Sri Lankas historie strekker seg helt fra de første bosettingene rundt år 30 000 før kristus, gjennom maktkamper om dynastier og kongedømmer, til kolontiden, og før det i dag er blitt en fredsløsning som kom etter en blodig borgerkrig fra 1983 til 2009.
Det tidligste arkeologiske bevis på menneskelig bosetning på Sri Lanka forteller at for rundt 34 000 år siden var Balangoda-folket der. Dette folket var jegere-samlere som levde i grotter rundt om på øya i mesolittisk tid (steinalderen).
I mange av disse grottene, blant annet den velkjente Batadombalena og Fa-Hien Rock-grotten har man funnet arkeologiske spor. Man tror at Balangoda-folket eller Sandalekum-folket er de som har brent ned trær og plantasjer i høylandet, og på slikt vis skapt nasjonalparken Horton Plains. Hensikten med nedbrenningen var å rydde plass for jordbruk. Man har også funnet korn og hvete som man har datert til rundt 15 000 f.Kr, noe som beviser at jordbruk var introdusert såpass tidlig.
Under utgravinger i en grotte i nærheten av Varana Raja Maha i Kalatuwawa-området har man funnet urner med kremert aske som man anslår å være over 8000 år gammel. Det er også funnet spor av bosetting i nærheten av Anuradhapura, som kan stamme fra rundt 900 f.Kr, samt spor fra tidlig jernalder. I Anuradhapura har det også blitt funnet leirkrukker med Brahmi-skrift, muligens fra rundt 600 f.Kr. Dette kan tyde på at skrivekunsten har blitt introdusert til subkontinentet via Sri Lanka. Det er funnet kanel, som opprinnelig kommer fra Sri Lanka, har vært i bruk i oldtidens Egypt så langt som tilbake som 1500 f.Kr, noe som igjen kan tyde på at det fantes handelskontakter fra og til øya.
En historisk fremstilling av tidlige perioder finner man i de gamle verkene Mahavamsa, Dipavamsa og Culavamsa. Ifølge tradisjonen ble prins Vijaya, sønn av den indiske kongen Sinhabahu av Sinhapura, forvist sammen med 700 personer på grunn av dårlig oppførsel. De drog avsted i et skip og kom etterhvert til Sri Lanka. Der ble han gift med en prinsesse og grunnla et dynasti, som siden ble videreført gjennom hans brors etterkommere. Disse hendelsene tidfestes til 500-tallet f.Kr. Imidlertid har mange av detaljene i fortellingen legendarisk preg.
I middelalderen bestod Sri Lanka av flere og mektige dynastier regjert av forskjellige konger. Det var hovedstaden som ga navn til dynastiene, og hver gang man skiftet hovedstad skiftet man navn på kongedømmet. Det kunne være flere kongedømmer på samme tid.
| Navn | By | Fra | Til |
|---|---|---|---|
| Anuradhapura-dynastiet | Anuradhapura | 377 f.kr | 1017 e.kr |
| Polonnaruwa-dynastiet | Polonnaruwa | 1017 | 1310 |
| Dambadeniya-dynastiet | Dambadeniya | 1220 | 1283 |
| Jaffna-dynastiet | Jaffna | 1215 | 1619 |
| Kotte-dynastiet | Kotte | 1412 | 1597 |
| Sitawaka-dynastiet | Sitawaka | 1521 | 1594 |
Portugal
De første koloniherrene som tok over Sri Lanka i nyere historie var portugiserne, da Francisco de Almeida ankom øya i 1505. Portugiserne begynte å ta over øya gradvis, og i 1517 kom det første fortet, beliggende i byen Colombo. I 1592 flyttet singaleserne hovedstaden til Kandy i innlandet, siden det i innlandet ikke er like stor risk for angrep mot øya.
I løpet av kolonitiden til portugiserne, var det mange av singalserne på Sri Lanka som ble enten overtalt eller truet til å konvertere til kristendommen. Dette gjorde at den buddhistiske majoriteten på øya mislikte at portugiserne var okkuperende i landet, og de gjorde hva som helst for å få hjelp utenfra. I 1602 ankom den nederlandske kapteinen Joris van Spilbergen, og kongen av Kandy gikk til han for hjelp.
Nederland
Ikke før i 1638 gikk nederlenderne til angrep mot Sri Lanka. Angrepet endte til slutt med en avtale, og ikke før i 1660 var størstedelen av landet kontrollert av nederlenderne. De hadde nå kontroll over hele øya, utenom Kandy-dynastiet. De protestantiske nederlenderne begynte straks en storstilt forfølgelse av katolikkene på øya, men de brydde seg ikke om buddhistene, muslimene og hinduene.
I 1659 ankom den britiske seileren Robert Knox til Sri Lanka, og han ble fanget av kongen av Kandy. 19 år senere rømte han landet, og skrev så en notis om sin opplevelse av Sri Lanka, og dette gjorde at britene tok interesse av øya.
Storbritannia
I løpet av Napoleonskrigene begynte Storbritannia å frykte at Nederland ville gi fra seg en del av sitt territorium på øya til franskmennene. Av den grunn så de seg nødt til å ta over Sri Lanka og de ga landet navnet Ceylon i 1796. I 1802 i Amiens-traktaken ble den siste nederlandske delen av øya overlevert til britene og landet ble en britisk kronkoloni. Året etter, i 1803 gikk britene til krig mot Kandy-dynastiet, der de gikk på et absolutt nederlag. I 1815 prøvde de seg igjen med større mannskap, og denne gangen klarte de endelig å ende Sri Lankas uavhengighet.
Britene fant raskt ut at Sri Lanka hadde store ressurser, blant annet den store produksjonen av kaffe, te og gummi. Spesielt teen var interessant, og Ceylon-teen ble viktig for det britiske markedet. Britene tok tamiler fra det sørlige India til fange og brukte disse som te-arbeidere på teplantasjene. Tamilene ble flere og flere, og snart var de 10 % av befolkningen på Sri Lanka.
Deler av landet ble i den britiske kolonitiden demokratisk, og allerede i 1833 fikk befolkningen en slags administrasjon. Videre førte tamilene, sammen med singaleserne en kamp mot uavhengighet.
I 1919 ble Ceylon National Congress (CNC) stiftet. Dette ble gjort for å føre frem kampen for uavhengighet, selv om de ikke direkte søkte uavhengighet. Partiet ble etter hvert splittet av de to hovedgruppene på øya; singalesere og tamiler. Kampen for uavhengighet ble etter hvert delt opp i to strømmer: konstitusjonalistene, som søkte uavhengighet ved å gradvis endre statusen til Ceylon, og de radikale som støttet seg opp om Jaffna Youth League, en gruppe med flest tamiler i sitt virke. Disse organisasjonene var de første som krevde Swaraj, det vil si uavhengighet fra Storbritannia, noe de fulgte opp etter at flere indiske ledere besøkte Ceylon i 1926, deriblant Nehru. Innsatsen til konstitusjonalistene ledet etter hvert til at to kommisjoner ble opprettet (Dounoghmore og Solibury.) Kommisjonene lagde et utkast til en konstitusjon, noe som igjen ble ledet av Don Stephen Senanayake Det marxistiske partiet Lanka Sama Samaja Party (LSSP), som ble opprettet i 1935, gjorde kampen for uavhengighet til sin hovedsak i sin politikk. Flere prominente politikere støttet dette partiet, blant annet N.M. Perera og Philip Gunawardena, men også mindre radikale medlemmer som Natesa Iyer og Don Alwin Rajapaksa. Partiet krevde også at engelsk skulle fjernes som offisielt språk, slik at kun singalesisk og tamilsk var dette. De marxistiske gruppene på øya var en liten minoritet, men likevel ble deres bevegelser vist med alvorlig mistanke av den britiske administrasjonen. De heroiske (men lite effektive) forsøkene på å vekke folks oppfatning imot den britiske makten ville helle ha ledet til blodige opprør og en forsinkelse for uavhengigheten. Britiske statspapir som ble offisielt utgitt fortale at den marxistiske bevegelsen på Ceylon hadde en negativ innvirkning på de politiske personene i kolonikontoret i hovedstaden Colombo.
Soulburykommisjonen var det viktigste resultatet for agitasjonen for de konstitusjonelle reformene som fant sted på 1930-tallet. Den tamilske organisasjonen ble på den tid ledet av G. G. Ponnambalam som på en måte hadde «forkastet» Ceylons identitet.[1] Ponnambalam erklærte seg selv som stolt dravidiske og ville ha full uavhengighet for tamilene ved å angripe singalesernes historiske krøniken Mahavamsa. Denne konflikten ledet senere til det aller første opprør mellom singaleserne og tamilene i Navalapitya i 1939.[2] Ponnambalam har også sagt at han støttet kastesystemet og krevde at tamilene (som var 15 % av befolkningen) hadde like mange seter i parlamentet (som var 72 % av befolkningen). Denne spesifikke saken ble merket for tamilsk politikk før den andre verdenskrig og var en viktig forløper til den senere borgerkrigen. Ponnambalam hadde også kritisert britene for å opprettet kolonisering i de tradisjonelle tamilske områdene på Ceylon.
Siden Sri Lanka fortsatt var under britisk regime, ble Sri Lanka under den andre verdenskrig brukt som base for britene i krigen mot Japan, og da krigen brøt ut ble forkjemperne for uavhengighet fra Storbritannia arrestert av koloniherrene. Det første angrepet mot Sri Lanka skjedde 5. april 1942, da den japanske hæren bombet Colombo. Bombingen førte også til at de marxistiske lederne flyktet over til India, hvor de senere deltok i uavhengighetskampen der.
Uavhengighetskampen stilnet litt under krigen, men den lille andelen som var igjen ble blant annet ledet av Robert Gunawardena. De valgte nå å godsnakke med den engelske regjeringen istedenfor å klage i handlinger. Ettersom Storbritannia med Lord Mountbatten hadde brukt Ceylon og Colombo som et hovedkvarter ga dette muligheter for forhandlinger med britene.
En liten gruppe singalesere hadde bosatt seg på Kokosøyene, der de hadde bestemt seg for å kaste britene. I mens hadde Junius Richard Jayawardene og Dudley Senanayake holdt diskusjoner med japanerne for å prøve å befri Ceylon fra Storbritannia, men dette feilet. Da krigen gikk mot slutten gjorde Don Stephen Senanyake og konstitusjonalistene enda et forsøk på å få uavhengighet og sammen med Indian National Army fikk de i 1944 et løfte om uavhengighet fra kolonikontoret.
Sri Lanka ble uavhengig i 1948 med den britiske monarken som statssjef. Sirimavo Bandaranaike ble valgt til statsminister i 1960, og ble dermed den første valgte kvinnelige regjeringssjef i verden.[3] I 1972 skiftet landet navn fra Ceylon til Sri Lanka og ble republikk.
Etnisk konflikt og borgerkrig
Utdypende artikkel: Borgerkrigen på Sri Lanka
Det hadde vært konflikt mellom regjeringen og tamiltigrene (LTTE) (Liberation Tigers of Tamil Eelam) siden selvstendigheten i 1948, på slutten av 1970-tallet tok de til våpen, og i juli 1983 begynte borgerkrigen. Mellom 2002 og 2008 var det en våpenhvileavtale. Norske diplomater ledet observatørgruppen Sri Lanka Monitoring Mission som overvåket våpenhvilen.
Den 26. desember 2004 ble Sri Lanka rammet av tsunamien som en følge av jordskjelvet utenfor Indonesia. Bølgene traff øyas sørkyst omkring kl. 09.20 lokal tid.
I 2006 gled den fire år gammel våpenhvilen gradvis over i en regulær krigstilstand. I årets løp ble over 3000 mennesker, omtrent halvparten sivile, drept i væpnede sammenstøt, bombardementer og attentater. Til tross for gjentatte forsøk på å gjøre alt for å stanse en voldsbølge som hadde bredt seg etter presidentvalget i november 2005. Dette til tross døde 120 mennesker i væpnede sammenstøt den første måneden av 2006.
I mai og juni 2006 ble den offisielle våpenhvilen brutt gjentatte ganger. 15. juni ble 65 sivile drept, og enda flere såret da en buss ble sprengt i luften av en mine. Flere sjøslag ble utkjempet mellom LTTE og marinen. 17. august ble 17 tamilske arbeidere drept i byen Mutur, der de hjalp til med gjenreisningen etter tsunamien i 2004. Regjeringen beordret en uavhengig granskning, men nordiske observatører fikk ikke undersøke åstedet og anklaget sikkerhetsstyrkene for massakren og forsøk på å skjule drapene.
Menneskerettighetsorganisasjonen Human Rights Watch kom i mars 2006 med en omfattende rapport der det blant annet ble hevdet at LTTE drev systematisk økonomisk utpressing av de 80 000 tamiler som levde i landflyktighet, og det ble hevdet at tamiler som vågde å kritisere LTTE ble utsatt for overgrep. Dette gav støtet til at Canada og EU satte LTTE på listen over terrororganisasjoner, etter at dette tidligere var gjort av USA og Storbritannia. Det ble dermed forbudt for borgere fra EU-land å bidra finansielt til LTTE, noe som skulle reduserte LTTEs inntekter kraftig. LTTE svarte med å kreve at alle borgere fra EU-land i den nordiske observatørstyrken skulle forlate LTTE-kontrollerte områder innen 1. september 2006. Norge og Island ble da alene om en stadig mer krevende oppgave, og våpenhvileavtalen brøt endelig sammen i 2008.
Etter flere våpenhviler og forsøk på å skape fred tok borgerkrigen slutt i 2009, da landets militære styrker slo tamiltigrene militært og tok fullstendig kontroll over områdene de holdt til i. Tamiltigrene hadde kontrollert et område kalt Mullaitivu i nordøst, før lederen Velupillai Prabhakaran ble drept i 2009. En FN-rapport fra 2011 anslo at opp til 40 000 tamilske sivile kan ha blitt drept i borgerkrigens siste faser, og oppfordret til en internasjonal uavhengig etterforskning av mulige brudd på folkeretten.[4]
Ifølge FN døde mellom 80 000 og 100 000 i borgerkrigen,[5] og enda flere rømte landet.
Økologisk eksperiment, økonomisk krise og opptøyer
Koronapandemien fra 2020 førte til stopp i turismen. I april 2021 forbød president Gotabaya Rajapaksa salg av kunstgjødsel og sprøytemidler og beordret bøndene å drive økologisk. Dette medførte at avlingene ble sterkt redusert og at Sri Lanka ikke lenger var selvforsynt med ris. Landet, som tidligere hadde eksportert ris, måtte importere ris for flere milliarder kroner. Teproduksjonen, som hadde vært en viktig eksportartikkel og kilde til utenlandsk valuta, ble også kraftig redusert.[6][7] I 2022 gikk Sri Lanka gjennom den verste økonomiske krisen i siden landet ble uavhengig. Det var stor inflasjon, unntakstilstand, regjeringskrise, mangel på drivstoff og medisiner, og det forekom strømbrudd daglig.[8] Den 9. juli 2022 ble presidentpalasset okkupert av demonstranter. President Rajapaksa flyktet til Maldivene og videre til Singapore og søkte 14. juli 2022 om avskjed.[9][10][11]
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
