de ble født og forsvarer dette mot andre flokker. Det er vanlig at flokken forflytter seg 10–20 km daglig.
Dingoen lar seg temme, men den vil alltid ha villhundens primitive instinkter i behold. Over store deler av Sørøst-Asia lever denne urhunden nærmest som en tamhund. Også australske dingoer lar seg temme og holde som husdyr. Dingoen er imidlertid svært primitiv i forhold til vanlige hunder, men som tam hushund kan den godt sammenlignes med andre pariahunder. Den vil naturlig være svært skeptisk til fremmede og nye ting, noe som ofte kommer til uttrykk som frykt og aggresjon. Ofte vil slike hunder knytte seg svært nært til noen få mennesker (familien), mens de vil være sky og kanskje direkte fiendtlige mot andre mennesker og hunder.
Det er kjent at australske dingoer har et kosthold som består av cirka 60 % pattedyr, men også fugl og reptiler utgjør en viktig del av dietten. Mest vanlig er kanin og annet småvilt, men dingoene nedlegger også større vilt, for eksempel flere arter kenguru. Den vil også ta bufe om anledningen byr seg, for eksempel sau og kvegkalver.
Asiatiske dingoer lever ofte i tett tilknytning til mennesker og har derfor et kosthold som består av mye karbohydrater. Ofte er kostholdet preget av matavfall og rester etter mennesker, eksempelvis kokt ris, frukt og grønnsaker som måtte være til overs etter måltider, kanskje ispedd noen kjøttrester i form av innvoller fra hønsefugl, fisk eller skalldyr. I Thailand er det observert at dingoen kan jakte på firfisler og små skadedyr, som mus og rotter. På den måten kan den spe på med viktige proteiner i kostholdet. Det er grunn til å tro at slike hunder også andre steder har en tilsvarende kostholdsatferd.
Dingoer er opportunistiske predatorer, som helst jakter småvilt alene. De vil imidlertid jakte parvis eller i flokk når større byttedyr skal nedlegges. Hundene samarbeider under jakten og angriper byttet fra flere retninger samtidig (hetsjakt). Større byttedyr slås over ende før de vitale delene kan angripes, som regel mageregionen.
Dingoer parer seg kun en gang årlig, i motsetning til tamhunder som gjerne kommer i brunst oftere. Selve paringstiden varierer fra sted til sted. I Australia er det vanlig at paringen foregår i mars–april, mens det i Sørøst-Asia er vanlig i august–september. Tispa går normalt drektig i ca. 63 dager, da hun gjerne føder omkring 1–10 valper. Det mest normale er et kull på 5–6 valper. Alfaparet, som gjerne er omkring tre år gamle første gang de parer seg, lever gjerne sammen livet ut.
Valpene våger seg gjerne ut av hiet første gang når de er omkring tre uker gamle. De blir avvendt når de er omkring åtte uker gamle, samtidig som de da gjerne forlater stedet der de ble født for godt. Etter dette tar flokken tilhold ved tilfeldige leirplasser, der valpene gjerne får ferdes fritt omkring. Tilvenningen til fast føde skjer over en 3–4 ukers periode, og både hanner og tisper i flokken bidrar med hjelp. De sluker maten og gulper den opp igjen når de kommer hjem til valpene. Mora gulper også opp det vannet valpene måtte trenge, om det ikke finnes naturlig i nærheten. Etter om lag 3–4 måneder regnes valpene som uavhengige av mora, men de blir sammen med flokken til de er omkring to år gamle. De vil hjelpe til med oppdrettet av neste års valpekull, og kanskje også påfølgende kull.
I vill tilstand er det ventet at en dingo kan leve til den blir omkring ti år gammel, selv om nok den gjennomsnittlige levealderen er betydelig kortere. Levealderen vil i stor grad være påvirket av det habitat dyret befinner seg i, spesielt i Australia der denne hunden de fleste steder regnes som et skadedyr. I fangenskap er det kjent at en dingo kan bli opp mot 12–15 år gammel. Det er således ingen forskjell mellom dingo og tamhund på dette området.
Hybridisering er den største truslen mot overlevelse for dingo.[5] I Australia finnes det kun fire større områder der bestanden regnes som ekte dingoer. I resten av Australia er graden av hybridisering relativt høy. Langs østkysten og i et større område i sørvest antar man at så mye som 80–90 % av bestanden kan være hybrider. Hybridisering er også et problem på fastlandet i Asia. Det er kun i Thailand at man regner dingoen som ren (rødt på kartet). Det er imidlertid svært usikkert i hvilken grad hybridisering skjer, så de lyserøde områdene på kartet indikerer i første rekke usikkerhet med hensyn til populasjonen av dingo.
Noen dingoer regnes i dag som tamhunder (Canis lupus familiares), f.eks. den israelske canaanhunden og den afrikanske basenjien, andre som pariahhunder (urene raser på et stadium som ikke kan kalles dingo, men som har svært mange likheter), som f.eks. den amerikanske carolinahunden, eller semi-ekte villhunder (Canis lupus dingo), som f.eks. ny-guinea syngehund og australsk dingo. Også den indiske santalhunden og den sørøstasiatiske boranhunden eksisterer trolig fortsatt som ekte dingo.
Det er usikkert om flere andre viltlevende hunder bør kalles dingo eller ikke. I så måte ble det nylig oppdaget at kintamanihund, som finnes på Bali, er en nærmere slektning av dingo enn av andre asiatiske hunderaser. Det kan derfor godt tenkes at både denne hunden og andre vil bli klassifisert som dingo på et senere tidspunkt.
Dingo bærer preg av å ha gjennomgått en viss domestisering, men dette er absolutt ingen tamhund. Som kjæledyr kan dingo best beskrives som aktiv, uforutsigbar, observant, nysgjerrig, intelligent, flink, ukontrollerbar, smart, destruktiv, territorial, aggressiv, nervøs, sky, og engstelig.[21]
Forsøk i nyere tid med domestisering av dingo har vist at den lar seg tilpasse mennesket bedre enn ulven, men på langt nær i samme grad som tamhunden. Den forblir uavhengig og er i svært liten grad kontrollerbar.[21][22] Kaptein Arthur Phillip (1789) var den første som forklarte problemet med å holde dingo i fangenskap. Han beskrev den som elegant, men vanskelig å kontrollere. «Den ligner mye på hunden, men er mye mer rovgrisk» hevdet han.[23]
Dingoer er typisk territoriale, men regnes som omgjengelige og snille om de får vokse opp sammen med folk og blir godt sosialiserte.[21] Å holde en dingo som familiehund er imidlertid ingen enkel oppgave, siden de verken lar seg dominere og eller i særlig grad kontrollere.[21][22] Den kan imidlertid bli en fantastisk god brukshund for enkelte formål, siden sansene og instinktene er overlegent utviklet i forhold til tamhundens.[22]
Dingoen har ingen naturlige fiender i Australia, annet enn mennesket, krokodiller, giftslanger, og tamhunder. I Sørøst-Asia utgjør dessuten bjørner og store kattedyr en trussel. Valper blir dessuten tatt av rovfugler.
Forskerne mener at dingoen var en av hovedårsakene til at tasmansk tiger (Thylacinus cynocephalus) og tasmansk djevel (Sarcophilus harrisii, Sarcophilus ursinus) i sin tid ble utryddet i Australia, siden arkeologiske beviser peker mot at utryddelsen startet for omkring 3 500 år siden eller mer. Dette er synonymt med det tidsrommet forskerne tror at dingoen kom til Australia.[9]
Utdypende artikkel: Dingogjerdet
Dingogjerdet, som egentlig er en fellesbeskrivelse for flere lange gjerdestrekninger, er en kunstig barriere som ble bygget tidlig på 1880-tallet i Australia. Det er siden utvidet flere ganger. Gjerdet, som opprinnelig sto ferdig i 1885, skulle holde dingoen vekk fra de sørøstre delene av landet, der sauehold er en viktig primærnæring. Det er uklart nøyaktig hvor langt gjerdet er. Breckwoldt (1988) hevder det er 5 614 km langt[24], andre at det er opp mot 10 000 km langt.
Den først delen av gjerdet, som er cirka 2 500 km lang, fikk navnet Barrier Fence (barrieregjerdet) og ligger i Queensland. Dette kobles sammen med et cirka 584 km langt gjerde i New South Wales kalt Border Fence (grensegjerdet), som i sin tur kobles sammen med et cirka 2 225 km lagt gjerde i Sør-Australia som kalles Dog Fence (hundegjerdet).
Selve gjerdet er cirka 180 cm høyt over bakken og gjort i et nettingmønster av stålvirer. I tillegg kommer en seksjon på ca. 30 cm som er gravd ned i bakken, slik at den totale høyden er 210 cm. På hver side av gjerdet er det en cirka 5 meter bred sone som snauklippes og mange steder inneholder en vei, slik at myndighetene kan inspisere gjerdet med bil på de mest utsatte stedene. En rekke ansatte jobber også daglig med vedlikehold og inspeksjon av gjerdet.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
.jpg){kind=small}
.jpg){kind=small}
.jpg){kind=small}
.jpg){kind=small}
.jpg){kind=small}
.jpg){kind=small}
.jpg){kind=small}
.jpg){kind=small}
.jpg){kind=small}
.jpg){kind=small}
