From Wikipedia, the free encyclopedia
Den etniske konflikten på Sri Lanka er en strid mellom den singalesiske majoriteten (ca. 74 % av befolkningen) og den tamilske minoriteten (ca. 18 % av befolkningen) på Sri Lanka. Regjeringen som representerte den singalesiske majoriteten vant en militær seier i konflikten 18. mai 2009. The Liberation Tigers of Tamil Eelam (LTTE) kjempet for et hjemland for den tamilske minoriteten i nord- og østdelene av Sri Lanka i en konvensjonell krig. Etter frigjøringen fra kolonimakten Storbritannia i 1948, ble forholdet mellom de to største befolkningsgruppene stadig mer anstrengt. Siden «Black July» i 1983 har det vært væpnede stridigheter, for det meste mellom regjeringsstyrkene og separatistbevegelsen LTTE, ofte kalt tamiltigrene.
 | Språkvask: Teksten i denne artikkelen kan ha behov for språkvask for å oppnå en høyere standard. Om du leser gjennom og korrigerer der nødvendig, kan du gjerne deretter fjerne denne malen. |
 | Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet. |
 | Trenger oppdatering: Denne artikkelen eller seksjonen er ikke oppdatert med ny utvikling eller ny informasjon. Du kan hjelpe Wikipedia med å oppdatere den. |
| Etnisk konflikt på Sri Lanka | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
 Kart over Sri Lanka med omtrentlig markering av områder LTTE kontrollerte helt (rødt), delvis (brunt) og regjeringskontrollert (gult og hvitt, dvs resten av landet/øya) | |||||||
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
 Sri Lankas forsvar  IPKF (Fredsbevarende og nøytral styrke) |  Tamiltigrene | ||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||
| Junius Richard Jayawardene (1983-1989) Ranasinghe Premadasa (1989-93) (død) Dingiri Banda Wijetunge (1993-94) Chandrika Kumaratunga (1994-2005) Mahinda Rajapaksa (2005- nåtid) Rajiv Gandhi(1987- 1989) (død) | Velupillai Prabhakaran (1983 - 2009) (Falt i strid) | ||||||
| Styrker | |||||||
| 95 000 (2001) 111 000 (2005) 150 900 (2006) | 6 000 (2001) 11 000 (2005) 8 000 (2006) | ||||||
| Tap | |||||||
| 28.708 - 32.000 SLA militære drept frem til 2009 1.500 IPKF soldater drept 1987-1990, 3.703 SLA militære drept fram til 18. januar 2009 siden 2006 | 22 390 drept fram til 27. nov. 2008 9 000 hevdet drept ifølge regjeringen i 2008 27 639 drept fram til 18. mai 2009 | ||||||
Såvel LTTE som regjeringshæren har blitt beskyldt for brudd på menneskerettighetene samt anvendelse av barnesoldater. Ifølge FN døde mellom 80 000 og 100 000 mennesker.[1]
Som en av verdens dødeligste væpnede konflikter, har den forårsaket betydelige skader på befolkning, miljø og landets økonomi. Hundretusener har flyktet, spesielt tamiler til Europa og Canada, men også til India. LTTE har gjennomført terrorangrep på militære, politiske og sivile mål som den meste fiendtlige innstilte parten i krigen, og ble erklært som terroristorganisasjon og deretter forbudt i tretti land, som USA, Japan, Brasil, Australia, Canada og landene i EU. I februar 2002 ble det ved hjelp av megling fra Norge undertegnet en våpenhvileavtale som ble overvåket av Sri Lanka Monitoring Mission (SLMM), en nordisk sivil observatørstyrke. Dette var oppfattet som en mulighet for varig fred etter lang tids blodige stridighetene.
Etter sammenbrudd av fredsforhandlinger i 2003 blusset imidlertid konflikten opp igjen. I januar 2008 sa regjeringen opp fredsavtalen, men partene hadde da i praksis vært i krig med hverandre det seneste halvannet året. I løpet av denne perioden, ble hundrevis av militære og sivile på begge sider drept. Ifølge SLMM brøt begge parter våpenhvilen; LTTE gjennomførte flere selvmordsangrep og utløste claymoreminer, mens regjeringsstøttede dødsskvadroner likviderte mennesker mistenkt for samarbeid med tamiltigrene.
Etter at den voldelige situasjonen eskalerte fra slutten av 2005, brøt åpen krig ut på nytt i juni–juli 2006 da LTTE stengte slusene i Mavil Avu i øst. Regjeringen lanserte en rekke militære offensiver som i løpet av 2007 drev ut tamiltigrene fra det østlige Sri Lanka, og deretter i 2008 den nordvestlige delen av øya langs vestkysten. I november 2008 hadde regjeringsstyrkene klarte å ta seg fram til de tamilske opprørernes «hovedstad» Kilinochchi. Etter meget blodige sammenstøt fra november 2008 til januar 2009 klarte soldatene i regjeringshæren å ta kontroll over Kilinochchi, Paranthan og Elefantpasset.
Tamiltigrene led alvorlige militære nederlag i Mullaittivu-distriktet nordøst i landet. I kjølvannet av dette inntok regjeringssoldatene de sikre sonene for internflyktningene, og opptil 115 000 internt fordrevne flyktninger kom seg ut 3. mai 2009. Samtidig ble tamiltigrene jaget inn på en halvøy mellom Nanthikandal-lagunen i vest og Det indiske hav i øst, med byen Mullaittivu under regjeringens kontroll i sør. 17. mai hadde regjeringsstyrkenes sluttoffensiv presset inn tamiltigrene i en enklave på 0,24 km² territorium, og etter all sannsynlighet ble majoriteten av de gjenværende 50 000 internflyktninger i den tredje og siste sikkerhetssonen evakuert fra kampsonen.
Tamiltigrene sa allerede lørdag 16. mai at de ville legge ned våpnene, men nektet å overgi seg til regjeringsstyrkene som inntok enklaven vest for Vellamullivaikka, og kom inn i en voldsom kamp, som sluttet morgenen 18. mai. LTTEs politiske og militære ledelse skal ha blitt utslettet, og ubekreftede opplysninger påstår at LTTEs leder Velupillai Prabhakaran ble drept under sluttstridighetene. Krigen er formelt betraktet som avsluttet, men konflikten som er grunnlaget for krigen er fremdeles ikke løst.
Selv om det i førkolonial tid (før 1500) var stadige konflikter mellom grupper i India og Sri Lanka, så var det også samarbeid og samgifte. Det var lokale kongedømmer i Kotte, Kandy og Jaffna, de to første var buddhistiske mens kongen i Jaffna var tamil og hindu.
Storbritannia som hadde kommet til å kontrollere hele øya i 1815, innsatt en lovgivende forsamling i 1833 i brudd med tidligere avtaler med de lokale makthavende, med tre europeere og ett for singaleserne, tamilene i Sri Lanka og burgers. Dette rådets rolle var for å spille en rådgivende funksjon for guvernøren som kom til å herske over den britiske kolonien Ceylon- men dette startet et spørsmål om representasjon ved maktfordeling i kolonien og skulle bidro sterkt til den voksende tvisten mellom elitene av singaleserne og tamilene utover koloniperioden. I utgangspunktet var det lite spenning mellom de to største etniske gruppene, men de britiske kolonimyndighetene skulle etter hvert prioriterte den ene, tamilene, som fikk stigende politisk bevissthet gjennom de protestantiske misjonærene som fra 1814 hadde arbeidet med å omvende tamiler og deretter provosert fram et fellesskap blant hinduistiske tamiler som kom til å oppfatte seg som en kulturell, religiøs og språklige enhet allerede i midten av 1800-tallet. De kristne misjonsskolene som hadde blitt etablert på Jaffna-halvøya, gav høyere utdannelse blant annet i engelsk språkundervisning til tamilene som fikk et vesentlig overtak mot den singalesiske majoriteten. Den politiske representasjonen ble derfor raskt dominerte av tamilene mens singaleserne som hadde gjort aktiv motstand mot de britiske erobringsforsøkene fram til 1818, fikk bare en minimal innflytelse først gjennom rådforsamlingen fra 1833.
Under britisk styre var det utstrakt immigrasjon av indiske tamiler fra dagens Tamil Nadu, de ble tvunget til å arbeide som teplukkere på plantasjene i det sentrale høylandet rundt Kandy. Selv om tamilene i høylandet snakker samme språk som tamilene i nord og øst på øya regner de seg som en egen gruppe. Disse indiske tamilene ble ikke absorbert inn i den lokale kulturen av singalesiske sort på det sentrale høylandet fordi de britiske plantasjeeierne ikke ønsket fraternisering mellom de innførte plantasjearbeiderne og de innfødte bøndene som hadde mistet mye av deres land til europeerne og andre sosiale grupper. Men deres tilstedeværelse på tidligere singalesisk-befolkede strøk som hadde vært et kulturelt kjerneområde i århundrer, skulle i senere tid ledet til stor disputt og krangling over den innvandrede minoriteten av indiske tamilene som i 1911 utgjort 12,9 % av øyas befolkning. Agrarøkonomien i Ceylon utgjort hoveddelen av den økonomiske kapasiteten og dermed satt de indiske tamilene med en betydelig økonomisk rolle. Men deres politiske medvirkning forble minimalt i sammenligning med de srilankiske tamilene som i forhold til deres befolkningsandel tok en uforholdsmessig andel av den politiske makten på Ceylon.
En «strukturelle ubalanse» hadde oppstått med tamilene som i kolonitiden var blitt overrepresentert i de ceylonske administrasjonene som bestyret den britiske kolonien, f.eks i 1925 var siviladministrasjonen fordelt etter de etniske gruppene ned til 43,6 % for singaleserne og 20,5 % for tamilene, selv om befolkningsandelene var på 67 % og 11 %. Den aristokratiske gruppen kalt «førsteklasses vellala» med bosted på Jaffna-halvøya ble omdannet til en utvetydelige elitegruppe med størst hovedvekt på undervisning og avanserte utdannelse av de britiske kolonimyndighetene og de protestantiske misjonærene. Samtidig hadde britene praktiserte forskjellsbehandling av lavlands-singaleserne og høylands-singaleserne så den samlende andelen befolkningsmessige sett ble redusert i forhold til det nye tamilske fellesskapet som kobles sammen med de indiske tamilene og de tamilspråklige muslimene i spørsmålet om representasjon i administrasjonene og rådforsamlingen. Et minne om «dominerende fellesskap» oppsto hos både tamilene og singaleserne. En dualistiske og etniske identifikasjon av de etniske gruppene i et samfunn som hadde vært basert på kaste og klasse som sosial og politisk identitet, var skapt fram.
De første motsetningene omkring denne «strukturelle ubalansen» hadde likevel ikke vært mellom singaleser og tamiler, men mellom singaleser og muslimer i 1915. Muslimene var fratatt deres muligheter om å delta i maktfordelingen og medvirkning mens de buddhistiske singaleserne var meget frustrert over deres reduserte betydelighet i forhold til de andre religioner, spesielt den protestantisk-kristne gjennom den britiske kolonimakten. Britene forskjellsbehandlet de ulike religiøse grupper og gav de kristne vesentlige fordeler som privilegier mens muslimer var skjøvet helt ut og de buddhistiske generelt oversett. Dette var med på å danne grunnlaget for en buddhistiske bevegelse for singalesiske selvstendighet og selvidentitet som av og til gikk over i militante retning. Opptøyene i 1915 ført tamilene med deres representant Ponnambalam Ramanathan og singaleserne nærmere hverandre, og dette ble et felles bakgrunn for en selvstendighetsbevegelse kalt Ceylon National Congress (CNC) som var grunnlagt i 1919 med en tamiler som den første president av kongressen i Ceylon.
Introduksjonen av territoriale representasjon i begynnelsen av 1900-tallet ledet til spenning mellom tamilene og singaleserne i årene etter 1919, spesielt etter 1921. Guvernør William Manning innførte de første valgprosessene basert på territoriale representasjon, dette mente at singaleserne som majoriteten vil ha en klar overlegenhet i antall representanter. Den tamilske eliten kunne ikke ignorerte en slik sannsynlige overvekt av singalesiske representasjon og forsøkt å gjenreise deres tidlige dominerende stilling blant annet ved å forlange særrettigheter i den vestlige provinsen medregnet hovedstaden Colombo. Et brudd oppsto og den tamilske lederen Ponnambalam Arunachalam, Ramanathans bror, marsjerte ut av kongressen i harme over den singalesiske motstanden kort etter valgene.
Manning hadde manipulerte fram et oppbrudd som påvirket selvstendighetsbevegelsen, men de langvarige konsekvensene var ved dette tidspunktet ikke synlig. Dette ble forverret ved at Manning gav tamilene særrettigheter ved å fordele tre seter i rådforsamlingen til tamilene «for å sette singaleserne på deres plass» i 1924 etter en ny konstitusjon var innført. Guvernørens splitt-og-hersk metodene i 1920-årene hadde skapt fram sterke politiske motsetninger mellom de ulike grupper på Ceylon.
I mellomkrigstiden hadde en etniske identitet basert på separate fellesskapsbegrep blitt skapt først hos tamilene som forsøkt å beholde deres privilegier og særrettighetene som den dominerende faktoren, kort etter kongressen brøt opp ble flere tamilske politiske organisasjoner grunnlagt, først Tamil Mahajana Sabhai i august 1921 og deretter Ceylon Tamil League av Arunachalam i 1923. Formålet var for å bevare det tamilske fellesskapet som en minoritet truet av den singalesiske majoriteten som søkte dominans på Ceylon. Arunachalam forfekte konseptet omkring en tamilsk stat ved navn «Tamil akam» (Tamilernes land) med øyemed for en klar separatisme av landet i en tamilsk og en singalesiske del. På dette tidspunktet hadde sørlige India sett en dravidiske vekkelse med nasjonalistiske ringvirkninger og dette inspirerte Arunachalam til å forestille seg en tamilsk stat der den tamilske eliten kan sikret seg sin dominerende stilling. Singaleserne var ikke sent med å reagere, i 1925 hadde høyland-singaleserne grunnlagte deres egne politiske organisasjon, Kandyan National Assembly (KNA) som forlangte skapelse av en føderal stat i Ceylon med regionalt selvstyre. Lavland-singaleserne fremdeles beholdte CNC-kongressen. Ideen om føderalismen ble raskt akseptert av ikke-tamilske politikerne og fikk støtte av den nye guvernøren, Hugh Clifford.
Men igjen intervenerte den britiske kolonimakten med utgangspunktet i London i de politiske forholdene på Ceylon, den såkalte Donoughmore-komiteen som i 1931 innført universell stemmerett og folkestyre basert på stemmevelgernes foretrekkelse i skarp strid med både singalesiske og tamilske elite som av ulike grunner nektet å akseptere en ny konstitusjon med bred folkelige representasjon gjennom stemmerett. Dette skjerpet den etniske dimensjonen og gjort de indiske tamilene som hele tiden beholdt deres identitet som en innvandrergruppe, til et ytterlig alvorlig stridsspørsmål av demografiske karakter. Tamilene som hadde allerede blitt en minoritet tross deres privilegier, satt seg sterkt mot reformen fordi de fryktet at lavkastetamilene skulle bryte politisk sett med høykasteeliten. Ramanathan dro til Storbritannia for å argumentere mot reformen, men mislykkes fordi den britiske kolonimakten vil ha self-government eller vidtrekkende selvstyre basert på demokratiske styresett med valgdemokrati på tvers av kaste, klasse og etnisitet på Ceylon. Det srilankiske parlamentet som ble valgt inn i 1931 hadde 46 seter for de som blir valgt inn og åtte seter for de som ble nominert, 56 % gikk til singaleserne mens bare fem seter gikk til tamilene.
Den politiske demokratiseringen av den britiske kolonien Ceylon skapte den nåværende staten i dag, men også større spenninger mellom de største gruppene i staten. Den etniske identiteten som hadde begynte med tamilene, spredt seg også til singaleserne som fikk deres første felles representant i Solomon Bandaranaike i 1937 etter han hadde grunnlagt partiet Sinhala Maha Sabha (SMS) ut av CNC-kongressen, også som en reaksjon mot G.G. Ponnambalam fra All Ceylon Tamil Congress (ACTC)s krav om «femti-femti» representasjon. Dette kunne ikke aksepteres av singaleserne og de andre gruppene. Den tamilske elitens krav blir blankt avslått også av den britiske kolonimakten som nedsatte den såkalte Soulbury-komiteen i 1944 for å vurdere en ny konstitusjon for Ceylons forekommende selvstendighet. Lord Soulbury som ledet komiteen støttet på så sterk motstand fra den tamilske eliten at det bare skapte enda flere friksjoner med den singalesiske bevisstheten, Bandaranaike fordømte Ponnambalams forsøk på å sabotere landets progressive utvikling mot politisk selvstendighet på det sterkeste. Tamilene på sin side uttrykket stor misnøye med Soulbury-komiteens konklusjonene om å gi Ceylon selvstendighet med en ny konstitusjon.
Sri Lanka ble selvstendig den 4. februar 1948 med Don Stephen Senanayake som landets første statsminister, men det var et land med alvorlige og dype splittelser innad i eliten langs etniske skillelinjer og flere alvorlige spørsmål som vekket strid, spesielt omkring de indiske tamilene på det sentrale høylandet. Tanker om en tamilske separatisme hadde blitt luftet ut og dette vant anerkjennelse i den tamilske eliten.
Da Ceylon fikk selvstendighet i 1948 (landet endret navn til Sri Lanka i 1972) ble tamilene i høylandet utsatt for et sterkt press for å reise tilbake til India. De fikk i begynnelsen ikke fulle statsborgerlige rettigheter, og mange ble sendt tilbake til Tamil Nadu etter avtale med den Indiske regjeringen. Den singalesiske majoriteten innså at tamilene under britene hadde fått en uforholdsmessig stor andel av stillinger i statsadministrasjonen. Grunnlaget for dette var basert på at tamiler tradisjonelt har lagt stor vekt på utdanning, og mange tamiler behersket engelsk godt.
Språkspørsmålet ble etterhvert en kime til strid. Under det britiske koloniherredømmet hadde engelsk vært det foretrukne språket for statsadministrasjonen, men både før og etter selvstendighet var det opprinnelig sterk støtte for at både sinhalesisk og tamilsk skulle bli offisielle språk. Før valget i 1956 hadde den unge ambisiøse politikeren Solomon Bandaranaike brutt med regjeringspartiet UNP og etablert et nytt, SLFP. Bandaranaike gikk deretter til valg på slagordet Sinhala only (kun singalesisk). Bandaranaikes parti vant en knusende seier og innførte singalesisk som landets offisielle språk, under sterke protester fra tamilene. Den singalesiske mobben angrep tamiler, og over ett hundre mennesker ble drept; de fleste tamiler.
Dette var begynnelsen på et tiår som skulle bli dominert av en rekke voldelige politiske konfrontasjoner. De alvorlige uoverensstemmelsene blant den politiske ledelsen på grunn av deres miljø i både den singalesiske majoriteten og den tamilske minoriteten, ledet raskt til politisk motivert vold og opptøyer langs de etniske skillelinjene. Samtidig så den nylig erklærte selvstendige øya en befolkningseksplosjon i etterkrigstiden, noe som førte til en ny generasjon av utdannede, arbeidsledige og frustrerte unge mennesker. Disse menneskene fant sin støtte gjennom politiske organisasjoner som oppmuntret til forenklede løsninger av revolusjonær karakter, noe som appellerte til stor tilslutning og lojalitet.
Tamilene tok opp den politiske kampen mot den urettferdige språkloven, og i 1958 inngikk Bandaranaike et kompromiss om det med tamilske politikere. Det kom til å koste han dyrt, han ble samme år myrdet av en buddhistisk munk. Hans kone, Sirimavo Bandaranaike tok over som statsminister, verdens første kvinnelige. Mange tamiler støttet Federal Party, men resultatene var magre; den singalesiske majoriteten var mot en føderal løsning på problemet med minoritetenes rettigheter.
I 1972 dannet Federal Party sammen med flere andre tamilske partier Tamil United Front, for å styrke tamilenes kamp for likeverd. Manglende fremskritt førte til en ytterligere skjerping av konflikten; i 1976 krevde partiet i en resolusjon en uavhengig tamilsk stat og endret navnet til Tamil United Liberation Front – TULF.
TULF vant de fleste tamilske plasser i parlamentsvalget i 1977, men ble utestengt fra parlamentet grunnet sin kamp for en uavhengig stat. De eldre tamilene i TULF fortsatte kampen med ikkevoldelige midler, samtidig som stadig flere yngre tamiler så væpnet kamp som uunngåelig. Den unge Velupillai Prabhakaran hadde allerede i 1975 skutt borgermesteren i Jaffna, Alfred Duriappah og startet undergrunnsarbeid i en organisasjon kalt Liberation Tigers of Tamil Eelam. LTTE var imidlertid bare en av flere militante grupper.
De tamilske militante separatistgruppene ble i begynnelsen ikke tatt alvorlig av de singalesiske myndighetene, det ble mer behandlet som et ordensproblem av politiet. Dette endret seg brått ved Black July i juli 1983, hvor 13 singalesiske soldater ble drept av en landmine; den væpnede konflikten hadde for alvor startet.[2]
India har spilt en viktig, om enn litt uklar rolle i Sri Lanka-konflikten, og delvis støttet Sri Lankas myndigheter, delvis tamiltigrene. Tamilene er hinduer, og singalesernes diskriminering har gitt tamilene støtte i den indiske befolkningen, særlig i delstaten Tamil Nadu, hvor det bor flere millioner tamiler. Samtidig har sentrale indiske myndigheter vært redd for at tamilopprøret kan spre seg til India. På 1980-tallet fikk tamiltigrene omfattende økonomisk og militær støtte fra Tamil Nadu. Dette ble imidlertid stanset i 1991 av sentrale indiske myndigheter. De indiske myndighetene valgte derimot å gå inn med en fredsstyrke i de tamilske områdene i 1987. Dette skjedde i forbindelse med en fredsavtale der tamilene ble lovet en viss suverenitet i nordområdene mot at de gikk med på avvæpning. Problemet var at tamiltigrene aldri underskrev avtalen, det ble bare gjort av mindre opprørsgrupper. Så da inderne gikk inn, brøt det ut full krig mellom indiske styrker og de tamilske tigrene. Selv om India hadde flere soldater, var tamilene gode geriljakrigere og dette resulterte i store tap på begge sider. (Kopiert fra Globalis.no)
Den 29. juli 1987 undertegnet partene, etter sterkt press fra India, Fredsavtalen mellom India og Sri Lanka. Avtalen ga en rekke innrømmelser til tamilene, og indiske fredsbevarende styrker skulle overvåke de tamilske områdene nord og øst på Sri Lanka.
En viktig del av fredsavtalen var at militante tamilske organisasjoner skulle avvæpnes. Når avvæpningsprosessen begynte, ble den imidlertid sabotert av LTTE og organisasjonen leverte kun noen gamle og dårlige våpen. IPKF forsøkte å avvæpne LTTE og det utviklet seg etterhvert til væpnet konflikt mellom partene.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
