From Wikipedia, the free encyclopedia
Shōwaperioden (|昭和時代 Shōwa jidai, oversatt «periode av opplyst fred/harmoni») er den japanske tidsperiode som sammenfaller med keiser Hirohitos regjeringstid og varte fra 25. desember 1926 til hans død 7. januar 1989. Med noe over 62 år er det den antatt lengste regjeringstid i det japanske keiserdømmes 2000-årige historie. Hans regjeringstid så overgangen fra det militaristiske og nasjonalistiske Japan i begynnelsen av Shōwaperioden via den andre verdenskrigs katastrofe og deretter dannelsen av en av verdens mest moderne industristater med et velfungerende demokrati. Tiden må derfor inndeles i disse tre perioder.
 | Språkvask: Teksten i denne artikkelen kan ha behov for språkvask for å oppnå en høyere standard. Om du leser gjennom og korrigerer der nødvendig, kan du gjerne deretter fjerne denne malen. |
| Artikkelen inngår i serien om |
|---|
 |
| Perioder |
|
Tidlig tid Yayoi-perioden Konfun-perioden Asuka-perioden Atombombene over Hiroshima og Nagasaki Japans historie etter 1945 |
Etter Versaillestraktaten var Japan anerkjent som en av verdens stormakter og Øst-Asias hegemonialmakt. Man hadde benyttet første verdenskrig til å overta tyske kolonier i området, styrke sin posisjon i Kina (Mandsjuria) og koloniene Korea og Taiwan. Opprustning og militæriske ekspedisjoner og førte landet i et defisit. Uvelkomne hendelser i området fra japansk synspunkt var den russiske revolusjon som førte også til en kommunistisk bevegelse i Japan. Denne og også mer moderate venstre krefter ble undertrykt.
Japansk politikk hadde siden Meijirestaurasjonen i 1868 vært bestemt av tidligere samuraier og deres etterkommere. Den militære opprinnelsen og stoltheten over sitt land slo gjennom i deres virkelighetsoppfatning. Hvis de ikke var militære selv, kunne de være medlemmer i hemmlige selskaper med paramilitærisk organisasjon som for eksempel Genyōsha eller Den svarte drages selskap. Dette sammfunnsskiktet hadde vært avgjørende i gjenopprettelsen av keiserdømmet med keiseren som sentral maktperson, og hadde stor innflytelse på keiserne. Dette førte til en favorisering av nasjonalistiske og militaristiske krefter over tid.
Et rasistisk motiv, med troen på den japanske rasens overlegenhet over andre asiatiske folkeslag, var vanlig. En forestilling om Yamato-damashii 大和魂, «den japanske ånden» summerte opp holdningene som lå bak. Kontakt med fascistiske krefter fra Tyskland og Italia gav flere innflytelser i denne retningen, uten at man kunne kalle Japan fascistisk i europeisk forstand.
Den store krisen i verdensøkonomien etter børskrakket i 1929 traff også Japan hardt. Den påfølgende krisen gavnet likevel ikke venstresiden, men førte heller til en ytterlige radikalisering av nasjonalistiske krefter.
Et stort internasjonalt tema på den tiden var nedrustning, som først og fremst omfattet antallet store skip som de største nasjonene kunne ha. Selv om Japan i 1922 var gått med på en fordelingsnøkkel som ikke forstyrret hegemoniet i det østlige Stillehavet, forsøkte men under senere reforhandlinger av avtalen å øke antallet skip Japan kunne bygge. Selv om man hadde lykkes med det delvis under Flåtekonferansen i London 1930 ble resultatet tolket som ugunstig i hjemlandet. Som følge av det ble statsministeren Hamaguchi Osachi skutt av en ultranasjonalist 14. november og døde av skadene året etter.
I tillegg invaderte militæret uten parlamentets eller regjeringens velsignelse restene av Mandsjuria og etablere området som et japansk lydrike. Som svar på den internasjonale kritikken på denne aggressive oppførselen trakk Japan seg fra Folkeforbundet i 1931. Dette isolerte landet internasjonalt, men politikken var veldig populær i landet. Man anså militæret som fanebærere for det ekte Japan og ikke partipolitikken og parlamentet. Japan var blitt en militærstat.
I perioden 1932-36 ble landet regjert av admiraler.[1] Selv disse ble av noen oppfattet som ikke radikale nok, noe som ble veldig klart i kuppforsøket 26. februar 1936, da unge ultranasjonalistiske offiserer prøvde å drepe hele regjeringen.[2] Tre sentrale ministere måtte bøte med livet og flere andre slapp såvidt unna. Dette kuppforsøket endte først når keiseren erklærte det for illegal.
En idé som vokste seg sterk i Japan på denne tiden var den om en Storøstasiatisk velferdssfære. I praksis en østasiatisk fellesskap under japansk ledelse ment som en opposisjon mot Europa og USA. Ideen hadde ingen støtte i andre asiatiske land, og den brutale forakt for menneskerettigheter som preget japansk fremferd i deler av de okkuperte områdene inviterte heller ikke til det. Eksempelvis kan det trekkes frem eksperimenter som Enhet 731, del av «de tre alles politikk» (stod for drep alle, brenn alle, plyndre alle) som utførte viviseksjon og eksperimenter på fanger med biologiske og kjemiske våpen.[3]
Vanligvis blir Japans angrep på Pearl Harbour regnet som begynnelsen av den andre verdenskrigen i Øst-Asia, men Japan var i kontinuerlig krig fra angrepet på Kina i 1937, og Pearl Harbour var på sett og vis en eskalasjon.
Utdypende artikkel: Andre kinesisk-japanske krig
På 7. juli 1937 brukte det japanske militæret et påstått kinesisk angrep for å starte en invasjon. Kina lo i borgerkrig mellom kommunistene under Mao Zedong og Kuomintang under Chiang Kai-shek. Japans moderne, teknologisk avanserte og veltrente hær var veldig overlegent begge sidene. Man jobbet seg sørover og tok kontrollen over alle viktige kystbyer som Shanghai, Nanjing og den sørlige delen av Shanxi. De to borgerkrigsstyrkene trakk seg tilbak innlands, men fortsatte kampen. Under invasjone ble spesielt Nanjingmassakren beryktet, der det er antatt at mellom 200-400.000 sivilister og krigsfanger ble drept av Japanerne.
Utdypende artikkel: Stillehavskrigen
Etter erobringen av de viktigste kinesiske byer i 1937/38 var Japan den klart dominerende makten i regionen. Denne aggresjonen svarte USA på med en handelsembargo. Utviklingen tilspisset seg og førte til angrepet på Pearl Harbor 7. desember 1941 og Japans entré i den andre verdenskrig for alvor. Japan trakk fordeler av erobringene i Kina og kunne derav ekspandere sin innflytelse i Sydøst-Asia, slik at til og med Australia ble truet. For å oppnå denne posisjonen brukte de japanske styrkene til dels svært brutale metoder.
Japan hersket over Filippinene, Ny-Guinea, Burma, Indonesia, som sammen med utallige øygrupper dannet en oljerik koloni. Først i juni 1942 ved slaget om Midway snudde vinden for japanerne. Den japanske marinen tapte blant annet fire hangarskip og i august 1942 tapte Japan ved Guadalcanal ett viktig slag.
Den keiserlige armé var vidt fordelt utover riket, men deres forsyninger var svært sårbare ovenfor angrep av ubåter. Arméen holdt seg i god stand frem til 1944, men med økende inntog av tropper fra den europeiske slagmarken ble de alliertes motoffensiv enda mer markert. Sydøst-Asia ble gradvis befridd gjennom en rekke operasjoner, som ble kjent som «Island Hopping». Slik beveget de amerikanske stridskreftene stadig nærmere de japanske hovedøyene.
Til tross for bitter motstand ved slaget om Iwo Jima og Okinawa feilet de viktigste forsvarsstillingene til Japan. Selv om dette håpløse militære grunnlaget var destruerende for Japans utsikter, valgte de å ikke kapitulere. Noe senere ble de omstridte bombene over Hiroshima og Nagasaki sluppet den (6. og 9. august 1945). Sovjetunionen erklærte Japan krig den 8. august 1945. Disse hendelsene var avgjørende for Japans kapitulasjon, som ble kunngjort av keiser Hirohito den 15. august i en radiotale. Det var første gang japanerne hørte sin keisers stemme.
Etter kapitulasjonen oppløste USA det japanske keiserdømmet. I den nye grunnloven forble Japan likevel et monarki, men med kun seremonielle rettigheter til keiseren. I rettssakene mot den japanske krigsregjerningen ble flere dødsdommer felt, blant annet mot den tidligere statsministeren Hideki Tojo. Hele keiserfamilien ble imidlertid unntatt fra straffeforfølgelse.
(se Atombombene over Hiroshima og Nagasaki)
Japanske kalendere regnes etter år i keiserens regjeringstid.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
