Statfjordfeltet
norsk olje- og gassfelt i Nordsjøen From Wikipedia, the free encyclopedia
Statfjordfeltet er Norges og Nordsjøens største oljefelt som i tillegg til råolje produserer en betydelig andel naturgass. Som sådan har feltet representert en bærebjelke for Norge som oljenasjon gjennom 80- og 90-tallet, både økonomisk og teknologisk. Feltet er et av de eldste på norsk sokkel. Geografisk ligger feltet i det såkalte Tampenområdet i den nordlige del av Nordsjøen. Det ligger ute i havet rett vest for munningen av Sognefjorden.
| Statfjord[1][2] | |||
|---|---|---|---|
.jpg) Statfjord A med flotellet «Polymariner» | |||
| Beliggenhet | Nordlige Nordsjø, Tampenområdet | ||
| Blokk | 33/9 og 33/12 (norsk sektor), 211/25 (britisk sektor) | ||
| Operatør | Equinor Energy | ||
| Produksjonsstart | 24. november 1979 | ||
| Investeringer | |||
| 149,435 milliarder NOK | |||
| Gjenværende | 38,643 milliarder NOK | ||
| Opprinnelige ressurser | |||
| Total olje | 860,00 MSm³ | ||
| Total gass | 154,00 GSm³ | ||
| Fri gass | 0 | ||
| Kondensat | 0 | ||
| Opprinnelige reserver | |||
| Olje | 578,69 MSm³ | ||
| Gass | 81,29 GSm³ | ||
| Gyldighetsdato volumer | |||
| 31. desember 2019 | |||
| Eiere | |||
| Total E&P Norge ConocoPhillips Vår Energi Equinor Petoro | 39,896 % 35,112 % 12,388 % 7,604 % 5,000 % | ||
| Beliggenhet | |||
 Statfjord 61°15′20″N 1°51′14″Ø | |||
.jpg)
Feltet ble oppdaget i 1974 av det amerikanske oljeselskapet Mobil. Statfjord ble erklært drivverdig i august 1974, og den første innretningen der – Statfjord A – startet produksjonen i 1979.
Totalt har feltet produsert olje og gass for en bruttoverdi tilsvarende 1 600 milliarder kroner. Produksjonen har vært sterkt avtakende de siste årene, og det arbeides med planer som kan forlenge produksjonen i ca. 15-20 år til[3] som et rent naturgassfelt.
Feltet ligger i blokk 33/9, 33/12 (norsk sektor) og 211/25 (britisk sektor) rett vest av Florø, dels på britisk kontinentalsokkel med en majoritetsdel på norsk sokkel. Se figur 1. Feltets utstrekning er ca. 4 km i bredde, og i lengde tilsvarende omtrent distanse fra Bygdøy til Drøbak, ca. 25 km. Det britiske oljefeltet Brent ligger bare 4–5 kilometer sørvest for Statfjord.
Foranledningene til leting og utbyggingen av Statfjord var svært spesielle, bl.a. fordi verdens forsyningssituasjon syntes truet etter den såkalte oljekrisen høsten 1973 – januar 1974. Men også fordi det var klart at det var funnet et stort oljefelt på britisk sokkel mot grensen til norsk sokkel. I første omgang var det en frykt for at britene skulle tappe eventuell norsk del av feltet før de norske områdene var utforsket. Senere ble utbyggingen preget av det var et pionerarbeid både for det norske oljeregimet som var i ferd med å etableres og for utbyggeren Mobil.
De første år
Utlysing og tildeling av blokkene i 33/9 og 33/12 ble påskyndet etter at oljeselskapene Shell og Esso henvendte seg til norske myndigheter i februar 1972. Budskapet var at de to selskapene hadde funnet en stor petroleumsforekomst på britisk sokkel som de mente strakk seg inn på norsk område. De ønsket derfor utvinningstillatelse i 33/9 og 33/12 for å få en samordnet undersøkelse og utvikling av området. I august 1973 ble de norske blokkene tildelt som lisens nummer 37 til Mobil 15 % (operatør), Statoil 50 %, Shell, Esso og Conoco med 10 % hver. Fire andre selskaper delte de siste 5 %. Den første brønnen i 33/12 gav et funn i mars 1974. Dette var også Mobils første leteboring på norsk sokkel overhodet. Funnet ble senere til Statfjordfeltet. Det britiske feltet, Brentfeltet viste seg å være atskilt fra Statfjord, men Statfjordfeltet strekker seg inn over britisk sektor med ca. 15 % av reservoarene.
Utbyggingen
Planen for utbygging og produksjon ble først godkjent 16. juni 1976, men design og ingeniørarbeidet på den første produksjonsplattformen var i gang lenge før den tid.
Statfjord A
Plattformdekket til Statfjord A ble bygget av Aker Stord AS (nåværende Aker Solutions Stord). Statfjord A startet regulær produksjon av olje og gass den 24. november 1979. Gassen blir reinjisert i reservoaret i Statfjord-formasjonen. Plattformen har en vekt på 600 000 tonn, og den totale høyden er på 270 meter. Boligkvarteret har i normalsituasjon plass til 206 personer. Lagercellene som ligger under havnivået rommer 206 000 standard kubikkmeter olje, det vil si 1,3 millioner fat.
Den 12. desember 2007 ble petroleumstilsynet varslet om et oljeutslipp som er beregnet til 3.840 kubikkmeter fra Statfjord A. Dette er det nest største utslippet i norsk oljehistorie.
Statfjord B
Statfjord B ble slept ut til feltet sommeren 1981, og den 5. november 1982 ble produksjonen startet. Kun 11 måneder senere var investeringene på 10,6 milliarder kroner nedbetalt.
Statfjord C
Understellet ble påbegynt i 1980 av Norwegian Contractors og sto ferdig i 1984. Plattformdekket ble bygget av Rosenberg Verft.[4] Statfjord C ble tauet ut på feltet i begynnelsen av juni 1984, og i juni 1985 startet produksjonen.[5]
Satellittfeltene Statfjord Nord, Statfjord Øst og Sygna er tilknyttet Statfjord C.
Statfjord Nord
Statfjord Nord ble funnet i 1977 av riggen Nordskald og ligger i blokk 33/9.
Feltet ligger 22 kilometer nordøst for Statfjord C og er bygget ut med tre havbunnsrammer (ramme D , E og F). Rammene er knyttet til Statfjord C med 10 tommers rørledninger. D-rammen er en vanninjeksjonsramme mens de to andre er produksjonsrammer.
Alle installasjoner er på havbunnen og blir fjernstyrt fra Statfjord C.
Statfjord Øst
Statfjord Øst feltet ligger fem kilometer nordøst for Statfjord C-plattformen, delt mellom lisensene 037 og 089.
I likhet med Statfjord Nord er Statfjord Øst bygget ut med havbunnsinstallasjoner og tilknyttet Statfjord C gjennom rørledning.
Feltet er utbygd med tre bunnrammer (K, L, og M). K-rammen er for vanninjeksjon, mens de to andre er for oljeproduksjon. ble påvist av boreriggen Norskald i 1976, og produksjonen startet 23. september 1994.
Sygna
Oljefeltet Sygna ligger i den nordøstlige delen av Statfjord-området i Nordsjøen.
Feltet startet produksjon 1. august 2000, og vil sannsynligvis fortsette å produsere fram til slutten av 2019.
Sygna er delt på to produksjonslisenser: 55 prosent ligger i blokk 33/9 (Statfjord) mens resten ligger i blokk 34/7 (Snorre). Utbyggingsløsningen omfatter en bunnramme tilknyttet Statfjord C-plattformen, som ligger 22 kilometer unna.
Det er to produksjonsbrønner på bunnrammen, og det vil også injiseres vann i reservoaret gjennom en langtrekkende brønn som er boret fra satellitten Statfjord Nord.[6]
Operatørrollen
Statfjord C kom i drift i 1985. 1. januar 1987 overtok Statoil operatøransvaret etter Mobil, og har siden videreutviklet og produsert fra feltet.
Se hovedartikkel: Oljeutslippet fra Statfjord.
12. desember 2007 ble det oppdaget at olje lekket fra en undersjøisk ledning ved lasting fra Statfjord A. Utslippet dreide seg om 3840 kubikkmeter (ca. 25 000 fat) råolje.
Oljelekkasje i 2008
- Se hovedartikkel: Oljeutslippet fra Statfjord mai 2008.
24. mai 2008 oppstod det en intern lekkasje i plattformens understell. Den resulterte i gassoppbygging inne i det ene skaftet samt utslipp av oljeholdig vann.
Granskingen hevder hovedgrunnen var mangelfull vurdering av risiko for lekkasje og tiltak for å begrense lekkasjemengden, samt at uklare roller mellom forskjellige aktører ikke ga nok kvalitet og oppfølging i utviklingen av verktøyet som ble anvendt da lekkasjen oppstod. En har dessuten påvist brudd på prosedyrene til StatoilHydro for inngrep i prosessanlegg, som sikker jobbanalyse samt arbeidstillatelser.
- Se også Rørledning
Rørledningen Statpipe knytter fra oktober 1985 feltene i den nordlige delen av Nordsjøen til gassmarkedene på kontinentet. Ledningen går fra Statfjord-området til gassanlegget på Kårstø i Rogaland. Derfra går gassen via Draupner S-plattformen til Norpipe-systemet. Gassen leveres så til terminalen i Emden i Tyskland. Den totale lengden på Statpipe-systemet er 880 kilometer, inkludert rørledningen til Heimdalfeltet.
Sommeren 1998 ble et omløp av Statpipe lagt i en sløyfe rundt Ekofisk-feltet i Nordsjøen. Omløpet er 15,8 kilometer langt. Statpipe er dermed direkte tilknyttet Norpipe-ledningen som forbinder Ekofisk med gassterminalen i Emden i Tyskland. Den første gassen gjennom omløpet ble levert i Emden 23. august 1998.
Reservoar
Reservoaret består av sandstein som tilhører Statfjordformasjonen og som ble avsatt i fluvialt miljø i nedre juratiden.
Reserver og planlagt produksjon
Produksjonshistorikk
Pr 1. januar 2005 er den totale produksjonen kommet opp i 542 millioner m³ olje og 50 milliarder m³ gass etter en produksjonsperiode på ca. 25 år. Gjenværende reserver er ca. 15 millioner m³ olje og 8 milliarder m³ gass.[7]
- Equinor 44,34 prosent
- Spirit Energy 34,30 prosent
- ExxonMobil Norway 21,37 prosent
I 2022 var det opprinnelig planlagt at produksjonen skulle stanse på Statfjord A. Men i januar 2020 ble det besluttet at levetiden skal forlenges til 2027.[8]
Kontrakten som dekker ingeniørarbeid, forarbeid, fjerning og opphogging er tildelt Excalibur Marine Contractors, et selskap i Allseas-gruppen. Kværner Stord er underleverandør til Excalibur, og vil ta imot plattformdekket for opphogging.[9][10][11]
Det ble anslått at Statfjord B og C opprinnelig skulle avslutte produksjonen sin innen 2025, men levetiden deres skal nå forlenges forbi 2035.[12][13]
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
