fugleanatomi From Wikipedia, the free encyclopedia
Fjærdrakt eller fjærkledning henviser både til fjærlaget/-lagene, som dekker en fugl, og mønsteret, fargen og anordningen av fjærene. Hos fuglene utgjør fjærdrakten i snitt cirka 5–7 prosent av vekten, og hvor betydningsfull den er ser man av all tiden fuglene bruker på å stelle den.[1]
Fjærdrakten byttes jevnlig ut, enten som en kontinuerlig prosess med én og én fjær eller ved fullstendig eller delvis fullstendig fjærbytte, som kalles myting. Dessuten bader fugler jevnlig, både i vann, sand og snø. Sjøfugler bader for eksempel ofte i ferskvann, for å kvitte seg med salt som hefter i fjærdrakten. Likeledes er det kjent at noen spurvefugler tar såkalt «maurbad», det vil si de legger seg ned og bruser med fjærene, slik at maur kan krype inn i fjærdrakten og ta med seg (fjerne) parasitter og lignende.[2]
Mønster og farger varierer med arter, underarter, geografisk spredning, kjønn, alder og årstid. Forskjellene i fjærdrakten kan brukes av ornitologer og fuglekikkere til å samle inn artsspesifikk informasjon, som art og kjønn. For eksempel kan man skille mellom hunner og hanner av kjøttmeis (Parus major) på bryststripen, i det hannens er tydeligere og mer sammenhengende enn hunnens. Likeledes kan kjøttmeisen skilles fra orientmeisen (P. monticolus) ved at den kun har ett vingebånd, mot orientmeisens to. Mange fugler kan også aldersbestemmes på forskjeller i fjærdrakten. Dette gjelder for eksempel mange måker (Larus). For eksempel kan det ta opp mot seks år før en svartbak (Larus marinus) får sin endelige fjærdrakt, men den myter årlig, så gjennom disse årene har den flere ulike fjærdrakter som gjør det mulig for eksperter å aldersbestemme den.
Nesten alle fuglearter myter minst én gang i året; vanligvis etter paringssesongen. Mytingen etter paringen resulterer i en fjærdrakt som kjennes som den grunnleggende fjærdrakten. Mange arter myter også forut for paringen. Fjærdrakten de kler seg med da, kalles den alternative fjærdrakten. Denne er ofte lysere enn den grunnleggende fjærdrakten. Årsaken kan være å gjøre seg mer attraktiv for partnere, men også for å skjule at fuglen hekker. Fuglene blir dermed mindre synlige i redene.
Eklipsedrakt (også kalt vinterdrakt) er ei fjærdrakt som oppstår etter myting. Det er ei slags overgangsdrakt som oppstår etter delvis fjærskifte hos hanner av enkelte fuglearter, spesielt ender. Mytingen starter gjerne da hekketiden er på hell. Hos noen arter alt da hunnen starter på rugingen. Denne fjærdrakten er mindre prangende enn hekkedrakten og gjerne kamuflerende og mer lik hunnens fjærdrakt. Når fuglene får eklipsedrakt feller de gjerne svingfjærene og blir flygeudyktige i en tid.
Fuglekroppen er tilnærmet fullstendig dekket av fjær (fjærdrakt eller drakt av fjær), som består av døde, forhornede (keratin) epitelceller som vokser opp fra en fjærsekk (som har muskler slik at fjærene kan beveges). Det ytre fjærlaget kalles dekkfjær (konturfjær). Fjæra består av skaft, stråler og bistråler. Dekkfjærene dannes i områder kalt fjærbed (pterylae), med mellomliggende ganger (apteria) hvor dunet dannes. Den nederste delen av dekkfjæra kalles fjærposen (calamus) og er hul og luftfylt. Den fester fjæra til fjærsekken. Ovenfor sitter skaftet (rachis), som er dekket av et hornlag og blir tynnere og tynnere ut mot tuppen. På hver side av skaftet går det ut fjærstråler (rami) som har bistråler (radii) med heftekroker (hamuli) på den ene siden. To rekker med fjærstråler danner to fjærfaner (vexillum). Strutsefjær mangler heftekroker.
Prydfjær er fjær som sjelden har annet enn en visuell betydning, men hos enkelte arter kan prydfjær og farger være viktig for kurtisen og pardannelsen. Slike fjær kan vokse ut mange ulike steder på kroppen, som på hodet og stjerten, men også andre steder. Hos mange arter er de mest fremtredende i hekketiden.
Prydfjær som vokset opp fra issen kalles gjerne en fjærtopp eller fjærkrone. Fjæra i fjærtoppen er ofte forbundet med muskulatur, som gjør at de kan reises og legges etter behov. De kan derfor ha en signalerende funksjon og være et viktig verktøy i kommunikasjonen for en del arter.
Flygefjær hos fugler omfatter svingfjær (vingen) og halefjær (stjerten).
Svingfjærene, som er asymmetriske og kan foldes eller spilles ut som en vifte, består av håndsvingfjær og armsvingfjær. Håndsvingfjæra (typisk 9–12 fjær) sitter ytterst på vingen og er fast i hånden og festet til 2. og 3. finger. Disse fjæra bidrar til framdrift. Armsvingfjæra (typisk 10–15 fjær) sitter innenfor håndsvingfjæra og kommer fra underarmen. De gir bæreflate. Oppe på vingen finnes det skulderdekkfjær, som består av armedekkere og smådekkere.
Halefjærene er styrefjær som fungerer som ror. Hos hakkespetter brukes stjerten også ofte som sittestøtte.
Vingefjær gir løft og framdrift når fuglene flakser med vingene.
Halefjær tjener som ror og brems når fuglene flyr, hos noen arter også som støtte når de klatrer eller hviler.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
