From Wikipedia, the free encyclopedia
Slaget ved Saint-Mathieu var en sjøslag som skjedde den 10. august 1512 i løpet av «krigen mot den katolske liga», en del av de italienske kriger, som ble utkjempet i tiden 1508-1516. Sjøslaget skjedde i nærheten av Brest i Bretagne mellom en engelsk flåte på 25 skip kommandert av Edward Howard, og en fransk-bretonsk flåte på 22 skip kommandert av René de Clermont. Det er muligens det første sjøslag mellom skip som benyttet kanoner gjennom kanonporter, skjønt det spilte i seg selv en mindre rolle i kampen. Dette var det ene av kun to rene sjøslag som ble utkjempet av Henrik VIIIs marine.[1] I løpet av slaget ble det største og kraftigste skipet på hver side – engelske «Regent» og franske «Marie-la-Cordelière» – ødelagt av en stor eksplosjon om bord i sistnevnte.
| Slaget ved Saint-Mathieu | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt: Del av krigen mot den katolske liga 1508-1516 | |||||||
 «Marie la Cordelière» og «Regent» | |||||||
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
| England | Frankrike | ||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||
| admiral Edward Howard | Admiral Rene de Clermont | ||||||
| Styrker | |||||||
| 25 skip | 22 skip | ||||||
| Tap | |||||||
| «Regent» sank | «Marie la Cordelière» sank | ||||||
Selv om «krigen mot den katolske liga» (en av flere betegnelser for denne krigen) hovedsakelig var en italiensk krig, var bortimot hver eneste statsmakt i vestlige Europa involvert på eller annet tidspunkt, deriblant Frankrike, England og Bretagne. Bretagne var uavhengig av Frankrike på denne tiden, men var nære allierte.
Da krigen med Frankrike brøt ut i april 1512 ble engelske Edward Howard, sønn av Thomas Howard, 2. hertug av Norfolk, utnevnt til admiral av kong Henrik VIII med ordre om å føre kontroll over havområdene mellom Brest og utløpet av Themsen. Howard bordet og tok fartøyer fra ulike nasjonaliteter med den begrunnelse at de fraktet fransk last. I begynnelsen av juni 1512 eskorterte han en engelsk hærstyrke til Bretagne; hærstyrken stod under kommando av Thomas Grey, 2. marki av Dorset, og var sendt til Frankrike av kongen med ordre om å gjenerobre området Guyenne i landskapet Gascogne. Deretter angrep og herjet Howard stedene Le Conquet og Crozon langs kysten av Bretagne. I løpet av juni og juli vant han kontroll over Den engelske kanal, og det ble hevdet at han hadde erobret mer enn 60 fartøyer. I august ble en felles fransk-bretonsk flåte samlet i Brest. Howard seilte mot Brest for å angripe dem.[2]
Engelskmennee var godt informert om de fransk-bretonske bevegelsene, og overrasket den franske flåten mens den lå oppankret.[3] Ettersom de var uforberedt og ble konfrontert av en overlegen flåte, kappet alle de franske og bretonske skipene ankerfestene sine og spredte ut seilene.[3] Ved en tilfeldighet var det rundt 300 gjester, herunder flere kvinner, på besøk på det bretonske flaggskipet «Marie la Cordelière» da det ble angrepet. I hastverket kunne ikke skipets kaptein Hervé de Portzmoguer la dem gå fra borde, og mannskapet ble ufrivillig utvidet med disse sivilistene, som det ble sagt kjempet tappert.[3]
De to franske hovedskipene, «Marie la Cordelière» og «Petite Louise», gikk opp mot fienden for å dekke den øvrige fransk-bretonske flåten under tilbaketrekningen.[3] Under engelsk beskytning gikk «Marie la Cordelière» – som med sine 1000 tonn var et av de største skipene i sin tid[3][4] – opp mot det engelske flaggskipet «Regent» på 600 tonn.[3] «Regent» var det største og mektigste krigsskipet i den engelske flåten.[5] Engelske «Sovereign» og «Mary James» satte full kurs mot de to kjempende flaggskipene for å redde «Regent», og omringet «Marie la Cordelière» mens beskytningen fra «Mary Rose» gjorde store skader på «Petite Louise», som ble tvunget til å trekke seg tilbake.[3] «Marie la Cordelière» ble liggende alene og kjempe mot den engelske flåten, kun det lille skipet «Nef-de-Dieppe» holdt stand og gjorde sitt beste for å ramme de engelske skipene.[3] Kanonene på «Marie la Cordelière» slo ned mastene på både «Sovereign» og «Mary James»; dermed ble begge ute av stand til å manøvrere og drev inn i Iroisehavet.[3]
Den bretonske kapteinen på «Marie la Cordelière», Hervé de Portzmoguer – også kjent som «Primauguet» – beordret angrep på «Regent». Mannskapet hans kastet over gripekroker, slik at de to skipene ble knyttet sammen.[3] Sjøfolkene på det bretonske skipet hoppet over på det engelske dekket, mens «Regent» stadig fikk økt mannskap fra andre engelske skip, som førte sine folk over til storskipet. Lille «Nef-de-Dieppe» manøvrerte dyktig for å beskyte disse nye angriperne. Dekket på «Regent» var dekket av blod da «Marie la Cordelière» brått eksploderte. Flammene spredte seg til «Regent», og begge skipene sank.[3] Nesten ingen av mannskapene fra de to skipene overlevde. Kun 20 sårete bretonske sjøfolk av et mannskap på 1 250 ble reddet fra «Marie la Cordelière», mens rundt 60 av de 460 engelske ble reddet fra Regent.[3] Howard ble knust av dødsfallet til Thomas Knyvet, kommandanten på «Regent», og han sverget «at han aldri ville se kongen i ansiktet før han hadde hevnet døden til den edle og tapre ridder, sir Thomas Knyvet.»[6]
I løpet av de neste to dagene, med den franske flåten liggende i Brest, erobret eller ødela den engelske flåten 32 franske skip[7] før de vendte tilbake til England. Som takk for denne innsatsen ble Edward Howard slått til lordadmiral av Henrik VIII.[8]
Bretagne og Frankrike var fortsatt teknisk sett adskilte nasjoner på denne tiden, forent kun dynastisk gjennom ekteskapet til hertuginne Anne og kong Ludvig XII. Kombinasjonen av de franske og bretonske flåtene var således de første betydelige militære aksjonene hvor de to landene kjempet sammen, 24 år etter slaget ved Saint-Aubin-du-Cormier (1488), det siste slaget som ble utkjempet mellom Bretagne og Frankrike. For bretonerne ble derfor slaget ved Saint Mathieu et symbol på foreningen mellom de to rikene.
Det tok ikke lang tid før ødeleggelsen av det bretonske skipet «Marie la Cordelière» ble en hendelse som inspirerte poeter og andre skribenter. De franske poetene Humbert de Montmoret og Germain de Brie skrev begge dikt om det.[9] Sistnevnte presenterte en slik overdrevet heroisk versjon av Hervé de Portzmoguers død at Thomas More skrev et satirisk svar, noe som førte til en litterær kamp mellom den franske og den engelske poeten.[10] Dødsfallet til de Portzmoguer, på dagen til helgenen Laurentius av Roma (den 10. august), ble senere framstilt som en bevisst handling av selvoppofrende heltemot. Portzmoguer skal etter sigende ha uttalt: «Nous allons fêter saint Laurent qui périt par le feu!» («Vi vil feire (martyren) Sankt Laurentius, som døde ved ild!») før han sprengte skipet for å unngå at det ble erobret. Faktisk er det ingen bevis for at eksplosjonen ble utløst med hensikt.[11][12][13] De tidligste litterære beskrivelsene hevdet heller ikke det. Den versjonen ble lansert av den bretonske poeten Théodore Botrel. En tilsvarende versjon er framstilt av Alan Simon i sangen «Marie la Cordelière» fra Anne de Bretagne (2008).
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
